Når vi i dag markerer allmenn stemmerett, slik den ble sikret med vedtak for nøyaktig hundre år siden, sikter vi til stemmerett i én forstand – men ikke i enhver. At norske kvinner fikk rett til å avgi stemme ved valg, betyr ikke uten videre at de kunne ha en stemme i politiske og andre samfunnsspørsmål. Camilla Collett ironiserte, som vi har hørt, allerede i 1877 over den norm, at «det er upassende for et Fruentimmer at blande sig i og ha nogen Mening» om slikt.1 Den som våget å sette seg ut over denne normen ved å ta ordet i offentlighet, satte dermed sin kvinnelighet på spill, og måtte gjøre regning med å bli hånet og latterliggjort. Det krevde en selvstendighet og et mot som kvinner helst ikke burde ha. At de ikke var stemmeberettiget, betydde også dette: De kunne ikke regne med å bli lyttet til og bli tatt alvorlig om de skulle finne på å gripe ordet offentlig.
Talen ble holdt ved et arrangement i Stortinget 11. juni 2013. Camilla Colletts tale er gjengitt nederst i teksten. Se mer om arrangementet og alle saker om stemmerettsjubileet.
Da det første store slaget sto her i Stortinget i juni 1890, var stridens kjerne spørsmålet om kvinneligheten, forstått som moderlighet, var forenlig med offentlighet, og kanskje nyttig og berikende til og med – eller om den hørte til i hjemmet, og bare der. I Dagbladets dekning av debatten ble den konservative biskop Heuchs standpunkt framstilt som «en dyb Fornærmelse» mot kvinnene. «Ti han gik ud fra», skrev avisen, «at saa svag var deres Kvindelighed, at den ved Berørelsen med det offentlige Liv vilde gaa tabt og Kvinderne blive til ‘vandkabte Misfostre’, til intetkjønnede Væsener. Kvindesagens Talsmænd mener derimod, at saa stærk er Kvideligheden, at den først vil sætte Blomst, naar den faar alle Livets Veje aabnet for sig.»2
Slik sto saken. Hver gang en kvinne tok ordet offentlig, ble dette spørsmålet aktualisert. Det må ha vært en formidabel oppgave å møte denne fornærmelsen, og avkrefte fordommen om å være et slikt svakt og vanskapt misfoster, – og så bevise, stadig på ny, i ord og personlig fremtreden, sin kvinnelighets styrke.
Statsborgerskapet gir ikke fullverdig deltakelse uten at også det retoriske medborgerskap er utviklet
Vedtaket i 1913 var en milepæl på veien mot inkludering av kvinnene i det politiske fellesskap. Men statsborgerskapet gir ikke fullverdig deltakelse uten at også det retoriske medborgerskap er utviklet. Formelle rettigheter er ikke nok; i tillegg trengs noen kommunikative ferdigheter bygd på selvtillit og anerkjennelse. Å heve sin stemme i en større forsamling, og utbre seg i det vide og brede, helst med styrke og bestemthet, for å øve innflytelse, dét krevde øvelse i praktisk talekunst, og dessuten en personlig tyngde og trygghet som i det store og hele var forbeholdt mannlige autoritetspersoner. I likestillingskampen var dette skanser som måtte erobres. At noen modige pionérer hadde insistert på å tale høyt og med egen stemme, var selvfølgelig en forutsetning for at stemmeretten endelig skulle bli allmenngjort. Men dermed var ikke kvinnene i mål som fullverdige medlemmer av det politiske fellesskap. At man hadde besluttet å begynne å telle deres stemmer, betyr ikke at man var innstilt på å lytte til deres synspunkter. Fram til siste krig var det i alt seks kvinner på Stortinget, ingen i regjeringen. I offentlig ordskifte ble eventuelle kvinnelige deltakere lenge nøytralisert på en selvfølgelig måte og helt rutinemessig. Man overså dem, eller smilte overbærende. På en eller annen måte fikk de merke det alle sammen, om de prøvde å gjøre seg gjeldende, at ordene deres hadde ikke samme saklige tyngde og politiske gjennomslag som andres. Mange tok det vel også til seg, som bekreftelse på eget mindreverd; mange var tilfreds med å gå til hånde, som ansvarlig for kaffekokingen og sekretærfunksjonene. Langt inn i siste etterkrigstid gjaldt det, som Collett sa, at noen måtte brodere fanen – uten å mene noe særlig om hva som sto på den. Først nå, hundre år etter det avgjørende vedtaket, kan vi begynne å diskutere om det er i ferd med å bli realisert, omsider, som et tiltak med sikte på full og reell politisk likestilling.
