Bare ti deltagere var interessert i å høre en debatt om EU og medier mellom Bergens Tidendes tidligere Brussel-korrespondent Frank Rossavik og den litauiske medieforskeren Aukse Balcytiene under den ellers så godt besøkte konferansen Nordiske Mediedager i Bergen nylig. Kanskje ikke så rart — EU er for det meste usynlig i europeiske medier, ifølge de to debattantene. Men hvorfor er det slik, og hvilke konsekvenser har dette?
— I krisetider
De få gangene EU blir synlig i mediene er det gjennom store politiske hendelser, i krisetider og ved politiske skandaler, og i store kulturelle hendelser på europeisk nivå — som sportsbegivenheter og Melodi Grand Prix, mener de to. Usynligheten i nasjonale medier har ført til kritikk om et demokratisk underskudd i Unionen. Det finnes altså ingen etablert felleseuropeisk offentlighet, og dermed heller ikke en felles arena for offentlig debatt. Dette har blitt viet mye oppmerksomhet i ulike forskningsprosjekter i ulike europeiske land, som i prosjektet Eurosphere, som ledes fra Universitetet i Bergen. Europub er et annet eksempel. Forskningssenteret Arena ved Universitetet i Oslo driver også relevant forskning.
– Fraværet av en felleseuropeisk offentlighet bidrar til å svekke EUs troverdighet i befolkningen, sa Balcytiene, som er førsteamanuensis ved Vytautas Magnus-universitetet i Kaunas, Litauen.
Rossavik mener at dette er oppsiktsvekkende, og viste til tall fra 2005 som sier at 75 prosent av all lovgivning i EUs medlemsland (også i Norge) er EU-lover.
Aukse Balcytiene pekte på at det å dekke EU er en stor journalistisk utfordring. Blant annet er det vanskelig å få EU-stoff inn i nyhetene, og oftest må stoffet gjøres mer tilgjengelig for det hjemlige publikum for at det skal få gjennomslag. Balcytiene har ledet prosjektet Adequate Information Management in Europe (AIM) gjennom tre år. Dette internasjonale prosjektet dreide seg om journalistiske kulturer innen EU-journalistikk i 11 land.
Balcytiene mener publikum har liten kjennskap til, og mangler kunnskap om, det som foregår på EU-nivå. Det er heller ikke noen reell europeisk offentlighet, noe som viser seg gjennom lav deltakelse i og interesse for prosesser på europeisk nivå blant publikum. Dette kommer blant annet fram i EU-kommisjonens jevnlige Eurobarometer-målinger — se figur om EU-parlamentet:
— Underdekning
Rossavik mener det er for få journalister som dekker EU. Ifølge BT-journalisten var det 992 journalister som dekket unionen fra Brussel i 2005. Mange av disse skal komme fra land utenom unionen.
Mange av journalistene er fra Brussel-baserte medier og informasjonsbyråer, og mange fra medier som må omtales som elitepublikasjoner, snarere enn massemedier, forklarte Rossavik. I tillegg er en stor del av de resterende journalister fra britiske, tyske og franske aviser. BT-journalisten mener massemediene må ta tak i situasjonen.
– Det må en større satsing fra redaksjonenes side til for at det skal bli endringer i dette bildet – det må rett og slett være flere journalister som dekker Brussel, sa Rossavik.
Rossavik mener dette er helt nødvendig for å være i stand til å gjøre uavhengig journalistikk.
– EU blir ikke underlagt undersøkende, kritisk og uavhengig journalistikk i den graden man skulle kunne forvente, sa Rossavik.
– Dekningen av EU-stoff gjerne blir nedprioritert av redaktørene, og tradisjonelt har det vært svært dyrt å ha en Brussel-korrespondent. Dette har gjort at de få journalistene som dekker EU stort sett jobber alene, fortalte Rossavik.
I endring
Balcytiene og Rossavik var enige om at man nå kan se tendenser til at dette forandrer seg.
