Norges grunnlov som politisk instrument

10. november 1814: Wilhelm Christie skisserer en strategi for hvordan landets frihet og selvstendighet kan sikres i union med Sverige.

Talen om «Tvil­ling­ri­get» holdt Wil­helm F.K. Chris­tie i egen­skap av stor­tings­pre­si­dent den 10. novem­ber 1814 da Stor­tin­get had­de fått over­le­vert Kong Carl den 13’s ed, hvor kon­gen «lover og svær­ger» å regje­re Kon­ge­ri­get Nor­ge ?«i Over­eens­stem­mel­se med dets Con­sti­tu­tion og Love».

Chris­tie under­stre­ker her hvor­dan Kon­gens ed til Grunn­lo­ven inne­bæ­rer en aner­kjen­nel­se av at de to land — «hvert støt­ten­de sig paa sin sær­skil­te Grund­lov» – er like­ver­di­ge unions­part­ne­re. Det­te betyr, sier Chris­tie, at de har krav på like­be­hand­ling — som søs­ken med sam­me rett til kon­ges fader­li­ge omsorg, og lik respekt for sin fri­het og selv­sten­dig­het. Chris­ties utleg­ning av hva kon­gens ed til Grunn­lo­ven betyr og hvil­ke poli­tis­ke impli­ka­sjo­ner den har, kan ses som et for­søk på å bin­de Sve­ri­ge og konge­mak­ten til den sam­funns­kon­trak­ten Grunn­lo­ven repre­sen­ter­te. Hoved­adres­sa­ten er nok like­vel ikke «Tvil­ling­ri­gets fæl­les Kon­ge» – men kol­le­ga­ene i det nors­ke Stor­tin­get. I talen teg­ner Chris­tie en visjon av Nor­ge som en selv­sten­dig nasjon og like­ver­dig part­ner — og skis­se­rer ansat­sen til en poli­tisk stra­te­gi for hvor­dan lan­dets fri­het og selv­sten­dig­het kan sik­res i unio­nen: gjen­nom å insis­te­re på nøy­ak­tig over­hol­del­se av Grunn­lo­ven. Og det­te ble en kjer­ne i norsk poli­tikk i unionstiden. 

Grunn­lovs­kon­ser­va­tis­me ble et sen­tralt virke­mid­del for å stå imot for­søk på «amal­ga­sjon» eller sam­men­smelt­ning av de to lan­de­ne, og det vis­te seg å være et effek­tivt våpen mot svensk domi­nans og for­søk på å svek­ke det nors­ke stor­tin­gets rol­le. I 1821 la Carl Johan fram for­slag til radi­ka­le end­rin­ger av Grunn­lo­ven. Blant annet skul­le Stor­tin­get bare sam­les hvert fem­te år og da hoved­sa­ke­lig behand­le saker lagt frem av kon­gen. Kon­sti­tu­sjons­ko­mi­te­en la fram sin inn­stil­ling i saken 17. mai 1824 – nøy­ak­tig ti år etter at Grunn­lo­ven ble under­skre­vet på Eids­voll. Dato­en var ingen til­fel­dig­het – og sva­ret var «nei». Stor­tin­get fulg­te inn­stil­lin­gen og nek­tet å end­re Grunn­lo­ven — til tross for at Carl Johan sam­let trop­per i Chris­tia­nia under behand­lin­gen av forslagene. 

Grunn­lo­ven og 17. mai som sym­bo­ler på norsk selv­sten­dig­het uro­et Carl Johan. Han for­søk­te å for­by fei­ring av 17. mai og vil­le at Nor­ge i ste­det skul­le fei­re 4. novem­ber – dato­en for under­teg­ning av unions­grunn­lo­ven. Men igjen måt­te kon­gen gi tapt — og 17. mai 1833 ble Stor­tin­gets grunn­lovs­kon­ser­va­tis­me sym­bolsk befes­tet med avdu­king av min­nes­mer­ket over Chris­ti­an Kro­hg som ledet kon­sti­tu­sjons­ko­mi­te­en i 1824.

Grunn­lovs­ju­bi­le­et og talene
Hva ble sagt — og sun­get — i det skjell­set­ten­de året 1814? Med vekt på hen­del­se­ne i Ber­gen arran­ger­te UiB et fest­møte i Kors­kir­ken 14. mai med skue­spil­le­re, sang og musikk. Vox Pub­li­ca doku­men­te­rer i en serie artik­ler de seks tale­ne som ble valgt ut til festmøtet.

Stor­tin­get gjor­de ved fle­re anled­nin­ger bruk av Grunn­lo­vens bestem­mel­ser om riks­rett mot regje­rin­gens med­lem­mer når de men­te dis­se var illo­ja­le mot Grunn­lo­ven og det nors­ke stor­tings­fler­tal­let. Det skjed­de blant annet i 1825 da Kon­gen ved finans­mi­nis­ter Col­lett bevil­get pen­ger til inn­kjøp av to damp­skip. For­di Stor­tin­get ikke var sam­let had­de Kon­gen rett til å ta beslut­nin­ger som nor­malt skul­le lig­ge under Stor­tin­get, men her men­te Stor­tin­get at deres bevilg­nings­myn­dig­het var kren­ket og stil­te finans­mi­nis­ter Col­lett for riksrett.

