Pressens vaktsomme blikk er en bærebjelke i et velfungerende demokrati, men i pressen blir det stadig færre øyne som ser. I 2009 mistet 500–600 journalister jobben, og det er grunn til å tro at avisenes økonomiske problemer ikke bare er et midlertidig tilbakeslag knyttet til finanskrisen.
De oppsagte journalistene utgjør omkring fem prosent av hele yrkesgruppen, og den negative trenden vil fortsette. Markedet for papiraviser er varig forandret som følge av Internett. Dette krever en ny gjennomtenking av mediestøtten, og et offentlig utvalg ble nedsatt i fjor høst. I potten ligger 1,7 milliarder skattekroner.
Mediestøtten kanaliseres gjennom Kulturdepartementet. Det inviterer politikere til å betrakte journalistikk som noe man kan like eller ikke like på linje med opera. Med all respekt for opera og annen kultur må det sies at journalistenes samfunnsoppdrag er av en helt annen karakter. Mediestøtten bør behandles som kunnskapspolitikk.
Journalister er kunnskapsarbeidere med mye til felles med forskere
I engelsk språkbruk gjør journalister research før de skriver sine artikler. Research betyr forskning. På engelsk skiller man altså ikke mellom den type systematiske undersøkelser som journalister gjør og den forskning som ligger til grunn for vitenskapelige artikler. Det minner oss om at journalister er kunnskapsarbeidere med mye til felles med forskere. De skal være uavhengige, kritiske og kreative, de skal systematisere eksisterende kunnskap og frembringe ny, de skal utfordre etablerte forestillinger og fremfor alt skal de formidle sin kunnskap til allmennheten. Langt fra alle journalister lever opp til dette, men det gjør heller ikke alle forskere.
Hverken begrunnelsen for pressestøtten eller effekten har noensinne vært gjenstand for systematisk samfunnsøkonomisk analyse. Mediestøtteutvalget bør sette en ny standard. Man bør tenke på journalistikk som en investering som kan ha høy samfunnsøkonomisk avkastning. Sammenhengen mellom lav korrupsjon, gode politiske institusjoner og økonomisk vekst er godt dokumentert.
Det offisielle formålet med pressestøtten er å bidra til mangfold av aviser over hele landet. Hva er mangfold? I et moderne internettsamfunn med blogger og sosiale medier er det vanskelig å se for seg at meningsmangfoldet er truet. Meninger er billig å produsere og distribuere. Derimot kan det være mange saker som ikke blir tilstrekkelig belyst gjennom tradisjonell, undersøkende journalistikk. Undersøkende journalistikk krever mye tid og høy kompetanse.
Journalistikk bidrar til å kvalitetssikre tusener av store og små beslutninger
Hovedbegrunnelsen for å subsidiere kunnskapsproduksjon er at den som frembringer ny kunnskap sjelden får hele gevinsten. Det er kostbart å frembringe ny kunnskap, men relativt lett å kopiere og bygge videre på andres kunnskap når den først er gjort tilgjengelig. I medieverdenen illustreres dette ved at mange nettaviser og gratisaviser lever av å sakse stoff fra andre. Nyheter faller raskt i verdi, men det er liten tvil om at gjenbruk av stoff genererer store verdier som ikke tilfaller opphavsredaksjonen.
En annen mekanisme er at redaksjoner bygger videre på hverandres saker. Når en redaksjon vurderer om den skal gå inn i en sak tar den ikke hensyn til at den også skaper verdier for andre redaksjoner som med moderate tilleggsinvesteringer kan føre saken videre med egen vinkling.
Regler om opphavsrett skal motvirke underinvestering i kunnskap, men er ikke vanntette og bør heller ikke være det. Økonomisk teori forteller oss dessuten at en redaksjon ikke vil kunne ta betalt for den fulle verdien av stoffet som produseres selv om den får et perfekt monopol. Derfor vil det finnes journalistiske prosjekter hvor den samlede verdien for leserne er høyere enn kostnaden ved å utarbeide stoffet, uten at prosjektet er lønnsomt og blir realisert.
Det er åpenbart at mange artikler har svært høy verdi. Forbrukerjournalistikk veileder privatpersoner før store kjøp. Næringslivet får oppdatert informasjon om trender, kunder, konkurrenter og nye markeder. Søkbare avisarkiver er dessuten verdifulle når samarbeidspartnere skal sjekkes ut.
God journalistikk bidrar også til å kvalitetssikre tusener av store og små beslutninger som offentlig ansatte fatter på vegne av fellesskapet hver dag. Norge er et land hvor 50 prosent av nasjonalproduktet forvaltes av offentlig sektor og hvor staten forvalter pensjonsfond på 2800 milliarder kroner. I tillegg kommer et statlig eierskap i norske selskaper verd omkring 250 milliarder og et omfattende kommunalt eierskap. Man kan vanskelig overvurdere betydningen av at disse enorme verdiene overvåkes og debatteres kontinuerlig. God journalistikk bidrar også til institusjonsbygging og virker forebyggende i forhold til slurv, uetisk adferd og kriminalitet.
Et fritt marked underinvesterer i kunnskapsutvikling
Det er lett å finne eksempler på viktige beslutninger der pressen har spilt en rolle for kvalitetssikringen og opinionsdannelsen. Til sommeren åpner Bybanen i Bergen. Prosjektet har så langt kostet 2,3 milliarder kroner og investeringen har vært sterkt omstridt. Enten beslutningen er rett eller gal har Bergens Tidende spilt en sentral rolle. Hevingen av ubåten utenfor Fedje er en annen sak der ekspertene strides. Store penger og store miljøverdier står på spill. Prislappen ligger an til å bli over 1 milliard kroner — altså en halv bybane! Men det finnes rimeligere alternativer hvor risikoen for utslipp kan tenkes å være lavere. Eller?
I ekstreme tilfeller kan konsekvensen av en svak presse bli langt større enn feilbeslutninger i enkeltsaker. Finanskrisen på Island var ingen naturkatastrofe. At et helt folk svindles og et land kjøres til randen av konkurs, uten at en fri presse og frie forskere i akademia avslører hva som foregår, er en like stor skandale som finanskrisen i seg selv. Det skal ikke kunne skje. I ettertid ville kanskje også norske Terra-kommuner satt pris på litt mer kritisk journalistikk. Én kompetent journalist i lokalpressen kunne i prinsippet hindret at fremtidige kommunebudsjetter ble gamblet bort på finansinstrumenter som ingen forsto. Man kan fortsette: Vannverkssaken på Romerike, innsidehandel, Sløvåg-ulykken og skjulte utenlandsformuer. Et fellestrekk ved den siste oppramsingen er at slike avsløringer har en sterk preventiv effekt.
I forskningslitteraturen er det bred enighet om at et fritt marked underinvesterer i kunnskapsutvikling. Det er på tide å inkludere kvalitetsjournalistikk i dette kunnskapsbegrepet.
Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 26. april 2010.