«- Tårene rant da Kongen så Max Manus»

I Max Manus-filmen fungerer sammenstillingen av faktiske historiske hendelser og fiktive bilder gjensidig forsterkende, skriver Tonje Sørensen.

Den 19. desem­ber 2008 had­de Max Manus pre­miere. Som den førs­te nors­ke krigs­fil­men på 15 år var Max Manus en påkos­tet pro­duk­sjon med et bud­sjett på 55 mil­lio­ner kro­ner, og med en omfat­ten­de medie­dek­ning. Fle­re avis­ar­tik­ler og and­re medie­inn­slag omtal­te fil­men og skue­spil­ler­ne, samt his­to­ri­en bak filmen. 

Et par gjen­nom­gangs­te­ma­er pek­te seg ut; blant dem var foku­set på de uli­ke følel­se­ne fil­men vek­ket og fil­mens sta­tus som et his­to­risk doku­ment. Skue­spil­le­ren Chris­ti­an Rubeck ble inter­vju­et i Aften­pos­tens nett­ma­ga­sin Oslo­puls, og uttal­te at Max Manus var «en film gut­ter kan grå­te til.» Selve film­pre­mie­ren ble behø­rig dek­ket av medie­ne, og da spe­si­elt hoved­pre­mie­ren i Oslo hvor konge­pa­ret del­tok. Etter fil­men uttal­te skue­spil­ler Nico­lai Cle­ve Broch at han had­de sett kong Harald fel­le en tåre under frem­vis­nin­gen, og resul­ta­tet av den­ne utta­lel­sen var over­skrif­ten «- Tåre­ne rant da Kon­gen så Max Manus». Kob­lin­gen mel­lom Max Manus og følel­ser had­de antatt roja­le dimen­sjo­ner. Det var også i stor grad følel­ser knyt­tet til and­re ver­dens­krig, samt debat­ten om sam­men­blan­ding av his­to­rie og emo­sjo­ner, som skul­le kom­me til å bli en sen­tral del av dis­kur­sen rundt fil­men og resep­sjo­nen av den.

Aksel Hennie som Max Manus (www.maxmanusfilmen.no)

Aksel Hen­nie som Max Manus (foto: www.maxmanusfilmen.no)

Storm­ful­le følel­ser pre­get også debat­ten i for­kant av fil­men, som langt på vei ble star­tet av Erling Fos­sens inn­legg i Aften­pos­ten den 14. desem­ber. Her hev­det Fos­sen, i lett rabu­lis­tisk stil, at mot­stands­be­ve­gel­sen vil­le bli hevet opp til «gull­kalv­sta­tus» av Max Manus-fil­men. I en nes­ten myti­fi­sert norsk krigs­his­to­rie var skur­ke- og helte­rol­le­ne klart for­delt, men­te Fos­sen. Vans­ke­li­ge spørs­mål om den nors­ke krigs­inn­sat­sen skul­le helst ikke stilles. 

Reak­sjo­ne­ne lot ikke ven­te på seg, og dagen etter var Fos­sens inn­legg hef­tig debat­tert. Mot­inn­legg, nett­mø­ter og blogg­dis­ku­sjo­ner flo­rer­te. Man­ge stil­te seg neg­a­ti­ve til Fos­sens utta­lel­ser, og mot­stands­man­nen Gun­nar Sønste­by skrev et svar til Fos­sens kro­nikk under over­skrif­ten «NS-argu­men­ta­sjon». Sønste­by men­te Fos­sens kro­nikk var en ned­vur­de­ring av mot­stands­fol­ke­nes inn­sats under kri­gen, og han påpek­te også at han syn­tes kva­li­te­ten på Fos­sens inn­legg var slik at Aften­pos­ten bur­de ha kva­li­tets­sik­ret det bed­re. Sønste­by fikk støt­te av his­to­ri­ke­re som Arn­finn Moland og Ber­ge Fur­re, som beg­ge sa seg enig i at kva­li­te­ten på Fos­sens kro­nikk var under pari. 

Debat­ten som fulg­te foku­ser­te i stor grad på mot­stands­fol­ke­nes inn­sats under kri­gen og hvor­vidt Fos­sen i det hele tatt viss­te hva han snak­ket om. Nær sagt ingen tok opp Fos­sens poeng om spille­fil­men Max Manus’ poten­si­el­le påvirk­ning på his­to­rie­opp­fat­nin­gen. Sna­re­re ble fil­men i stor grad pre­sen­tert som en sen­tral del av his­to­rie­for­mid­lin­gen. Aksel Hen­nie, som spil­ler Max Manus, bedy­ret selv vik­tig­he­ten av film i for­hold til bevisst­he­ten om his­to­ris­ke hen­del­ser i et inter­vju med Ber­gens Tiden­de, der han uttal­te: «Det er vik­tig å lage his­to­ris­ke fil­mer. Med Max Manus er vi med på å syn­lig­gjø­re en norsk helt over­for nye gene­ra­sjo­ner. Kan­skje blir resul­ta­tet at unge­ne løper rundt i sko­gen og leker norsk krigs­his­to­rie.» Lig­nen­de utta­lel­ser ble ytret av fil­mens pro­du­sent John M. Jacob­sen ved star­ten av film­inn­spil­lin­gen: «Det er ikke så len­ge siden Nor­ge var okku­pert. For dem som er i 20-åre­ne kan det kan­skje vir­ke sånn, men fle­re vil hus­ke at det­te var en tid da nord­menn lev­de helt annerledes.»

Et inter­es­sant aspekt ved avi­se­nes reto­rikk var bru­ken av uttryk­ket ”gjen­ska­pel­sen av his­to­ri­en.” I en artik­kel i Dag­bla­det om de visu­el­le effek­te­ne i fil­men ble det lagt vekt på at ski­pet Donau ble «gjen­skapt» og «gjen­opp­byg­get.» Artik­ke­len sik­ter til kon­struk­sjo­nen av digi­ta­le spe­sial­ef­fek­ter i fil­men, men språ­ket impli­se­rer at ski­pet Donau og kri­gens Oslo på et vis har blitt vek­ket til live igjen. I en annen artik­kel i Dag­bla­dets Maga­si­net beteg­nes fil­men som en «tids­ma­skin.» Lig­nen­de språk­bruk for­mid­ler Aften­pos­ten under over­skrif­ten «Oslo­gjen­gen er her,» og støt­ter det­te opp med utta­lel­ser fra Gun­nar Sønste­by og Tik­ken Manus om at «akku­rat slik var det.» Gjen­nom det­te gis Max Manus en rol­le ikke bare som spille­film, men som et rea­lis­tisk tids­vit­ne, nær sagt et visu­elt his­to­risk dokument. 

Foku­set på rea­lis­me kan på man­ge måter sies å være et gen­re­trekk ved krigs­fil­men, og det er der­for ikke rart at det frem­kom­mer i for­bin­del­se med Max Manus. Tid­li­ge nors­ke krigs­fil­mer, slik som Kon­takt! (1956), aver­ter­te med at den ble ”så vidt mulig inn­spilt der hen­del­se­ne fant sted”, og et ledd i fil­mens påståt­te rea­lis­me var at mot­stands­men­ne­ne så langt som råd var ble spilt av seg selv. Vete­ra­ner i rol­len som seg selv var et sen­tralt aspekt også i Kam­pen om tungt­van­net, hvor i til­legg fil­mens voi­ce over ble lest av Hart­vig Kiran, som sam­men med Toralv Øks­ne­vad og Olav Ryt­ter had­de vært radio­stem­me­ne fra Lon­don under kri­gen. Det­te, kom­bi­nert med fil­mens nes­ten Film­avis-akti­ge visu­el­le stil, kan lig­ge til grunn for at Kam­pen om tungt­van­net enkel­te ste­der blir lis­tet som en doku­men­tar, selv om til­stede­væ­rel­sen av Hen­ki Kol­stad i en sen­tral rol­le bur­de være en grei indi­ka­sjon på fil­mens sta­tus som spillefilm.

Sabo­tø­rene i aksjon på Oslo havn (foto: Fil­mens nett­si­der)

Sabo­tø­rene i aksjon på Oslo havn (foto: Fil­mens nettsider)

Jak­ten på mest mulig rea­lis­me var også en av hoved­grun­ne­ne til at de nyere og inter­na­sjo­na­le krigs­skild­rin­ge­ne Saving Pri­va­te Ryan (1998) og Band of Brot­hers (2001) send­te skue­spil­ler­ne på «boot­camp» (rekrutt­sko­le), samt inklu­der­te his­to­ris­ke arte­fak­ter som ekte uni­for­mer og våpen i film­pro­duk­sjo­nen. Ingen av dis­se gre­pe­ne var opp­lagt syn­li­ge i det fer­di­ge resul­ta­tet, men var der­imot sterkt til ste­de i pro­mo­te­rings­ma­te­ria­let. En lig­nen­de boot­camp ble arran­gert for skue­spil­ler­ne i Max Manus med begrun­nel­sen at den bidro til å sam­men­svei­se skue­spil­ler­ne på sam­me måte som med­lem­me­ne i Kom­pa­ni Lin­ge had­de vært. I til­legg ble enkel­te av skue­spil­ler­ne del­vis valgt for­di de lig­net på de his­to­ris­ke per­sone­ne de skul­le gestal­te, og den­ne lik­he­ten ble så under­stre­ket av fil­mens reklame­ma­te­ri­ell som simu­ler­te 1940-talls bil­der av skue­spil­ler­ne og side­stil­te dis­se med fak­tis­ke foto­gra­fi­er av de his­to­ris­ke per­sone­ne. Dis­se bil­de­ne inn­gikk så som en del av fil­mens nett­side og rulle­tekst. His­to­ri­en ble såle­des for­søkt gjen­skapt både via hand­ling og visu­ell etterligning. 

