I reformen av finansieringen av universiteter og høyskoler, spiller nye systemer for vurdering av publiserings- og formidlingsaktiviteten ved institusjonene en viktig rolle. Ordningen omtales ofte som “tellekantregimet”. Systemet for måling av vitenskapelig publisering er på plass fra budsjettåret 2006. I sommer ble den andre av to utredninger om hvordan også formidling skal måles presentert. Den siste utredningen er nå på høring med frist 28. november. Se Kunnskapsdepartementets oversiktsside. Blant de sterkeste kritikerne av de nye ordningene er professor Anders Johansen ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen (UiB). Dette debattinnlegget ble først holdt som foredrag ved et seminar på UiB 27. oktober.
Tellekantregimet er dypt problematisk på flere vis; det bør ikke utvides, men avvikles så fort som mulig. En av de mest problematiske sidene ved dette systemet, er at det setter et skarpt og entydig skille mellom vitenskap og andre former for kunnskap – og sorterer dem i forskjellige kanaler. På den ene siden vitenskapelig publisering, på den andre siden – og med tette skott imellom – popularisering og andre former for formidling. En vitenskapelig artikkel må nå publiseres i et vitenskapelig tidsskrift, helst internasjonalt, ellers er den ikke vitenskapelig lenger. Men slike tidsskrifter blir bare lest av en ørliten krets. Ikke engang våre nærmeste kolleger vil uten videre snuble over artikkelen vår der. For andre er den nærmest fullstendig utilgjengelig. Utenom de innviddes krets er det ingen som har hørt om disse tidsskriftene engang. Å kreve at publiseringskanalen skal være ”vitenskapelig”, er å bryte forbindelsen mellom vitenskapen og den politiske og kulturelle offentligheten. Hvordan skal arbeidet vårt da gi mening og være til nytte?
I naturvitenskapelig sammenheng er det ikke vanskelig å se. Etter hvert som forskningsresultatene blir klarert i de ledende spesialtidsskriftene, samles det opp en type faktisk kunnskap som eksperter av ulike slag kan finne anvendelse for: En ny medisinsk undersøkelse kan gi grunnlag for utvikling av en ny medisin. Kunnskapen er utilgjengelig, og langt på vei uforståelig, for oss andre, og må vel også være det. Men vi trenger altså ikke lese den vitenskapelige artikkelen for å ha nytte av medisinen.
Den som skriver bøker på norsk, får ikke arbeids-
innsatsen synliggjort
Men samfunns- og kulturvitenskapene er til nytte på en annen måte, nemlig ved å legge til rette for samfunnets selvrefleksjon. De ivaretar den kollektive hukommelse, tar overblikk over en forvirrende samtid, skarpstiller moralske dilemmaer, kompliserer de mest selvfølgelige ting. En slags teknokratisk kunnskapsanvendelse forekommer nok også her, omtrent som i eksemplet med den nye medisinen. Men berettigelsen til disse fagene består først og fremst i at de forstyrrer og beriker den politiske og kulturelle offentlighet. Derfor kommuniserer de gjerne i bokform, til den opplyste allmennhet. Det nyttige produktet er teksten selv. Ingen kan nøye seg med en popularisert versjon: Vil man virkelig ha utbytte av slikt, må man lese det hele.
Nå er smale og teknisk betonte studier på sin plass også i våre fag, selvfølgelig; man kan ikke bestandig forvente direkte relevans for de mest påtrengende problemer. Samfunnsbidraget består snarere i å opparbeide et reservoar av kunnskaper og synsmåter som andre – lærere, kunstnere, journalister, politiske aktivister – kan forsyne seg av for egne, uforutsette formål. Mye kan bli stående på biblioteket og støve ned i lange tider. Men den politiske debatt ville vært primitiv, og kunstlivet nokså karrig, om det ikke var for disse vitenskapene som stadig framskaffer ressurser til idéutvikling, og – direkte eller indirekte – legger dem fram for allmennheten.
Samfunnsforskere: fagfolk med bredt publikum
Forskere i våre fag har ofte – og nettopp med sine viktigste forskningsbidrag – nådd langt ut over fagspesialistenes rekker. Det gjelder historikere fra Seip til Sejersted, og samfunnsforskere som Christie, Holter og Brox – eller Slagstad, Østerberg med flere. De er fagfolk, men i samme vending også intellektuelle og skribenter. Gjennom denne dobbeltrollen har de bidratt til samfunnets selvforståelse og til å fornying av premissene for den politiske debatt. De har kunnet kommunisere med et ganske stort og sammensatt publikum – uten å renonsere på faglige krav – for mange lesere har høyere utdanning, noen er særlig kvalifisert gjennom arbeid i presse, skole eller forvaltning. Slike lesere tåler å bli tatt på alvor, de trenger ikke få stoffet banalisert. En god del av dem er faktisk forskerkolleger i beslektede fag: Den nasjonale offentligheten er, ikke minst, forum for tverrvitenskapelig kommunikasjon.
Derfor kan vi ikke akseptere at det blir opprettet tette skott mellom forskning og formidling. Dette betyr ikke at vi slapper av på kvalitetskravene, slik tellekantutredningene går ut fra; på flere vis er det tvert imot. Å prøve å avstå fra ekskluderende fagsjargong kan virke skjerpende: Å ordlegge seg overfor et bredere publikum betyr at man må tenke grundig igjennom en hel del som man ellers kan ta for gitt. Om vi prøver å se bort fra alt vårt lille fagmiljø er innforstått med, kan det virke åpnende, utfordrende: Vi må reise andre spørsmål, foreta andre presiseringer, ofte andre undersøkelser. Å bestandig henvende seg til et publikum av likesinnede er, som Terje Tvedt har påpekt, faglig konserverende. Men å utsette seg for krav fra en annen formidlingssituasjon – overfor et annet publikum, i en annen uttrykksform, kanskje et annet medium – er å tvinge seg til å se på saken fra en annen side, og det gir ofte uttelling i form av ny innsikt.[1].
Når forskere prioriterer å skrive for allmennheten, er det altså ikke bare for samfunnets skyld, men også for forskningens egen: Også i denne typen kommunikasjonssituasjoner er det noen ressurser til vitenskapelig kvalitet som vi ikke må finne på å stenge av for.
Hva slags internasjonalisering?
Forskningen kan ikke isolere seg bak nasjonale grenser, det er sant. Men alternativet kan ikke være at den isolerer seg i et eget overnasjonalt vitenskapssystem. Tellekantene bidrar til dette siste. Mange internasjonalt orienterte forskere opplever det som et alvorlig problem. Tre eksempler:
- En av mine kolleger har bidratt til en studie av ytringsfrihetens kår i Estland, Latvia og Litauen. I baltisk sammenheng er boken et viktig pionerarbeid. Siden den nå blir utgitt på et allmennforlag i Riga, blir den ikke regnet som et vitenskapelig arbeid.
- En annen har studert fiskeriene i Afrika. Et internasjonalt vitenskapelig forlag vil utgi boken – for en pris (ca. 1000 kroner) som afrikanske biblioteker ikke kan betale. FN-organisasjonen FAO tilbyr seg å trykke og distribuere den gratis til alle interesserte. Min kollega velger denne siste løsningen. Men FAO er ikke et vitenskapelig forlag.
- En tredje kollega har studert innvandringsdebatten i Australia. FNs høykommissær for flyktninger har påtatt seg å utgi boken. Men høykommissæren står ikke på listen over godkjente forlag. Nå vet ikke min kollega hva hun skal gjøre.
Disse forskerne skriver på engelsk eller fransk, allikevel står de overfor et dilemma. Skal arbeidet deres bli synliggjort, skal det bidra til inntjening for instituttet? Eller skal det utgis slik at det faktisk kan angå journalistene i Baltikum, fiskerne i Afrika, innvandrerne i Australia?
Spørsmålet er ikke om vi skal motsette oss internasjonalisering eller ikke. Spørsmålet er hva slags internasjonalisering vi vil ha. For meg står det klart at det ikke går an å leve med et system som underkjenner all språklig og kulturell variasjon, og som – globalt så vel som nasjonalt – lukker seg til mot samfunnet omkring.
Hvilket kunnskapssyn?
Forskningens verden er én, sies det. Vi må bygge videre på det andre har funnet ut, bidra med vårt slik at andre kan etterprøve det, våge å utsette oss for kritikk fra de aller beste. Det er derfor tellekantene premierer bruk av felles fora med et ”internasjonalt språk”, dvs. engelsk.
Dette gir mening i lys av naturvitenskapenes kunnskapssyn, men ikke uten videre i samfunns- og kulturvitenskapenes. Bare naturvitenskapelige data kan være allmenngyldige på slikt vis at det går an å legge dem stein på stein i et stort, felles byggverk. Norske genetikere kan arbeide videre med japanske genetikeres funn, og dra nytte av å få sine resultater bedømt av dem. Men historikere som arbeider med norsk materiale kan ikke bygge på studier i japansk historie. De kan ha mye å lære om metode, det kan være interessant med et sammenlignende perspektiv osv. Men det er altså ikke samme gjenstanden de studerer. De stiller ikke samme spørsmål til den, heller, for de har andre forskningstradisjoner å bale med, og de orienterer seg i et annet ideologisk klima. Hva norske eller japanske historikere kommer fram til, er dessuten ofte av begrenset interesse for forskere fra andre land; det er bare utvalgte deler eller sider av saken som det kan komme på tale å behandle i internasjonale vitenskapelige fora. Dersom norske historikere (eller stats‑, litteratur- og medievitere) skulle gitt topp prioritet til arbeid som var internasjonalt publiserbart, ville studiet av norgeshistorien (eller maktutøvelsen, litteraturen og mediesituasjonen i Norge) blitt forsømt.
Mye norsk forskning har vel vært provinsiell; den kunne sikkert ha godt av et videre utsyn. Men det er nå i alle fall den som forvalter kunnskapen om norske samfunns- og kulturforhold. Derfor er det som regel her, og ikke i miljøene rundt de internasjonale topptidsskriftene, at studier av den slags vil møte den mest kvalifiserte kritikk.
Offentligheten gir “utvidet kollegakontroll”
Det er nylig foretatt en gjennomgang av bruken av norske eksempler i internasjonal teoretisk lingvistikk. Selv om en ser bort fra mindre alvorlig feilinformasjon (stavefeil og lignende), viser det seg i mer enn to tredeler av tilfellene at henvisningene til det norske språket inneholder til dels alvorlig misvisende opplysninger. Selv ikke internasjonalt anerkjente vitenskapelige forlag og tidsskriftredaksjoner har klart å luke ut det reneste nonsens.[2]. Slik er det rimeligvis på mange fagområder (– til dels selv det medisinske: Det var ikke i The Lancet eller i New England Journal of Medicine at Jon Sudbø ble avslørt, men ved Kreftregisteret i Oslo). Som historikeren Jan Eivind Myhre har påpekt, viser det seg at ”artikler om norske forhold utgitt i de mest velrenommerte tidsskrifter utenlands” ofte får ”passere refereekontrollen med de mest hårreisende feil og bommerter som aldri ville funnet sted i Norge”.[3].
Skal vi sikre gunstige kår for den slags forskning, kan vi altså ikke ta sikte på én internasjonal arena og én enhetlig vitenskapelig kultur, men på mange forskjellige, til dels overlappende, koblet sammen med utvekslinger som alltid innebærer kulturoversettelse, tilkoblet bredere offentlighetssammenhenger hver på sitt hold.
Er en lærebok verdt et halv vitenskapelig verk – eller et kvart?
Dette siste er ikke minst viktig av kvalitetshensyn. I humanvitenskapene må vi gjøre regning med ”utvidet kollegakontroll”, for å si det med Ragnvald Kalleberg: Når vi skriver ”om hendelser under andre verdenskrig, etniske minoriteters levekår, regjeringers disposisjoner, krigsbarns historie, næringslivslederes strategier, innvandrerungdom, … så kan disse bidragene også vurderes av dem som har førstehånds kjennskap til disse forholdene, nemlig dem studiene handler om.” [4]. På sine felt må de regnes som eksperter. På mitt fagfelt dreier seg om journalister, filmskapere, forlagsfolk, kulturbyråkrater. Hvis vitenskapssystemet blir organisert som om all kunnskap var av naturvitenskapelig slag, går vi glipp av dialog med den slags ekspertise.
Formidling som kommersialisering
Formidlingsutredningen skulle bøte på mange av disse problemene. Det gjør den dessverre ikke. Den befester det skarpe skille mellom forskningens verden og de andre – og bidrar for så vidt til profesjonaliseringen av forskerrollen, gjennom mystifisering av den vitenskapelige kunnskapen – men den skal i det minste ha ros for at den anerkjenner verdien av utadrettet, populariserende virksomhet. Lærebøker, aviskronikker, folkeopplysende foredrag, medvirkning i radio- og fjernsynsprogrammer – alt dette vil snart kunne gi poeng og penger i kassen.
