Lang natts ferd mot dag

Hva handler det egentlig om når Thomas Hylland Eriksen og Asle Toje diskuterer den norske identiteten på Facebook?

Her­etter sat­ser vi på herre­døm­me­fri dia­log, ikke sant? Hvor målet er å kom­me vide­re i erkjen­nel­sen og lære noe av hver­and­re, og kan­skje til hver­and­re?

– Tho­mas Hyl­land Erik­sen,

 Tho­mas Hyl­land Erik­sen, du eier vir­ke­lig ikke skam :-)

– Asle Toje,

Beg­ge fra Face­bo­ok, 26. novem­ber

I. Utgangs­punk­tet for teks­ten du leser er en alle­re­de mye omtalt Face­bo­ok-tråd. Den begyn­te på medie­vi­ter Jostein Grips­ruds Face­bo­ok­side, og har i skri­ven­de stund nes­ten 400 kom­men­ta­rer og 200 tom­mel­fing­re i været, samt dek­ning i NRK, Mor­gen­bla­det, Dag­bla­det og Klasse­kam­pen. (For ordens skyld, jeg er sti­pen­diat ved insti­tut­tet der Grips­rud er en nøk­kel­fi­gur, vi er Face­bo­ok­ven­ner, men kjen­ner hver­and­re ikke per­son­lig).

Debat­ten hand­let grovt sett om sosial­an­tro­po­log Tho­mas Hyl­land Erik­sens ana­ly­tis­ke forsk­ning på majoritets­samfunnet, det man upre­sist kan kal­le «dekon­struk­sjon». Eller kan­skje utgangs­punk­tet er kro­nik­ken Aften­pos­ten tryk­ket 23. novem­ber, med påstan­den om at Hyl­land Erik­sen «skrev om å dekon­stru­ere demo­kra­ti­et, noe som fikk drå­pen til å fly­te over hos masse­mor­de­ren Anders Behring Brei­vik». Eller kan­skje det tok av når stats­vi­ter Asle Toje sam­men­lig­net Hyl­land Erik­sen med en Ham­sun-skik­kel­se som «flot­ter seg med spa­ser­stokk og fine mane­rer» og bedri­ver «fom­le­te for­søk på dekon­struk­sjon». Eller kan­skje begyn­te det egent­lig 16. mai i år, når Ber­gens Tiden­de tryk­ket Dan Odfjells ankla­ge mot Eskil Peder­sen om «å gjø­re seg selv til helt» etter ter­ror­an­gre­pet 22. juli – noe Odfjell beteg­ner som «rime­lig skam­fullt».

Eller kan det begyn­ne med at vi skri­ver desem­ber? Det er tid for til­bake­blikk på debatt­året 2012. Året etter ter­ro­ren. Året før stor­tings­val­get. Kan­skje jeg bare satt og les­te hvor­dan søn­dags­kvel­den var blitt øde­lagt for Hyl­land Erik­sen, og våk­net man­dag mor­gen og så at han klok­ken 07.35 stil­te spørs­må­let: Hvor­for var det på 1990-tal­let lett «å føre en uenighets­basert debatt med menings­mot­stan­de­re (…) Den gan­gen var jeg både yng­re, mer skrå­sik­ker og utvil­somt enda mer ufor­dra­ge­lig enn i dag. Hva tror dere det kom­mer av at det ikke ser ut til å være mulig (…) den­ne gan­gen?» Og så fikk også jeg behov for å skri­ve om hvor­dan vi debat­te­rer i det­te lan­det, i det­te språ­ket, til tross for at vi er uenig om hva både lan­det og språ­ket inne­bæ­rer.

II. Og sant å si fikk jeg unn­skyld­nin­gen for å skri­ve den­ne teks­ten da jeg en etter­mid­dag i den sibirs­ke oslo­kul­den opp­da­get boken «Til saken – etikk og reto­rikk i den offent­li­ge debat­ten» av idé­his­to­ri­ker Hel­ge Sva­re. Den slo meg som den per­fek­te jule­gave, den kan deles ut til både ven­ner og fien­der. Boken er utgitt i år, og har fått ufor­tjent lite omta­le, til tross for at den går inn i et pro­blem like gam­melt som sivi­li­sa­sjo­nen – og høy­ak­tu­elt for oss i Nor­ge etter ter­ro­ren. Tit­te­len og omsla­get er litt kje­de­lig. Men målet mel­lom perm­e­ne er ambi­siøst: å behand­le de vans­ke­ligs­te offent­lig­hets­spørs­må­le­ne i et språk alle som ram­ler inn­om en Face­bo­ok­de­batt kan for­stå.

Sva­re (bra navn for en filo­sof!) går gjen­nom de fles­te tegn på sak­lig­het og usak­lig­het i en menings­ut­veks­ling. Det­te er kjent stoff fra reto­rik­ken. Ad Homi­nem-argu­men­ter (alt­så å ta man­nen og ikke bal­len), kilde­kri­tikk, herske­tek­nikk, strå­menn og offerre­to­rikk blir alle illust­rert. Som god huma­nist fører han oss til orde­nes opp­rin­ne­li­ge betyd­ning.  Tole­ran­se som begrep opp­stod som en reak­sjon på de blo­di­ge reli­gions­kri­ge­ne i Euro­pa på 1600-tal­let, og «had­de da en betyd­ning som lig­ger nær­me­re det nors­ke ordet ‘å tåle’. Ide­en var at man skul­le tåle å omgås and­re men­nes­ker med en annen tro, og ikke for­føl­ge dem med våpen i hånd.» Det å tole­re­re betyr ikke at man må like. Sva­re for­kla­rer også opp­ha­vet til ordet «respekt», som kom­mer fra latin, re spec­te­re, og betyr «å se til­ba­ke på». Det hand­ler om at man kan se hver­and­re i øyne­ne. I det strengt hier­arkiske Romer­ri­ket krev­de det sam­me sosia­le sta­tus. Respekt betyr såle­des ikke å god­ta alt: «Tvert imot kun­ne man si at åpen­het om uenig­het inn­går som en nød­ven­dig dimen­sjon av respekt. Å ikke si ifra er respekt­løst.»

Sva­re viser hvor­dan aktø­rer på beg­ge sider i kre­ven­de debat­ter for­sø­ker å tvin­ge oss inn i en falsk enten- eller diko­to­mi. Er du mot å tryk­ke sati­re av pro­fe­ten Moham­med? Ja, da er du mot ytrings­fri­het. Er du for å tryk­ke sati­re av Moham­med? Ja, da er du mot mus­li­mer. Hvor­for er vi hav­net i den situa­sjo­nen, at man føler seg litt døll når man sier at det­te er ekte dilem­ma­er, og vi må lære oss å leve med dem? I Nor­ge i dag er kon­flik­ten om ver­di­er ofte vans­ke­li­ge­re enn kon­flik­ten mel­lom arbeid og kapi­tal – men i beg­ge til­fel­ler fin­nes de bes­te løs­nin­ge­ne i møte mel­lom ekte men­nes­ker i ekte for­hand­lin­ger.

III. Face­bo­ok­trå­den til Grips­rud var ikke ver­di­full på grunn av de har­de orde­ne som falt, og som så ble slet­tet. Det vik­ti­ge var hvor­dan debat­ten bøl­get mel­lom vil­je til å møtes og ren hån. Det sier noe om hvor­dan nett­debattene går for raskt, at de all­tid står i fare for brått å for­slum­mes og bli en for­ut­sig­bar øvel­se i dritts­len­ging. Men det for­tel­ler oss også at posi­sjo­ner kan for­hand­les, avkla­res, pre­si­se­res, til og med snus. Trådei­er Grips­rud, som selv had­de lagt an en tøff tone, grep inn når rase­ri­et had­de snudd seg fra Hyl­land Erik­sen til Toje, og sa at han vil­le kjø­pe den sis­te boken hans for­di nasjons­be­gre­pet sta­dig er aktu­elt. Toje vis­te sym­pa­ti for Hyl­land Erik­sen og skrev: «Påstan­den om at han skul­le inspi­rert ABB er langt over stre­ken.» Lærer ved Lak­se­våg VGS, Gre­te Mel­by, ba om å få bru­ke trå­den i under­vis­ning. (Hel­di­ge ele­ver!) Det avfød­te ny dis­ku­sjon om hvor­vidt Face­bo­ok var offent­lig, del-offent­lig eller pri­vat. Og at Hyl­land Erik­sen som (aber natür­lich) også har skre­vet en bok om debat­ten om debat­ten, til­bød seg å sen­de hen­ne den. Da kom jeg på Anders Johan­sen og Jens Kjeld­sens bok om norsk poli­tisk reto­rikk, «Virk­som­me ord». Et poeng der, er at den nors­ke offent­lig­he­ten, og fak­tisk den nors­ke iden­ti­te­ten, har kom­met styr­ket ut av defi­ne­ren­de kon­flik­ter som EU-stri­den, mål­stri­den, arbei­der­be­ve­gel­sens kamp for poli­tisk makt og kvinne­fri­gjø­rin­gen.

Den poli­tis­ke talens his­to­rie er frem­for alt en his­to­rie om strid, til dels vold­som, ufor­son­lig», skri­ver de, men vide­re: «Når alt kom til alt var det kon­fron­ta­sjo­nen som brak­te for­soning.» Og da jeg på ny så Asle Tojes kro­nikk, opp­da­get jeg et syns­punkt det er lett å fin­ne vei­en til fra man­ge poli­tis­ke posi­sjo­ner, nem­lig at man i sva­ret på «utford­rin­ge­ne glo­ba­li­se­ring og masse­inn­vand­ring fører med seg» bør «byg­ge vide­re på vår nasjo­na­le iden­ti­tet på en måte som gjør det mulig for nye nord­menn å slut­te seg til den.

Svak­he­ten med kro­nik­ken er para­dok­salt nok at han ikke åpner for å møte Hyl­land Erik­sen. De kun­ne fun­net fel­les grunn i det­te sita­tet, som også er Tojes ster­kes­te poeng. Men kan­skje det­te ikke er Tojes pro­sjekt?

IV. Om «Til saken» skal kri­ti­se­res for noe, så er det at den bur­de brukt mer plass på ver­di­en av uenig­het. Sva­re skri­ver kort om stats­vi­ter Chan­tal Mouf­fe og ago­nis­men, men her fore­går det fle­re inter­es­san­te dis­ku­sjo­ner. Chris­ti­an Kock, pro­fes­sor i reto­rikk, har blant annet skre­vet fle­re artik­ler hvor han går i ret­te med en over­for­enk­let haber­masi­ansk inn­stil­ling til den offent­li­ge debat­ten, hvor alle debat­ter via «det bed­re argu­men­tets sær­eg­ne tvang­løse tvang» skal beve­ge seg mot kon­sen­sus. Og som en kor­ri­ge­ring til det­te igjen, er det senest i vår levert en syl­skarp mas­ter­opp­ga­ve kalt «Om reto­ri­ke­ren» av Sine H. Bjor­dal ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo, som utfors­ker reto­rik­kens rol­le i et haber­masi­ansk sys­tem.

Hvis vi skal lete etter en kjer­ne i debat­ten om debat­ten, er det kan­skje det enk­le spørs­må­let «Kan ord ska­de?» Her skri­ver Sva­re om NRK-repor­ta­sjen hvor Frp-repre­sen­tant Chris­ti­an Tybring-Gjed­de sto frem med syke­mel­ding etter trus­ler og hets. Trus­ler er, som Sva­re påpe­ker, uak­sep­ta­belt, og bur­de straffe­for­føl­ges. Men repor­ta­sjen leg­ger vekt på at det var en kro­nikk av Eivind Træ­dal som utløs­te syke­mel­din­gen – for det var den sam­me Tybring-Gjed­de som i høst sa det var «for­kas­te­lig» at Oslos ord­fø­rer Fabi­an Stang del­tok i en mar­ke­ring mot YouT­ube-fil­men «The innocen­ce of Mus­lims» for­di det «Uan­sett vil det være en legi­ti­me­ring av demon­stra­sjo­nen og mus­li­mers rett til kren­ket­het og rase­ri».

Om det­te skri­ver Sva­re: «Hvis orde­ne opp­le­ves å ha en slik destruk­tiv kraft her, bur­de ikke da Frp-poli­ti­ke­ren (i det­te til­fel­let) selv være mer for­sik­tig med hvil­ke ord han bru­ker i den poli­tis­ke reto­rik­ken?» Som kurio­sa kan det nev­nes at både kro­nikk og repor­ta­sje fikk PFU-kri­tikk. Kon­flikt er nød­ven­dig for frem­drift. Men det sym­bols­ke rom­met kon­flik­te­ne fore­går innen­for, er ikke uten gren­ser. Hva hvis for eksem­pel Aften­pos­ten tryk­ker en kro­nikk av Anders Behring Brei­vik? Kan det bidra til et bed­re sam­funn? Hvis man er mot det, er man der­med mot ytrings­fri­het? Er jeg mot ytrings­fri­het for­di jeg mener det er galt av avi­se­ne å tryk­ke kro­nik­ker av Fjord­man? Eller, for den saks skyld: At det er galt av Tybring-Gjed­de å stil­le skrift­lig spørs­mål til Hadia Tajik som kun er et utvan­net ekko av hans avis­inn­legg «En drøm fra Dis­ney­land»? Nei, jeg bru­ker gans­ke enkelt min ytrings­fri­het til å si: «Det der bur­de du ikke ha sagt!»

Og til sist, kjæ­re leser: At jeg sta­dig ter­per på hvor ide­ene kom­mer fra er, et slags sti­lis­tisk grep. Jeg prø­ver å vise hvor­dan menin­ge­ne og tan­ke­ne våre dan­nes i vårt sta­di­ge møte med omver­den, med de and­res tale­hand­lin­ger. Det er en del av for­hand­lin­ge­ne om vår tid, som vi alle del­tar i. Sti­lig? Tja. Sant? Ja.

Teks­ten var på trykk i Klasse­kam­pen 18.12.12

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen