Facebook for folket, Twitter for eliten

Poli­tik­eres bruk av Face­book, Twit­ter og andre nye plat­tformer har vært et mye omtalt tema i forkant av og under høstens val­gkamp. Det har blitt kåret vin­nere og tapere, med mer eller min­dre kon­tro­ver­sielle kri­terier. Tradis­jonelle medi­er har kom­mentert hen­delser i sosiale medi­er, og sosiale medi­er har rea­gert på hen­delser som først rap­porteres eller opp­står i tradis­jonelle medier.

Sosiale medi­er er kan­skje det mest tilgjen­gelige og bruk­te mid­delet for direk­te kon­takt mel­lom poli­tik­er og vel­ger. Men hva skjer egentlig inne på Face­book og Twit­ter? Kristi­na Nilsen, analy­ses­jef i Retriev­er, løfter frem sosiale medi­er som den nye val­g­standen. Beate Nos­sum i First House hyller Twit­ter som val­gkam­p­ens vak­t­bikkje. Vox Pub­li­ca har tatt en prat med to forskere med sosiale medi­er som spesialfelt.

Flytter ikke stemmer

Eirik Vat­nøy, stipen­di­at i retorikk og medieviten­skap ved Uni­ver­sitetet i Bergen, forsker på Face­book og Twit­ter (og er ans­varlig for Val­gbloggen på Vox Pub­li­ca). Han har gjort inter­vjuer med brukere av disse tjen­estene, og under­søk­er hva som skjer mel­lom vel­ger og poli­tik­er på sosiale medi­er. Han fremhev­er at Face­book er et medi­um for mobilis­er­ing, ikke over­be­vis­ning eller overtalelse:

– Først og fremst når man ut til sine egne. På Face­book finner man ikke mye retorikk som fly­t­ter stem­mer fra ett par­ti til et annet. Hvis man sam­men­lign­er med for eksem­pel fjern­syns­de­bat­ter som innehold­er veldig mye infor­masjon og lange argu­men­tasjon­srekker, så er det veldig lite tekst på Face­book. Det blir ofte et bilde og tre lin­jer tekst. Dette fly­t­ter sjelden stem­mer. Man får kom­mu­nis­ert direk­te, men man får ikke sagt så veldig mye — det blir en annerledes form for kommunikasjon.

En annen grunn til at Face­book ikke egn­er seg for å fly­tte stem­mer, er ifølge Vat­nøy at for mye poli­tisk innhold kan føre til at folk mis­ter inter­essen, eller ikke del­er budskapene:

– Man mis­ter de store massene, det blir ikke inter­es­sant. Der­for er det neppe et forum for lange utgrei­inger som kan fly­tte stemmer.

Deling skaper synlighet

Bente Kalsnes, stipen­di­at i medieviten­skap ved Uni­ver­sitetet i Oslo, forsker først og fremst på poli­tiske partiers bruk av inter­nett, sosiale medi­er inklud­ert. Hun løfter del­ing frem som en vik­tig faktor:

– Del­ing skaper større syn­lighet. Det  gjør at par­tiene kan nå for­bi sine egne sym­pa­tisør­er, eller fans. Man kan nå vennene til par­ti­ets venner.

Hun har nylig lagt ut en over­sikt over par­tienes mest delte inn­legg på Face­book fra 9. august til 4. sep­tem­ber. Her troner Jens Stoltenbergs taxi-video øverst, etter­ful­gt av forskjel­lige lenker, sta­tu­sop­p­da­teringer og bilder med tilhørende kom­mentar­er par­tiene og par­tiled­erne har delt med sine følgere.

Denne entu­si­astiske visu­alis­erin­gen av et mulig val­gre­sul­tat fra MDG er på femteplass på topp-10-lis­ten (Skjer­mdump fra Facebook).

Kalsnes fremhev­er at den van­lig­ste måten å kom­mu­nis­ere med sine ven­ner eller føl­gere på, er å dele et bilde med kort tekst, eller korte tek­stop­p­da­teringer. Frem­skrittspar­ti­et der­i­mot, skiller seg noe ut her:

– Frem­skrittspar­ti­et del­er veldig mange lenker til nyhet­sar­tik­ler, og bruk­er mer tekst enn de andre par­tiene, som bruk­er flere bilder. Siv Jensen skriv­er rett og slett lengre.

Stort antall visninger

Kalsnes påpeker at mesteparten av innhold­et i topp-10-lis­ten, kan­skje med unntak av Taxi Stoltenberg, er poli­tisk, ikke personlig:

– Per­son­lige bilder blir ikke mest delt — det er tradis­jonelt poli­tisk innhold som blir spredt mest.

I til­legg løfter hun fram at enkelte av de mest delte inn­leggene på Face­book fak­tisk kan konkur­rere med tradis­jonelle medi­er når det kom­mer til antall men­nesker som får sett budskapene:

– Enkelte av inn­leggene vi har under­søkt får flere vis­ninger til sam­men enn artik­ler på Aften­posten og VG. Noen er nesten oppe i én mil­lion visninger.

Trend: Samspill mellom tradisjonelle og nye medier

Kalsnes men­er sam­spillet mel­lom tradis­jonelle og nye medi­er er den tydelig­ste tren­den i 2013. De tradis­jonelle medi­ene pro­moter­er sine sak­er på sosiale medi­er. Par­tiene bruk­er sosiale medi­er for å få opp­merk­somhet, slik at de kan komme til orde der, og deretter vil poli­tik­erne reklamere for sin egen opp­tre­den i tradis­jonelle medi­er via sosiale medi­er i etterkant. Avis­er som Aften­posten har egne spal­ter på nett som vis­er artik­ler som er mest delt. Dette er også med på å syn­lig­gjøre den sosiale dynamikken rundt jour­nal­is­tikken, hevder Kalsnes.

I til­legg peker Kalsnes på at Twit­ter og Face­book brukes svært ulikt:

– Par­tiene er veldig opp­merk­somme på at man ikke når folk flest på Twit­ter. Der er det mest jour­nal­is­ter, kom­mu­nikasjons­folk, poli­tiske aktør­er, organ­isas­jon­er og akademikere.

Twit­ter er med andre ord befolket av en rekke menings­bærere som også er nyt­tige for par­tiene der­som de vil komme til orde i tradis­jonelle medi­er. Kalsnes fremhev­er at kun 21 pros­ent av befolknin­gen har sin egen Twit­ter-pro­fil. Vil poli­tik­erne i kon­takt med folket, må de benytte seg av Facebook:

Face­book er folkets nett-tjen­este. Under­søkelse gjen­nom­ført uke 15–16 2013 (kilde: Ipsos MMI)

– 75 pros­ent av befolknin­gen har en Face­book-pro­fil. Det er her man kan nå de store mengdene.

Tett knyttet til identitet

Eirik Vat­nøy nevn­er iden­titet som et nøkkelord for hva som kjen­neteg­n­er folks bruk av sosiale medier:

– Face­book knyt­ter retorikk og poli­tikk opp mot iden­titet. Som men­neske iden­ti­fis­er­er man seg med noen, og det man vel­ger å dele og det man lik­er på sosiale medi­er sig­nalis­er­er noe ut mot ver­den — det er identitetsskapende.

Sen­tralt for dette er poenget om at bruk­erne på Face­book selv er avsendere, sier Vat­nøy. Dermed kan en stille seg spørsmålet om hvem man ønsker å være, og hvor­dan man ønsker å frem­stå i sosiale medi­er. Det har kon­sekvenser for hva en vel­ger å like, og hva en vel­ger å spre videre:

– Noen vil gjerne vise hvor de lig­ger i land­skapet poli­tisk, andre vil slett ikke vise hvor de ligger.

Aktivisme i endring

Vat­nøy trekker frem et illus­tr­erende eksem­pel på dette fra egen forskn­ing. Første­gangsvel­gere knyt­ter seg ofte til og mark­er­er seg i forbindelse med poli­tiske sak­er i sosiale medi­er, men er mer nølende når det kom­mer til partipolitikk:

– Første­gangsvel­gere kan sig­nalis­ere at de lik­er miljøkamp, men er mer nølende par­tipoli­tisk. Det sier noe om deres forhold til både poli­tiske sak­er og par­tipoli­tikk. En kan si at poli­tisk aktivitet og bevis­s­thet er høyere enn man tror blant ung­dom, bare ikke nød­vendigvis partipolitisk.

Disse strømnin­gene blant unge kan delvis fork­lares gjen­nom endringer i hvor­dan man sig­nalis­er­er poli­tisk aktivisme, hevder Vatnøy:

– For to gen­erasjon­er siden hadde folk rop­ert og plakat, for en gen­erasjon siden gikk man rundt med but­tons, og de som vokser opp nå bruk­er “likes” for å markere seg.

– Gutteaktig Jens, avslappet Jensen

Vat­nøy trekker også frem at sosiale medi­er er en god mulighet for poli­tikere til å vise en litt annen side enn den man van­ligvis ser i offentligheten:

– Stoltenberg var jo før kjent som en syk­lende, fjell­gående friskus. Men i løpet av denne val­gkam­p­en har vi fått se en litt annen side av ham via sosiale medi­er. En litt mer nerdete og gut­teak­tig Stoltenberg, som spiller dataspill på Statsmin­is­terens kon­tor, for eksempel.

Han hevder at det å vise slike nye sider kan være med på å appellere litt til andre typer velgere:

– Siv Jensen vis­er på Face­book ofte en mykere side enn den hun har i offent­ligheten. For eksem­pel kan vi få se henne på hyt­ta i Oslofjorden.

En mykere side? (Skjer­mdump fra Facebook)

Å vise slike sider kan også muli­gens være med på å endre noen opp­fat­ninger om politikerne:

– Dette er nok veldig pos­i­tivt for poli­tik­erne. Jeg er mer usikker på hvor gun­stig det er for velgerne.