Dyster spådom om Le Pen ved makten

Teg­ne­se­rien La Prési­dente tar for seg en poli­tisk “ukro­ni”, en ikke-tid, der Marine Le Pen, led­eren for det nasjon­al­is­tiske par­ti­et Front Nation­al, vin­ner pres­i­dent­val­get i 2017. Det første albumet ble gitt ut høsten 2015 og er sol­gt i over 120.000 eksem­plar­er. Seriens andre album, Total­i­taire, lansert okto­ber 2016, kom­mer på et tid­spunkt hvor alle meningsmålinger tilsi­er at Le Pen kom­mer til andre runde i val­get. 22. mars utkom det tred­je albumet i serien, La Vague.

Vox Pub­li­ca har snakket med teg­ne­se­riens manus­for­fat­ter, François Dur­paire, his­torik­er og førstea­manu­en­sis i ped­a­gogikk ved Uni­ver­sitetet i Cer­gy-Pon­toise. Dur­paire har kul­turelt mang­fold i Frankrike og i USA som spe­siale, og skrev den første fran­skspråk­lige biografien om Barack Obama.

Vox Pub­li­ca: Hvor­for tok dere for dere denne ukro­nien, i form av to album i serien La Prési­dente, og hypote­sen om at Marine Le Pen vin­ner det franske pres­i­dent­val­get i 2017?

Det andre albumet av teg­ne­se­rien La Prési­dente. (illus­trasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Dur­paire: Da vi bestemte oss for å lage denne teg­ne­se­rien, var det for­di det i 2014 hadde vært to valg der Front Nation­al ledet etter første val­grunde: Kom­muneval­get, og val­get til Europa­parla­mentet der de fikk mer enn 24 pros­ent av stemmene. Det samme skjed­de ved region­al­val­get i 2015. Det var kun på grunn av en over­føring av stem­mer (tak­tisk stem­me­givn­ing, red.anm), og en “alt unntatt Le Pen”-holdning, at de ikke gikk av med seieren i andre runde. Hadde vi hatt et amerikan­sk sys­tem med kun én val­grunde, ville Front Nation­al vært det klart største par­ti­et i Frankrike.

Selv om vi ikke men­er at en Le Pen-seier i val­get i 2017 er uun­ngåelig, ser vi det som høyst mulig. Det som skjer i disse dager ser jo ut til å bekrefte dette.

VP: Hvor­for?

Dur­paire: Vel, på grunn av to aktuelle nyhetssak­er. For det første har vi, i inter­nasjon­al sam­men­heng, kom­bi­nasjo­nen av Brex­it og Don­ald Trumps seier i det amerikanske pres­i­dent­val­get. Val­get av mil­liardæren har over­rum­plet det inter­nasjonale sam­fun­net og gir Marine Le Pen bekref­telse. Nå kan hun si: “Bare se der, amerikan­erne gjorde det! Og i møte med Trump, trengs det en fran­sk Trump!”. Det andre er Fil­lon-fak­toren. Hadde ikke høyres­i­dens pres­i­den­tkan­di­dat, François Fil­lon, vært innbland­et i sak­en om konen Penelopes fik­tive still­ing som par­la­men­tarisk assis­tent, hadde han utvil­somt vært favoritt i pres­i­dent­val­get. Men det er han ikke lenger, og siden naturen fryk­ter vaku­um, utnyt­ter Marine Le Pen denne situasjonen.

Identitetsbasert nasjonalisme

VP: Hvor­dan fork­lar­er du den økte opp­slut­nin­gen som Marine Le Pen og Front Nation­al nå opplever?

Dur­paire: Det er en slags inter­nasjon­al bølge av iden­titets­basert nasjon­al­isme som Marine Le Pen surfer på. Bare se på det som skjed­de 21. jan­u­ar i Koblenz i Tysk­land, der flere europeiske høyreek­streme parti­er fry­det seg over Brex­it og Don­ald Trumps val­g­seier. Når det gjelder Frankrike, kan Marine Le Pens suk­sess fork­lares med det sin­net som mange fran­skmenn kjen­ner på. Det er et ønske om å rokke ved hele sys­temet, å stikke hån­den inn i vepse­bo­let, om det så er ved å gi en stemme til Marine Le Pen, eller ved å unnlate å stemme. I Frankrike er det et ved­varende sinne som på én side kan fork­lares av kor­rup­sjon­ssak­ene og fryk­ten for sosial degrader­ing, men også av det grad­vise sam­men­brud­det til de poli­tiske ide­olo­giene siden Berlin­murens fall. Denne kol­lapsen har ført med seg en mis­tro til poli­tikken, og skapt avs­tand mel­lom folket og de folkevalgte.

Vi har kan­skje også et prob­lem i Frankrike med poli­tisk dan­nelse. Vi klar­er ikke helt å ta inn over oss at en poli­tik­er ikke klar­er alt! Vi er i en dyp poli­tisk krise, og der kom­mer Marine Le Pen og sier: “Er du sint, stem på meg!”, men det er jo kun for å lokke til seg flest mulig vel­gere. Ta for eksem­pel det økonomiske pro­gram­met til Front Nation­al som trekkes mel­lom Flo­ri­an Philip­pots (red. anm.: Marine Le Pens hov­e­dråd­giv­er) ori­en­ter­ing mot statsstyre på den ene siden og ultra­l­ib­er­al­is­men til Mar­i­on Maréchal-Le Pen (red.anm.: niesen til Marine Le Pen) på den andre. Det er på en måte som Trump, som får stem­mer fra Michi­gans arbei­derk­lasse sam­tidig som han lover lavere skat­ter til de aller rikeste. Uten sam­men­heng og amatørmes­sig. I til­legg hverken for­bered­er eller behersker Marine Le Pen alle sak­ene sine. Dette så vi nok en gang i det poli­tiske tv-pro­gram­met på France 2 den 9. feb­ru­ar, da hun ble full­s­tendig satt ut av spill av utdan­ningsmin­is­ter Najat Val­laud-Belka­cems spørsmål om utdan­ning. Denne amatørmes­sigheten hin­dr­er likev­el ikke mange fran­skmenn fra å stemme på det ekstreme høyre.

Utsnitt fra teg­ne­se­rien: en ver­den der nasjon­al­is­tene vin­ner valg. (illus­trasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Le Pen ved makten

VP: Hvis Marine Le Pen vin­ner pres­i­dent­val­get 2017, hva men­er dere hennes første tiltak vil være?

Dur­paire: Dette beskriv­er vi i første utgave av La Prési­dente. Det første hun vil gjøre, er å prøve å skaffe seg fler­tall i par­la­mentet. Hun kom­mer der­for til å velge en statsmin­is­ter fra det klas­siske høyrepar­ti­et Les Répub­li­cains. I teg­ne­se­rien ser vi for oss at hun vel­ger Gérard Longuet, som var forsvarsmin­is­ter under Nico­las Sarkozy fra 2011 til 2012. Mange mente vi var “helt på vid­dene», og at “han er jo heller en sen­trums­mann”. Men Gérard Longuet har en poli­tisk bak­grunn med for­greininger til det ekstreme høyre, som han fort­satt har sterke bånd til. Han var ikke minst en av grunn­leg­gerne av den høyreek­streme beveg­elsen Occi­dent i 1964, og ble i 1967 dømt for med­virkn­ing til over­lagt vold og væp­net over­fall. Men det er jo også andre mulige kan­di­dater. I par­ti­et Les Répub­li­cains sko­rter det ikke på per­son­er som er sterkt høyre­ori­en­terte, og med en seier vil Le Pen kunne sanke inn opp­slut­ning.  Det andre hun vil gjøre, og da i løpet av som­mer­fe­rien som kom­mer rett etter val­get, er å iverk­sette en mas­siv uttrans­porter­ing av papir­løse utlendinger. Hvor­for? For­di det ikke lenger vil være behov for til­leg­gslover og for­di det kom­mer til å gi sterke og umid­del­bare sig­naler. Se på Trump. Det er akku­rat det han gjør: Han sender sterke sig­naler når det gjelder innvandring.

François Dur­paire, manus­for­fat­ter til teg­ne­se­rien der Marine Le Pen er pres­i­dent. (foto: Bruno Fert)

VP: Men dere går lenger i teg­ne­se­rien, i og med at dere ser for dere at Marine Le Pen inn­før­er et total­itært regime i Frankrike, der fran­skmenn overvåkes på nett, poli­tiske mot­standere fengsles, og den mus­limske befolknin­gen spores ved hjelp av mobil­tele­fon­er, off­isielt for å beskytte dem. Blir dette resul­tatet med Front Nation­al ved makten?