Men hvordan den slags skal vektes, sies det ingen ting om. Er en lærebok verdt et halv vitenskapelig verk – eller et kvart? Hvor mange kronikker går det på en lærebok? Hvor mye mer skal det telle det å ha ansvar for en TV-serie av typen Kulturell uorden, eller En reise i vannets historie, enn å stille opp til et ekspertintervju? Hvordan veier man et kurs mot et foredrag mot et bidrag til et utstillingsprosjekt? Med en gang man prøver å tenke seg måling av slikt, kommer man opp i alvorlige problemer. Dem har komiteen skjøvet foran seg. For å kunne vurdere effekten av ulike løsninger – og for eksempel forsikre seg om at man ikke kommer i skade for å gjøre det lønnsomt å nedprioritere forskningen – må man først foreta noen simuleringer.
Slik sett er ikke mye å bli klok på i denne utredning. Så er det da heller ikke dette som har vært hovedsaken. Langt mer oppfinnsomhet er gått med til å utvide selve begrepet om formidling – helt til det også, eller snarere først og fremst, omfatter ulike former for hemmelighold.
Formidling er, i denne utredningen, mer eller mindre det samme som salg. Første punkt på listen over det som skal påskjønnes, er ”eksterne inntekter fra salg av tjenester og publikasjoner.” Mens nettet åpner nye muligheter for effektiv, gratis spredning av kunnskapene, skal vi nå altså oppmuntres til å behandle dem som handelsvarer, og begrense tilgangen deretter. Dette kan bety nye vansker for arbeidet med åpne elektroniske arkiver. [5]. I det hele tatt utfordrer det vitenskapens ideal om åpenhet og sjenerøsitet. [6].
Det står ingen ting i denne utredningen om ansvar for en levende offentlighet
Men det er ideen om ”formidling i dialog med brukerne” som er det sentrale budskap i denne utredningen. Med det menes kort og godt kommersialisering. Det er dét man nå ”i særlig grad vil stimulere til”. Å sørge for at kunnskapen kommer til nytte for folk som kan betale for det, er å drive ”brukerrettet formidling”. Oppdragsforskning hører inn under dette begrepet, og lisensavtaler, bedriftsetableringer, betalte utviklingsprosjekter, eierandeler i aksjeselskaper. ”Innovasjon” er vitenskapens fremste bidrag, det må belønnes – ikke for innsats i tidlig idéutvikling, for det lar seg vanskelig måle, men for bidrag i selve kommersialiseringsfasen, der det endelig viser seg om formidlingen har vært vellykket.
Det finnes et presist mål på omfanget av den slags virksomhet; det er omsetningen. Her nytter det jo ikke å telle antall publikasjoner. Når det er omsetningen som skal belønnes, er det fordi de ”vitenskapelige resultater som ligger til grunn for slikt arbeid oftest ikke kan publiseres av hensyn til krav om hemmelighold”. [7].
Men dermed har man også et mål på kvalitet, nemlig salgbarhet. Når det gjelder allmennrettet formidling, er utvalget opptatt av å sette krav som sikrer en viss standard: Det må utarbeides ”autoritetsregistre” for forlag, tidsskrifter og aviser. Men når det gjelder ”brukerrettet” formidling, trengs ingen spesielle tiltak. Riksrevisjonen kontrollerer kvaliteten på regnskapstallene. Og den faglige innsats blir uten videre ”kvalitetssikret gjennom at markedet ved å betale viser at det er en betalingsvilje” – for det sier seg selv at ”man betaler ikke for noe som man ikke har bruk for eller som ikke anses verdifullt og holder et visst nivå”. [8].
Dette prinsippet burde vært gjennomført fullt ut, synes jeg; da ville det i det minste vært konsekvens i tingene. TV-programmer burde vært rangert etter hvor mange seere de har, aviser og blader etter opplagstallene. Først og sist ville gitt flere poeng enn Schrödingers katt, og VG flere enn Morgenbladet. Man ville fått en indikator på eksponeringseffekt som også var et mål på konkurransen om å slippe til; det ville fått forskerne til å skjerpe seg ganske alvorlig. Og metoden er ferdig utviklet, det er bare å ta den i bruk. At salgbarhet er et mål på kvalitet, har vært kjent i medie- og reklamebransjen i lange tider. Det finnes byråer som foretar ratings for dem, forsknings-Norge kunne tegnet abonnement.
