“- Tårene rant da Kongen så Max Manus”

I Max Manus-filmen fungerer sammenstillingen av faktiske historiske hendelser og fiktive bilder gjensidig forsterkende, skriver Tonje Sørensen.

Den 19. desem­ber 2008 hadde Max Manus pre­miere. Som den første norske krigs­fil­men på 15 år var Max Manus en påkostet pro­duk­sjon med et bud­sjett på 55 mil­lion­er kro­ner, og med en omfat­tende mediedekn­ing. Flere avis­ar­tik­ler og andre medieinnslag omtalte fil­men og skue­spillerne, samt his­to­rien bak filmen. 

Et par gjen­nom­gang­stemaer pek­te seg ut; blant dem var fokuset på de ulike følelsene fil­men vekket og fil­mens sta­tus som et his­torisk doku­ment. Skue­spilleren Chris­t­ian Rubeck ble inter­vjuet i Aften­postens nettma­gasin Oslopuls, og uttalte at Max Manus var “en film gut­ter kan gråte til.” Selve film­premieren ble behørig dekket av medi­ene, og da spe­sielt hov­ed­premieren i Oslo hvor konge­paret del­tok. Etter fil­men uttalte skue­spiller Nico­lai Cleve Broch at han hadde sett kong Har­ald felle en tåre under fremvis­nin­gen, og resul­tatet av denne uttalelsen var over­skriften “- Tårene rant da Kon­gen så Max Manus”. Koblin­gen mel­lom Max Manus og følelser hadde antatt rojale dimen­sjon­er. Det var også i stor grad følelser knyt­tet til andre ver­den­skrig, samt debat­ten om sam­men­bland­ing av his­to­rie og emosjon­er, som skulle komme til å bli en sen­tral del av diskursen rundt fil­men og resep­sjo­nen av den.

Aksel Hennie som Max Manus (www.maxmanusfilmen.no)

Aksel Hen­nie som Max Manus (foto: www.maxmanusfilmen.no)

Storm­fulle følelser preget også debat­ten i forkant av fil­men, som langt på vei ble startet av Erling Fos­sens inn­legg i Aften­posten den 14. desem­ber. Her hevdet Fos­sen, i lett rab­u­lis­tisk stil, at mot­stands­beveg­elsen ville bli hevet opp til “gul­l­ka­lvs­ta­tus” av Max Manus-fil­men. I en nesten myti­fis­ert norsk krigshis­to­rie var skurke- og hel­terol­lene klart fordelt, mente Fos­sen. Vanske­lige spørsmål om den norske krigsinnsat­sen skulle helst ikke stilles. 

Reak­sjonene lot ikke vente på seg, og dagen etter var Fos­sens inn­legg heftig debat­tert. Motinn­legg, nettmøter og blog­gdiskusjon­er flo­r­erte. Mange stilte seg neg­a­tive til Fos­sens uttalelser, og mot­stands­man­nen Gun­nar Søn­ste­by skrev et svar til Fos­sens kro­nikk under over­skriften “NS-argu­men­tasjon”. Søn­ste­by mente Fos­sens kro­nikk var en ned­vur­der­ing av mot­stands­folkenes innsats under kri­gen, og han påpek­te også at han syntes kvaliteten på Fos­sens inn­legg var slik at Aften­posten burde ha kvalitetssikret det bedre. Søn­ste­by fikk støtte av his­torikere som Arn­finn Moland og Berge Furre, som begge sa seg enig i at kvaliteten på Fos­sens kro­nikk var under pari. 

Debat­ten som ful­gte fokuserte i stor grad på mot­stands­folkenes innsats under kri­gen og hvorvidt Fos­sen i det hele tatt vis­ste hva han snakket om. Nær sagt ingen tok opp Fos­sens poeng om spille­filmen Max Manus’ poten­sielle påvirkn­ing på his­to­rieopp­fat­nin­gen. Snarere ble fil­men i stor grad pre­sen­tert som en sen­tral del av his­to­rieformidlin­gen. Aksel Hen­nie, som spiller Max Manus, bedyret selv vik­tigheten av film i forhold til bevis­s­theten om his­toriske hen­delser i et inter­vju med Bergens Tidende, der han uttalte: “Det er vik­tig å lage his­toriske filmer. Med Max Manus er vi med på å syn­lig­gjøre en norsk helt over­for nye gen­erasjon­er. Kan­skje blir resul­tatet at ungene løper rundt i sko­gen og lek­er norsk krigshis­to­rie.” Lig­nende uttalelser ble ytret av fil­mens pro­dusent John M. Jacob­sen ved starten av filminn­spillin­gen: “Det er ikke så lenge siden Norge var okku­pert. For dem som er i 20-årene kan det kan­skje virke sånn, men flere vil huske at dette var en tid da nord­menn levde helt annerledes.”

Et inter­es­sant aspekt ved avisenes retorikk var bruken av uttrykket ”gjen­skapelsen av his­to­rien.” I en artikkel i Dag­bladet om de visuelle effek­tene i fil­men ble det lagt vekt på at skipet Donau ble “gjen­skapt” og “gjenopp­bygget.” Artikke­len sik­ter til kon­struk­sjo­nen av dig­i­tale spe­sial­ef­fek­ter i fil­men, men språket implis­er­er at skipet Donau og kri­gens Oslo på et vis har blitt vekket til live igjen. I en annen artikkel i Dag­bladets Mag­a­sinet beteg­nes fil­men som en “tids­maskin.” Lig­nende språk­bruk formi­dler Aften­posten under over­skriften “Oslog­jen­gen er her,” og støt­ter dette opp med uttalelser fra Gun­nar Søn­ste­by og Tikken Manus om at “akku­rat slik var det.” Gjen­nom dette gis Max Manus en rolle ikke bare som spille­film, men som et real­is­tisk tidsvitne, nær sagt et visuelt his­torisk dokument. 

Fokuset på real­isme kan på mange måter sies å være et gen­re­trekk ved krigs­fil­men, og det er der­for ikke rart at det fremkom­mer i forbindelse med Max Manus. Tidlige norske krigs­filmer, slik som Kon­takt! (1956), avert­erte med at den ble ”så vidt mulig inn­spilt der hen­delsene fant sted”, og et ledd i fil­mens påståtte real­isme var at mot­stands­mennene så langt som råd var ble spilt av seg selv. Vet­er­an­er i rollen som seg selv var et sen­tralt aspekt også i Kam­p­en om tungt­van­net, hvor i til­legg fil­mens voice over ble lest av Hartvig Kiran, som sam­men med Toralv Øksnevad og Olav Ryt­ter hadde vært radiostemmene fra Lon­don under kri­gen. Dette, kom­bin­ert med fil­mens nesten Fil­mavis-aktige visuelle stil, kan ligge til grunn for at Kam­p­en om tungt­van­net enkelte sted­er blir lis­tet som en doku­men­tar, selv om tilst­ede­værelsen av Hen­ki Kol­stad i en sen­tral rolle burde være en grei indikasjon på fil­mens sta­tus som spillefilm.

Sabo­tø­rene i aksjon på Oslo havn (foto: Fil­mens nett­si­der)

Sabo­tø­rene i aksjon på Oslo havn (foto: Fil­mens nettsider)

Jak­ten på mest mulig real­isme var også en av hov­ed­grunnene til at de nyere og inter­nasjonale krigsskildrin­gene Sav­ing Pri­vate Ryan (1998) og Band of Broth­ers (2001) sendte skue­spillerne på “boot­camp” (rekruttskole), samt inklud­erte his­toriske arte­fak­ter som ekte uni­former og våpen i film­pro­duk­sjo­nen. Ingen av disse grepene var opplagt syn­lige i det fer­di­ge resul­tatet, men var der­i­mot sterkt til stede i pro­mo­ter­ings­ma­te­ri­alet. En lig­nende boot­camp ble arrangert for skue­spillerne i Max Manus med begrun­nelsen at den bidro til å sam­mensveise skue­spillerne på samme måte som medlemmene i Kom­pani Linge hadde vært. I til­legg ble enkelte av skue­spillerne delvis val­gt for­di de lignet på de his­toriske per­son­ene de skulle gestalte, og denne likheten ble så under­streket av fil­mens reklame­ma­teriell som simulerte 1940-talls bilder av skue­spillerne og side­s­tilte disse med fak­tiske fotografi­er av de his­toriske per­son­ene. Disse bildene inngikk så som en del av fil­mens nett­side og rul­letekst. His­to­rien ble således forsøkt gjen­skapt både via han­dling og visuell etterligning. 

I boka om fil­men skil­dres en his­to­rie fra inn­spillin­gen på Karl Johan: 

Da Chris­t­ian [Rubeck] spurte ham [en gam­mel mann som til­feldigvis kom gående for­bi inn­spillin­gen] om hvor­dan det var å se naz­i­flagget vaie på top­pen av Stortinget, tit­tet den gam­le man­nen opp, og med det samme kom tårene spon­tant. Han hadde ikke sett flagget før da. ”Det er klart at når man møter men­nesker som rea­ger­er på den måten, får man en klump i halsen. Man får større respekt for den his­to­rien vi er i ferd med å fortelle”, sier Aksel Hen­nie. ”Da jeg vok­ste opp, lærte jeg ingent­ing om dette på skolen. Der­for er det så utrolig vik­tig at vi lager denne fil­men slik at unge i dag skjøn­ner hva deres beste­forel­dre gikk igjen­nom. Det er ikke så lenge siden ”, fort­set­ter han.

Her betones igjen fil­mens gjen­skapende og formi­dlende kvaliteter, og igjen blir de satt i en klar forbindelse med spon­tane og sterke følelsesmes­sige reak­sjon­er. Både kon­gens og den til­feldige for­bipasseren­des tår­er ble fremhevet som naturlige og passende reak­sjon­er på fil­men. At Max Manus og andre krigs­filmer blir tillagt en sta­tus som his­to­rieformi­dlere kan både Fos­sen-debat­ten og argu­men­tasjo­nen sen­tr­ert rundt en øns­ket real­isme sees som bekref­telse på.

Stor­tin­get som kulisse (foto: Fil­mens nett­si­der)

Stor­tin­get som kulisse (foto: Fil­mens nettsider)

Der­i­mot legges liten vekt på affek­ten og tårene, annet enn som en pos­i­tiv valid­er­ing av fil­mens real­isme. Det emosjonelle aspek­tet ved spille­filmen Max Manus under­ar­gu­menteres til dels til fordel for fil­mens selverk­lærte sta­tus som tidsvitne. Det fak­tum at his­to­rien Max Manus frem­stiller er sterkt emosjonelt og sub­jek­tivt ladet, og at denne affek­ten oper­erer i det som må kalles et skjæringspunkt mel­lom virke­lig og fik­tiv his­to­riefrem­still­ing, bel­y­ses lite. Et inter­es­sant aspekt i så måte vil ikke nød­vendigvis være hva som er en rett eller gal, objek­tiv eller sub­jek­tiv frem­still­ing, men snarere hvor­dan sam­men­still­in­gen av fak­tiske his­toriske hen­delser og fik­tive bilder fun­ger­er i et gjen­sidig forsterk­ende forhold til hveran­dre. Åpen­bart ansees fil­men Max Manus, en fik­tiv frem­still­ing, å kunne frem­bringe emosjonell res­o­nans og økt forståelse i forhold til fak­tiske his­toriske hendelser. 

I en stor del av denne frem­still­in­gen til­legges synet og den visuelle gjen­skap­nin­gen en sen­tral, nær sagt per­for­ma­tiv rolle. Det var da kong Har­ald fil­men tårene etter sigende kom, og det var synet av hakeko­rs­flagget på Stortinget som fikk den til­feldig for­bipasserende til å gråte. Det er da også på det visuelle området at kravet til en his­torisk kor­rekt fram­still­ing synes å være størst. Både i en doku­men­tar om pro­duk­sjo­nen av Max Manus samt i boka om fil­men fork­lar­er regis­sørene og manus­for­fat­teren at de ved mange anled­ninger måtte fore­ta det de kaller ”nar­ra­tive eller dra­matur­giske grep” da de adapterte his­toriske hen­delser til film. Lig­nende grep blir ikke fremhevet i forhold til det visuelle, hvor snarere argu­mentene går i mot­satt ret­ning og beton­er fil­mens nesten mimetiske likhet med Oslo anno 1940-tal­let. Det er videre disse mimetiske bildene som ansees som sen­trale i frem­bringelsen av tår­er og andre emosjoner. 

Da de his­toriske fak­taene rundt per­so­n­en Max Manus og andre hen­delser fra kri­gen er tilgjen­gelige i utal­lige bøk­er og således godt kjent, er det verdt å spørre seg hvor­for fil­men tilskrives en slik avgjørende rolle i formidling om og påstått gjen­skap­n­ing av hen­delser under kri­gen, og påføl­gende emosjonelle reak­sjon­er på disse. Erling Fos­sen fryk­ter dem, kong Har­ald gripes av dem og fil­mens pro­mo­ter­ings­ma­te­ri­ale baser­er sine argu­menter om fil­mens legit­imitet på dem.

TEMA

N

orgeshi
storie

24 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

6 KOMMENTARER

  1. Harald Groven says:

    “Som den første norske krigs­fil­men på 25 år”
    Sec­ondløyt­nan­ten kom for 15 år før Manus-fil­men (1993). Den var like uheroisk som Max Manus var heroiserende.

  2. Tonje H. Sørensen says:

    @Harald Groven: Det er helt rett at Sec­ondløyt­nan­ten kom ut for 15 år siden. 25 år er rett og slett en skrivefeil.

  3. Takk for opplysnin­gen! Feilen er nå rettet.

  4. Kristian Meisingset says:

    Inter­es­sant kom­men­tar. Tenker at det er en stor fordel og utrolig bra at filmer og annet kan vekke den type reak­sjon­er, for­di det gir en innlevelse i og bedre forståelse av for­tiden og for­tidens mennesker.

    Men synes prob­lemet med Max Manus er at den gjør det på en så ren og homogen måte at man ikke egentlig utfor­dres til å tenke gjen­nom eller reflek­tere, f.eks. om spen­nin­gen mel­lom det onde (tysk­land) og det gode (norge). Den dyrk­er i stedet en ganske banal myte.

  5. Trond Hanssen says:

    Inter­es­sant vurdering.Jeg er fak­tisk mest opp­tatt av at det fortelles en his­to­rie som unge idag kan lese,se eller kan­skje iden­ti­fis­ere seg med.Norge opplevde egentlig ikke kri­gen slik som mange andre nasjoner.Vi var viktige,tenk jern­malm og handelsflåten.men dette er ikke mye vektlagt.Kjakan har vært en vik­tig “sen­sor# og vi må tro på han.La oss håpe på at det blir pro­dusert en storskalafilm om de virke­lige tre­fnin­gene på Gratangsfjellet.

  6. Peter Hagen says:

    De største hendin­gene av mil­itær karak­ter i Norge, var vel kam­p­ene på Lapphaugen
    (Gratan­gen i Troms) hvor norske styrk­er våren 1940 til­føyde tyskernes deres første ned­er­lag under 2. v.k. i tilknyt­ning til kam­p­ene om Narvik, hvor også polske, franske og britiske styrk­er del­tok. Men vi kapit­ulerte da tyskerne var jaget til svenskegrensen! Deretter “den
    brente jords tak­tikk” fra tyskerne da de raserte Finn­mark og Nord-Troms på flukt
    fra russerne som rykket inn i Finn­mark under vold­somme kam­per. Mil­itært og
    sivilt dra­ma har ved neppe sitt side­stykke andre sted­er i Norge.

til toppen