Talen om “Tvillingriget” holdt Wilhelm F.K. Christie i egenskap av stortingspresident den 10. november 1814 da Stortinget hadde fått overlevert Kong Carl den 13’s ed, hvor kongen “lover og sværger” å regjere Kongeriget Norge ?“i Overeensstemmelse med dets Constitution og Love”.
Christie understreker her hvordan Kongens ed til Grunnloven innebærer en anerkjennelse av at de to land — “hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov” – er likeverdige unionspartnere. Dette betyr, sier Christie, at de har krav på likebehandling — som søsken med samme rett til konges faderlige omsorg, og lik respekt for sin frihet og selvstendighet. Christies utlegning av hva kongens ed til Grunnloven betyr og hvilke politiske implikasjoner den har, kan ses som et forsøk på å binde Sverige og kongemakten til den samfunnskontrakten Grunnloven representerte. Hovedadressaten er nok likevel ikke “Tvillingrigets fælles Konge” – men kollegaene i det norske Stortinget. I talen tegner Christie en visjon av Norge som en selvstendig nasjon og likeverdig partner — og skisserer ansatsen til en politisk strategi for hvordan landets frihet og selvstendighet kan sikres i unionen: gjennom å insistere på nøyaktig overholdelse av Grunnloven. Og dette ble en kjerne i norsk politikk i unionstiden.
Grunnlovskonservatisme ble et sentralt virkemiddel for å stå imot forsøk på “amalgasjon” eller sammensmeltning av de to landene, og det viste seg å være et effektivt våpen mot svensk dominans og forsøk på å svekke det norske stortingets rolle. I 1821 la Carl Johan fram forslag til radikale endringer av Grunnloven. Blant annet skulle Stortinget bare samles hvert femte år og da hovedsakelig behandle saker lagt frem av kongen. Konstitusjonskomiteen la fram sin innstilling i saken 17. mai 1824 – nøyaktig ti år etter at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll. Datoen var ingen tilfeldighet – og svaret var “nei”. Stortinget fulgte innstillingen og nektet å endre Grunnloven — til tross for at Carl Johan samlet tropper i Christiania under behandlingen av forslagene.
Grunnloven og 17. mai som symboler på norsk selvstendighet uroet Carl Johan. Han forsøkte å forby feiring av 17. mai og ville at Norge i stedet skulle feire 4. november – datoen for undertegning av unionsgrunnloven. Men igjen måtte kongen gi tapt — og 17. mai 1833 ble Stortingets grunnlovskonservatisme symbolsk befestet med avduking av minnesmerket over Christian Krohg som ledet konstitusjonskomiteen i 1824.
Grunnlovsjubileet og talene
Hva ble sagt — og sunget — i det skjellsettende året 1814? Med vekt på hendelsene i Bergen arrangerte UiB et festmøte i Korskirken 14. mai med skuespillere, sang og musikk. Vox Publica dokumenterer i en serie artikler de seks talene som ble valgt ut til festmøtet.
Stortinget gjorde ved flere anledninger bruk av Grunnlovens bestemmelser om riksrett mot regjeringens medlemmer når de mente disse var illojale mot Grunnloven og det norske stortingsflertallet. Det skjedde blant annet i 1825 da Kongen ved finansminister Collett bevilget penger til innkjøp av to dampskip. Fordi Stortinget ikke var samlet hadde Kongen rett til å ta beslutninger som normalt skulle ligge under Stortinget, men her mente Stortinget at deres bevilgningsmyndighet var krenket og stilte finansminister Collett for riksrett.
Riksrett var også et viktig virkemiddel da Stortinget i 1884 kjempet fram parlamentarismen – prinsippet om at regjeringen må utgå fra og ha støtte i Stortinget. Stortingsflertallet ønsket sterkere kontroll med regjeringen og ville at ministrene skulle møte i Stortinget. Da kongen blokkerte forslaget med veto i tre runder svarte Stortinget med å stille regjeringen for riksrett. Slik vant de striden og Johan Sverdrup dannet Norges første flertallsregjering utgått fra Stortinget.
Mye takket være Grunnloven — og måten Stortinget knesatte den på — forble unionen med Sverige en tynn union. Norge hadde stor grad av indre selvstendighet og fikk etablert viktige nasjonale institusjoner – egen nasjonalforsamling, regjering og sentraladministrasjon, eget domstolsapparat med høyesterett og egen nasjonalbank. Så selv om Sverige utvilsomt var den ledende part og likestillingsprinsippet ble brutt, særlig når det gjaldt utenrikssaker, så var unionen i praksis ikke så mye mer enn en felles konge. Sammenlignet med Dansketiden var Norge nå langt på vei mot en selvstendig, demokratisk stat med en økende nasjonal bevissthet — hvor Grunnloven og 17. mai var sentrale virkemidler i nasjonsbyggingsprosessen.
Grunnloven var også politisk viktig da en annen statsminister og jurist fra Bergen – Christian Michelsen – forhandlet fram Norges løsrivelse fra Unionen i 1905. Misnøyen med den svenske dominansen og retningen i utenrikspolitikken hadde økt. Norge følte ikke sine interesser ivaretatt og ønsket et eget norsk konsulatvesen. Svenskene nektet, men da Michelsen ble statsminister fikk han Stortinget til å vedta en lov om eget norsk konsulatvesen. Da Kongen nektet å sanksjonere loven, gikk regjeringen av. Kongen, som ikke hadde noe levedyktig regjeringsalternativ, nektet å godta regjeringens avgang. Michelsen så da en mulighet til å oppløse unionen på konstitusjonelt grunnlag. Argumentet var at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen dermed var oppløst.
Hvorvidt Michelsens grep faktisk var i samsvar med fungerende statsrett er omstridt, men at det juridiske argumentet var politisk viktig er det ingen tvil om. Det går dermed flere linjer enn Christiesgate mellom Wilhelm Frimann Koren Christie og Christian Michelsen — to politiske strateger fra Bergen som begge så betydningen av Grunnloven som politisk virkemiddel.
I dag er vi igjen i en situasjon hvor det står strid om hva Grunnloven skal være. Vår tids grunnlovskonservatisme kommer til uttrykk i motstand mot språklig revisjon og mot innføring av sosiale menneskerettigheter – gjerne omtalt som politiske signalrettigheter — i Grunnloven. Grunnlovens rolle som tradisjonsbærer og symbol står her sentralt.
De som ønsker å forandre Grunnloven ser den i større grad som et viktig politisk instrument, et virkemiddel for å binde dagens og framtidens politikere til vår tids samfunnskontrakt, som en kontrakt som omfatter et statlig ansvar for borgernes velferd. De mener at dette må få utrykk i Grunnloven gjennom bestemmelser som slår fast statens plikt til å sikre borgernes menneskerettigheter til utdanning, livsopphold, helse, bolig og kulturell identitet. Og de mener at Grunnloven må ha en språkdrakt som gjør at den kan forstås av befolkningen og dermed bli en del av den politiske identiteten. Kompromisset om språklig fornying av Grunnloven var langt på vei en seier for de som vil gjøre Grunnloven mer tilgjengelig – mens vedtaket 13. mai (pdf) av en svært begrenset rettighetskatalog – uten rett til livsopphold, helse, bolig eller kulturell identitet – blokkerte ambisjonene om å formulere en mer politisk relevant samfunnskontrakt for vår tid.
Wilhelm F. K. Christie: Tvillingrigets fælles Konge
Overlevering av kongens skriftlige ed på Grunnloven til Stortingets president
Christiania, 10. november
Christies taler
Christies tale er hentet fra Virksomme ord. Se flere taler av Christie.
“Eden er aflagt; et helligt, uopløseligt Baand er knyttet mellem Norge og Sverige. Begge disse Riger staae nu ved Siden af hinanden, hvert støttende sig paa sin særskilte Grundlov, hvis nøiagtige Overholdelse vil sikre deres Uafhængighed. Naar Tvillingrigets fælles Konge med Viisdom vælger, og med Opmærksomhed hører sit Raad, aldrig adskiller det ene Riges Interesse fra det Andets, og aldrig glemmer, at begge ere Søskende, der have lige Krav paa hans Fader-Omhu; naar Begges Sønner paa Land og Hav kunne mødes som kjærlige Brødre; naar Norske og Svenske aldrig tabe af Sigte, at det ene Riges Hæder er det Andets, og at kun fælles Bestræbelser og Opofrelser give fælleds Fordeel og Sikkerhed: da vil Foreningen staae til sildigste Slægter; da vil den Dag, paa hvilken Baandet knyttedes, blive en Festdag for Efterkommerne; da vil andre Nationer med Misundelse see hen til Nordens lykkelige Halvøe. Dette venter, dette haaber den norske Nation af dens valgte Konges og hans Efterkommeres Viisdom, og af den svenske Nations Brodersind, ligesom den selv redeligen vil bidrage dertil. Gud bevare Kongen og hans Riger!”
Om Wilhelm F. K. Christie
Wilhelm F.K. Christie malt av Jacob Munch (kilde: Eidsvoll 1814/Digitalt Museum)
Wilhelm F. K. Christie (1778–1849) var sorenskriver i Nordre Bergenhus Amt. Han møtte som første representant for Bergen både i Riksforsamlingen og i stortingssamlingen senere på året. På Eidsvoll spilte han en mindre betydelig rolle, som forsamlingens faste sekretær, men om høsten pekte han seg straks ut som den førende. I egenskap av stortingspresident tok han hånd om forhandlingene og førte dem med suverent overblikk og med taktisk og språklig behendighet. At Norge, tross det svake utgangspunkt, oppnådde en nokså selvstendig stilling i unionen, skyldtes ikke minst Christies kløkt. Hans politiske karriere var lysende, men kort. Han avslo Kongens tilbud om ledende stillinger, og trakk seg tilbake til Bergen som stiftsamtmann og som amtmann i Søndre Bergenhus. I 1825 søkte han avskjed på grunn av helseproblemer. Resten av livet viet han arbeid for allmennyttige og vitenskapelige formål. Han skrev en rekke mindre avhandlinger, og redigerte tidsskriftet Urda; gjennom eget innsamlingsarbeid bygde han opp både et norsk dialekt-leksikon og en samling oldsaker. Christie opprettet Bergens Museum, som senere skulle utvikle seg til Universitetet i Bergen.