Dur­paire: Selvføl­gelig. Særlig for­di det i Frankrike nå er en helt spe­siell situ­asjon: ter­rortrussel, spen­ninger i forste­dene. Det er et ønske om å gjenop­prette orden. Front Nation­al kan bare ta i bruk den nye teknolo­gien og inn­føre en fas­cisme ver­sjon 2.0 som er mye mer effek­tiv enn den gam­le. For å kunne holde på mak­ten og for å imple­mentere sitt poli­tiske pro­gram som har fokus på sikker­het, ved å si at det er for å beskytte nasjonale inter­ess­er. Det er teknisk mulig for de poli­tiske styres­mak­tene å overvåke alle innbyg­gerne via mobil­tele­fon­er og Inter­nett. Alt som trengs er at de store inter­net­t­op­er­atørene og poli­tik­erne går sam­men. Som Pasoli­ni sa det: Vi kan ha et totalis­erende, ikke total­itært, sys­tem. Det vil si et sys­tem der indi­videt ikke lenger kan skjule hem­me­ligheter for stat­en, der hele livs­førse­len er kjent, og iden­titeten er forutbestemt uten­fra. Da ville stat­en kunne ha en full­s­tendig innsikt i hver og ens liv, om det så gjaldt for­bruk eller kjøre­van­er. Bare se på hvor mye infor­masjon vi gir fra oss til mask­in­er og til teknolo­gien. Hvis vi på et eller annet tid­spunkt går over grensen, hva skjer da? Selv de tek­nol­o­giske mulighetene som George Orwell så for seg i 1984 er ikke i nærheten av mulighetene vi har i dag. Hans teleskjer­mer er dagens webkam­era. Vi betrak­ter, vi kan bli betrak­tet, man kan ta over data­mask­in­er og betrak­te andre. Det er allerede tek­nol­o­gisk mulig. Så må man spørre seg hvor­dan man unngår at dette skjer. Men, nå skjer jo dette allerede.

En visjon av Frankrike under Le Pen. (illus­trasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

Bort fra Republikken

VP: På tross av Marine Le Pens store innsats med å avde­monis­ere Front Nation­al, for å gjøre par­ti­et mer pre­sentabelt, er det ikke snakk om et “repub­likan­sk” par­ti i ordets rette forstand?

Dur­paire: Nei, Marine Le Pen pyn­ter på fasaden og ord­bruken (red.anm.: Marine Le Pen over­tok som led­er av Front Nation­al jan­u­ar 2011 etter sin far Jean-Marie Le Pen som hadde ledet par­ti­et siden 1973). Men det ide­ol­o­giske fun­da­mentet til Front Nation­al har ikke endret seg. Det høyreek­streme grunnlaget er fort­satt det samme. I teg­ne­se­rien ser jeg tilbake på Front Nation­als røt­ter. Par­ti­et ble oppret­tet i 1972, ut ifra den nyfascis­tiske grup­perin­gen Ordre Nou­veau, for å sam­le de tidligere pou­jadis­tene (red.anm.: tilhen­gere av Pierre Pou­jade, antipar­la­men­tarisk poli­tisk fig­ur på 1950-tal­let), Petain-tilhen­gere og nynazis­ter. Med trikoloren som logo kopierte Front Nation­al den ital­ienske beveg­elsen Movi­men­to Sociale Ital­iano, MSI, oppret­tet av Mus­soli­n­is støtte­spillere i 1946.

Foruten selve oppret­telsen av par­ti­et er det mange andre eksem­pler som vis­er at Front Nation­al ikke hør­er hjemme i den franske repub­likken. Under val­gkam­p­en til region­al­val­get i 2015 var Marine Le Pen kan­di­dat for Nord-Pas-Calais, og var den eneste kan­di­dat­en som sa at hun ville kutte støt­ten til kul­tur. I til­legg, i løpet av det samme tv-pro­gram­met, sa hun at utlendinger med lovlig opphold burde betale for å gå på offentlig skole. Hun anty­det dessuten at hun ikke ville ha ven­tet på en juridisk bestem­melse for å ta en admin­is­tra­tiv avgjørelse. Hva mer trengs det for å se at man befinner seg uten­for de franske repub­likanske prin­sip­pene? Front Nation­al for­fek­ter dessuten et iden­titets­be­grep som er etnisk fun­dert, og som sier at for å være fran­sk, må man være hvit og kris­ten. Det som er sikkert, er at iden­titet­saspek­tet er helt sen­tralt for dem, mens det sosioøkonomiske er en juster­bar vari­abel som kom­mer i andre rekke. Det siste eksem­pelet vi har sett, er Marine Le Pen som sier, i det samme tv-pro­gram­met, at en russ­er kan ha dobbelt stats­borg­er­skap med Frankrike, men ikke en per­son fra Sene­gal. Men det er jo Sene­gal og Frankrike som har tette his­toriske bånd! Hvis ikke dette han­dler om rase, så vet ikke jeg. En slik etnisk forståelse er dessuten veldig ikke-fran­sk. Allerede på 1800-tal­let skilte Ernest Renan mel­lom Frankrikes “ønske om å leve sam­men” og Tysk­lands mer etniske visjon. På denne tiden gjaldt det selvføl­gelig kon­flik­ten om Alsace-Lor­raine, men det som Renan skriv­er er vik­tig: Innbyg­gerne i Alsace-Lor­raine kunne komme fra en tysk kul­tur men ha et fran­sk kall, for­di de ville bli franske!

VP: Dere under­strek­er likev­el i teg­ne­se­rien at dik­taturet som Marine Le Pens Front Nation­al inn­før­er, er mulig helt enkelt ved at de tar i bruk lovene som er ved­tatt i løpet av de siste årene i kam­p­en mot ter­ror, og på grunn av for­fat­nin­gen fra 1958. Leg­ger de franske insti­tusjonene til rette for et høyreek­stremt diktatur?

Dur­paire: For det første må det sies at hver gang et sam­funn går over til å bli dik­ta­torisk, skjer det ganske så umerke­lig. På 1930-tal­let sa man “ikke bekym­re dere, Hitler er en tulling!”, slik som man sier i disse dager: “Trump er en tulling!”. Det er lær­dom­men fra Ionescos teater­stykke Neshor­net: Vi leg­ger ikke merke til endrin­gene som er i ferd med å skje. Når det gjelder antiter­rorlovene trekker vi særlig frem loven av 23. jan­u­ar 2006 som sier at man kan holdes i varetekt uten advokat i 72 timer, loven om unntak­stil­stand av 3. april 1955 som tillater nat­tlige hus­ransakelser, og dessuten etter­ret­ningsloven ved­tatt i april 2015, i kjøl­van­net av Char­lie Heb­do-atten­tatet, som tillater instal­ler­ing av “svarte bokser” hos inter­net­tleverandør­er og som gir sikker­het­st­jen­esten rett til å fore­ta tele­fon­av­lyt­tinger. Etter atten­tatene ville myn­dighetene beskytte det franske folk og vise folk at de gjorde det. Men jeg tror ikke vi har tatt debat­ten og sett godt nok på hva som har ført til dette og hvilke føl­ger det kan få. Så spørsmålet vi stiller er: “Hva skjer hvis disse lovene ender i fanget til Marine Le Pen?”. Særlig for­di hun vil kunne si “jeg hadde ikke noe med det å gjøre, jeg tar bare i bruk det eksis­terende lovver­ket!». Lovene som er ment til å ta ter­ror­is­ter, kan benyttes til å skape vanske­ligheter for både jour­nal­is­ter og innbyg­gere. Dette er noe som burde vekke bekymring.

Marine Le Pens seiers­marsj i teg­ne­se­rien La Prési­dente (illus­trasjon: Farid Boudjellal/Les Arenes BD).

VP: Og når det gjelder for­fat­nin­gen fra 1958?

Dur­paire: I Frankrike inklud­erte ikke den femte repub­likkens insti­tusjon­er et mak­t­fordel­ingssys­tem slik man har i USA. Den franske pres­i­den­ten har mange flere full­mak­ter og par­la­mentet fun­ger­er nesten som et sand­påstrøing­sor­gan. Det er en stor forskjell fra det amerikanske sys­temet der pres­i­den­ten befinner seg i en helt låst situ­asjon hvis han ikke har fler­tall i Kon­gressen, for ikke å glemme mak­ten som dom­sto­lene og etter­ret­ningst­jen­esten besit­ter. I Frankrike ville det være mye enklere å få i stand et autoritært regime.

Hva med motstanden?

VP: Men i løpet av de fem årene et pres­i­dent­man­dat var­er, ville det ikke dannes opprørs­beveg­elser, mot­stand, i befolknin­gen, i stat­sap­pa­ratet og i media? 