I boka om fil­men skild­res en his­to­rie fra inn­spil­lin­gen på Karl Johan: 

Da Chris­ti­an [Rubeck] spur­te ham [en gam­mel mann som til­fel­dig­vis kom gåen­de for­bi inn­spil­lin­gen] om hvor­dan det var å se naziflag­get vaie på top­pen av Stor­tin­get, tit­tet den gam­le man­nen opp, og med det sam­me kom tåre­ne spon­tant. Han had­de ikke sett flag­get før da. ”Det er klart at når man møter men­nes­ker som rea­ge­rer på den måten, får man en klump i hal­sen. Man får stør­re respekt for den his­to­ri­en vi er i ferd med å for­tel­le”, sier Aksel Hen­nie. ”Da jeg voks­te opp, lær­te jeg ingen­ting om det­te på sko­len. Der­for er det så utro­lig vik­tig at vi lager den­ne fil­men slik at unge i dag skjøn­ner hva deres beste­for­eld­re gikk igjen­nom. Det er ikke så len­ge siden ”, fort­set­ter han.

Her beto­nes igjen fil­mens gjen­ska­pen­de og for­mid­len­de kva­li­te­ter, og igjen blir de satt i en klar for­bin­del­se med spon­ta­ne og ster­ke følel­ses­mes­si­ge reak­sjo­ner. Både kon­gens og den til­fel­di­ge forbi­pas­se­ren­des tårer ble frem­he­vet som natur­li­ge og pas­sen­de reak­sjo­ner på fil­men. At Max Manus og and­re krigs­fil­mer blir til­lagt en sta­tus som his­to­rie­for­mid­le­re kan både Fos­sen-debat­ten og argu­men­ta­sjo­nen sen­trert rundt en øns­ket rea­lis­me sees som bekref­tel­se på.

Stor­tin­get som kulisse (foto: Fil­mens nett­si­der)

Stor­tin­get som kulis­se (foto: Fil­mens nettsider)

Der­imot leg­ges liten vekt på affek­ten og tåre­ne, annet enn som en posi­tiv vali­de­ring av fil­mens rea­lis­me. Det emo­sjo­nel­le aspek­tet ved spille­fil­men Max Manus under­ar­gu­men­te­res til dels til for­del for fil­mens selv­er­klær­te sta­tus som tids­vit­ne. Det fak­tum at his­to­ri­en Max Manus frem­stil­ler er sterkt emo­sjo­nelt og sub­jek­tivt ladet, og at den­ne affek­ten ope­re­rer i det som må kal­les et skjæ­rings­punkt mel­lom vir­ke­lig og fik­tiv his­to­rie­frem­stil­ling, bely­ses lite. Et inter­es­sant aspekt i så måte vil ikke nød­ven­dig­vis være hva som er en rett eller gal, objek­tiv eller sub­jek­tiv frem­stil­ling, men sna­re­re hvor­dan sam­men­stil­lin­gen av fak­tis­ke his­to­ris­ke hen­del­ser og fik­ti­ve bil­der fun­ge­rer i et gjen­si­dig for­ster­ken­de for­hold til hver­and­re. Åpen­bart anse­es fil­men Max Manus, en fik­tiv frem­stil­ling, å kun­ne frem­brin­ge emo­sjo­nell reso­nans og økt for­stå­el­se i for­hold til fak­tis­ke his­to­ris­ke hendelser. 

I en stor del av den­ne frem­stil­lin­gen til­leg­ges synet og den visu­el­le gjen­skap­nin­gen en sen­tral, nær sagt per­for­ma­tiv rol­le. Det var da kong Harald fil­men tåre­ne etter sigen­de kom, og det var synet av hake­kors­flag­get på Stor­tin­get som fikk den til­fel­dig forbi­pas­se­ren­de til å grå­te. Det er da også på det visu­el­le områ­det at kra­vet til en his­to­risk kor­rekt fram­stil­ling synes å være størst. Både i en doku­men­tar om pro­duk­sjo­nen av Max Manus samt i boka om fil­men for­kla­rer regis­sø­re­ne og manus­for­fat­te­ren at de ved man­ge anled­nin­ger måt­te fore­ta det de kal­ler ”nar­ra­ti­ve eller dra­ma­tur­gis­ke grep” da de adap­ter­te his­to­ris­ke hen­del­ser til film. Lig­nen­de grep blir ikke frem­he­vet i for­hold til det visu­el­le, hvor sna­re­re argu­men­te­ne går i mot­satt ret­ning og beto­ner fil­mens nes­ten mime­tis­ke lik­het med Oslo anno 1940-tal­let. Det er vide­re dis­se mime­tis­ke bil­de­ne som anse­es som sen­tra­le i frem­brin­gel­sen av tårer og and­re emosjoner. 

Da de his­to­ris­ke fak­ta­ene rundt per­sonen Max Manus og and­re hen­del­ser fra kri­gen er til­gjen­ge­li­ge i utal­li­ge bøker og såle­des godt kjent, er det verdt å spør­re seg hvor­for fil­men til­skri­ves en slik avgjø­ren­de rol­le i for­mid­ling om og påstått gjen­skap­ning av hen­del­ser under kri­gen, og påføl­gen­de emo­sjo­nel­le reak­sjo­ner på dis­se. Erling Fos­sen fryk­ter dem, kong Harald gri­pes av dem og fil­mens pro­mo­te­rings­ma­te­ria­le base­rer sine argu­men­ter om fil­mens legi­ti­mi­tet på dem.

TEMA

N

orgeshi
storie

19 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

6 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Harald Groven says:

    «Som den førs­te nors­ke krigs­fil­men på 25 år»
    Second­løyt­nan­ten kom for 15 år før Manus-fil­men (1993). Den var like uhe­ro­isk som Max Manus var heroiserende.

  2. Tonje H. Sørensen says:

    @Harald Gro­ven: Det er helt rett at Second­løyt­nan­ten kom ut for 15 år siden. 25 år er rett og slett en skrivefeil.

  3. Takk for opp­lys­nin­gen! Fei­len er nå rettet.

  4. Kristian Meisingset says:

    Inter­es­sant kom­men­tar. Ten­ker at det er en stor for­del og utro­lig bra at fil­mer og annet kan vek­ke den type reak­sjo­ner, for­di det gir en inn­le­vel­se i og bed­re for­stå­el­se av for­ti­den og for­ti­dens mennesker.

    Men synes pro­ble­met med Max Manus er at den gjør det på en så ren og homo­gen måte at man ikke egent­lig utford­res til å ten­ke gjen­nom eller reflek­te­re, f.eks. om spen­nin­gen mel­lom det onde (tysk­land) og det gode (nor­ge). Den dyr­ker i ste­det en gans­ke banal myte.

  5. Trond Hanssen says:

    Inter­es­sant vurdering.Jeg er fak­tisk mest opp­tatt av at det for­tel­les en his­to­rie som unge idag kan lese,se eller kan­skje iden­ti­fi­se­re seg med.Norge opp­lev­de egent­lig ikke kri­gen slik som man­ge and­re nasjoner.Vi var viktige,tenk jern­malm og handelsflåten.men det­te er ikke mye vektlagt.Kjakan har vært en vik­tig «sen­sor# og vi må tro på han.La oss håpe på at det blir pro­du­sert en stor­skala­film om de vir­ke­li­ge tref­nin­ge­ne på Gratangsfjellet.

  6. Peter Hagen says:

    De størs­te hen­din­ge­ne av mili­tær karak­ter i Nor­ge, var vel kam­pe­ne på Lapphaugen
    (Gra­tan­gen i Troms) hvor nors­ke styr­ker vår­en 1940 til­føy­de tys­ker­nes deres førs­te neder­lag under 2. v.k. i til­knyt­ning til kam­pe­ne om Nar­vik, hvor også pols­ke, frans­ke og bri­tis­ke styr­ker del­tok. Men vi kapi­tu­ler­te da tys­ker­ne var jaget til svenske­gren­sen! Der­et­ter «den
    bren­te jords tak­tikk» fra tys­ker­ne da de raser­te Finn­mark og Nord-Troms på flukt
    fra rus­ser­ne som ryk­ket inn i Finn­mark under vold­som­me kam­per. Mili­tært og
    sivilt dra­ma har ved nep­pe sitt side­styk­ke and­re ste­der i Norge.

til toppen