Gransking og rettssikkerhet

Ordet ”gransking” har intet entydig innhold. Kjennetegn er en utredning av en gruppe som skal være uavhengig av oppdragsgiveren, som skal søke å klarlegge hva som har skjedd i en sak, som ofte skal uttale seg om ansvarsforhold, og også vurdere mulige systemfeil og hvis ja, foreslå endringer.

Jeg skal først se på gene­rel­le trekk ved grans­kin­ger, og der­et­ter se spe­si­elt på LO-grans­kin­gen.

Ordet «grans­king» har intet enty­dig inn­hold. Kjenne­tegn er en utred­ning av en grup­pe som skal være uav­hen­gig av opp­drags­gi­ve­ren, som skal søke å klar­leg­ge hva som har skjedd i en sak, som ofte skal utta­le seg om ansvars­for­hold, og også vur­de­re muli­ge sys­tem­feil og hvis ja, fore­slå end­rin­ger.

Beteg­nel­se­ne offent­li­ge og pri­va­te grans­kin­ger kor­re­spon­de­rer med hvem som er opp­drags­gi­ver; om det­te er et offent­lig organ eller en pri­vat bedrift eller orga­ni­sa­sjon. LO-grans­kin­gen var pri­vat. For­skjel­len mel­lom offent­li­ge og pri­va­te grans­kin­ger knyt­ter seg sær­lig til reg­le­ne for saks­be­hand­lin­gen. I en offent­lig grans­king vil for­valt­nings­lo­ven, offent­lig­hets­lo­ven og et rund­skriv fra Jus­tis­de­par­te­men­tet fra 1975 set­te ram­mer, men like­vel vil grans­kings­ut­val­gets skjønn over hva som anses som en for­svar­lig behand­ling spil­le en vik­tig rol­le. For pri­va­te grans­kin­ger gjel­der ingen skrev­ne reg­ler. Saks­be­hand­lin­gen beror da på hva opp­drags­gi­ve­ren og grans­kings­ut­val­get anser som for­svar­lig.

Om gransk­nin­ger
Fle­re offent­li­ge og pri­va­te gransk­nin­ger, som i for­men kan min­ne om retts­pro­ses­ser, har de sis­te åre­ne fått stor opp­merk­som­het. Noen av gransk­nin­ge­ne har kom­met etter sterkt medie­press, noe opp­nev­nin­gen av Foug­ner-utval­get i Yssen/Val­la-saken er et eksem­pel på. Den sis­te saken er utgangs­punk­tet for et semi­nar avholdt av Insti­tutt for medi­er og kom­mu­ni­ka­sjon (IMK) og Fritt Ord, tar opp prin­si­pi­el­le spørs­mål knyt­tet til sli­ke pro­ses­ser, spe­si­elt i for­hold til enkelt­per­soners retts­sik­ker­het.

I det­te fore­dra­get fra semi­na­ret tar Pro­fes­sor dr.juris Johan Gier­t­sen ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen for seg grans­kin­gers funk­sjon og betyd­nin­ger i det nors­ke rettssamfunn.Foredraget pub­li­se­res med noen til­føy­el­ser pr. 6. juni 2007, bl.a. som føl­ge av debat­ten på Fritt Ords semi­nar.

En annen inn­de­ling av grans­kin­ger er mel­lom fas­te og sær­skil­te grans­kings­kom­mi­sjo­ner, som går på tvers av inn­de­lin­gen mel­lom offent­li­ge og pri­va­te. Fas­te kom­mi­sjo­ner har en sam­men­set­ning som går ut over den enkel­te sak, og hvor den sam­me kom­mi­sjo­nen skal grans­ke alle ulyk­ker eller and­re for­hold som frem­går av regel­ver­ket for kom­mi­sjo­nens virk­som­het. På den annen side opp­ret­tes sær­skil­te kom­mi­sjo­ner for hvert enkelt til­fel­le.

Sta­tens havari­kom­mi­sjon for trans­port har sin virk­som­het regu­lert i lov, grans­ker ulyk­ker og alvor­li­ge hen­del­ser knyt­tet til luft­fart, jern­bane og vei, for å klar­leg­ge hen­del­ses­for­løp og årsa­ker, ser etter muli­ge sys­tem­feil, og utre­der hvor­dan lig­nen­de hen­del­ser kan fore­byg­ges. Det nasjo­na­le utval­get for grans­king av ure­de­lig­het i forsk­ning etab­le­res 1. juli i år, og blir også en fast kom­mi­sjon. Det skal etter forsk­nings­etikk­lo­ven «utta­le seg om forsk­ning … har vært viten­ska­pe­lig ure­de­lig».

Grans­kin­ge­ne som det oftest knyt­ter seg størst offent­lig opp­merk­som­het til, er kom­mi­sjo­ner opp­ret­tet når et offent­lig organ eller en pri­vat bedrift eller orga­ni­sa­sjon øns­ker utre­det en bestemt sak. Pro­fes­sor Brat­holm bruk­te her beteg­nel­sen «ad hoc-kom­mi­sjo­ner». En annen hyp­pig brukt beteg­nel­se er «sær­skil­te» grans­kings­kom­mi­sjo­ner. Grans­kin­ge­ne i UDI og LO er eksemp­ler.

Man­da­tet fra opp­drags­gi­ve­ren angir ram­men for en grans­king. Pro­ble­me­ne som ofte regu­le­res i man­da­tet kan deles i fire grup­per. Det­te er (1) klar­leg­ge fak­tum, årsa­ker og muli­ge sys­tem­feil; (2) vur­de­re muli­ge retts­virknin­ger av det­te fak­tum; (3) fore­slå muli­ge end­rin­ger i regel­verk, orga­ni­sa­sjons­struk­tu­rer eller annet; (4) fast­leg­ge ram­mer for grans­kin­gen med tids­frist etc. Om alle fire ele­men­ter er med, varie­rer fra sak til sak.

Reit­gjer­det-kom­mi­sjo­nen, ned­satt i 1980, fikk et sær­lig omfat­ten­de man­dat med en grun­dig fast­set­tel­se av opp­dra­get, og med regu­le­ring av en rek­ke pro­se­dyre­spørs­mål. På den annen side fin­nes eksemp­ler på grans­kin­ger der opp­drags­gi­ve­ren har vært langt kna­ppe­re. Når man­da­tet er vagt, må kom­mi­sjo­nen selv defi­ne­re ram­me­ne. Prin­si­pi­elt er det­te ikke hel­dig. Opp­drags­gi­ve­ren bør fast­set­te opp­dra­get. Sær­lig i en per­son­fo­ku­sert grans­king kan et vagt man­dat bli en retts­sik­ker­hets­ri­si­ko, for­di det da kan bli vans­ke­li­ge­re å for­be­re­de sitt for­svar.

