Derfor lagde vi en superenkel valgomat i VG

Målet er at alle skal finne valgomaten vår interessant, uansett hvilke kunnskaper de har på forhånd.

VG har som lede­stjer­ne å være grun­di­ge og kor­rek­te, sam­ti­dig som vi skal være lett­fat­te­li­ge og gjer­ne under­hol­den­de. Alle lese­re skal ha utbyt­te av VGs dek­ning av norsk poli­tikk, enten de har sto­re eller små kunn­ska­per fra før. Vi arbei­der mål­ret­tet for å enga­sje­re alle alders­grup­per – også yng­re lesere.

Man­ge av våre kon­kur­ren­ter har tra­di­sjo­nelt hatt svært omfat­ten­de valg­o­ma­ter med man­ge spørsmål/påstander, vek­ting og så vide­re – så i år lå det i kor­te­ne at vi måt­te prø­ve å lage noe kort og fyn­dig.

Den størs­te utford­rin­gen med å ha vel­dig man­ge påstan­der man skal si seg enig eller uenig i, er at lese­rens for­vent­ning om et pre­sist resul­tat sti­ger i takt med antall påstan­der – uten at meng­den nød­ven­dig­vis gjør resul­ta­tet noe riktigere.

En annen utford­ring med man­ge påstan­der er at det blir vans­ke­lig for utvik­le­ren å ha over­sikt over alle muli­ge utfall. Vi fnis­te for eksem­pel litt av en tid­li­ge­re valg­omat som anbe­fal­te Venst­re hvis man svar­te «vet ikke» til samt­li­ge påstan­der – vi tror det var utilsiktet.

Valg­o­ma­ter: Auto­ma­ti­sert valghjelp

I den and­re enden av ska­la­en er det ingen grunn til å leg­ge skjul på at vi var fasci­nert av Ber­gens Tiden­des hur­tig-valg­omat fra for­ri­ge valg. Den frem­står som en spøk, men er sam­ti­dig – i teori­en – 100 pro­sent treff­sik­ker. Pro­ble­met er selv­føl­ge­lig at vel­ge­ren kan være uenig med sitt favo­ritt­parti i akku­rat de pro­blem­stil­lin­ge­ne utvik­le­ren har valgt ut.

Vi end­te opp med en mel­lom­ting. Det­te val­get står mel­lom to poli­tis­ke blok­ker og to stats­mi­nis­ter­kan­di­da­ter, så vi span­de­rer fire påstan­der for å plas­se­re bru­ke­ren i rik­tig blokk. Hvis det står 2–2 etter de fire påstan­de­ne, spør vi bru­ke­ren rett ut om hun fore­trek­ker Jonas eller Erna som stats­mi­nis­ter. Vi vur­der­te len­ge om også det­te spørs­må­let bur­de vært en poli­tisk påstand, men vi valg­te som vi gjor­de for­di stats­mi­nis­ter­kan­di­da­ten for man­ge kan være vel så vik­tig som ideologi.

Der­et­ter bru­ker vi fra én til fire påstan­der på å fin­ne rik­tig par­ti innen­for sosia­lis­tisk- eller bor­ger­lig-blok­ken. Dis­se påstan­de­ne vil variere etter hva bru­ke­ren har svart tid­li­ge­re. (Hvis du alle­re­de har uttrykt skep­sis til stat­lig sty­ring og økte skat­ter, er det liten vits i å spør­re om du synes det er en god idé å gjen­nom­føre en revo­lu­sjon for at sta­ten skal over­ta pro­duk­sjons­mid­le­ne.) Miljø­par­ti­et De Grøn­ne er en slags joker som tvi­hol­der på sin blokk­uav­hen­gig­het, og der­for kan vel­ge­re på beg­ge sider få dem som resultat.

Målet var at valg­o­ma­ten skul­le være så treff­sik­ker som mulig, selv om vi har fær­re spørs­mål enn van­lig, skri­ver artikkelforfatterne.

Vi har lagt mye arbeid i å fin­ne tema­er som er vik­ti­ge for hvert par­ti og deres vel­ge­re. Målet var at valg­o­ma­ten skul­le være så treff­sik­ker som mulig, selv om vi har fær­re spørs­mål enn van­lig. Hvis noen tror det er mind­re jobb å lage en valg­omat med få spørs­mål enn en med man­ge, kan vi her­ved avkref­te det.

Målet er at alle skal fin­ne valg­o­ma­ten vår inter­es­sant, uan­sett hvil­ke kunn­ska­per de har på for­hånd. Den­ne utford­rin­gen har vi for­søkt å løse ved å gjø­re selve påstan­den så enkel som mulig, uten kom­pli­ser­te ord, og at det hel­ler føl­ger en utdy­pen­de tekst til hver påstand.

Den gra­fis­ke utfor­min­gen av valg­o­ma­ten er nok­så enkel. Det skyl­des at de fles­te leser­ne våre leser oss på mobilskjermen.

Siden valg­o­ma­ten hand­ler om å fin­ne en «match», har vi latt oss inspi­re­re av sjek­ke-apper som Tin­der. Det kul­mi­ne­rer med at et knip­pe røde hjer­ter farer over skjer­men når man har fun­net en «match». Først da hjer­te­ne kom på plass, føl­te vi at valg­o­ma­ten begyn­te å fin­ne for­men. Vi er ikke noen fasit for hva folk bør stem­me, og prø­ver hel­ler ikke å frem­stå som det.

Besøks­tal­le­ne for valg­o­ma­ten er gode, som for­ven­tet. Men vi har latt oss over­ras­ke over at Sna­pchat-ver­sjo­nen av valg­o­ma­ten ale­ne er besøkt omtrent 100 000 gan­ger, med en snittlese­tid på halv­an­net minutt. Halv­par­ten av Sna­pchat-bru­ker­ne er under 18 år, og de bru­ker leng­re tid enn gjen­nom­snitts­le­se­ren! Det er langt over hva vi for­ven­tet, og det kan tyde på at vi har lyk­tes i noe av det vi forsøkte.

Når valg­o­ma­ten er full­ført, ledes lese­ren vide­re til «Kam­pen om regje­rings­mak­ten». Her mener vi selv at vi er for­bil­led­lig peda­go­gis­ke i å frem­stil­le en kom­pleks sak enkelt. En svak­het ved tra­di­sjo­nel­le valg­o­ma­ter er at gra­den av enig­het med parti­pro­gram­met ikke all­tid avgjør hva folk stem­mer; det kan være vel så avgjø­ren­de hvem par­ti­et vil sam­ar­bei­de med etter valget.

Vi er ikke noen fasit for hva folk bør stem­me, og prø­ver hel­ler ikke å frem­stå som det

Når vi snak­ker om stor­tings­valg-leke­tøy, vil vi også trek­ke frem «Slik kun­ne Stor­tin­get blitt» – en valg­ord­ning-kalk­u­la­tor der lese­ren kan se hvor­dan valg­re­sul­ta­tet kun­ne blitt hvis valg­ord­nin­gen had­de vært litt anner­le­des. Her kan lese­ren ner­de seg gans­ke langt ned i mate­ri­en. Den­ne kalk­u­la­to­ren har vi også brukt som verk­tøy for å lage egen jour­na­lis­tikk, for eksem­pel da Frem­skritts­par­ti­et fore­slo høy­ere sperre­gren­se (nei­men, skul­le du ha sett: Frem­skritts­par­ti­et vil­le fak­tisk tje­ne på høy­ere sperre­gren­se!).

Alli­an­se-over­sik­ten og valg­ord­ning-kalk­u­la­to­ren er ikke valg­o­ma­ter i klas­sisk for­stand, men de er en del av VGs til­bud av inter­ak­tivt valg­stoff, og må sees i sam­men­heng. Noen vil nok hev­de at vår valg­omat er i kna­ppes­te laget. Da kan vi kon­tre med at kon­kur­ren­te­nes valg­o­ma­ter i liten grad gir lese­ren infor­ma­sjon om hvil­ke regje­rings­kon­stel­la­sjo­ner som egent­lig er aktu­el­le for par­ti­et de ender opp med. Og at kon­kur­ren­te­nes dek­ning av hvor­dan stor­tings­val­get i 1949 vil­le ha gått hvis D’Hondts man­dat­for­de­lings­me­to­de had­de blitt byt­tet ut med Sain­te-Laguës modi­fi­ser­te meto­de det året i ste­det for fire år sene­re, også frem­står i over­kant minimalistisk.

TEMA

V

algomat

6 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen