Maximilian (Max) Schrems ble født i 1987 i Salzburg. Juristen har kjempet i over sju år for bedre personvern i Europa, og har blant annet vunnet søksmål mot Facebook som har ført til strengere regler for overføring av data fra europeiske brukere. Nå er han i gang med flere nye personvernklager mot måten Facebook og Google opererer på i Europa.
I dette intervjuet med Vox Publica snakker Schrems om de gode og dårlige sidene ved de nye europeiske personvernreglene, om kampen mot Facebook og Google og om hva frisøren på hjørnet må gjøre for å holde seg på rett side av personopplysningsloven.
Vox Publica: Du har gjennom ditt europeiske “None of your Business”-initiativ (NOYB) sendt inn fire personvernklager rettet mot Google, Facebook og Facebooks datterselskaper WhatsApp og Instagram. Hva dreier dette prosjektet seg om?
Max Schrems: Det tar for seg tvangs-samtykkene som vi stadig blir konfrontert med – altså disse sprettoppmeldingene hvor det står at brukeren må samtykke til nye betingelser, ellers får han ikke lov til å bruke tjenesten lenger. Akkurat det er nemlig forbudt i EUs nye personvernforordning (i Norge brukes ofte den engelske forkortelsen GDPR, red.anm): En tjeneste eller produkt må alltid være skilt fra et personvernsamtykke. Man må ha muligheten til å bruke en tjeneste uten å samtykke til noe mer.
Dessuten er praksisen selskapene nå har lagt seg på, absurd: Alt som er nødvendig for å drive tjenesten, har man innenfor GDPR allerede lov til å gjøre, så samtykke-bokser er egentlig overflødig. Det som selskapene nå gjør, er å koble forespørsler om nødvendige data med forespørsler om data som de har lyst til å samle inn. Og akkurat det forbyr egentlig GDRP: Det finnes et såkalt koblingsforbud.
Dette kan man tydelig se med Googles operativsystem for mobil Android: Når jeg slår på mobilen, må jeg for eksempel samtykke til at Google kan bruke dataene mine til noe med YouTube eller lignende, selv om jeg egentlig bare ønsker å bruke mobilen.
Nye personvernregler
- EUs nye personvernforordning trådte i kraft i mai 2018
- Forkortes ofte GDPR etter den engelske betegnelsen
- Reglene gjelder i Norge gjennom EØS-avtalen. De er tatt inn i norsk lov i personopplysningsloven, og trådte i kraft 20. juli 2018
- Reglene strammer inn på bruken av persondata
- Organisasjonen noyb.eu har levert inn klager på Facebook med datterselskaper og Google. Klagene kan føre til bøter på maksimalt 1,3 til 3,7 milliarder euro
- Max Schrems er initiativtaker til noyb.eu
Vox Publica: Klagene skal få mer slagkraft ved at de er fordelt på flere land?
Schrems: Klagen på Facebook er fremsatt i Østerrike, WhatsApp i Hamburg, Instagram i Belgia og Googles Android i Frankrike. De tre klagene som gjelder Facebook-konsernet, er i mellomtiden gitt videre til det irske datatilsynet, fordi det har den såkalte Lead Authority i EU – det er altså det myndighetsorganet som Facebook må forholde seg til.
Vox Publica: Og hvorfor Google i akkurat Frankrike?
Schrems: Det franske datatilsynet har jobbet med Google i lengre tid, derfor var det et logisk valg.
Vox Publica: Du har tidligere hatt suksess med søksmål mot Facebooks personvernmodell i Irland. Har konsernet stor respekt for deg?
Schrems: Det vet jeg ikke, og det gir jeg ærlig talt blaffen i. Prosesser som dette varer fem til ti år inntil en avgjørelse faller. Men jeg tror at man allerede gjennom klagen oppnår en viss effekt, ved at selskapene tar temaet mer på alvor.
Selv om noen klagesaker altså kan vare i ti år, føres det i mellomtiden ti andre debatter om personvern internt i Facebook – gjør vi sånn, kan vi gjøre slik, eller bør vi heller la være? Ansatte i et slikt konsern ender kanskje med å si: Det der er nok likevel for drøyt, det er egentlig ikke i tråd med loven. De får altså gjennom oss støtte til diskusjonene de fører internt og kan si: Se her, vi har allerede fått disse klagene, og dette vil vi ikke vinne frem med i retten.
Vox Publica: Med andre ord – på denne måten styrkes kanskje de personvernvennlige stemmene internt i Facebook?
Schrems: Uten tvil. Vi hører også at det faktisk er sånn, og at det skjer noe i den retning når et selskap får en klage mot seg. Men til nå lød svaret internt alltid: Ingenting skjer, fordi datatilsynet ikke gjør noe og det er heller ikke noen straff å snakke om. Ideen med NOYB er nå å gå mer strukturert til verks og bidra til å styrke håndhevingen av regelverket.
Til sammen skjer det trolig tusenvis, hvis ikke millioner av brudd på personvernreglene hver eneste dag. Da kan man selvsagt ikke sitte bak hver en busk og sette i gang en klage. Men det er i hvert fall mulig å ta opp enkelte temaer og slik gi debatten internt i personvernkretser en dytt.
For øvrig – lover blir som regel ikke håndhevet i hver enkelt sak, isteden gjelder prinsippet om allmennprevensjon. Potensielle forbrytere er klar over muligheten for at man kan bli straffet. Og da kan man gå ut fra at folk følger loven. Ellers ville vi jo hatt en total politistat, der det måtte stå en politimann bak hvert trafikklys som skulle straffe alle som kjørte på rødt. Også innen personvern må en forsøke å straffe ofte nok, slik at folk generelt holder seg til reglene.
Vox Publica: For tiden er søkelyset sterkt på Facebook i personvernspørsmål – tilsynelatende avløser skandalene hverandre. I forhold til dette virker datakraken Google på mange observatører så uskyldig som et lam. Det er du antakelig ikke enig i?
Schrems: Nei. Jeg tror at selskapene er temmelig like på det feltet. Det finnes naturligvis grunnleggende forskjellige bedriftskulturer. En har selskaper som tjener pengene sine på selve maskinvaren – som Apple. Så er det firmaer som tar inn nok penger gjennom betaling for tjenester – jeg betaler jo Microsoft for Windows.
Med Google er det en blandingsgreie: De har for eksempel den fordelen at de lett kan selge annonser når noen søker etter noe i søkemotoren. Leter noen i søkefeltet etter en gul liggestol, trenger jeg egentlig ingen persondata. Jeg vet jo at uansett hvem som sitter bak denne datamaskinen, så søker vedkommende etter en gul liggestol.
Facebook må derimot dundre på med annonser mot brukeren, selv om hun egentlig bare er interessert i å se på bilder av vennene sine.
Et annet eksempel er operativsystemer for mobil – Apple selger mobilen og gir deg iOS på kjøpet, Google deler derimot ut Android gratis til produsentene, som så selger sine mobiler. Dermed tjener ikke Google noe direkte på dette, og må hente inn igjen pengene på andre måter.
Forretningsmodellene har altså stor betydning. Alt i alt vil jeg likevel si: Det er ikke så lett å finne de uskyldige lammene i denne bransjen.
Vox Publica: La oss snakke om personvernforordningen, som nå har vært i kraft i EU/EØS i noen måneder. Det finnes de i næringslivet som sier at et selskap som Facebook til slutt ikke vil kunne operere på markedet lenger. Er det realistisk?
Schrems: Det tror jeg ikke. Om GDPR finnes det etter hvert mer konspirasjonsteorier enn fakta. Forordningen forutsetter for eksempel at alt jeg som selskap må gjøre for å oppfylle en kontrakt, altså et produkt, uansett er tillatt. Spørsmålet er så bare: Kan jeg bruke dataene jeg samler inn til dette til noe annet og selge videre “stykkevis og delt”?
Vi har sett på Facebook opp mot den gamle loven, direktivet fra 1995, som har den samme kjernen. Da fikk vi gode svar på disse spørsmålene. Der heter det: 95 prosent av dataene som jeg trenger til Facebooks funksjoner, kan Facebook antakelig bruke slik de gjør nå. Spørsmålet er så bare hva de ellers kan gjøre med dataene. Og der er det grenser.
Eventuelt betyr det naturligvis at firmaet kan tjene mindre penger på dataene. Det er temmelig ubestridt. Men når man ser hvordan omsetning og overskudd eksploderer hos disse selskapene, da tror jeg de ville overleve det hvis de tjente et par milliarder mindre. Dette er virkeligheten man ser når man går ordentlig gjennom sakene.
Vox Publica: Og hva sier GDPR til dette?
Schrems: Den sier verken at man i morgen må stenge internett, eller at “anything goes”. Sånn er det også med iverksettelsen av loven. Der har vi det grunnleggende problemet at svært mange jurister som arbeider på dette feltet, kjenner loven dårlig eller er nye på området.
De sier for eksempel: For å være på den sikre siden legger vi ut en samtykkeboks over alt, selv om man egentlig ikke trenger å hente inn samtykke. Folk møter nå et skred av sprettoppbokser, og ergrer seg så klart over det – altså helt unødvendig.
Det store problemet er stadig at GDPR er svært kompleks og at mange selskaper ventet helt til siste minutt med å gjøre noe. Samtidig finnes det svært få eksperter på feltet.
Vox Publica: Blant folk flest er frustrasjonen stor. I Tyskland, hvor folk har en tendens til å holde seg til loven, får til og med småbedrifter den store skjelven. Der er det små butikker, frisører eller leger som lar kundene fylle ut samtykkeerklæringer om GDPR. Har personvernforordningen et imageproblem, eller er frykten berettiget?
Schrems: Det er en blanding. Imageproblemer finnes, men det er også ganske mange problemer med iverksettelsen. Hvis din frisør tror at han trenger noen samtykkeerklæringer, da har han ganske enkelt misforstått loven.
Når det gjelder småbedrifter, finnes det også useriøse rådgivere som sier: Det dere gjør er ulovlig i morgen, gi meg 100 euro, så skal jeg hjelpe dere med å etterleve loven. Så tjener de rått på dette. Dette bondefangeriet er imidlertid ikke lovgiverens problem, det er bedriftslederens, hvis han går på noe så dumt.
Så er det også deler av GDPR som ikke er løst på en god måte, hvor loven er for abstrakt, på visse områder lar spørsmål være ubesvart, på andre områder gir for lite spillerom. Loven er kvalitativt sett sikkert ikke særlig god. Men politisk/innholdsmessig synes jeg den er helt ok.
Jeg har godt håp om at alt vil roe seg. Da gratis plastposer ble fjernet fra markedet her i Østerrike, hisset folk seg voldsomt opp i et par måneder, det var “slutten på shoppingopplevelsen”. Nå har alle vent seg til at man må betale litt for posen.
Vox Publica: Men motstandere av GDPR sier nå at loven kan gjøre Facebook og Google enda sterkere. De må jo arbeide med temaet hver dag.
Schrems: Det er etter min mening et av de tåpeligste argumentene i hele denne debatten. Det blir særlig brukt i forbindelse med samtykkediskusjonen, altså disse boksene hvor du for eksempel må akseptere at informasjonskapsler (cookies) blir lagt igjen på din maskin.
Så får en høre at den stakkars lokale mediebedriften ikke får brukerens samtykke, mens Facebook får det. Men akkurat det er egentlig allerede løst i GDPR. Og der er vi igjen ved tvangs-samtykkene, som vi nå klager på: At jeg ikke lenger kan presse folk til å samtykke, men at samtykket må være helt uavhengig av spørsmålet om jeg gjør et produkt tilgjengelig eller ikke, en tjeneste tilgjengelig eller ikke, og så videre.
Det betyr: Folk må ville det. Og da er spørsmålet: Vil de gi sitt samtykke til sin frisør om at han kan sende reklame, eller vil de heller gi det til Google? Mitt tips er: Jeg vil heller si til frisøren min at han kan sende meg et nyhetsbrev med en kupong eller noe, enn gi et generelt samtykke til Google. Hvis jeg virkelig får den friheten, og det er iverksatt på en god måte, går det helt fint.
VoxPublica: Det var nylig en dom ved EU-domstolen om Facebook og bedrifter. Ifølge den er bedrifter med en egen Facebook-side medansvarlig for personvernet. Hvordan skal man forholde seg til dette?
Schrems: Det er et prinsipielt problem hos Facebook at de ikke sier hva de er ansvarlig for og hva som er den enkelte brukers ansvar.
Når det dukker opp et problem, sier Facebook alltid: Å, et nazi-innlegg? Det er brukerens problem. Har ikke sett det, har ikke hørt om det, har vi ingenting med å gjøre.
Men hvis du vil se dataene dine, sier de: Å nei, det er vårt alt sammen, brukeren har ingenting med dataene å gjøre, tilhører bare oss. Slik er schizofrenien hos Facebook i dag.
Dommen i EU-domstolen har dessverre ikke gitt noe ordentlig svar i saken, det er hovedproblemet. Også denne gang sier dommerne: Det kommer an på, det må man avgjøre i hvert enkelt tilfelle.
Dette er et grunnleggende problem med skytjenester, og særlig med Facebook. Andre selskaper er mye klarere på ansvarsfordelingen. Facebook sier det rett og slett ikke. Det er mitt problem når jeg bruker Facebook nå: Facebook sier ikke hva det sosiale nettverket er ansvarlig for og hvilket ansvar bedriftsbrukeren har. Når noen skriver et nazi-innlegg, er brukeren ansvarlig, uansett om vedkommende driver en side eller er en privat bruker.
Men hvis nå dataene mine blir solgt videre til et eller annet formål, da vet jeg egentlig ingenting om det og kan overhodet ikke kontrollere det, ergo må vel Facebook være ansvarlig. Dette kan man nå avklare for hver funksjon, og det må egentlig Facebook gjøre.
Vox Publica: Hva sier du til anklager om at GDPR kan gjøre vilkårene for nettjournalistikk umulige? Den finansieres som kjent ennå hovedsakelig med annonser, og da er man nødt til å samle inn data, virker det som.
Schrems: Finansiering av medier er et spennende tema. Gjennom samtaler med medier har jeg forstått at for tiden er det mellomleddene som tjener grovt på persontilpasset reklame. Mediene blir sittende igjen med smuler. Slik jeg har fått det forklart, tjener de netto omtrent like mye på enkle annonser – for eksempel en bilannonse på en bilside – som på de avanserte målrettede annonsene.
Ved målrettet reklame er det altså hovedsakelig annonseplattformene som får penger. Dessuten taper mediene veldig mye makt over kundeforholdet når de driver på denne måten. Man har lite med annonsøren eller reklameselskapet å gjøre, og det er dårlig for fremtiden.
Vox Publica: Og hva med undersøkende journalister, kan personvernet legge hindringer i veien for dem?
Schrems: Når det gjelder produksjon av innhold, er det en åpenhetsklausul i GDPR for medier og journalistikk. I virkeligheten er det derfor de gamle nasjonale medielovene som gjelder.
For eksempel er det fra før ulovlig i Østerrike å trykke paparazzibilder av tiltalte personer i avisen. Sånn har det alltid vært hos oss. I Irland er det helt motsatt, kommer du ut av en rettssal der, stormer det hundre fotografer mot deg. EU har ikke laget noen nye regler om det, åpenhetsklausulen står. Med andre ord kan jeg ikke forstå kritikken på dette punktet.
Vox Publica: Etter din suksess mot Facebook i Europa er du jo blitt en helt for de personverninteresserte. Har kritikken mot GDPR skadet imaget ditt?
Schrems: Nei. Det er jo ikke jeg som har funnet opp personvernforordningen. Hvis jeg hadde skrevet den, ville den sannsynligvis sett ganske annerledes ut. Jeg tror også at mange mennesker ville vært mye mer fornøyd med den, selv næringslivsfolk. Men siden jeg altså ikke er konge av Europa, er det heller ikke mitt ansvar.
Men de temaene som vi nå tar opp med NOYB, det er akkurat de tingene hvor det er klart at det gjøres feil. Det kunne jo ikke falle meg inn i drømme å plage frisøren på hjørnet med et eller annet personvernskjema. Vi har alle viktigere problemer i livet. Men når det nå dreier seg om tvangssamtykke og alle plutselig får en sprettoppmelding på mobilen om at du nå mister alle dine WhatsApp-kontakter hvis du ikke samtykker – da skjønner vel alle at det er noe tull, det er jeg sikker på.