Man­da­tet kan på den ene siden for­ut­set­te at grans­ker­ne skal kon­klu­de­re hva angår bevis­be­døm­mel­se, samt vur­de­re muli­ge retts­virknin­ger og ansvars­for­hold. Et annet og mer begren­set alter­na­tiv er at grans­ker­ne skaf­fer og sys­te­ma­ti­se­rer mate­ria­let, hvor­et­ter opp­drags­gi­ve­ren vur­de­rer det­te og trek­ker kon­klu­sjo­ner.

Prosessen: Inkvisisjon, lukket, uforutsigbar, ingen overprøving

Grans­kin­ger har tra­di­sjo­nelt vært mest brukt for å avdek­ke sys­tem­feil – bank­kri­sen, utbyg­gin­gen på Gar­der­moen etc. De sis­te åre­ne har vi sett fle­re grans­kin­ger med per­son­fo­kus. Det­te set­ter retts­sik­ker­hets­pro­ble­me­ne på spis­sen.

For det førs­te er en grans­king en inkvi­si­sjon. De sam­me per­soner har ansva­ret for å skaf­fe og vur­de­re bevi­se­ne, og even­tu­elt utta­le seg om ansvar. Gene­relt er det­te en retts­sik­ker­hets­ri­si­ko, for­di det kan være vans­ke­lig å beva­re dis­tan­se til saken når en selv skal opp­ly­se den­ne. En for­valt­nings­sak er også inkvi­si­to­risk, i den for­stand at ved­kom­men­de offent­li­ge organ har ansva­ret for å skaf­fe og vur­de­re bevi­se­ne, men da er pro­ses­sen inn­gjer­det med retts­sik­ker­hets­ga­ran­ti­er i for­valt­nings­lo­ven og annet regel­verk. Inkvi­si­sjo­nens mot­set­ning er at par­te­ne har ansvar for å opp­ly­se saken, slik det nor­malt er i sivi­le saker for dom­sto­le­ne.

For det and­re er sær­lig pri­va­te grans­kin­ger oftest en luk­ket pro­sess. Mot den­ne luk­ket­het står dom­sto­le­nes åpen­het. Åpen­het disi­pli­ne­rer aktø­re­ne, og gir til­lit til pro­ses­sen. Man­ge av doku­men­te­ne i en offent­lig grans­king er offent­li­ge etter offent­lig­hets­lo­ven. En pri­vat grans­king kan i sin hel­het være luk­ket.

For det tred­je er en grans­king ofte ufor­ut­sig­bar. Det kan være usik­kert hvil­ke omsten­dig­he­ter som kan få betyd­ning, sær­lig hvis opp­dra­get ikke er skarpt avgren­set. Ufor­ut­sig­bar­he­ten kan også knyt­te seg til frem­gangs­må­ten, for­di grans­ker­nes skjønn ofte spil­ler en stor rol­le for valg av pro­se­dy­re.

For det fjer­de kan utfal­let av en grans­king de facto få en slags doms­virkning. Det blir stor avstand mel­lom det for­mel­le, som er at en grans­kings­rap­port er en ytring som i seg selv ikke fast­leg­ger ret­tig­he­ter eller plik­ter; og det reel­le hvor rap­por­ten kan være like inn­gri­pen­de som en dom, men uten over­prø­vings­mu­lig­het.

Tiden kritisk

Et av fle­re moti­ver for å iverk­set­te en grans­king er ikke sjel­den å kjø­pe seg tid i for­hold til medie­på­gang. Man håper å få fred så len­ge grans­kin­gen pågår, og håper at vin­den stil­ner når grans­kings­rap­por­ten leve­res.

Der­nest får man­ge grans­kings­ut­valg kna­ppe tids­fris­ter. En kna­pp frist ska­per risi­ko for at utval­get ikke får nok tid til å reflek­te­re over sitt mate­ria­le. Kva­li­te­ten på rap­por­ten kan bli svek­ket, i ver­ste fall med den føl­ge at en part ube­ret­ti­get får kri­tikk. Tids­nød er en nøk­kel­fak­tor i ana­ly­sen av UDI- og LO-grans­kin­ge­ne.

Gransking som pressmiddel og omgåelse av verneregler

En grans­king kan flyt­te opp­merk­som­he­ten fra insti­tu­sjo­nen som er grans­kin­gens opp­drags­gi­ver, og over til den eller de per­soner som er i søke­ly­set. Vi så det­te i UDI-grans­kin­gen da søke­ly­set ble flyt­tet fra muli­ge sys­tem­feil i insti­tu­sjo­ne­ne og over mot per­soner. Og vi så det­te i år, da LO-grans­kin­gen skjer­pet per­son­fo­ku­set. Den­ne for­flyt­ning av søke­ly­set ska­per i medie­fo­ku­ser­te grans­kin­ger risi­ko for at den tid som med­går til pro­ses­sen grad­vis bry­ter ned par­te­ne ved lek­ka­sjer og spe­ku­la­sjo­ner.

Når det gjel­der spørs­må­let om en per­son skal tre til­ba­ke fra en stil­ling eller et verv, kan en grans­king flyt­te den reel­le avgjø­rel­sen fra arbeids- eller opp­drags­gi­ve­ren, og over på per­sonen. Enten en grans­king er pri­vat eller offent­lig, kan pro­ses­sen først ha brutt ned par­ten ved det trykk som lek­ka­sjer og spe­ku­la­sjo­ner ska­per, og ters­ke­len kan da bli lav før ved­kom­men­de trer til­ba­ke når rap­por­ten er pub­li­sert. For­melt skjer det­te ved fri­vil­lig avgang, men reelt er par­ten tvun­get opp i et hjør­ne. UDI-saken illust­re­rer den­ne risi­ko, der grans­kin­gen ikke frem­brak­te noen sak­lig grunn for å si opp davæ­ren­de UDI-direk­tør Ramin Osmund­sen, men hun tråd­te like­vel til­ba­ke. Grans­kin­gen før­te der­med til en omgå­el­se av de spille­reg­ler som ellers gjel­der i for­hol­det mel­lom arbeids­gi­ver (som i UDI-saken var stats­rå­den) og arbeids­ta­ker.

Spiss­for­mu­lert: Hvis vi får fle­re grans­kin­ger som UDI og LO, får vi et sys­tem der den ene part ved uenig­het – eller hvor noe kri­tikk­ver­dig kan­skje er skjedd – ensi­dig utpe­ker et grans­kings­ut­valg som på inkvi­si­to­risk måte frem­brin­ger et fak­tum, og hvor tryk­ket som grans­kin­gen ska­per frem­tvin­ger et resul­tat som man ikke kun­ne opp­nå ved å føl­ge van­li­ge spille­reg­ler.

Bør gransking lovreguleres?

Regje­rin­gen har satt ned et utvalg som skal vur­de­re å lov­re­gu­le­re offent­li­ge grans­kin­ger. Pri­va­te grans­kin­ger vil for­bli ulov­fes­tet. Spørs­må­let om offent­li­ge grans­kin­ger bør lov­re­gu­le­res, blir et debattema nå når lov­ut­val­get er ned­satt. På den ene siden kan lov­giv­ning styr­ke retts­sik­ker­he­ten. Det­te kan også få en posi­tiv smitte­ef­fekt for pri­va­te grans­kin­ger. På den annen side kan insti­tu­sjo­na­li­se­ring ved lov bidra til at grans­king blir brukt hyp­pi­ge­re, under dek­ke av lov­giv­ning som kan gi grans­kin­ger stør­re auto­ri­tet enn det er dek­ning for. Det vil være uhel­dig hvis lov­giv­ning skul­le åpne for at grans­kin­ger blir brukt ofte­re i saker hvor for eksem­pel det van­li­ge for­valt­nings­ap­pa­ra­tet eller dom­sto­le­ne bør være det forum hvor saken hånd­te­res.

Tross dis­se beten­ke­lig­he­te­ne kan lov­giv­ning bli en for­del, men lov­ut­val­get bør for­mu­le­re et utkast som ikke etab­le­rer grans­king som en ny pro­sess­ord­ning. Grans­king må for­be­hol­des eks­tra­or­di­næ­re situa­sjo­ner der de van­li­ge spille­reg­ler ikke er aktu­el­le. Lov­ut­val­gets størs­te utford­ring vil kan­skje bli å defi­ne­re i et utkast til en lov­tekst hvil­ke under­sø­kel­ser som skal omfat­tes av den muli­ge frem­ti­di­ge lov om offent­li­ge grans­kin­ger, på bak­grunn av at begre­pet ”grans­king” ikke har noen enty­dig avgren­sing.

Det er vik­tig å være nøk­tern med hen­syn til hva som kan opp­nås ved juri­dis­ke virke­mid­ler ved grans­kin­ger. Man­ge av pro­ble­me­ne er ikke juri­dis­ke. Eksemp­ler er tenden­sen til at grans­kin­ger iverk­set­tes hyp­pi­ge­re enn nød­ven­dig, at opp­drags­gi­ver­ne ofte har urea­lis­tis­ke fore­stil­lin­ger om hva man kan opp­nå ved grans­king, at opp­drags­gi­ver­ne bør være mer var­som med å ret­te grans­kin­ger mot per­soner og i ste­det for å se på muli­ge sys­tem­feil, og at medi­er og all­menn­he­ten ellers har en tendens til å være ukri­tis­ke mot grans­kings­ut­valg.

Skriftlig eller muntlig behandling?

Spørs­må­let om en grans­king skal gjen­nom­fø­res etter et dom­stols­lig­nen­de sys­tem med munt­lig­het eller alter­na­tivt med skrift­lig­het, er ikke lov­re­gu­lert. I offent­li­ge grans­kin­ger vil for­valt­nin­gens hoved­spor med over­vei­en­de skrift­lig behand­ling til­si at det­te blir et utgangs­punkt, med mind­re grans­ker­ne fore­trek­ker munt­lig­het. I en pri­vat grans­king beror val­get mel­lom munt­lig­het og skrift­lig­het på grans­ker­nes skjønn, med mind­re opp­drags­gi­ve­ren har gitt ret­nings­lin­jer. Hvis et grans­kings­ut­valg i en per­son­fo­ku­sert grans­king hvor retts­sik­ker­he­ten er kri­tisk vel­ger en pro­se­dy­re med ”sla­låm­kjø­ring” mel­lom skrift­lig­het og munt­lig­het, kan det­te i seg selv bli en retts­sik­ker­hets­ri­si­ko for­di pro­se­dy­ren kan bli ufor­ut­sig­bar.

I LO-grans­kin­gen la utval­get opp til en pro­se­dy­re «så nær .. en dom­stols­pro­sess som mulig» (s 23). Når vi nå skal drøf­te pro­se­dy­ren i den­ne grans­kin­gen, er det der­for natur­lig å måle den mot dom­sto­le­nes saks­be­hand­ling, og de gene­rel­le pro­ble­mer ved grans­kin­ger som er drøf­tet foran.(note 1).

Granskingsutvalgets sammensetning

Første­lag­man­nen i Bor­gar­ting lag­manns­rett var med­lem av utval­get. Den­ne første­lag­man­nen er dom­stols­le­der i den anke­in­stans som vil få til behand­ling even­tu­el­le retts­sa­ker i kjøl­van­net av grans­kin­gen. En sak for dom­sto­le­ne som føl­ge av grans­kin­gen vil bli ført for Oslo ting­rett med Bor­gar­ting som anke­in­stans. Selv om første­lag­man­nen vil være inha­bil, er det uhel­dig at første­lag­man­nen del­tok i en grans­king hvor man ikke kan se bort fra at hans egen dom­stol sene­re kan få saken på sitt bord. En mulig retts­sak som kan bli reist etter den­ne grans­kin­gen er der­som Val­la går til dom­sto­le­ne med et krav om utle­ve­ring av doku­men­ter.

For­melt er rap­por­ten en ytring. Reelt bidro første­lag­man­nens del­ta­kel­se til å for­ster­ke grans­kin­gens kon­klu­sjo­ner, i det utval­get fikk et slags «hal­vof­fent­lig preg».

Utval­get bestod bare av juris­ter. I en tvist om arbeids­for­hold for dom­sto­le­ne vil­le leg­dom­me­re nor­malt vært i fler­tall, truk­ket ut av det arbeids­livs­kyn­di­ge med­dom­mer­ut­val­get (2). Det vil­le ha vært nær­lig­gen­de med en eller fle­re lege med­lem­mer i utval­get. Høy­este­retts­dom­mer Ketil Lund advar­te på nor­disk jurist­møte i 1996 mot for sterk domi­nans av juris­ter i grans­kin­ger. Han vis­te til at juris­ter som er tre­net i å vur­de­re ansvar på indi­vid­nivå har let­te­re for å leg­ge ansvar på per­soner, frem­for and­re fag­folk som ofte­re prio­ri­te­rer sys­tem­feil (3).

Åpent mandat kombinert med inkvisisjon

Spe­si­elt for den­ne grans­kin­gen er det åpne man­da­tet, der opp­drags­gi­ve­ren LO sa at utval­get skul­le fore­ta ”en uav­hen­gig gjen­nom­gang av den såkal­te Yssen-saken” (4). Innen­for den­ne ram­men måt­te utval­get selv defi­ne­re opp­dra­get. Når de sam­me per­soner ikke bare har ansvar for å opp­ly­se saken – men også skal defi­ne­re opp­dra­get – for­ster­kes den retts­sik­ker­hets­mes­si­ge risi­ko, knyt­tet til at grans­ker­ne kan få for liten dis­tan­se til sitt mate­ria­le.

Utvalgets definisjon av oppdraget

I man­da­tet fra LO lå intet krav om en pro­sess som skul­le mun­ne ut i noe som min­ner om en dom. Ordet ”gjen­nom­gang” som ble brukt av LO i man­da­tet, kan tyde på at LO øns­ket en struk­tu­rert over­sikt over saks­for­hol­det. Det­te ordet tyder i seg selv ikke på at opp­drags­gi­ve­ren så for seg noe som lig­ner på en dom.

Av de spørs­mål utval­get stil­te som ledd i sin defi­ni­sjon av opp­dra­get, var det sen­tra­le ”om Yssen ble tra­kas­sert av LOs leder Val­la” (rap­por­ten s 18) (5). Rap­por­ten beskri­ver ikke de argu­men­ter utval­get må ha drøf­tet fra på den ene siden det for­sik­ti­ge ordet ”gjen­nom­gang” i LOs man­dat, til på den annen side den doms­lig­nen­de vur­de­rin­gen slik utval­get pre­si­ser­te man­da­tet (rap­por­ten s 21–22).

Gitt de retts­sik­ker­hets­mes­si­ge beten­ke­lig­he­ter ved en per­son­fo­ku­sert grans­king, vil­le det for utval­get ha vært nær­lig­gen­de å pro­ble­ma­ti­se­re hvor langt man bur­de gå i ret­ning av en slags dom; i lys av at dis­se beten­ke­lig­he­te­ne er et sys­tem­trekk ved grans­kin­ger, og er uav­hen­gig av grans­ker­nes per­son­li­ge dyk­tig­het. Ram­men rundt grans­kin­gen var pre­get av for­hånds­døm­ming og lek­ka­sjer, kom­bi­nert med det para­doks ved per­son­fo­ku­ser­te grans­kin­ger at all­menn­he­ten ofte må få en ”knu­sen­de dom” for å god­ta utfal­let. Den­ne ram­men ble i rap­por­ten ikke drøf­tet som et retts­sik­ker­hets­pro­blem. Det er mulig at utval­get dis­ku­ter­te det­te, men rap­por­ten rede­gjør ikke for hvil­ken betyd­ning dis­se ytre ram­me­ne bur­de få for pro­ses­sen.

Hvis utval­get had­de rede­gjort for dis­se for­hold, kan det ikke ute­luk­kes at resul­ta­tet had­de blitt stør­re var­som­het – blant annet i ord­bru­ken i rap­por­ten og i hvor langt man bur­de gå i ret­ning av noe som kan min­ne om en dom.

Partene ikke konsultert ved oppnevnelsen av sakkyndige

Utval­get knyt­tet til seg psy­ko­lo­gisk sak­kyn­di­ge ved fir­ma­et «Right Mana­ge­ment», samt medi­sinsk sak­kyn­di­ge ved en psyko­ana­ly­ti­ker og en psy­kia­ter. Par­te­ne ble ikke kon­sul­tert før dis­se sak­kyn­di­ge ble opp­nevnt. Det­te avvi­ker fra dom­sto­le­nes saks­be­hand­ling. I dom­sto­le­ne skal par­te­ne som regel gis mulig­het til å utta­le seg før de sak­kyn­di­ge opp­nev­nes (6).

Partene utestengt fra forklaringer avgitt av vitner tilknyttet LO

Hørin­ge­ne for utval­get begyn­te 10. febru­ar, og fort­sat­te dagen etter med en rek­ke per­soner til­knyt­tet LO. Tirs­dag 13. febru­ar fikk utval­get en anmod­ning fra HK-klub­ben i LO, hvor det het at fle­re per­soner vil­le få pro­ble­mer med å for­kla­re seg hvis Val­la var til ste­de. På den­ne bak­grunn beslut­tet utval­get at par­te­ne – bl.a. Val­la – ikke fikk høre vit­ner til­knyt­tet LO som for­klar­te seg der­et­ter (7). Det­te var sam­let et bety­de­lig antall. Tre pro­ble­mer rei­ser seg her:

For det førs­te fikk par­te­ne ikke utta­le seg før avgjø­rel­sen om ute­sten­gel­se ble tatt.

For det and­re var som sagt bak­grun­nen en anmod­ning fra HK-klub­ben. Ute­sten­gel­sen gikk len­ger enn det­te. Alle til­knyt­tet LO, også til­lits­valg­te som for­melt sett ikke er ansatt og ansat­te som ikke er med­lem­mer av HK-klub­ben, fikk for­kla­re seg uten at par­te­ne var til ste­de. Til og med med­lem­mer av LOs ledel­se avga for­kla­ring mens par­te­ne var på gan­gen. Årsa­ken til at utval­get ved­tok at alle til­knyt­tet LO kun­ne for­kla­re seg uten at par­te­ne var til ste­de – og der­med gikk len­ger enn hen­ven­del­sen, gitt at den­ne kom fra HK-klub­ben – frem­går ikke av rap­por­ten (s 37–38).

For det tred­je er det i dom­sto­le­ne eks­tra­or­di­nært å ute­sten­ge par­te­ne fra vitne­for­kla­rin­ger (8). Skole­ek­sem­pe­let er vold­tekts­ofre som ikke øns­ker å for­kla­re seg hvis til­tal­te er til ste­de. Bak­grun­nen for lov­gi­ve­rens svært høye ters­kel for å kas­te par­te­ne på gan­gen er dels at par­te­nes nær­vær er påkrevd for å kun­ne stil­le tref­fen­de spørs­mål, dels at for­kla­rin­ger i åpen rett med par­te­ne til ste­de disi­pli­ne­rer vit­ne­ne, og dels at enhver part i en dom­stols­pro­sess skal ha full inn­sikt i de bevis som føres. Utvik­lin­gen frem mot en retts­stat har ført til at det fak­tum som dom­sto­le­ne skal leg­ge til grunn mest betryg­gen­de frem­kom­mer etter et åpent retts­møte med par­te­ne til ste­de, og hvor vit­ne­ne kan eksa­mi­ne­res. I det­te lyset er det over­ras­ken­de at utval­get beve­get seg bort fra den­ne grunn­leg­gen­de pre­miss for vår dom­stol­s­ord­ning, gitt utval­gets pro­gram­er­klæ­ring om dom­stols­pro­ses­sen som utgangs­punkt for grans­kin­gen.

Det var ikke til­strek­ke­lig at advo­ka­te­ne kun­ne være til ste­de i de for­kla­rin­ger hvor par­te­ne ble ute­stengt. Advo­ka­te­ne har ikke første­hånds kunn­skap om saken, og det er fun­da­men­talt at par­te­ne per­son­lig skal ha til­gang til all infor­ma­sjon som frem­leg­ges.

Bak­grun­nen for at par­te­ne ble utstengt fra en rek­ke vitne­for­kla­rin­ger må tro­lig sees i lys av at ingen had­de plikt til å for­kla­re seg. Utval­get kun­ne da risi­ke­re at vit­ner ikke vil­le gi for­kla­ring. I avvei­nin­gen mel­lom å ikke mot­ta for­kla­rin­ger, eller mot­ta dis­se med par­te­ne på gan­gen, valg­te man det sis­te. Men gitt utval­gets erklæ­ring om å føl­ge dom­sto­le­nes prin­sip­per, had­de utval­get en annen og mer nær­lig­gen­de mulig­het. Der­som vik­ti­ge vit­ner had­de vegret seg for å gi for­kla­ring, kun­ne utval­get ha gått til sin opp­drags­gi­ver LO og sagt at det ikke er mulig å gjen­nom­føre en retts­sik­ker pro­sess, i lys av at vit­ner ikke vil gi for­kla­ring, og i lys av at det vil være i strid med grunn­leg­gen­de prin­sip­per å ute­sten­ge par­te­ne fra vitne­for­kla­rin­ger. Ved ikke å nyt­te den­ne mulig­he­ten, men i ste­det gjen­nom­føre grans­kin­gen i strid med sin pro­gram­er­klæ­ring, valg­te man et alter­na­tiv som inne­bar en mind­re betryg­gen­de pro­sess­form, sær­lig på bak­grunn av den inn­gri­pen­de virk­ning utval­gets rap­port vil­le få, uan­sett kon­klu­sjon.

Psykologisk sakkyndige – verken Valla eller Yssen ble hørt

De psy­ko­lo­gisk sak­kyn­di­ge i fir­ma­et Right Mana­ge­ment mot­tok for­kla­rin­ger fra 29 vit­ner til­knyt­tet LO, og hvor bare psy­ko­lo­ge­ne var til ste­de. Par­te­ne kun­ne da ikke kon­trol­le­re eller stil­le spørs­mål til dis­se kil­de­ne. Det frem­gikk ikke av fir­ma­ets rap­port hvem av vit­ne­ne som sa hva (utval­gets rap­port s 29). Ver­ken Val­la eller Yssen del­tok i under­sø­kel­sen (s 94).

Inten­sjo­nen fra Right Mana­ge­ment (s 94) var «å opp­nå en åpen­het og en for­tro­lig­het som en åpen juri­disk høring ikke vil­le kun­ne til­la­te». Den­ne «for­tro­lig­het» kan nær­lig­gen­de ha vært en retts­sik­ker­hets­ri­si­ko, på bak­grunn av den grunn­leg­gen­de hoved­re­gel i retts­sys­te­met at vit­ner skal for­kla­re seg for åpen rett med mulig­he­ter for å bli eksa­mi­nert.

Til tross for at ver­ken Val­la eller Yssen ble inter­vju­et av de psy­ko­lo­gisk sak­kyn­di­ge i Right Mana­ge­ment, fant det­te fir­ma­et at det var «hevet over tvil» at Yssen opp­lev­de sitt for­hold til Val­la som «trau­ma­tisk og ned­bry­ten­de», og fir­ma­et fant at behand­lin­gen av Yssen falt inn under «defi­ni­sjo­nen for mob­bing» (s 96). Psy­ko­lo­ge­ne kon­klu­der­te alt­så med mob­bing, men uten å ha snak­ket med ver­ken den angi­ve­lig mob­be­de eller den angi­ve­li­ge mob­be­ren.

Utval­get skri­ver i rap­por­ten (s 126) «at tre fag­pro­fe­sjo­ner, uav­hen­gig av hver­and­re, har bedømt et omfat­ten­de mate­ria­le på nok­så enty­dig måte». Utval­get føl­te seg der­ved «trygg på [sine] kon­klu­sjo­ner» (s 126). Dis­se tre pro­fe­sjo­ne­ne er juris­te­ne i utval­get, medi­sinsk sak­kyn­di­ge og psy­ko­lo­ge­ne i Right Mana­ge­ment. Rap­por­ten fra det­te fir­ma­et ble der­med tatt til inn­tekt for utval­gets kon­klu­sjon om mob­bing, selv om psy­ko­lo­ge­ne ald­ri snak­ket med Val­la eller Yssen.

Medisinsk sakkyndige

Man­da­tet for de medi­sinsk sak­kyn­di­ge er ikke gjen­gitt i utval­gets rap­port, og frem­står som uklart. Dis­se sak­kyn­di­ge del­tok i utval­gets hørin­ger. Det frem­går av rap­por­ten at de stod «til utval­gets dis­po­si­sjon med hen­syn til å gi råd ved bedøm­mel­sen av de uli­ke vitne­prov som er frem­ført for utval­get» (s 24). De «råd» som her måt­te være gitt, er ikke omtalt i rap­por­ten. I dom­sto­le­ne er det uten­ke­lig å bru­ke sak­kyn­di­ge som en slags ufor­mel­le råd­gi­ve­re for dom­mer­ne.

De medi­sinsk sak­kyn­di­ge del­te pause­rom med utval­get (s 32–33). Det­te kan synes som en baga­tell, men sam­men­lig­net med dom­stols­pro­ses­sen vil også det­te være uten­ke­lig, i lys av at all kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom dom­sto­len og de sak­kyn­di­ge skal være kjent for par­te­ne, med mulig­het for imøte­gå­el­se.

Par­te­ne fikk ikke utle­vert de medi­sinsk sak­kyn­di­ges rap­port, men kun­ne lese den på utvalgs­le­de­rens kon­tor. Det­te er også et avvik fra ordi­nær dom­stols­pro­sess, der par­te­ne får utle­vert skrift­li­ge rede­gjø­rel­ser fra de sak­kyn­di­ge, og hvor det i ret­ten åpnes for å imøte­gå rede­gjø­rel­sen og stil­le spørs­mål til de sak­kyn­di­ge.

Det sene­re kra­vet om utle­ve­ring av doku­men­ter må sees i lys av at sær­lig de medi­sinsk sak­kyn­di­ges rap­port ikke ble utle­vert til par­te­ne.

Inkonsistens ved bruken av rapportene fra de sakkyndige

I utval­gets rap­port (s 125) heter det at det for utval­get «ikke [var] nød­ven­dig .. å støt­te seg på» rap­por­te­ne fra de psy­ko­lo­gisk og medi­sinsk sak­kyn­di­ge, jfr. s 103 om at rap­por­ten fra de medi­sinsk sak­kyn­di­ge «ikke [var] .. en pre­miss for utval­gets kon­klu­sjo­ner». Sam­ti­dig vis­te utval­get på fle­re ste­der i sin bevis­vur­de­ring til de sak­kyn­di­ge, med til dels lan­ge sita­ter fra dis­ses rap­por­ter (bl.a. s 130–131, 132, 134, 138, 147). Det­te er en inkon­sis­tens fra utval­get. De man­ge hen­vis­nin­ger til de sak­kyn­di­ge i bevis­vur­de­rin­gen viser at dis­se har hatt stør­re betyd­ning enn utval­get ga uttrykk for.

Selektivt fritak fra taushetsplikt

Yssen fri­tok LOs bedrifts­lege for taus­hets­plik­ten, så fremt ingen fra LO utover advo­ka­ten fikk høre (s 32). Val­la fikk der­for ikke høre den­ne for­kla­rin­gen.

Yssens fast­le­ge ble også fri­tatt fra sin taus­hets­plikt, men bare over­for de medi­sinsk sak­kyn­di­ge (s 32). De sak­kyn­di­ge skrev der­et­ter et refe­rat av sin sam­ta­le med fast­le­gen.

Utval­get aksep­ter­te det­te selek­ti­ve fri­ta­ket fra taus­hets­plik­ten. Både utval­get, par­te­ne og par­te­nes advo­ka­ter var avskå­ret fra å eksa­mi­ne­re fast­le­gen. Til tross for den­ne retts­sik­ker­hets­mes­si­ge beten­ke­lig­het, ble fast­le­gens for­kla­ring brukt av utval­get i vesent­li­ge pre­mis­ser for bevis­vur­de­rin­gen (bl.a. s 146–147).

Grensene for juristenes kompetanse

I rap­por­ten kap 8.3 – «Utgangs­punk­tet for utval­gets bevis­vur­de­rin­ger» – heter det (s 125) at «Val­las for­kla­ring er dels pre­get av begren­set inn­sikt i og for­stå­el­se [av] hvor­le­des hen­nes atferd vir­ker på and­re». Man spør seg: Hvil­ken kom­pe­tan­se har et utvalg av juris­ter til å vur­de­re evnen til selv­inn­sikt, i lys av at utval­get sam­me sted sier at det ikke var nød­ven­dig å støt­te seg på de sak­kyn­di­ge?

På s 131 heter det at «utval­gets syn [er] at syk­dom­men [til Yssen] er for­år­sa­ket av Val­las ledel­se». Til­sva­ren­de kan spør­res: Hvil­ken kom­pe­tan­se har juris­ter til å vur­de­re årsa­ker til syk­dom? Igjen gitt pre­mis­sen om at utval­get ikke støt­tet seg på de sak­kyn­di­ge.

En mulig­het er at Yssens fast­le­ge var avgjø­ren­de i bevis­vur­de­rin­gen når det gjaldt påståt­te årsa­ker til syk­dom (rap­por­ten kap. 8.10, s 147). Men i så fall har utval­get lagt avgjø­ren­de vekt på et vit­ne som ikke kun­ne eksa­mi­ne­res.

Dis­se side­ne av utval­gets bevis­vur­de­ring på områ­der hvor juris­ter ikke har kom­pe­tan­se, tyder på at de sak­kyn­di­ge had­de stør­re betyd­ning enn utval­get selv sier i rap­por­ten. Desto mer beten­ke­lig frem­står den mang­len­de retts­sik­ker­het rundt de sak­kyn­di­ges rol­le.

Tidsnød

Rap­por­tens ord­rik­dom tyder på at utval­get had­de tids­nød. Med bed­re tid vil­le frem­stil­lin­gen ha vært stram­me­re. Fris­te­ne i slutt­fa­sen tyder på tids­nød – 1 mars lever­te par­te­ne slutt­inn­legg – 5 mars fikk par­te­ne lese de medi­sinsk sak­kyn­di­ges rap­port – 7 mars var det uttale­frist om den­ne – 8 mars må rap­por­ten ha blitt fer­dig­stilt og tryk­ket – 9 mars ble rap­por­ten levert.

Gitt fris­te­ne og rap­por­tens omfang på 195 sider, kan det ikke ute­luk­kes at sto­re deler av rap­por­ten var fer­dig­skre­vet før par­te­nes slutt­inn­legg ble mot­tatt av utval­get. I hvert fall må rap­por­ten nes­ten ha vært fer­dig­skre­vet da utval­get mot­tok kom­men­ta­re­ne til de medi­sinsk sak­kyn­di­ges rap­port. Etter­som det bare gikk en dag fra fris­ten for å utta­le seg om den­ne rap­por­ten til grans­kings­ut­val­gets rap­port måt­te tryk­kes, kan det kna­pt ha vært mulig for utval­get å ta hen­syn til par­te­nes utta­lel­ser til de medi­sinsk sak­kyn­di­ges rap­port. Retts­sik­ker­hets­mes­sig er det­te beten­ke­lig, etter­som utval­get i sin bevis­vur­de­ring vis­te til de medi­sinsk sak­kyn­di­ges rap­port på fle­re ste­der.

Hvis utval­get had­de tatt seg noe mer tid, vil­le det ha fått mer ro rundt sin reflek­sjon, med den mulig­het det­te kun­ne åpnet for alter­na­ti­ve tol­kin­ger av stof­fet.

LOs og Val­las advo­kat – Ble­ken – had­de en rek­ke inn­si­gel­ser mot de medi­sinsk sak­kyn­di­ges rap­port. Utval­get fant det (s 103) ver­ken «nød­ven­dig eller hen­sikts­mes­sig å gå nær­me­re inn på kri­tik­ken», for­di rap­por­ten «ikke [var] .. en pre­miss for utval­gets kon­klu­sjo­ner». Som nevnt ble det vist til de sak­kyn­di­ges rap­port på fle­re ste­der i bevis­vur­de­rin­gen. Da er det mer nær­lig­gen­de at utval­get ikke drøf­tet kri­tik­ken pga tids­nød, gitt at utval­get sat­te uttale­fris­ten til de medi­sinsk sak­kyn­di­ges rap­port bare to døgn før rap­por­ten skul­le over­le­ve­res LO, og bare et døgn før rap­por­ten måt­te tryk­kes.

Rapportens fastslående og rammende form

Utval­gets form er fast­slå­en­de både mht bevis­vur­de­ring og karak­te­ris­tik­ker. Gitt svak­he­te­ne ved en grans­king som er sys­tem­trekk ved den­ne typen under­sø­kel­se og stem­pel­ef­fek­ten ved en neg­a­tiv kon­klu­sjon, vil­le utval­get ha stått seg på mer var­som­het. Eksemp­ler er ord som «enty­dig» (126) – «meget kon­trol­le­ren­de» (128) – «klart» (133) – «aggres­siv og tru­en­de» (135) – «ydmy­ken­de», «desa­vu­e­ring» (140) – «et kon­troll­be­hov som er øde­leg­gen­de» (143).

Nors­ke dom­me­re skri­ver tra­di­sjo­nelt sine avgjø­rel­ser stramt, var­somt og nøk­ternt. Grans­kings­ut­val­get brøt med den­ne tra­di­sjo­nen med sin ord­rik­dom, ster­ke karak­te­ris­tik­ker og ram­men­de ord­bruk.

