Som tidligere antydet i et blogginnlegg like etter valget i fjor, vurderer KrF nå å søke seg mot et formelt samarbeid på den borgerlige siden. Strategisk er dette det mest riktige for partiet dersom de vil øke sine regjeringssjanser, og de oppnår samtidig en likevekt mellom borgerlig side og venstresiden i norsk politikk.
Etter andre verdenskrig har venstresiden og høyresiden hatt om lag like mange perioder hvor de har hatt flertall i Stortinget, henholdsvis ni og åtte ganger (Kilde: NSDs kommunedatabase, Bernt Aardals hjemmeside). Likevel har venstresiden sittet i regjering i to tredjedeler av tiden (Kilde: Statsministerens kontor). Dette henger sammen med at de borgerlige har vært preget av større ideologiske sprik partiene i mellom enn de har vært på venstresiden. Venstresiden har vært mer samlet, ikke minst takket være et stort Arbeiderparti som aleine satt med makten i de to første tiårene etter krigen. Når de så at oppslutningen var nedadgående, tok de grep og lokket Senterpartiet over på sin side. For de borgerlige har Frp vært et uromoment som alle de tre andre partiene har hatt problemer med å akseptere, og det historisk dominerende partiet på høyresiden — Høyre — har i en årrekke måttet kontrollerere sjalusien overfor KrF og Venstre mens de to har flørtet med venstresiden under valgkampene.
Nå, etter to strake nederlag, virker det som KrF innser at de må velge sin brudgom. Det er ikke verdt å vente på neste valgresultat før beslutningen tas, og selv om det fremdeles er krefter innad i partiet som vil holde på tradisjonene, er den nye generasjonen — representert av Inger Lise Hansen — i ferd med å få partiet til å akseptere et borgerlig ekteskap med Høyre og Frp.
De borgerlige “tapte” flertallet i 2009, takket være et globalt finanssjokk og en splittet opposisjon. (Se grafen fra blogginnlegget om sammenhengen mellom kommunevalg og Stortingsvalg. Der kan vi se at 2009-valget ikke fulgte resultatet fra kommunevalget, slik det historisk har pleid å gjøre.) Det første momentet hadde partiene lite styring med. Det andre kunne de takke seg selv for — dog aller mest Lars Sponheim. Til og med George Bush forstod at man ikke kan la seg lure to ganger, og når KrF nå ser ut til å velge side er det et smart trekk på egne vegne.
Venstres Trine Skei Grande prøver å holde KrF i sentrum, uvisst av hvilken grunn. For det sosialliberale partiet er det en gave fra oven at KrF går til høyre side, for da slipper de selv å velge side. Og det er noe vi vet Venstre er flinke til. Om de spiller sine kort riktig kan de bli det eneste partiet som vipper mellom høyre og venstre, og som kan selge seg dyrt hver gang vi ender opp med et hengeparlament etter valget. Det kan fort skje neste gang.