Ifølge Grunnloven av 1814 var det bare en liten del av befolkningen som kunne ha stemmerett. Ansvar for å gjøre fornuftige og selvstendige valg kunne bare betros de helt ut myndige. Det måtte være opplyste mennesker, med både utdannelse og allmenn dannelse. Dessuten måtte de ha et trygt og selvstendig økonomisk livsgrunnlag. Uten dét ville de ikke kunne tenke fritt og gjøre seg opp en egen mening. De avhengige – husmenn, arbeidere, lærere, tjenestefolk, og kvinner – kunne ikke forventes å mene noe annet enn sine foresatte. I alle fall kunne man ikke regne med at de ville risikere noe ved å si imot og stå på sitt. De var umyndige, likesom mindreårige. Derfor kunne de ikke ha stemmerett. Derfor kunne man heller ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Om de skulle finne på å hevde et synspunkt for egen regning, var det en oppsetsighet som måtte forekomme både latterlig og frekk.
Fornuft og offentlig stemme tilhørte voksne menn med eiendom eller høyere embetsstilling
De som sto utenfor det politiske liv, hadde mer til felles enn økonomisk avhengighet. Det jevne folket – altså Allmuen, som det het en gang, eller Massen, for å bruke et mer moderne uttrykk – ble nesten bestandig karakterisert som passiv, emosjonell, uvitende, uselvstendig – altså umoden, irrasjonell, omtrent som Kvinnen. Fornuft og offentlig stemme tilhørte voksne menn med eiendom eller høyere embetsstilling. Alle andre hadde noe visst kvinnelig ved seg, som måtte holdes utenfor og læres lydighet og respektfull taushet.
Bøndene var i en mellomstilling. De hadde eiendom, men ikke dannelse. De kunne stemme ved valg, men helst ikke tale med egen stemme. Lovgiverne gikk ut fra at de hadde så mye respekt for den gamle øvrighet at de ikke ville finne på å velge noe flertall av sine egne. Da det likevel skjedde, med «bondestortinget» i 1833, ble det stor forskrekkelse. I den ministerielle presse ble det skreket opp om et «Pøbelstorthing», «en Invasion af Barbarer», en «Uvidenhedens Triumf», et katastrofalt nederlag for alt som het «Intelligents og Dannelse.»3
Den slags forakt kunne bøndene bare møte med taushet. På Stortinget hadde embetsmennene tilnærmet monopol på å føre ordet. For dem var det i beste fall noe komisk ved slik tale i en bondemanns munn. Det følte bøndene også, de fleste hadde vett til å tie. De kunne samordne seg gjennom samtale på hybelen, men de tok ikke gjerne ordet i salen. Det var politisk begavede menn som møtte mer eller mindre fast på tinget gjennom flere tiår, uten noen gang å bryte denne barrieren. Når de universitetsutdannede embetsmenn kunne dominere det politiske livet så suverent som de gjorde, var det blant annet på grunn av dette kulturelle overtaket. Deres språkform var den eneste som kunne tas alvorlig, de retoriske ferdighetene som de var fortrolig med, var de eneste som gjaldt. Overfor denne eliten måtte alle andre føle seg ubehjelpelige og små.
De som gikk foran, måtte kunne mønstre et moralsk mot og en retorisk klokskap av uvanlig format
Først mot slutten av århundret kom det menn fra bygdene som hadde det levende ordet i sin makt. Venstrebevegelsen hadde skapt en ny politisk kultur. Et rikt foreningsliv, med samtalelag og skytterlag og folkehøyskoler og frilynte ungdomslag, hadde gitt innsikt i debattkultur og taleteknikk for store nye grupper. For vanlige mennesker var deltakelse i det nye organisasjonssamfunnet nettopp oppdragelse til bruk av ordet i offentlig sammenheng. Her fikk de se og høre, her fant de forbilder, her fikk de prøve seg. Gjennombruddet for det moderne massedemokratiet er ikke tenkelig uten denne folkelige mobiliseringen og denne utbyggingen av sivilsamfunnet: Det var her de umyndige satte seg i stand til å opptre med myndighet etter hvert som de slapp til i formelle politiske organer.
Den politiske talens historie i Norge er blant annet en historie om hvordan befolkningslag som en gang var utdefinert og umyndiggjort – bønder, arbeidere, kvinner, etniske minoriterer – har kjempet seg til en plass i det politiske fellesskap ved å sette seg i stand til å tale med egen stemme. Sist gjaldt det samene, nå gjelder det nye store innvandrergrupper. Hver gang har det vært nødvendig å reise en front og avskjerme et eget rom – for å kreve sin rett, selvfølgelig, men like mye for å bygge selvtillit og finne bekreftelse på sitt eget verd. Disse bølgene av opposisjonell mobilisering har vært selve mekanismen for demokratisk inkludering – venstrebevegelsen, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, den samiske bevegelsen: Hver av dem har vært et krav om anerkjennelse, hver av dem har vært en politisk skole.
Der var myndighet i hennes ord, og derfor gjorde hun virkning
De som gikk foran, måtte kunne mønstre et moralsk mot og en retorisk klokskap av uvanlig format. Hvordan kan den umyndige gi seg til å tale med myndighet – og bli hørt som noe mer enn bare frekk? Hvordan er det mulig å tale med styrke som representant for det svake kjønn – uten å bli redusert til et ukvinnelig misfoster? Hvordan møte fornærmelsen, hvordan avkrefte fordommen?
Vi har hørt noen eksempler på hvordan det gikk an å ordlegge seg. Men jeg ser for meg en skikkelse. Historikeren Wilhelm Keilhau har gitt en liten beskrivelse av Gina Krog, som altså reiste stemmeretts-kravet i første omgang. Det var en «statelig dame», skriver han, «med rolige trekk og selvbevisst optreden; der var en viss fornem fjernhet i hennes vesen, noe kjølig avmålt, noe i høi grad offisielt. Stod hun på talerstolen, var hennes foredrag nøkternt og saklig, uten forsøk på å overvelde eller glimre; men der var myndighet i hennes ord, og derfor gjorde hun virkning.»4
Nettopp en slik skikkelse er det som kan stå imot hånlatter, nesten helt alene. Dét er en god begynnelse.
Fotnoter
1. Camilla Collett: Mod Strømmen, Anden Række, i: Skrifter, bd. 10. Kristiania 1899, s. 9. (Se også fulltekstversjon av talen i Virksomme ord-databasen).
2. Dagbladet, 07.06 1890. Jf Brita Ytre-Arne: «’Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv’. Medieomtale av kvinnestemmerett, 1890–1913», i: Tidsskrift for kjønnsforskning, 2013 (under utgivelse).
3. Ernst Sars: Norges politiske Historie 1815–1885. Kristiania 1904, s. 210.
4. Wilhelm Keilhau: Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Oslo 1935, s. 24.
***
Camilla Collett: Hvad rager det os?, 1877
(les hele talen).
Der [er] intet Tema af de for mig mere uvante, der vil falde mig vanskeligere at tale om end 17de Mai. Det er ikke ganske alene af den Grund, som ligger saa nær, at det er en politisk Merkedag. Jeg skal heller ikke gaa den Anskuelse, der modsætter sig en saa usedvanlig Optræden, i mindste Maade for nær. Nei, kjære Venner, frygter ikke. Disse nogle Betragtninger, som jeg finder det nødvendigt at forudskikke, har netop til Hensigt at berolige. De skal ikke være nogen Protest mod en Anskuelse, som er bleven til et Nationaldogme, der, som en hellig, uryggelig Arv, er gaaet fra Slegt til Slegt, den nemlig: “at det er upassende for et Fruentimmer at blande sig i og have nogen Mening om Politik og slige Sager”. […]
Laila Goody som Camilla Collett ved markeringen i Stortinget 11. juni 2013 (foto: Stortinget, CC: by-nd)
Hvad rager det os, Landets Døtre, om Landet er frit eller ikke? Om vi tør i Ro glæde os over denne Frihed, eller om Russerne finder det nødvendigt for den europæiske Ligevegts Skyld at okkupere hele Halvøen […]? Hvad rager det os, om Ufreden kom indenfra, om Kampen staar, Borger mod Borger, Sønner mod Fædre, Brødre mod Brødre, hvad gjør det i Grunden os, om vore kjære Naboer og Forbundsfæller mod Øst, i det Hurlumhei, der da vilde opstaa, greb Anledningen til at blive os kvit med det samme, hvad angaar det os? Det angaar jo kun vore Sønner, vore Egtemænd, vore Brødre, vore Kjærester! Er det disse og alene disse, der sætter sit Liv i Vove for Fædrelandet, saa har de ogsaa kjøbt Retten til uindskrænket at raade i alt, hvad der angaar dets indre Anliggender. En viss excentrisk Forfatterinde — jeg skylder straks at oplyse, at hun ikke er norsk — kom imidlertid til den dristige Slutning, at et Lands Kvinder, ikke mindre end dets Mænd, satte Livet ind for dette sit Land, og det i ligesaa farlige Kampagner, naar de føder alle disse Helte til Verden, at naar Manden i sit drabelige Krigsmod maaske kan opnaa at bringe ni Individer ud af Verden, kan hun, naar hun er heldig, sætte ti Stykker ind i den, følgelig har hun ogsaa kjøbt sig Ret til at ha en Stemme i Fædrelandets Anliggender. Det er, som sagt en Fremmed, der ræsonnerer saa. Ingen norsk Dame, havde hun endogsaa skjænket Landet elleve Stykker, vilde faldt paa det.
Det samme kan visselig siges om alle andre Samfundsanliggender. Egteskab, Formuer og Lønningsspørgsmaal, offentlige Anerkjendelser etc., er Sager, der vistnok paa en Maade angaar os, men skulde vi ikke være taknemmelige for, at vi unddrages den Uleilighed at grunde over sligt! … ikke heller overlade det til ham, vor naturlige Verge og Beskytter, ikke med Glæde overlade dette til hans Retsind, hans Upartiskhed, som vi nu, gjennem saa mange Træk har lært at kjende! […]
Vi har broderet Faner, organiseret Basarer
Man kunde indvende, at vi norske Damer dog ogsaa har været med, naar det gjaldt større offentlige Øiemed. Vi har broderet Faner, organiseret Basarer […] Men jeg kan, særlig hvad Fanedeltagelsen anbelanger, paa mine Landsmandinders Vegne forsikre om vor fuldkomne Uskyldighed; forsikre, at der aldrig forudsættes nogen Mening dermed, uden at de skal syes. Lad os sætte den Mulighed, at det faldt et uroligt Hoved i denne baldyrende Kreds ind at ville have nogen Formening om en saadan Fanes Betydning, og jeg gad se den Mine, de egentlige Korporationsmedlemmer vilde sætte op, en Mine, der ikke vilde være vanskelig at omsætte i Ord: “Hvad Fanden rager det dem, mine ærede Damer, hvad Fanen betyder? Skyd I blot sammen og sy den, I, mere forlanger vi ikke […]
Jeg tror nu, ærede Tilhørere, at jeg, Sandheden tro, har forsvaret mit Kjøn mod enhver Beskyldning for Deltagelse i noget, der ligger udenfor Grænserne af vor “sande Bestemmelse”. Jeg har med flere Træk søgt at paavise det fuldkomne kvindelige Standpunkt, vi indtager i vor elskede Nation. Derfor overflødigt mere at berøre, hvad Betydning en Dag som den syttende Mai kan have for os.