Ikke innsyn i rapportutkastet

Ved ulyk­kes­grans­kin­ger er det lov­fes­tet at par­ter og vis­se and­re kan få inn­syn i rap­port­ut­kas­tet med uttale­frist (9). Ellers fore­lig­ger ingen plikt til det­te, men det blir prak­ti­sert i noen til­fel­ler. I den­ne saken var det­te ute­luk­ket pga tids­nø­den, men had­de man tatt seg bed­re tid med for eksem­pel parts­inn­syn i utkas­tet eller deler av det­te, kun­ne mye vært opp­nådd.

For det førs­te vil­le par­te­ne da fått anled­ning til å utta­le seg også i slutt­fa­sen. For det and­re vil­le par­te­ne – sær­lig Val­la slik grans­kin­gen utvik­let seg – ha fått tid til å for­be­re­de seg til hva som kun­ne kom­me. Hun kun­ne da ha kon­sul­tert med sin advo­kat eller and­re om hvor­dan hun skul­le for­hol­de seg ved avgi­vel­sen av rap­por­ten. Slik situa­sjo­nen ble, fikk hun ingen tid til rolig over­vei­el­se. Inn­syn i utkas­tet kun­ne ha åpnet for en frem­gangs­måte som vil­le ha vært vesent­lig mer hen­syns­full enn den pro­se­dy­re som ble fulgt.

LO publiserte bare konklusjonene, ikke premissene

Etter at utval­get fre­dag 9. mars over­le­ver­te rap­por­ten til LOs sek­re­ta­riat, beslut­tet LO at sam­men­dra­get og kon­klu­sjo­ne­ne skul­le pub­li­se­res (rap­por­ten s 16–20). Pre­mis­se­ne (s 21–195) ble ikke pub­li­sert den dagen.

Effek­ten av at LO den 9. mars bare pub­li­ser­te kon­klu­sjo­ne­ne var at grans­kin­gen ikke kun­ne ana­ly­se­res. Etter­prø­ving var umu­lig i man­gel på pre­mis­ser. Først da rap­por­ten ble lek­ket til avis-nett­ste­der fire dager sene­re, kun­ne grans­kin­gen vur­de­res. Men da var inter­es­sen kjøl­net, og inn­tryk­ket som var skapt gjen­nom kon­klu­sjo­ne­ne ble i de fles­te medi­er stå­en­de som ”sann­he­ten”. Om pro­ses­sen var slik at den kun­ne for­sva­re de ram­men­de kon­klu­sjo­ne­ne, ble – bort­sett fra i få medi­er – et ikke-tema.

Hvis både pre­mis­ser og kon­klu­sjo­ner had­de vært fri­gitt fre­dag 9. mars, vil­le det raskt ha vært mulig å se svak­he­ter – sær­lig at utval­get på sen­tra­le punk­ter avvek fra sitt pro­gram om å føl­ge dom­stols­pro­ses­sens prin­sip­per. Det­te kun­ne – kan­skje – ha bidratt til å ska­pe et grunn­lag for en mer infor­mert og nyan­sert debatt i den førs­te fasen etter at rap­por­ten var over­le­vert.

Det gir grunn til etter­tan­ke at de fles­te kom­men­ta­to­re­ne la til grunn kon­klu­sjo­ne­ne i en rap­port hvor pre­mis­se­ne var ukjent. Hvis en dom­stol eller et for­valt­nings­or­gan ikke had­de pub­li­sert pre­mis­se­ne for en avgjø­rel­se i en omstridt sak, vil­le tro­lig noen medi­er og all­menn­he­ten ellers ha mobi­li­sert kri­tisk sans. Kan­skje vil­le de også ha vist var­som­het der­som avgjø­rel­sen ram­met enkelt­per­soner. Men da opp­drags­gi­ve­ren for grans­kin­gen – LO – unn­lot å pub­li­se­re pre­mis­se­ne slik at etter­prø­ving ble umu­lig, synes den kri­tis­ke sans å ha vært fra­væ­ren­de hos man­ge jour­na­lis­ter. Det­te var sam­men med for­hånds­døm­min­gen og lek­ka­sje­ne også et retts­sik­ker­hets­pro­blem – ordet «retts­sik­ker­het» tatt i vides­te betyd­ning.

Førstelagmannens pressekommentar da rapporten ble levert

I Dagens Nærings­liv lør­dag 10 mars 2007, dagen etter at utval­get over­le­ver­te rap­por­ten til LO, «avfei­et» første­lag­man­nen i Bor­gar­ting – i egen­skap av utvalgs­med­lem – Val­las kri­tikk mot rap­por­ten. Had­de det­te vært en retts­sak, vil­le første­lag­man­nen ald­ri kom­men­tert sin egen dom. Det­te illust­re­rer den mind­re for­mel­le og mind­re betryg­gen­de behand­lings­for­men.

Utlevering av dokumenter

Det er kjent at par­te­ne ikke inne­har vik­ti­ge deler av under­lags­ma­te­ria­let, sær­lig de medi­sinsk sak­kyn­di­ges rap­port. I en pri­vat grans­king som det­te vil en even­tu­ell rett til å kre­ve doku­men­te­ne utle­vert bero på en mulig ulov­fes­tet regel. Minst fem grup­per av argu­men­ter kan hev­des til støt­te for at vi nå er inne i en retts­ut­vik­ling som kan­skje kan begrun­ne en slik regel:

For det førs­te er det her tale om opp­lys­nin­ger etter per­son­opp­lys­nings­lo­ven, men loven gir ikke inn­syns­rett i doku­men­ter i en pri­vat grans­king. Loven har imid­ler­tid styr­ket indi­vi­din­ter­es­se­ne ved inn­syn i doku­men­ter, og er et argu­ment i ret­ning av en retts­ut­vik­ling som nevnt. For det and­re kan inn­syns­lo­ven av 1999 anfø­res som ledd i sam­me utvik­ling. Loven kom i kjøl­van­net av Lund-kom­mi­sjo­nen. For det tred­je er inter­esse­av­vei­nin­gen i syke­jour­nal­dom­men fra 1977 rele­vant (10). Høy­este­rett åpnet der for pasi­en­ters inn­syn i syke­jour­na­ler basert på en inter­esse­av­vei­ning, en rett som sene­re er lov­fes­tet. For det fjer­de kan vises til Den euro­pe­is­ke men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len som i en avgjø­rel­se fra 2006 fant at svens­ke myn­dig­he­ters nek­tel­se av å gi inn­syn i vis­se av sik­ker­hets­po­li­ti­ets doku­men­ter var kon­ven­sjons­stri­dig (11). For det fem­te vil­le par­te­ne som hoved­re­gel hatt krav på utle­ve­ring av saks­do­ku­men­ter i en offent­lig grans­king pga for­valt­nings­retts­li­ge prin­sip­per om parts­of­fent­lig­het.

Retts­sik­ker­hets­mes­sig kan det vans­ke­lig god­tas at en part som har vært utsatt for en pro­sess hvis utfall reelt er like ram­men­de som en dom ikke skal få utle­vert sen­tra­le doku­men­ter etter at grans­kin­gen er avslut­tet, i en situa­sjon hvor par­ten også har vært ute­stengt fra man­ge av de munt­li­ge for­kla­rin­ge­ne. Det­te argu­men­tet bør ha avgjø­ren­de vekt i inter­esse­av­vei­nin­gen mel­lom par­te­nes behov for utle­ve­ring av mate­ria­let på den ene siden, og LOs muli­ge behov for ikke å utle­ve­re. I den­ne avvei­nin­gen må det også vekt­leg­ges at sær­lig Val­la har en klar inter­es­se i å kun­ne stu­de­re grunn­la­get for utval­gets kon­klu­sjo­ner hva angår påstan­der om hen­nes selv­inn­sikt og at hen­nes atferd angi­ve­lig er en årsak til Yssens syk­dom (pkt 16 foran).

Oppsummering og konklusjon

Selv om grans­kings­ut­val­get frem­he­vet at det vil­le føl­ge dom­stols­pro­ses­sen så langt som mulig, inne­bar grans­kin­gen en rek­ke avvik fra dom­sto­le­nes behand­lings­måte, ikke minst ute­sten­gel­sen fra vitne­for­kla­rin­ger.

Retts­sik­ker­hets­pro­ble­me­ne i LO-grans­kin­gen ram­met poten­si­elt både Yssen og Val­la. Under grans­kin­gen i febru­ar må vi leg­ge til grunn at utfal­let var åpent. Beg­ges retts­sik­ker­het ble da svek­ket ved bl.a. ute­sten­gel­sen fra vitne­for­kla­rin­ger og uklar­he­te­ne rundt de sak­kyn­di­ges rol­le.

Det­te had­de bl.a. den effekt at par­te­nes mulig­he­ter til imøte­gå­el­se ble svek­ket. Men det har også en annen og under­kom­mu­ni­sert og kan­skje mer alvor­lig side: Når en part i en grans­king som den­ne får en så ram­men­de rap­port ret­tet mot seg i det offent­li­ge rom med de føl­ger det har for omdøm­met og for Val­la hen­nes verv, vil grans­kin­gen lett for­bli et åpent sår. Ser vi der­imot på for­valt­nin­gen eller dom­sto­le­ne eller en arbeids­gi­ver som føl­ger van­li­ge spille­reg­ler, er det let­te­re å for­so­ne seg med en avgjø­rel­se selv om man er sterkt uenig, for­di pro­ses­sen er for­ut­sig­bar og åpen for par­te­ne.

Det­te har også sin bak­grunn i at orga­ner som tref­fer avgjø­rel­ser i hen­hold til sam­fun­nets van­li­ge spille­reg­ler har legi­ti­mi­tet. Et pri­va­topp­nevnt grans­kings­ut­valg kan ald­ri få slik legi­ti­mi­tet, for­di det er sys­tem­svak­he­ter ved den­ne typen under­sø­kel­se når utval­get avgir en slags doms­lig­nen­de rap­port. Dis­se sys­tem­svak­he­te­ne er uav­hen­gi­ge av grans­ker­nes integri­tet og dyk­tig­het.

Noen vil kan­skje si at grans­kin­ger er noe topp­le­de­re må tåle. Men både UDI- og LO-sake­ne er over enhver rime­lig tåle­gren­se. Ingen for­tje­ner å bli virv­let inn i en mal­strøm som det­te. Det er ingen rime­lig balan­se mel­lom på den ene siden de behov opp­drags­gi­ver­ne for grans­kin­ge­ne måt­te ha, og på den annen side belast­nin­ge­ne par­te­ne i sli­ke grans­kin­ger påfø­res med pro­ses­sen og stem­pel­ef­fek­ten.

Når det gjel­der grans­kin­ger gene­relt, må ters­ke­len for frem­ti­den bli vesent­lig høy­ere for å set­te i gang den typen per­son­fo­ku­ser­te grans­kin­ger som vi har sett i UDI og LO. Grans­kin­ger bør i hoved­sak for­be­hol­des under­sø­kel­ser av muli­ge sys­tem­feil, der grans­kings­for­men som regel er hen­sikts­mes­sig.

Når det gjel­der LO-grans­kin­gen, er det ikke et sam­svar mel­lom utval­gets pro­gram­er­klæ­ring om dom­sto­le­nes saks­be­hand­lings­prin­sip­per og den frem­gangs­må­ten som rent fak­tisk ble fulgt. Min kon­klu­sjon blir at grans­kings­ut­val­get ikke har levert et tro­ver­dig svar på det spørs­må­let om tra­kas­se­ring som utval­get stil­te.

Noter:

1:Granskingsutvalgets opp­drags­gi­ver var LO. Rap­por­ten ble avgitt 9. mars 2007. Rap­por­ten er pr. 25. mai 2007 for­melt sett ikke pub­li­sert av opp­drags­gi­ve­ren, men er like­vel lagt ut på diver­se nett­ste­der, bl.a. tv2.no.
2: Arbeids­miljø­lo­ven §§ 17–6 og 17–7
3: Lund i refe­ra­tet fra Nor­disk Jurist­møte 1996 s. 418–419: ”Juris­ter, som är trä­na­de i indi­vi­du­ellt och per­son­lig ansvar­stän­kan­de i åtskil­ligt hög­re grad än fack­män som nor­malt försö­ker fin­na «sys­tem­fel» … har lät­ta­re att läg­ga ansva­ret på en enskild per­son. … Jag är helt över­tygd om att juris­ter inte bör vara ensam­d­o­ma­re, inte bara på grund av att juris­ter i så hög grad är inrikta­de på att kon­sta­te­ra per­son­lig ansvar, utan även för att juris­ter inte är bra efter­fors­ka­re. Juris­ter är bra intresse­av­vä­ga­re” (min kur­si­ve­ring).
4: LOs nett­si­der Jfr. Grans­kings­ut­val­gets rap­port s 21.
5: Arbeids­miljø­lo­ven § 4–3 tred­je avsnitt. Utval­get besvar­te spørs­må­let bekref­ten­de (rap­por­ten s 147).
6:Tvistemålsloven § 241, straffe­pro­sess­lo­ven § 141.
7: Rap­por­ten s 37–38, jf s 30–32.
8:Tvistemålsloven § 214, straffe­pro­sess­lo­ven §§ 245, 284.
9: Jern­bane­un­der­sø­kel­ses­lo­ven § 20, luft­farts­lo­ven § 12–22, sjø­lo­ven § 485 (sist­nevn­te ennå ikke trådt i kraft).
10: Norsk Rets­ti­den­de 1977 side 1035 flg.
11: http://www.lovdata.no/avg/emdn/emdn-2000–062332-sveri.html

TEMA

L

andsorg
anisasj
onen i
Norge

10 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen