Demokratisk legitimitet

Nye og alter­na­tive for­mer for involver­ing og med­virkn­ing er i dag vik­tige tema i den inter­nasjonale diskusjo­nen om demokrati­ets til­stand. Obser­vatør­er hevder at stadig færre innbyg­gere føler de blir ivare­tatt i de etablerte poli­tiske sys­temene, sam­tidig som sys­temene grad­vis har blitt dårligere til å levere aksepterte løs­ninger i vik­tige saker. 

Dette kom­mer til uttrykk i store, overordnede og ver­den­som­spen­nende sak­er som kli­makrisen, sam­funnssikker­het, fly­k­t­ningkrisen, helseut­for­dringer og fat­tig­dom, men også i min­dre og nære sak­er, som lokalis­er­ingsspørsmål, valg av veitraséer og bruk av bom­penger. Sys­tem som ikke mak­ter å levere og vel­gere som ikke føler seg inklud­ert og forstått, bidrar til svekket legit­imitet for sys­temene, og også til lavere opp­slut­ning om valg.

Demokrati skaper legitimitet

Det er i myn­dighetenes egen­in­ter­esse å oppret­tholde gode relasjon­er til innbyg­gerne og mak­simere støt­ten blant dem. Myn­digheter med høy legit­imitet vil ha let­tere for å få gjen­nom­ført ved­tatt politikk.

Det er enklere å iverk­sette ved­tak der­som de som påvirkes av det god­tar det og føy­er seg etter det. Det å få noen til friv­il­lig å føye seg etter en beslut­ning er selve kjer­nen i leg­ger i begrepet “legit­imitet”.

En stor styrke ved demokrati­et — i sam­men­likn­ing med andre for­mer for styre­sett — er at det pro­duser­er mer legit­ime beslut­ninger enn i syst­mer der beslut­ninger tas av én eller et fåtall per­son­er. Når innbyg­gerne har mulighet til selv å påvirke utfal­l­et, enten direk­te eller gjen­nom sine val­gte rep­re­sen­tan­ter, opp­fattes myn­dighetene og deres beslut­ninger som mer aksept­able for­di de rep­re­sen­ter­er folkemeningen. 

Dette er en grunn­leggende bestand­del i forståelsen av demokrati.

Aksept fra taperne

De fleste poli­tiske beslut­ninger skaper ikke bare vin­nere men også tapere. Vin­nerne har fått det som de vil, og vil i de fleste til­feller ikke ha prob­le­mer med å god­ta utfal­l­et. Det er der­for først og fremst taperne som vil kunne stille spørsmål ved pros­essen bak beslut­nin­gen, og rette opp­merk­somheten mot om alt har gått etter boken. Innbyg­gerne må ha tiltro til at beslut­ningstak­erne er upar­tiske, at de ikke har per­son­lige eller andre motiv­er for beslut­nin­gene de tar. De som berøres av en avgjørelse, må være enig i at måten beslut­nin­gen fattes på er ret­tfer­dig. Hva som oppleves som ret­tfer­dig er imi­dler­tid også påvir­ket av om de opplever seg som vin­nere eller tapere av beslutningsprosessen.

Et tydelig eksem­pel på dette er sitatet over, som stam­mer fra Don­ald Trump under den amerikanske pres­i­dent­val­gkam­p­en. Pres­i­den­tkan­di­dat­en var vil­lig til å god­ta val­gpros­essen – hvis han vant.

Hen­delser som Brex­it og fram­gan­gen til pop­ulis­tiske parti­er og poli­tikere som er min­dre entu­si­astiske til demokratiske pros­ess­er enn vi har vært vant med, bidrar til opplevelsen av at demokra­tiene trues innen­fra; fra våre egne innbyg­gere. Mange opplever at det i dag er større uro og mis­nøye i Vesten med demokrati­et enn det har vært på lang tid. Trenger demokrati­et forny­ing? Hvor­dan kan vi innrette demokratiske beslut­ninger slik at flest mulig opplever det som legitimt?

