Debatten om fremtidig mediestøtte har gitt mange ny kunnskap. De er blitt klar over hvor mye støtte pressen får fra samfunnet. Produksjonsstøtte og fritak fra moms utgjør til sammen ca. 1,7 milliarder kroner årlig. Denne støtten går til mediehus som bedriver journalistikk på alle mulige (og umulige) områder. Alt fra norsk krigføring i Afghanistan til de siste ryktene om Tone Damli Aaberges privatliv formidles i dag av medier med statlig støtte i ryggen. Støtten skjelner ikke mellom viktig og uviktig journalistikk.
Her kan det komme en forandring. Kanskje støtten bør bli mer målrettet og ta sikte på å støtte den nødvendige journalistikken. Den formen for journalistikk som de fleste innser er en forutsetning for å få et åpent og demokratisk samfunnssystem til å fungere.
Som leserombud i Bergens Tidende siden 2004 har jeg hatt svært mange samtaler med lesere om hva slags journalistikk de ser på som viktig. Selvsagt har jeg ikke snakket med alle avisens 250.000 lesere. De som tar kontakt, er gjerne de mest engasjerte og de kan slik sett være representative for de mange som vil bidra i utviklingen av samfunn og styresett. Basert på samtalene har jeg satt opp noen punkter som oppsummerer hva mange lesere ser på som viktig journalistikk og som samfunnet derfor bør støtte. Denne journalistikken er nemlig ikke kommersiell. Markedet er ikke i stand til å finansiere den.
1. Sett viktige politiske saker på dagsordenen i god tid før beslutningene tas
Norges representative demokrati bygger på forestillingen om folkesuvereniteten. Folket skal styre gjennom sine valgte representanter. Virkeligheten er imidlertid slik at disse representantene bedriver mye politikk og tar mange beslutninger som velgerne bare sporadisk blir kjent med, og ofte først når beslutninger er fattet og publikum merker konsekvensene av dem. Da er det for sent å protestere. Politikere og partier har sine egne nettsteder nå og den offentlige forvaltning er mer åpen enn før, men samtidig er beslutningsprosesser kompliserte og de færreste har tid, krefter eller muligheter til å sette seg godt inn i viktige saker som er til behandling i kommunale eller statlige organer. Mediebrukere forventer at pressen gjør den jobben. Etterrettelig og kritisk journalistikk skal klargjøre hva sakene gjelder, og hvilke alternativer en står overfor, slik at berørte og interesserte velgere både kan gjøre seg opp en egen mening og delta i et offentlig ordskifte om saken før vedtak fattes.
Hvor sterk denne forventningen er blant lesere fikk Bergens Tidende merke i bybanesaken. Mange anklaget BT for å drive kampanjejournalistikk for Bybanen og unnlate å belyse alternativer og trekke frem svakhetene ved den skinnegående løsningen. Kritikerne fikk delvis medhold i en masteroppgave om BT og bybanesaken. Det som opprørte bergensere mest, tror jeg, var at beslutningen om Bybanen ble bakt inn i et partipolitisk kompromiss lenge før noen hadde oversikt over konsekvensene av prosjektet. Mange velgere følte seg ført bak lyset og «overkjørt» og de anklaget BT for å ha sviktet sin rolle både som kritiker av makthavere og som arena for åpen debatt.
2. Ta opp samfunnsproblemer som angår mange, og se særlig på statlig maktkonsentrasjon
Pressen kaller seg gjerne «vaktbikkje». Den skal avsløre maktmisbruk og forsømmelser fra både offentlig og privat virksomhet. Med vår store, og stadig større, offentlige sektor, er det naturlig å se pressens vakthundfunksjon som særlig viktig i forhold til virksomheter som er finansiert av våre skattepenger og som etter sitt formål skal «tjene» oss som samfunn. Gravejournalistikk er blitt et honnørord i pressen, men det er ikke alt journalister graver etter som har den store offentlige interessen. Jeg skulle ønske redaksjoner og enkeltjournalister til tider tok noe mer hensyn til samfunnets behov enn egne særinteresser når de valgte «graveprosjekter». Altfor ofte foregår viktige diskusjoner om store spørsmål mer eller mindre løsrevet fra virkelighetens verden. Mange spaltemeter og store sendeflater vies til politiske debatter uten relevans fordi deltakerne i debatten, og journalistene, ikke kjenner virkeligheten eller ikke forholder seg til den. Målet blir diskusjonen, temperaturen og ikke å få løst noen samfunnsoppgave.
BT har gjort en god og grundig jobb når det gjelder kritikkverdige forhold innen barnevernet. Her mener jeg at avisen har levd opp til leseres forventning om kritisk journalistikk på et samfunnsområde som angår mange.
Når det gjelder togtransport, er bildet for norsk presse et annet. Mens den politiske debatten har gått om høyhastighetstog og den ene politikeren etter den andre har forsikret lesere og seere om sine visjoner for jernbanen, har sviller råtnet til de grader at tog har sporet av. Ringeriksbanen som skulle forkorte Bergensbanen med en skarve time, har ingen vært i stand til å realisere. Hvorfor lar norsk presse politikere da slippe unna med luftige tanker om høyhastighetstog?
Og hva med Nav? Denne katastrofale konstruksjonen som har vanskeliggjort hverdagen for tusener på tusener av syke, uføretrygdede og alderspensjonister, for ikke å snakke om de ansatte i etaten. Hvor mange gravende prosjekter er den blitt utsatt for? Det er denne typen saker lesere etterspør. Og de spør mye. Ikke minst spør de om hva milliardene i såkalte offentlige satsinger går til. Hva skjedde med milliardene som skulle gi oss en bedre psykiatrisk helsetjeneste? For ikke å snakke om politiet. Her har også riksrevisor Jørgen Kosmo slått alarm. Bevilgningene til etaten er økt voldsomt samtidig som oppklaringsprosenten er gått ned. Hvorfor?
Dette er bare et par tilfeldig valgte eksempler. Norge har en uvanlig stor offentlig sektor. Både politikere og presse har i generasjoner trodd at offentlige løsninger er til beste for fellesskapet. Det kan ha ført til en ukritisk aksept av den statlige maktkonsentrasjonen vi nå opplever.
3. Oppretthold sterke journalistiske miljøer utenfor Oslo
BT blir stadig minnet om at avisen kommer ut i Bergen. Lesere mener den derfor skal tale byens og distriktets sak og danne en motvekt mot sentralmakten i Oslo-gryten. Jeg vil tro alle regionaviser og lokalaviser møter tilsvarende krav fra sine lesere. Dette kravet får også økende relevans ettersom sentraliseringen fortsetter. Den har sin egen tyngdekraft. Når etater og bedrifter skal etablerte seg, blir det brukt som argument at «alle andre» er i Oslo. Å eksistere et annet sted i landet fremstilles nærmest som umulig. Dette til tross for at den elektroniske revolusjonen gjør kontakt, uavhengig av adresse, enklere enn noen gang før i historien.
Norsk presse er også svært sentralisert. De største redaksjonene er der det største markedet befinner seg. Medienes organisasjoner holder til i samme by. Disse miljøene har en tendens til å se verden på samme måte. De bekymrer seg ikke om vestlendingene må betale sine veier og broer selv. De engasjerer seg ikke om staten overlater bygging av konsertsaler og kulturhus til kommuner og private i distriktet så lenge den bygger ut i Oslo. Og skjevfordelingen av helsemillionene som har kostet Vestlandet dyrt, har aldri opptatt navlebeskuende redaksjoner i hovedstaden. Slike spørsmål må reises av redaksjoner utenfor Oslo. Derfor er det viktig å opprettholde et mediemønster med sterke redaksjonelle miljøer spredt landet rundt. En eventuell omlegging av pressestøtten må ikke svekke den geografiske fordelingen av journalistisk kompetanse og tyngde.
4. Mediene må ha kompetanse på religion og kultur for å dekke det flerkulturelle samfunn
Samfunnet vårt er stadig i forandring. For den enkelte kan det være vanskelig å orientere seg og forstå hva som skjer. Folk flytter på seg både geografisk og sosialt. Holdninger forandres. Næringer forsvinner og nye kommer til. Pressen sier at den «speiler virkeligheten». Det er selvsagt galt, men den bør i alle fall anstrenge seg for å beskrive viktige endringer i samfunnet og dermed hjelpe folk til å begripe noe av det som skjer. I våre dager er det naturlig å nevne utviklingen av Norge som flerkulturelt samfunn som et tema mediene har en soleklar plikt til å belyse.
Dagspressen er preget av harde nyheter. Den er materialistisk. Saker som kan summeres opp i tall blir prioritert fordi de tilsynelatende er enkle å forstå og fordi de er lette å lage titler til. Spørsmål knyttet til tvil og tro, religion og kultur er mye vanskeligere å håndtere. Det gjør ikke saken lettere at de færreste redaksjoner har kompetanse på denne typen spørsmål. Selv store redaksjoner er ikke spesielt godt utstyrt med medarbeidere som kjenner Bibelen, Koranen og Talmud og som har tatt seg tid til å studere sammenhengen mellom religion, kultur og politikk for de befolkningsgruppene som nå skal smeltes sammen til et flerkulturelt Norge.
5. Det er behov for et mangfold av debattarenaer som slipper flere til
Den norske befolkning er svært godt utdannet, og mange ønsker å delta i det offentlige ordskiftet om store og små spørsmål. Utviklingen av elektroniske medier har gitt uanede muligheter for å ytre seg, men det er fortsatt de tradisjonelle mediehusene som tilbyr debattene med størst politisk gjennomslag. Det er her man har størst mulighet for å bli sett og hørt.
Papiravisene har prioritert debattstoffet sitt høyere de siste årene. Det har ikke nødvendigvis gjort dem mer tilgjengelige. Kanskje tvert imot. Nå er det ofte avisen som setter dagsorden for debattsidene. De bestiller innlegg og skaper en diskusjon ut fra egen interesse. De lesere som er opptatt av andre spørsmål enn avisen, slipper ikke til. Det kan ha gjort debattsidene mer interessante for noen, men mindre interessante for dem som ønsker en mulighet til å ytre seg på egne premisser.
Nettet er som skapt for debatt og dialog. Her foregår mange verdifulle diskusjoner og mange verdiløse. Mediehusene burde bruke mer ressurser på å skape gode nettdebatter. Debatter der vanlige folk, pressefolk og beslutningstakere kunne møtes til meningsbrytning. Men det krever ressurser, og jeg håper mediestøtteutvalget ser behovet for å etablere nye arenaer for debatt, gjerne uavhengige av mediehusenes agendaer.
Mediehusene trenger en intern kritiker
Til slutt vil jeg nevne en mer personlig kjepphest. Mediene forlanger åpenhet av samfunnet rundt seg. Det er bra, men de bør da også vise større åpenhet om eget arbeid.
I offentligheten blir det stadig spurt hvem som skal vokte pressen. Alle maktorganer har sine kontrollinstanser i vårt gjennomregulerte samfunn. Medietilsynet har visse tilsynsoppgaver i forhold til pressen, men de kontrollerer ikke kvaliteten på innholdet i mediene. Folk som klager, kan få klagen behandlet i Pressens Faglige Utvalg, men dette utvalget er ikke noe kvalitetsorgan. Det skal bare påse at pressen ikke bryter med bransjens etiske regelverk, slik utvalget til enhver tid tolker det.
Jeg mener alle mediehus bør ha en intern kritiker. En som tar imot klager fra lesere/seere og tar klagene opp til debatt både internt og eksternt. En slik funksjon legitimerer kritikk av journalistikken og oppdrar redaksjonen slik at den blir i stand til å forklare og forsvare journalistikken sin offentlig. En kontinuerlig samtale om journalistikkens innhold lærer også redaksjonene mye om hvordan det de skriver blir oppfattet og hvor nyttig kritikk kan være.
Her i landet er det bare BT som har en ordning med leserombud, og åremålet for stillingen går ut ved årsskiftet. Det er et klart signal om redaktørers forhold til åpen kritikk at ingen andre har opprettet en tilsvarende stilling. Etter mitt syn burde en slik funksjon vært institusjonalisert i alle redaksjoner, ansatt av styret i bedriften. Det ville økt medienes troverdighet og, over tid, skapt bedre forutsetninger for en opplyst debatt om pressens virksomhet.
Bra liste som kan hjelpe til å motvirke lesernedgangen.