Riks­rett var også et vik­tig virke­mid­del da Stor­tin­get i 1884 kjem­pet fram par­la­men­ta­ris­men – prin­sip­pet om at regje­rin­gen må utgå fra og ha støt­te i Stor­tin­get. Stor­tings­fler­tal­let øns­ket ster­ke­re kon­troll med regje­rin­gen og vil­le at minist­re­ne skul­le møte i Stor­tin­get. Da kon­gen blok­ker­te for­sla­get med veto i tre run­der svar­te Stor­tin­get med å stil­le regje­rin­gen for riks­rett. Slik vant de stri­den og Johan Sverd­rup dan­net Nor­ges førs­te fler­talls­re­gje­ring utgått fra Stortinget.

Mye tak­ket være Grunn­lo­ven — og måten Stor­tin­get kne­sat­te den på — for­ble unio­nen med Sve­ri­ge en tynn union. Nor­ge had­de stor grad av ind­re selv­sten­dig­het og fikk etab­lert vik­ti­ge nasjo­na­le insti­tu­sjo­ner – egen nasjo­nal­for­sam­ling, regje­ring og sen­tral­ad­mi­ni­stra­sjon, eget dom­stols­ap­pa­rat med høy­este­rett og egen nasjo­nal­bank. Så selv om Sve­ri­ge utvil­somt var den leden­de part og like­stil­lings­prin­sip­pet ble brutt, sær­lig når det gjaldt uten­riks­sa­ker, så var unio­nen i prak­sis ikke så mye mer enn en fel­les kon­ge. Sam­men­lig­net med Danske­ti­den var Nor­ge nå langt på vei mot en selv­sten­dig, demo­kra­tisk stat med en øken­de nasjo­nal bevisst­het — hvor Grunn­lo­ven og 17. mai var sen­tra­le virke­mid­ler i nasjonsbyggingsprosessen.

Grunn­lo­ven var også poli­tisk vik­tig da en annen stats­mi­nis­ter og jurist fra Ber­gen – Chris­ti­an Michel­sen – for­hand­let fram Nor­ges løs­ri­vel­se fra Unio­nen i 1905. Mis­nøy­en med den svens­ke domi­nan­sen og ret­nin­gen i uten­riks­po­li­tik­ken had­de økt. Nor­ge føl­te ikke sine inter­es­ser iva­re­tatt og øns­ket et eget norsk kon­su­lat­ve­sen. Svens­ke­ne nek­tet, men da Michel­sen ble stats­mi­nis­ter fikk han Stor­tin­get til å ved­ta en lov om eget norsk kon­su­lat­ve­sen. Da Kon­gen nek­tet å sank­sjo­ne­re loven, gikk regje­rin­gen av. Kon­gen, som ikke had­de noe leve­dyk­tig regje­rings­al­ter­na­tiv, nek­tet å god­ta regje­rin­gens avgang. Michel­sen så da en mulig­het til å opp­løse unio­nen på kon­sti­tu­sjo­nelt grunn­lag. Argu­men­tet var at siden Kon­gen ikke kun­ne dan­ne en ny norsk regje­ring had­de han opp­hørt å fun­ge­re som norsk kon­ge, og at unio­nen der­med var oppløst. 

Hvor­vidt Michel­se­ns grep fak­tisk var i sam­svar med fun­ge­ren­de stats­rett er omstridt, men at det juri­dis­ke argu­men­tet var poli­tisk vik­tig er det ingen tvil om. Det går der­med fle­re lin­jer enn Chris­ties­gate mel­lom Wil­helm Fri­mann Koren Chris­tie og Chris­ti­an Michel­sen — to poli­tis­ke stra­te­ger fra Ber­gen som beg­ge så betyd­nin­gen av Grunn­lo­ven som poli­tisk virkemiddel. 

I dag er vi igjen i en situa­sjon hvor det står strid om hva Grunn­lo­ven skal være. Vår tids grunn­lovs­kon­ser­va­tis­me kom­mer til uttrykk i mot­stand mot språk­lig revi­sjon og mot inn­fø­ring av sosia­le men­neske­ret­tig­he­ter – gjer­ne omtalt som poli­tis­ke sig­nal­ret­tig­he­ter — i Grunn­lo­ven. Grunn­lo­vens rol­le som tra­di­sjons­bæ­rer og sym­bol står her sentralt. 