Dette er på agen­daen til demokrat­i­forskere ver­den over, og gjelder på alle poli­tiske nivåer; fra over­nasjonale insti­tusjon­er som EU til kom­muner i Norge.

Input-legitimitet

Høy såkalt input-legit­imitet avhenger av at de som påvirkes av poli­tiske beslut­ninger opplever at de får anled­ning til å uttrykke sine prefer­anser og påvirke poli­tikken i en eller annen form før avgjørelsen tas. I hvilken grad innbyg­gerne opplever at dette er til­felle måles ved blant annet å spørre innbyg­gerne selv; feks om de føler at de har mulighet til å påvirke lokalpoli­tikken, om de synes at deres lokalpoli­tikere er lyd­høre, og om de selv har engas­jert seg poli­tisk enten ved å stemme i valg eller ved å kon­tak­te politikerne. 

En under­søkelse fra noen år tilbake vis­er at mens innbyg­gerne i Norge er godt fornøyd med kom­munene når det gjelder de folke­val­gtes evne til å levere tjen­ester i samsvar med innbyg­gernes behov, er de min­dre fornøyd med det som i under­søkelsen kalles borg­ernært styre, og som innebær­er at innbyg­gerne – borg­erne — dras med i kom­mu­nale beslutningsprosesser.

Representativt demokrati

Det klas­siske rep­re­sen­ta­tive demokrati­et baser­er seg på at befolknin­gen med jevne mel­lom­rom vel­ger poli­tikere som skal ivare­tar deres poli­tiske inter­ess­er for en bestemt periode. 

I en ren elit­edemokratisk tradis­jon – som det rep­re­sen­ta­tive demokrati­et byg­ger på – vil folke­lig deltakelse være begrenset til deltakelse ved valg. Befolknin­gen deltar ikke direk­te i poli­tiske pros­ess­er, men vel­ger rep­re­sen­tan­ter til å tre­ffe beslut­ninger på sine veg­ne. I valg gjelder prin­sip­pet om én per­son, én stemme, forstått som at alle skal ha like stor innvirkn­ing på poli­tikken. Ved neste korsvei kan vel­gerne straffe dem som ikke har han­dlet slik de har øns­ket, eller eventuelt belønne dem med gjen­valg. Det rep­re­sen­ta­tive demokrati­et er en pop­ulær styre­form som sørg­er for en effek­tiv arbei­ds­del­ing mel­lom de som vel­ger og de som velges.

Utfordringer ved representativt demokrati

Et spørsmål som gjør seg gjeldende i rep­re­sen­ta­tive demokrati­er er likev­el om de val­gte poli­tiske rep­re­sen­tan­tene fak­tisk rep­re­sen­ter­er innbyg­gerne de tar beslut­ninger på veg­ne av. Er val­gpros­essene og insti­tusjonene innret­tet slik at det er folkets vil­je som kom­mer til uttrykk i poli­tiske avgjørelser? Reflek­ter­er de poli­tiske rep­re­sen­tan­tene fak­tisk folket? Deltar tilstrekke­lig mange av innbyg­gerne i valg til at vi kan anta at rep­re­sen­tan­tene gjen­speil­er hele befolkningen? 

Dette er betimelige spørsmål som ofte kom­mer opp når det rep­re­sen­ta­tive demokrati­et debatteres.

Fimreite-rapporten: Lokaldemokrati i Bergen

Høsten 2016 opp­nen­vte byrådet i Bergen et utvalg (det såkalte Fim­re­ite-utval­get) som skulle se nærmere på lokaldemokrati­et i byen. I rap­porten fra dette utval­get analy­seres et data­ma­te­ri­ale fra Folk­ereg­is­teret som vis­er over­sikt over alle stem­me­berettigede i Bergen kom­mune. Rap­porten stiller spørsmålet om poli­tik­ernes sosiale bak­grunn er veldig annerledes fra gjen­nom­snit­tet blant vel­gerne, og finner at det er rimelig bra samsvar mel­lom vel­gerne og de val­gte når det gjelder fak­tor­er som kjønn, alder og utdan­ning. Likev­el er det færre kvin­ner og flere med høyere utdan­ning blant rep­re­sen­tan­tene enn jevnt over i befolkningen.

Rap­porten under­søk­er videre forhold­et mel­lom sosial bak­grunn og val­gdeltakelse; og stiller spørsmål om hvor­dan val­gdeltakelse henger sam­men med utdan­ning, alder, kjønn og hvor man bor i kommunen.

Grafen vis­er fak­tisk val­gdeltakelse i kom­muneval­get 2015 blant de drøyt 200 000 stem­me­berettigede innbyg­gerne i Bergen kom­mune. X‑aksen indik­er­er innbyg­gernes alder, og går fra 18 til 106. Y‑aksen vis­er hvor stor andel av vel­gerne som benyt­tet seg av stem­meretten sin i kom­muneval­get 2015. Den vari­er­er mel­lom 0 pros­ent og 100 pros­ent. Den sti­plede lin­jen er de som ikke har høyere utdan­ning, og den hel­trukne lin­jen er de som har høyere utdanning. 

Som vi ser her er det blant de godt vok­sne flest stem­mer. Top­pen nås rundt 70 år. Det gjelder både for dem med høye og lave utdan­ning. Jevnt over ser vi likev­el at de med høyere utdan­ning er flink­ere til å bruke stem­meretten sin. Spe­sielt stor er forskjellen her blant de unge. Blant 30-årin­gene var det nesten dobbelt så mange av dem med høyere utdan­ning som med lavere utdan­ning som del­tok i dette kom­muneval­get. Om vi leg­ger til kjønn som vari­abel, så er forskjellen enda større der­som 30-årin­gen med lavere utdan­ning var mann og 30-årin­gen med høyere utdan­ning var kvinne. Møn­strene vi ser her er sannsyn­ligvis ikke særtrekk ved Bergen, men antake­lig rep­re­sen­ta­tivt for de fleste andre kom­munene i Norge.

Kartet over vis­er at val­gdeltakelsen også vari­er­er etter hvor i kom­munen man bor. Høyest deltakelse finner vi i byde­lene Fana og Ytre­byg­da, mens Lak­sevåg har lavest deltakelse. Om vi bry­ter ned deltakelsen på de 47 val­gkret­sene i kom­munen, ser vi enda større forskjeller i val­gdeltakelsen, med Bønes på 71 pros­ent og Vad­myra på 51 pros­ent. De som kjen­ner kom­munen vet at denne viste poli­tiske ulikheten i stor grad sam­men­fall­er med andre sosioøkonomiske ulikheter, innen inntekt, helse og utdanning.

Ulik deltakelse = ulik representasjon

Når grup­per i sam­fun­net ikke deltar i valg, kan det føre til at deres hold­ninger og inter­ess­er blir under­rep­re­sen­tert i det poli­tiske sys­temet. For eksem­pel har de uten høyere utdan­ning generelt færre poli­tiske rep­re­sen­tan­ter enn deres andel av befolknin­gen skulle tilsi. 

Ulikhet i rep­re­sen­tasjon kan bety ulikhet i poli­tisk påvirkn­ingskraft. Grup­per som føler de ikke kan påvirke poli­tikken, dis­tanser­er seg gjerne fra den, og lar andre ta bestem­melser på deres veg­ne. De risik­er­er at deres prefer­anser ikke blir hørt og tilstrekke­lig ivare­tatt av de som styr­er. Over tid er det da en reell fare for at de mis­ter tiltroen til sys­temet som sådan, og til demokrati­et som styre­sett. Noens prob­lem med under­rep­re­sen­tasjon kan der­for bli vårt felles prob­lem. Kan­skje er det dette vi ser ten­densene til med dagens økende mis­tro til poli­tiske eliter og opp­slut­ning om pop­ulis­tiske partier.

Deltakelsesdemokratiet

Et aspekt ved god rep­re­sen­tasjon er at de folke­val­gte tar hen­syn til innbyg­gernes syn­spunk­ter når beslut­ninger fattes. For å kunne rep­re­sen­tere innbyg­gerne på en god måte gjen­nom hele val­gpe­ri­o­den vil de folke­val­gte der­for ofte ha behov for mer infor­masjon om vel­gernes prefer­anser og syn­spunk­ter enn de får gjen­nom valg. Dette for­dr­er at de folke­val­gte tar rede på hva folk men­er og at dette inngår i de deres beslut­nings­grunnlag. Hvor mye innbyg­ger­dia­log som ansees som ønske­lig vil imi­dler­tid avhenge av hvilket demokratisyn som legges til grunn.

Noen vil mene at poli­tik­erne i størst mulig grad skal følge par­tipro­gram­met de er val­gt inn på. Andre vil mene at demokrati må ha en forankring i omfat­tende folke­lig deltakelse — også utenom valg. De klareste talsper­son­er for en slik tilnærm­ing finner vi i den såkalte deltak­erdemokratiske tradis­jo­nen. Ifølge dette per­spek­tivet er det vik­tig at folk deltar aktivt i poli­tiske beslut­ning­spros­ess­er, for­di folke­lig deltakelse vil gi bedre beslut­ninger, men også for­di deltakelse er en sivilis­er­ing­spros­ess som utvider folks per­spek­tiv­er og utvikler deres evne til poli­tisk tenkn­ing og prioritering.

Det representative demokratiet vs. deltakelsesdemokratiet

Spørsmålet om deltak­ende og rep­re­sen­ta­tivt demokrati lar seg kom­binere er gjen­stand for debatt. Formene kan sees på som mot­set­ninger, hvor det deltak­ende demokrati kan forstyrre beslut­ning­spros­essen slik den ide­al­typisk er ment å fun­gere gjen­nom de rep­re­sen­ta­tive ord­nin­gene. Men denne ide­al­typen finnes ikke i den virke­lige ver­den. Poli­tiske beslut­ning­spros­ess­er blir påvir­ket av både lob­by­grup­per, media og byråkrati.

De fleste etablerte, mod­erne demokrati­er har i dag innslag av både deltak­ende og rep­re­sen­ta­tivt demokrati. Like fullt er det den rep­re­sen­ta­tive pros­essen som dominer­er de fleste poli­tiske beslut­nin­gene — også i Norge. Det rep­re­sen­ta­tive demokrati­et er den demokratiske grun­n­for­men i alle lan­dets kom­muner og fylkeskom­muner, og folks poli­tiske prefer­anser ivare­tas først og fremst ved at de hvert fjerde år vel­ger rep­re­sen­tan­ter som skal styre på veg­ne av dem. Mulighetene for folke­lig deltakelse kan være bedre i kom­muner enn på nasjon­alt nivå, men selv om ver­di­en av direk­te deltakelse gjerne fremheves som et vik­tig ele­ment i det lokale selvstyret, er kom­munene og fylkeskom­munene rep­re­sen­ta­tive systemer.

Det er mange kanaler for påvirkn­ing av poli­tikken, men det er sjelden åpninger for direk­te deltakelses­baserte beslut­ninger. For eksem­pel er folkeavstemninger i vårt sys­tem alltid råd­givende, innbyg­gerini­tia­tiv­er kan avvis­es og det er få til­feller av deltak­ende bud­sjet­ter­ing. I dagens demokratiske sys­tem er det ikke snakk om å erstat­te det rep­re­sen­ta­tive demokrati­et, men snarere å sup­plere det med ele­menter av folke­lig med­virkn­ing. Og det er det mange kom­muner som gjør. For å øke samsvaret mel­lom innbyg­gernes ønskede poli­tikk og den poli­tikken som fak­tisk blir utført, har en rekke lokale myn­digheter eksper­i­mentert med nye, kom­ple­men­tære tiltak til den rep­re­sen­ta­tive modellen.