Dur­paire: Angående stat­sap­pa­ratet tilsi­er his­to­rien at man ikke kan ha full tillit til dets mot­stand­sevne. Det vil være mange tilhen­gere og noen få mot­standere. Dette kjen­ner vi godt fra Pri­mo Levis bøk­er. Man må heller ikke tro at poli­ti­et ikke vil følge instrukser fra et Front Nation­al ved mak­ten. Mange poli­ti­folk gjør en utrolig flott jobb, men blant dem finner man i dag medlem­mer av Bloc Iden­ti­taire (red.anm.: en region­al høyreek­strem beveg­else oppret­tet i 2003) og Front Nation­al, som går bevisst inn i poli­tit­jen­este i ondsin­net hen­sikt. Det er en rasis­tisk og fascis­tisk åre som er i ferd med å for­plante seg i de statlige insti­tusjonene. Noe som man er nødt til å ta på alvor og innse at er i ferd med å utfolde seg rett foran øynene på oss, før det er for sent. Med tanke på befolknin­gen, så er opprør og mot­stand to vik­tige franske tradis­jon­er. Det har vi sett ved flere anled­ninger. Men demon­strasjonene som vil komme like etter Marine Le Pens val­g­seier vil opp­fattes som anti­demokratiske. Og det å gå ut i gatene for å si sin mening vil bli stadig mer vanske­lig med en reg­jer­ing som styr­er poli­ti og mil­itærstyrk­er. Den femte repub­likken har dessuten et styre­sett som gjør det mulig for den poli­tiske styres­mak­ten å holde seg ved mak­ten, å mot­stå kris­er. Det var også slik de Gaulle hadde tiltenkt den. Insti­tusjonene han inn­førte var et resul­tat av de to store krisene som Den andre ver­den­skrig og Algerie-kri­gen utgjorde.

VP: Hvilken betyd­ning vil Marine Le Pens pres­i­dentskap ha i inter­nasjon­al sammenheng?

Dur­paire: Når det gjelder EU, vil unio­nen rakne hvis Marine Le Pen går inn for å trekke seg ut av eurosamar­bei­det. Men ikke minst også for­di hennes seier i det franske pres­i­dent­val­get vil ha en domi­no­ef­fekt der alle europeiske land vil vende blikket innover mot nasjonale anliggen­der og skaffe seg en mini-Trump ved mak­ten. I resten av ver­den vil vi kunne oppleve det som Samuel Hunt­ing­ton beskriv­er i boken The Clash of Civ­i­liza­tions. Hver sivil­isas­jon vil bry seg om seg selv i stedet for å blande seg med andre. Jeg er likev­el heller opti­mistisk med tanke på dette siste. Det er som om dette iden­titet­sori­en­terte synet syn­ger på siste ver­set, for de flerkul­turelle sam­funnene kom­mer til ikke å la seg stoppe så lett, om enn bare på grunn av de mange per­son­lige bån­dene som er knyt­tet på kryss og tvers av kontinentene.

VP: Mye av det du har skrevet i denne teg­ne­se­rien, som Don­ald Trumps seier i det amerikanske pres­i­dent­val­get, har blitt et fak­tum. Er det noe som gjen­står å gjøre for å unngå at Marine Le Pen blir Frankrikes president?

Dur­paire: En rent poli­tisk fak­tor som vil kunne være et mulig hin­der for seier til Le Pen, er Emmanuel Macron (red.anm.: tidligere økonomi­min­is­ter i Hol­lande-reg­jerin­gen og nå pres­i­den­tkan­di­dat fra sen­trum-ven­stre). Macron kan få halv­parten av stemmene fra høyres­i­den og fra ven­stres­i­den i første runde, og deretter sikre seg en stor nok over­føring av stem­mer fra høyre- og ven­stres­i­den i andre runde. Dette kan utgjøre det siste hin­deret for Front Nation­al. Også har jeg i bunn og grunn stor tro på en human­is­tisk folke­beveg­else som vil kunne overgå den nasjonale. For å komme dit, må vi skape en sivil­isas­jon som er tuftet på relasjon­er mel­lom men­nesker på tvers av kon­ti­nen­ter, og som helt konkret kan fun­gere som en demokratisk opp­dragelse. Jeg er tilhenger av en sterk stat som satser tungt på utdan­ning på alle nivåer. Frankrike er en nasjon som i stor grad la det intellek­tuelle grunnlaget for human­is­men og uni­ver­sal­is­men. Mens opplysningsti­dens human­isme var av den mer over­bærende typen som ikke forhin­dret koloni­ti­den, kan Frankrike i dag støtte seg til for­fat­tere som Edouard Glis­sant fra Mar­tinique, en av de store tenkerne om mel­lom­folke­lige relasjon­er, som han kalte “mon­di­al­ité”, og det fran­skspråk­lige fel­lesskapet, franko­fonien. Frankrike har alt som trengs for å gjen­skape en slik mod­erne og relasjonell humanisme.