Valgomatenes forvridde virkelighet

Val­go­mater har blitt et van­lig innslag i norske val­gkam­per. En val­go­mat ber deg svare på noen poli­tiske hold­ningsspørsmål, og bereg­n­er ut fra det hvilket poli­tisk par­ti som samsvar­er best med dine hold­ninger. Mange bruk­er slike val­go­mater som under­hold­ning, men flere tar også val­go­mater for å få råd­givn­ing om hvilket par­ti man bør stemme på. Min kol­le­ga Rune Karlsen vis­er til at bruken øker, og at den påvirk­er vel­gernes parti­valg. I den grad vel­gere bruk­er val­go­mater til poli­tisk råd­givn­ing og ikke bare under­hold­ning, bør man være opp­merk­som på deres mangler.

Det høres til­forlatelig ut å kunne out­source val­gets kvaler til en automat. Dataen hold­er orden på dine hold­ninger og par­tienes pro­gram­mer, og sum­mer­er til slutt opp det rik­tige svaret, ikke sant? Så enkelt er det ikke. Når de som lager val­go­mat­en vel­ger ut enkelte hold­ningsspørsmål, vel­ger de sam­tidig bort flesteparten. Første fil­trering av virke­ligheten han­dler alt­så om hvilke sak­er som blir val­gt ut, og hvilke som ikke blir det. Og når det foregår en sil­ing, bør man alltid stille seg spørsmålet: Hvilken slag­side har denne utsil­ing­spros­essen? Hvor rep­re­sen­ta­tiv er utvel­gelsen av val­go­mat­spørsmål for alle rel­e­vante poli­tiske spørsmål i Norge?

Majoriteten av hold­ningsspørsmål er ikke inklud­ert i den automa­tis­erte råd­givn­ingst­jen­esten. Hva som opp­fattes som vik­tige poli­tiske sak­er vari­er­er etter hvilken vel­ger man spør, men de fleste vel­gerne vil ikke få dekket alle de sak­ene de bryr seg om i en val­go­mat. Mange val­go­mater spør hvor vik­tig vel­geren synes sak­ene som er tatt med er, men de får ikke spurt hvor vik­tige sak­ene som ikke er tatt med i bereg­nin­gen er for velgeren.

Antake­ligvis velges spørsmål som evn­er å skille mel­lom par­tiene. En val­go­mat skal tross alt gi et tydelig råd. Slagsi­den – eller biaset – er da i så fall at spørsmå­lene fort over­driv­er forskjellen mel­lom par­tiene. Val­go­mat­en vil alt­så gi et mer bas­tant råd enn det er grunnlag for i den virke­lige verdenen.

Det finnes en rekke andre mulige årsak­er til at val­get av val­go­mat-spørsmål har bias. For eksem­pel kan kom­mer­sielle inter­ess­er hos de som er vert for val­go­mat­en spille inn, og poli­tiske prefer­anser hos de per­son­ene som bestem­mer spørsmå­lene kan spille inn. Man kan aldri helt fri seg fra dette prob­lemet. Det som er vik­tig er der­for at beslut­ning­spros­essen – måten man gikk fram for å velge ut spørsmål – er begrun­net og åpent tilgjen­gelig for vel­gerne. Hvilke per­son­er var med å bestemme? Hadde de poli­tiske par­tiene medbestem­melse? Ble noen parti­er ute­latt? Hva var beslut­ningstak­ernes kri­terier for å velge spørsmål?

Likeså må måten svarene behan­dles på være åpent tilgjen­gelig. Hvilken metode benyttes for å reg­ne ut rådet? Er det en enkel sum­mer­ing av score, eller mer sofistik­erte prediksjonsmodeller?

Et annet poeng: En val­go­mat tar ikke hen­syn til et par­tis gjen­nom­føring­sevne av den poli­tikken de står for. Én ting er å matche en vel­gers poli­tiske hold­ninger med et par­ti, en annen ting er om dette par­ti­et er det rette for vel­gerens ulti­mate mål. Det enkle, men ofte under­kom­mu­nis­erte argu­mentet i Orit Kedars glim­rende bok “Vot­ing for pol­i­cy, not par­ties” er at vel­gerne stem­mer for å bevege poli­tikken i ret­ning av deres egne prefer­anser. Parti­valg er et mid­del på vei mot målet, og ikke et endelig mål i seg selv. Det er ikke alltid gitt at man skal stemme på det par­ti­et som lig­ger nærmest ens egne prefer­anser hvis endemålet er poli­tisk endring. Enkelte parti­er kan ha utfor­dringer knyt­tet til å få gjen­nom­ført poli­tikken sin, kan­skje for­di de har svake ledere, eller for­di de har lav sannsyn­lighet for å komme i reg­jer­ing. Vel­gere som skal mak­simere nyt­ten av sin stemme behøver å ta slike hen­syn,  men val­go­mater evn­er ikke å fange opp slike rel­e­vante betraktninger.

Nøkkelor­dene for val­go­mater for å opp­nå legit­imitet som poli­tiske råd­gi­vere er trans­parens, etter­ret­te­lighet, og bevis­s­thet omkring deres bias. For at vel­gerne skal kunne ta val­go­mater på alvor, må de kunne få vite hvor­dan de kom­mer fram til sine svar. I mot­set­ning til innbyg­gerne i Lit­tle Britain som aldri helt forstod hvor­for reise­byråets data­maskin avviste deres ferieønsker: https://www.youtube.com/watch?v=0n_Ty_72Qds