Men også slike poli­tiske med­virkn­ingsini­tia­tiv­er mel­lom valg lid­er av skjev­fordel­ing når det gjelder hvem som engas­jer­er seg. Som i valg er det ofte de ressurssterke som deltar, mens de min­dre ressurssterke lar være. De engas­jerte engas­jeres, og dette bare forsterk­er den skjevheten i poli­tisk inn­fly­telse som allerede eksis­ter­er gjen­nom ulikhet i val­gdeltakelse. Skil­let mel­lom de som har ressurs­er i form av moti­vasjon, evn­er og nettverk og de som ikke har like mye av dette, er gjen­nomgående påvist i forskn­ing på engas­je­ment og deltakelse i poli­tikken og sivil­sam­fun­net for øvrig. Sett utfra et slikt per­spek­tiv kan tilret­te­leg­ging for med­virkn­ing mel­lom valg fram­stå som kon­trapro­duk­tivt for ret­tfer­dig representasjon.

Hvordan nå “mannen i gaten”?

Løs­nin­gen på ulikhetene i deltakelse kan vel ikke være at de som engas­jer­er seg skal engas­jere seg min­dre? Når man åpn­er for innbyg­ger­med­virkn­ing i poli­tiske beslut­ninger er det heller behov for at noen av disse tiltak­ene rettes direk­te mot grup­per som i utgangspunk­tet ikke er poli­tiske aktive, slik at man også fanger opp disse innbyg­gernes ønsker. Kom­munen skal legge til rette for at de som allerede er motivert for å bidra pos­i­tivt til sam­fun­net får anled­ning til det, og sam­tidig rette spe­siell opp­merk­somhet mot de som ikke deltar på eget ini­tia­tiv. Det sier seg selv at det er mer utfor­drende å få i tale innbyg­gere som ikke i utgangspunk­tet er engasjert. 

Denne typen poli­tisk med­virkn­ing krev­er der­for mer enn bare tilret­te­leg­ging. Den krev­er at kom­munen aktivt går ut til innbyg­gere fra alle sam­funnslag og grup­per, og sørg­er for 1) at alle har like muligheter til å uttrykke seg, og 2) at så mange som mulig benyt­ter seg av denne muligheten. Med­virkn­ingstil­tak som favn­er alle sam­funnslag er mer kost­bare å gjen­nom­føre for kom­munen, men vi vil hevde at legit­imiteten til slike tiltak har poten­sial for å bli tilsvarende høyere. I en tid der det snakkes mye om poli­tiske eliter som dis­tanser­er seg fra folket, er det ekstra vik­tig å få så mange som mulig med på poli­tiske beslut­ning­spros­ess­er – og kan­skje gjen­nom det vekkes deres poli­tiske engas­je­ment på mer per­ma­nent basis.

Loddtrekning

Når vi her sier alle, men­er vi ikke nød­vendigvis alle og enhver av kom­munens innbyg­gere. Det vi men­er er at alle har lik sannsyn­lighet for å bli spurt og å delta i poli­tiske beslut­ninger. Et eksem­pel på med­virkn­ingstil­tak som fokuser­er på å få med alle lag av folket, er såkalt delib­er­a­tiv meningsmåling (delib­er­a­tive pol­ing). Delib­er­a­tiv meningsmåling kan best fork­lares som en utvidet meningsmåling. Meto­den er utviklet av pro­fes­sor James Fishkin ved Stan­ford-uni­ver­sitetet i USA. Den går ut på å gi folk anled­ning til å snakke sam­men og tenke over spørsmå­lene før de utrykker sin mening i målin­gen. Et sen­tralt prin­sipp som lig­ger bak er til­feldig utvalg, alt­så lod­dtrekn­ing av hvem som skal få være med. Man kan med andre ord ikke selv melde seg på, men må bli invitert inn. Sam­tidig har alle like stor sjanse for å bli invitert. Man er ikke avhengig av et stort nettverk, eller andre for­mer for ressurs­er. Bare for å minne om det; lod­dtrekn­ing er sannsyn­ligvis det eld­ste demokratisk prin­sipp, vel­brukt av de gam­le grek­erne, flere tusen år før almene valg ble normen.

Demokratisk innovasjon: Byborgerpanelet

Å motvirke fremmedgjøring fra det poli­tiske sys­temet var en hov­ed­mo­ti­vasjon for å prøve ut Byborg­er­pan­elet i Bergen. Byborg­er­pan­elet ble gjen­nom­ført som et prøve­pros­jekt der Bergen kom­mune, UiB og Norce var medar­rangør­er. Våren 2018 ble et utvalg bergensere inviterte til å diskutere og uttrykke sin mening om hvor­dan kom­munen skulle organ­is­eres i framti­den, mer spe­si­fik fikk de si sin mening om en eventuell fram­tidig bydel­sor­d­ning. Utval­get var bestemt etter til­feldig lod­dtrekn­ing fra Folk­ereg­is­teret. 80 per­son­er del­tok, og alle fikk hon­o­rar som tilsvarte hon­o­rar for annet poli­tisk utval­gsar­beid. Opp­legget for pan­elet tok utgangspunkt i det erfarin­gene fra andre pan­el tilsi­er; infor­masjon om sak­en, muligheter for diskusjon av den og anbe­falinger for frem­tidi­ge beslut­ninger. Konkret ble pan­elet utformet som en kom­bi­nasjon av under­søkelser som skulle besvares ved bruk av data­maskin og gruppediskusjon­er pan­eldeltak­erne i mellom.

Temaet var alt­så bydel­er i Bergen, og spørsmålet om hvor­dan de eventuelt skulle se ut om kom­munen vel­ger å gjenin­n­føre disse. Etter en innle­dende infor­masjon­srunde om temaet, var det satt av ca 20 min­ut­ter for deltak­erne til å svare på første del av under­søkelsen. Her ble de bedt om å veie fire hen­syn opp mot hveran­dre: 1) Hvor mange bydel­er skal vi ha? 2) Hvilke opp­gaver (hva) bør byde­lene ha ans­var for? 3) I hvor stor grad bør byde­lene selv få bestemme hvor­dan de skal bruke pen­gene sine? 4) Hvor­dan bør bydelsstyrene rekrutteres?

Etter at første delen av under­søkelsen var fer­dig, ble deltak­erne (helt til­feldig) delt inn i min­dre grup­per for å diskutere de fire dimen­sjonene. Etter diskusjo­nen ble samme under­søkelse som før gruppediskusjo­nen gjen­nom­ført en gang til. I tråd med grun­nideen i delib­er­a­tiv meningsmåling, var spørsmålet vårt; ville diskusjon og sam­tale påvirke deltak­ernes svar?

Kort opp­sum­mert kan vi kon­klud­ere med at der­som det skulle komme til at Bergen på ny fikk et poli­tisk bydel­snivå, ville deltak­erne i byborg­er­pan­elet fore­trekke en organ­is­er­ing med få og store bydel­er som tar seg av lokale opp­gaver knyt­tet til byde­len. De ønsker ikke at rep­re­sen­tan­tene skal gjen­speile byens par­ti­fordel­ing, men heller velges direk­te eller gjen­speile opp­slut­nin­gen om par­tiene slik den for­ton­er seg i byde­len. Fig­uren vis­er svarene til deltak­erne når vi spurte dem om hvilken type bydel de fore­trakk. Funnene er rap­portert før og etter gruppediskusjo­nen (benevnt delib­erasjon i fig­uren). Svarene ble formi­dlet i et notat til byråden.

En fordel med ord­ninger som Byborg­er­pan­elet er at poli­tik­erne selv kan velge ut sak­er de ønsker at innbyg­gerne skal si sin mening om. Deltak­erne bruk­er tid på spørsmålet, slik at kom­munen får velovervei­de svar i retur. En annen pos­i­tiv effekt av tiltaket tror vi vil være at poli­tisk med­virkn­ing i denne for­men kan øke hele befolknin­gens opp­merk­somhet om lokalpoli­tikk. Der­som man vet at det er en mulighet for å bli trukket ut til et betyd­nings­fullt høring­sor­gan, vil man kan­skje følge mer med, være i «poli­tisk bered­skap» så og si i til­felle man skulle bli en av de utvalgte. 