– Vi ser endringer i dette bildet, gjennom en fremvekst av mer felles politiske kulturer som går på tvers av nasjonale grenser, sa Bal?ytien?, og hevdet at utviklingen åpner for politiske kommunikasjonskulturer.
– EU på sin side har innsett denne problematikken og forsøker å kommunisere viktige temaer til journalistene gjennom nasjonalt orienterte pressekonferanser og kommunikeer; journalistene på sin side er mer interessert i å få denne informasjonen gjennom uformelle kanaler. Det er også endringer i mediene, som i større grad er markedsorienterte. Man ser i tillegg en stor vekst i brukergenerert innhold i mediene. Dette gir tilgang til alternative kilder, også til EU-stoff, sa Balcytiene.
Blant annet har samarbeidet mellom Brussel-korrespondentene økt — noe som bidrar til en styrket dekning av unionen.
– En unik journalistisk kultur har utviklet seg i Brussel, man har fått et “Brussels microcosm”, konkluderte Balcytiene.
Dette mikrokosmoset har kompetanse på de komplekse institusjonelle strukturene EU utgjør, og som håndterer den overfloden av politiske temaer og politiske aktører som virker i Brussel. EUs institusjoner er multinasjonale, og det er også pressekorpset i Brussel.
– EUs hovedkvarter huser dermed både unike politiske og journalistiske kulturer, mente Balcytiene.
Vet lite
Et problem i dekningen av EU er at journalistene primært henter informasjonen sin fra pressekonferanser — noe Rossavik mener ikke fører noen steder hen. Ifølge Rossavik får journalistene da egentlig ikke vite noen ting, da pressekonferansene fungerer etter prinsippet “presidency tells a little, journalists ask a little”. Nasjonale briefinger er veldig fokusert på nasjonale agendaer.
Sladder er i så måte en viktigere kilde, og journalistene ønsker seg uformelle samtaler der diplomater som mingler i mediesirkler skryter av seirene sine og forteller latterliggjørende historier om andre lands representanter. Dette er selvfølgelig mye morsommere å lage journalistikk på også, men det er langt fra en enkel oppgave å etablere et slikt nettverk og å kunne bruke det åpent. Store medier har en større sjanse her. Kritisk undersøkende reportasjevirksomhet er omtrent teknisk umulig. Man får teften av svært få skandaler, og når det skjer er det politiske aktører fra innsiden som gir informasjon.
Internett endrer
Selv om det var et dystert bilde Aukse Balcytiene og Rossavik skisserte, er det likevel endringer å spore. Ikke minst henger dette sammen med muligheter som åpnes gjennom internett, i kombinasjon med yngre og innovative journalister. Internett har uten tvil virket til å gjøre EU-dekningen mer transnasjonal.
Balcytiene fremhevet også at alternative internettkilder blir mer og mer tilgjengelige. Eksempler på dette er nettsidene euractiv.com, EUobserver.com og europeanvoice.com. I tillegg ser man et generasjonsskifte i Brussel, i form av både yngre journalister og et yngre publikum. De unge journalistene har kunnskaper innenfor bruk av nye medier og også en forståelse av den europeiske dimensjonen. Dette fører til at EU blir dekket gjennom undersøkende journalistikk med en kritisk tilnærming – dimensjoner ved EU-journalistikken som tidligere har vært mer eller mindre fraværende, påpekte hun.
– Mens journalistikken på Europa-nivå tidligere har vært kjennetegnet av tørre finansnyheter, er det endringer på gang. Blant annet gjennom en trend mot analytiske reportasjer med en story — et resultat av at journalistene søker alternative kilder og produserer tilstrekkelig med bakgrunnsinformasjon, sa Balcytiene.
Ut av dette kommer nye emner som så å si gir et innblikk i det daglige europeiske livet i nyhetene. Dette øker mulighetene for publikum til å interessere seg for og engasjere seg i større grad i europeiske temaer, og kan på sikt bidra til en tydeligere europeisk offentlighet.