Det er kanskje galt å fleipe med dette, men det er ikke godt å vite hvordan man ellers skal ta det. Det står ingen ting i denne utredningen om ansvar for en levende offentlighet, ingen ting om sivilsamfunnet. ”Samhandling med næringslivet” vies mye oppmerksomhet – og det kan være viktig nok – men ikke engasjement i frivillige organisasjoner. Aksjeposter teller med, men – uttrykkelig – ikke debatt: Utvalget gjør regning med at forskere også kan være forretningsdrivende, men ikke intellektuelle eller aktivister. Den gamle begrunnelsen for samfunnskontakt – forpliktelsen til demokratiet – er fullstendig fraværende.
Annenrangs forskere
Formidlingsutredningen har ikke klart å gjøre opp for problemene som ble skapt av utredningen om forskningspublisering. Blant annet er det fremdeles slik, at mange av de mest betydelige verkene – som gjerne legger seg på tvers av skillet mellom forskning og formidling – faller igjennom.
Det er ikke lenger nok å skrive mye eller godt: Den som skriver bøker på norsk, får ikke arbeidsinnsatsen synliggjort. Et verk man har strevd med i mange år, gir mindre uttelling enn to artikler i de rette tidsskriftene. Kanskje gir det ingen. Hvis det blir utgitt på et allmennforlag, er det per definisjon ikke vitenskap. Selv om man i virkeligheten er høyproduktiv forsker, kan man bli framstilt som en sinke.
Flere betydelige verker er nå i det siste blitt avvist som vitenskapelig verdiløse: Verken Erling Sandmo og Nils Rune Langelands Siste ord (to store bind om Høyesteretts historie), eller Helge Rønnings Den umulige friheten (om Ibsen og moderniteten), eller Leiv Mjeldheims Den gylne mellomvegen (om Venstres historie), er å regne som vitenskapelige arbeider, ettersom de er blitt utgitt på henholdsvis Cappelen, Gyldendal og Vigmostad & Bjørke, som altså ikke er å finne i autoritetsregisteret. Når Knut Helle og hans mange medarbeidere nå lanserer Vestlandets historie i tre store bind, er det av samme grunn, dvs. per definisjon, i høyden tale om populærvitenskap.
Noen vitenskapelige miljøer har sett mening i å levere intellektuelle ressurser for en levende demokratisk kultur. Det spørs hvor lenge de kan holde stand. For den enkelte kan ikke noen skarve kroner fra eller til bety noe særlig. Men det går på selvrespekten løs når man stadig blir framstilt som en annenrangs forsker. Hvem vil nå finne på å skrive noe slikt som De nasjonale strateger, hvem vil gå i gang med en Norsk innvandringshistorie, hvis det ikke fører til annet enn tap av penger og prestisje?
Noter
1. Terje Tvedt: Verdensbilder og selvbilder. Oslo 2002, s. 172. Jf. også “Om den kommunikative situasjonens betydning”, i: Erik Bjerck Hagen og Anders Johansen (red): Hva kal vi med vitenskap? Tretten innlegg fra striden om tellekantene. Oslo 2006 (under utgivelse).
2. Jf. Tor Halvdan Aase: “Elfenbenstårnet bygges høyere”, i: Dagbladet, 09.05. 2006. Se også Bjerck Hagen og Johansen: Hva skal vi med vitenskap?
3. Jan Engh: “Norwegian examples in international linguistics literature: an inventory of defective documentation”. UBO skrifter 32, 2006.
4. Jan Eivind Myhre: ”Med sersjanten i forskningsskapet: forskning med tellekanter”, i: Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2, 2003.
5. Ragnvald Kalleberg: ”Om vitenskapelig ydmykhet”, i: NESH: Samisk forskning og forskningsetikk. Oslo 2002.
6. Jf. ”Nye indikatorer rammer åpne arkiver”, i: Forskerforum nr. 7, 2006.
7. Jf. Hanne Haavind, Karen Jensen og Trine Syvertsen: ”Formidling på blindspor”, i: Aftenposten, 20.10.2006.
8. UHR 2006: Sammen om kunnskap II, s. 12. Samme sted, s. 8.