Om tiltaket har en slik effek­ten er et empirisk spørsmål som må under­søkes. Det avhenger også av hvor mye inn­fly­telse en sor­d­ning fak­tisk har på beslut­ninger som fattes. Vi samar­bei­der nå blant annet med Fishkin og Stan­ford-uni­ver­sitetet om å utvide forskn­ingsmiljøet i Norge som vil stud­ere denne typen demokratisk inno­vasjon og dens effekt på demokratisk legit­imitet i norske kom­muner. Byborg­er­pan­elet er et eksem­pel på et samar­beid mel­lom akademia og kom­munene, hvor teori­er om hvor­dan demokrati best fun­ger­er kan settes ut i prak­sis. Norge har også noen klare fordel­er i forhold til andre land når det gjelder å stud­ere tem­atikken. Vi har et sen­tralt folk­ereg­is­ter som gjør det mulig at alle innbyg­gerne i feks en kom­mune har akku­rat lik mulighet for å bli trukket ut. Folk­ereg­is­teret gir også muligheter for å stud­ere hvilken sosial bak­grunn de har som deltar i denne typen tiltak. Dermed kan vi også stud­ere om dette er nok et tiltak som forsterk­er de som alt er rep­re­sen­tert – eller om det tiltrekker seg andre grup­per og gjør dem mer poli­tiske bevisst og aktive.

Oppsummering

En sen­tral utfor­dring for den demokratiske styre­for­men – nasjon­alt og lokalt – er å oppret­tholde legit­imiteten til de som styr­er. Inter­nasjon­al forskn­ing peker på en gryende legit­imitet­skrise i vestlige demokrati­er, hvor innbyg­gerne i stadig større grad blir kri­tiske til hvor­dan demokratiske sys­tem fungerer. 

Britenes “Brex­it” og amerikan­ernes valg av Don­ald Trump som pres­i­dent blir av mange tolket med utgangspunkt i at frus­tr­erte vel­gere som føler avmakt bruk­te stem­meretten til å pro­testere mot den etablerte elitens ver­dens­forståelse. Også i Norge ser vi ten­denser til at enkelte sam­funns­grup­per fall­er uten­for dagens poli­tiske systemet. 

Forhold­et mel­lom poli­tikere og innbyg­gere må pleies jevn­lig for å bevare og styrke legit­imiteten, tilliten til, og opp­slut­ning om val­gte ledere. Om legit­imiteten forvit­r­er og det utvikles mis­tro til myn­dighetene vil det være vanske­lig å sam­le støtte for poli­tiske tiltak. Selv om mye er bra i måten vårt sam­funn og vårt poli­tiske sys­tem fun­ger­er på, er det vik­tig å hele tiden forsøke å forbedre demokratiske beslut­ning­spros­ess­er for å holde avs­tanden kort mel­lom de som styr­er og de som blir styrt på alle nivå – også i lokaldemokrati­et. Demokrati­et vårt er et lev­ende fenomen som alltid er i foran­dring og som kon­tin­uerlig må utfor­dres og utvikles. 

Videre lesning

Anne Lise Fim­re­ite m. fl (2017): Byen og nærdemokrati­et. Rap­port fra lokaldemokratiut­val­get, lev­ert byråd­sled­er 7.04.2017. Gratis tilgjen­gelig via Bergen kom­munes nettsider.

Svei­n­ung Arne­sen og Yvette Peters (2018): “The Legit­i­ma­cy of Rep­re­sen­ta­tion: How Descrip­tive, For­mal, and Respon­sive­ness Rep­re­sen­ta­tion Affect the Accept­abil­i­ty of Polit­i­cal Deci­sions”, Com­par­a­tive Polit­i­cal Stud­ies. Gratis tilgjen­gelig via https://doi.org/10.1177/0010414017720702

Svei­n­ung Arne­sen (2017): “Legit­i­ma­cy from Deci­sion-Mak­ing Influ­ence and Out­come Favoura­bil­i­ty: Results from Gen­er­al Pop­u­la­tion Sur­vey Exper­i­ments”, Polit­i­cal Stud­ies. Gratis tilgjen­gelig via https://doi.org/10.1177/0032321716667956