Når retningslinjer stjeler rettigheter

En dag i 2009 sol­gte omtrent 7000 men­nesker sje­len sin til et britisk fir­ma. De fleste av dem var over­hodet ikke klar over hva de gjorde. Spill­for­ret­nin­gen Games­ta­tion tilrøvet seg sje­lene ved å inklud­ere føl­gende set­ning i sine ret­ningslin­jer for bruk: «Ved å bestille noe fra denne nettsi­den, god­tar du at du gir oss en ikke-over­før­bar mulighet til å kreve inn, for nå og all tid: din udødelige sjel». Datoen for sjelinnhøstin­gen var 1. april, og det hele var naturligvis en spøk. Sam­tidig peker dette stun­tet mot en helt annen fak­tor: Bare 12 pros­ent av bruk­erne dagen leste fak­tisk bruker­betingelsene, og kunne avs­løre spøken. For disse slut­ter his­to­rien lykke­lig – de ble tildelt gaveko­rt for å ha oppdaget de ondsinnede planene. Men det foran­dr­er ikke det fak­tum at 78% slett ikke leste bruks­betingelsene. Og de mis­tet sje­len sin. I hvert fall for en liten stund.

Van­lige punk­ter i dagens bruk­er­av­taler (Fra fil­men “Terms and con­di­tions may apply”)

Ingenting er gratis

I fil­men «Terms and con­di­tions may apply», som ble vist på Bergen Inter­nasjonale Film­fes­ti­val i år, er et av hov­edar­gu­mentene at vi som for for­brukere og borg­ere er for naive i møtet med Face­book og Google. Selv om noe er gratis, betyr det ikke at disse fir­maene er spe­sielt snille, eller alltid vil vårt beste. De bær­er ikke det samme moralske ans­varet stat­en ofte gjør når den tilbyr gratist­jen­ester. Dette er for­ret­ninger. Ingent­ing er gratis – og der­som du får noe fra fir­maene — vil de garan­tert ha noe tilbake for det. LinkedIn, for eksem­pel ønsker seg:

… a nonex­clu­sive, irrev­o­ca­ble, world­wide, per­pet­u­al, unlim­it­ed, assign­a­ble, sub­li­censeable, ful­ly paid up and roy­al­ty-free right to us to copy, pre­pare deriv­a­tive works of, improve, dis­trib­ute, pub­lish, remove, retain, add, process, ana­lyze, use and com­mer­cial­ize, in any way now known or in the future dis­cov­ered, any infor­ma­tion you pro­vide, direct­ly or indi­rect­ly to LinkedIn, (…) with­out any fur­ther con­sent, notice and/or com­pen­sa­tion to you or to any third par­ties. Any infor­ma­tion you sub­mit to us is at your own risk of loss. (Min egen utheving)

Kort sagt: LinkedIn kan gjøre hva de vil, når de vil med infor­masjo­nen din.  Slike eller lig­nende avtaler har også fir­maer som Face­book, Snapchat, Tin­der og Insta­gram. Der­som du bruk­er noen av disse tjen­estene, har du allerede sagt ja til en hel rekke vil­lkår, og sagt fra deg en hel del ret­tigheter via lange kon­trak­ter. Sannsyn­ligheten er stor for at du ikke har lest disse kon­trak­tene. Bruk­er­av­taler som den vist over virk­er ikke spe­sielt sym­pa­tiske. Plut­selig ble det ikke så fris­tende å bruke LinkedIn til noe som helst. Disse sel­skapene tar ikke sje­len din. Men du ender opp med å gi fra deg en hel del andre ting i det øye­b­likket du laster ned appen, lager deg en kon­to, eller beg­yn­ner å bruke programmet.

Delt ansvar

Det er vår egen feil at vi ikke leser kon­trak­ter vi sier ja til. Men fir­maene det er snakk om gjør ikke sak­en bedre. De har gjort det lettest mulig for oss å si ja uten å forstå. Der­som man ønsker å sette seg inn i kon­sekvensene av sine egne han­dlinger, må man både ha veldig god tid, og høyere utdan­nelse. I «Terms and con­di­tions may apply» får vi vite at en må sette av 180 timer per år, eller en hel måned med arbeid, der­som en skulle lese alle doku­mentene vi sier ja til.  Nylig slo en studie fast at Googles bruker­betingelser (EULA) er like vanske­lige å lese som det episke dik­tet «Beowulf», når det kom­mer til bruk av vanske­lige ord og generell set­ning­sopp­byg­ging. Videre hevder forskerne i stu­di­en at kun en liten del av de som leser betingelsene, fak­tisk vil klare å forstå dem – på grunn av svært kom­plis­ert juridisk og teknisk språk. Med tanke på Googles posisjon og funksjon i sam­fun­net, beg­yn­ner dette å ligne på et prob­lem som angår om ikke alle, så i hvert fall svært mange.

(Foto: Colour­box)

Er det egentlig så farlig?

I “Terms and con­di­tions may apply” argu­menter­er film­skaperene over­be­visende for at innsam­lin­gen og sys­tem­a­tis­erin­gen av detal­jerte per­son­da­ta er uheldig. Ikke minst på grunn av kon­sekvensene av at fir­maene sel­ger denne infor­masjo­nen videre til andre.  I 2008 fikk en rekke amerikanske bankkun­der kred­ittgrensen sin redusert betrak­telig. En av disse var en for­ret­nings­mann, som fikk trøbbel med å betale for hotel­lop­phold­et sitt. Kred­it­tko­rt­fir­maet opp­ga hans han­dle­his­torikk som grunn for reduk­sjo­nen. Han hadde nem­lig han­dlet på en butikk (Wal-Mart) hvor mange av de andre kun­dene hadde dårlig betal­ing­sevne.  I Ned­er­land sol­gte et GPS-fir­ma infor­masjon om sine brukere til myn­dighetene, som deretter sat­te opp fartsmålinger langs streknin­gene hvor bilis­tene kjørte raskest.

Verdt å protestere mot

Noen av disse eksem­p­lene virk­er kan­skje virke­lighets­f­jerne i en norsk kon­tekst. Men mye av den samme infor­masjo­nen sam­les inn fra norske brukere. Her er det utvil­somt et poeng i å være på vakt. Og det er garan­tert verdt å under­søke hva man fak­tisk har gitt ulike app­likasjon­er til­gang til — og vur­dere om man virke­lig trenger pro­gram­met. Det burde også være et poeng i å si fra. Der­som fir­maene taper inntek­t­skilden sin – alt­så  brukere – kan det jo godt tenkes at de endr­er prak­sis. Kravet om klar­språk i statlig kom­mu­nikasjon og formidling bør også gjelde for pri­vate aktør­er. Det er ikke så mye for­langt å ønske seg disse doku­mentene i en språk­drakt folk fak­tisk kan forstå.  Sist men ikke minst burde vi være årvåkne oven­for nye regler og lover som tillater utvidet sank­ing, lagring og bruk av per­son­lige data.