De som øns­ker å for­and­re Grunn­lo­ven ser den i stør­re grad som et vik­tig poli­tisk instru­ment, et virke­mid­del for å bin­de dagens og fram­ti­dens poli­ti­ke­re til vår tids sam­funns­kon­trakt, som en kon­trakt som omfat­ter et stat­lig ansvar for bor­ger­nes vel­ferd. De mener at det­te må få utrykk i Grunn­lo­ven gjen­nom bestem­mel­ser som slår fast sta­tens plikt til å sik­re bor­ger­nes men­neske­ret­tig­he­ter til utdan­ning, livs­opp­hold, helse, bolig og kul­tu­rell iden­ti­tet. Og de mener at Grunn­lo­ven må ha en språk­drakt som gjør at den kan for­stås av befolk­nin­gen og der­med bli en del av den poli­tis­ke iden­ti­te­ten. Kom­pro­mis­set om språk­lig for­ny­ing av Grunn­lo­ven var langt på vei en sei­er for de som vil gjø­re Grunn­lo­ven mer til­gjen­ge­lig – mens ved­ta­ket 13. mai (pdf) av en svært begren­set ret­tig­hets­ka­ta­log – uten rett til livs­opp­hold, helse, bolig eller kul­tu­rell iden­ti­tet – blok­ker­te ambi­sjo­ne­ne om å for­mu­le­re en mer poli­tisk rele­vant sam­funns­kon­trakt for vår tid.

Wilhelm F. K. Christie: Tvillingrigets fælles Konge

Over­le­ve­ring av kon­gens skrift­li­ge ed på Grunn­lo­ven til Stor­tin­gets president
Chris­tia­nia, 10. november

Chris­ties taler
Chris­ties tale er hen­tet fra Virk­som­me ord. Se fle­re taler av Christie.

«Eden er aflagt; et hel­ligt, uop­lø­se­ligt Baand er knyt­tet mel­lem Nor­ge og Sve­ri­ge. Beg­ge dis­se Riger staae nu ved Siden af hin­an­den, hvert støt­ten­de sig paa sin sær­skil­te Grund­lov, hvis nøiag­ti­ge Over­hol­del­se vil sik­re deres Uaf­hæn­gig­hed. Naar Tvil­ling­ri­gets fæl­les Kon­ge med Viis­dom væl­ger, og med Opmærk­som­hed hører sit Raad, ald­rig adskil­ler det ene Riges Inter­es­se fra det Andets, og ald­rig glem­mer, at beg­ge ere Søs­ken­de, der have lige Krav paa hans Fader-Omhu; naar Beg­ges Søn­ner paa Land og Hav kun­ne mødes som kjær­li­ge Brød­re; naar Nors­ke og Svens­ke ald­rig tabe af Sig­te, at det ene Riges Hæder er det Andets, og at kun fæl­les Bes­træ­bel­ser og Opof­rel­ser give fæl­leds Forde­el og Sik­ker­hed: da vil For­enin­gen staae til sil­digs­te Slæg­ter; da vil den Dag, paa hvil­ken Baan­det knyt­te­des, bli­ve en Fest­dag for Efter­kom­mer­ne; da vil and­re Natio­ner med Mis­un­del­se see hen til Nor­dens lyk­ke­li­ge Halv­øe. Det­te ven­ter, det­te haa­ber den nors­ke Nation af dens valg­te Kon­ges og hans Efter­kom­me­res Viis­dom, og af den svens­ke Nations Bro­der­s­ind, lige­som den selv rede­li­gen vil bidra­ge der­til. Gud beva­re Kon­gen og hans Riger!»

Om Wilhelm F. K. Christie

Wilhelm F.K. Christie malt av Jacob Munch (kilde: Eidsvoll 1814/Digitalt Museum)

Wil­helm F.K. Chris­tie malt av Jacob Munch (kil­de: Eids­voll 1814/Digitalt Museum)

Wil­helm F. K. Chris­tie (1778–1849) var soren­skri­ver i Nord­re Ber­gen­hus Amt. Han møt­te som førs­te repre­sen­tant for Ber­gen både i Riks­for­sam­lin­gen og i stor­tings­sam­lin­gen sene­re på året. På Eids­voll spil­te han en mind­re bety­de­lig rol­le, som for­sam­lin­gens fas­te sek­re­tær, men om høs­ten pek­te han seg straks ut som den føren­de. I egen­skap av stor­tings­pre­si­dent tok han hånd om for­hand­lin­ge­ne og før­te dem med suve­rent over­blikk og med tak­tisk og språk­lig behen­dig­het. At Nor­ge, tross det sva­ke utgangs­punkt, opp­nåd­de en nok­så selv­sten­dig stil­ling i unio­nen, skyld­tes ikke minst Chris­ties kløkt. Hans poli­tis­ke kar­rie­re var lysen­de, men kort. Han avslo Kon­gens til­bud om leden­de stil­lin­ger, og trakk seg til­ba­ke til Ber­gen som stifts­amt­mann og som amt­mann i Sønd­re Ber­gen­hus. I 1825 søk­te han avskjed på grunn av helse­pro­ble­mer. Res­ten av livet viet han arbeid for all­mennyt­ti­ge og viten­ska­pe­li­ge for­mål. Han skrev en rek­ke mind­re avhand­lin­ger, og redi­ger­te tids­skrif­tet Urda; gjen­nom eget inn­sam­lings­ar­beid byg­de han opp både et norsk dia­lekt-lek­si­kon og en sam­ling old­sa­ker. Chris­tie opp­ret­tet Ber­gens Muse­um, som sene­re skul­le utvik­le seg til Uni­ver­si­te­tet i Bergen. 

TEMA

M

enneske
rettigh
eter

51 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen