Forskningsformidling i politiske minefelt

Forskere på politisk kontroversielle emner kan oppleve at både integritet og troverdighet blir angrepet når resultatene skal formidles. Mange kan reagere med å trekke seg vekk fra offentligheten, forteller sosiolog og migrasjonsforsker Mette Andersson.

Alle­re­de tid­lig i arbeids­li­vet opp­lev­de Met­te Anders­son hvor­dan det å være fors­ker på migra­sjons­fel­tet, gjør at folk du møter i hver­da­gen til­leg­ger deg menin­ger om tema­et. Å være fors­ker på beten­te tema­er kan opp­le­ves som å navi­ge­re et poli­tisk mine­felt med hard objek­ti­vi­tet som enes­te hjelpe­mid­del.

Anders­son har inter­vju­et 31 migra­sjons­fors­ke­re om hvil­ke vur­de­rin­ger de gjør når de går ut i offent­lig­he­ten for å for­mid­le sine resul­ta­ter, og hvil­ke opp­le­vel­ser de sit­ter igjen med. Det har blitt til boka Kam­pen om viten­ska­pe­lig­he­ten  Forsk­nings­kom­mu­ni­ka­sjon i et poli­tisk betent felt, som kom ut i høst. I det­te inter­vju­et for­tel­ler hun om sine funn.

Formidlingens pris

I Kam­pen om viten­ska­pe­lig­he­ten skri­ver Met­te Anders­son at et gjen­nom­gangs­tema for boka er hva det bør kos­te å dri­ve med forsk­nings­for­mid­ling. Å være fors­ker på beten­te tema­er som ofte vies mye plass i medie­ne, kan brin­ge med seg utford­rin­ger som and­re fors­ke­re ald­ri tren­ger bekym­re seg for. Det kan stil­les spørs­mål ved din forsk­nings­mes­si­ge integri­tet, om du er i lom­men på stat eller poli­ti­ke­re, men også det som ver­re er. Fle­re av migra­sjons­fors­ker­ne som Anders­son inter­vju­er for­tel­ler at de har opp­levd å bli plas­sert på «lands­svi­ker­lis­ter» på net­tet, og at de har fått trus­ler etter medie­opp­tre­de­ner. Anders­son for­tel­ler at det fører til at fors­ke­re til­pas­ser seg medie­hver­da­gen de kom­mer ut i idet de for­mid­ler.

– Hvis du er erfa­ren i det­te fel­tet, ten­ker du gjen­nom hvor­dan det du sier kan bli plas­sert og kob­let til uli­ke poli­tis­ke stå­ste­der. Du kan ikke nød­ven­dig­vis unn­gå det, sier Met­te Anders­son. Foto: Uni­ver­si­te­tet i Oslo

– Hvis du er erfa­ren i det­te fel­tet, ten­ker du gjen­nom hvor­dan det du sier kan bli plas­sert og kob­let til uli­ke poli­tis­ke stå­ste­der. Du kan ikke nød­ven­dig­vis unn­gå det. Du for­sø­ker å for­mid­le så nyan­sert som mulig det som er dine funn, men du skal ut i en offent­lig­het og en medie­lo­gikk som ikke nød­ven­dig­vis pre­ges av akku­rat det sam­me foku­set på nyan­se som forsk­ning gjør. For­di det skal være kla­re­re blir det omfor­met, og der­for let­te­re å kob­le til eks­pli­sit­te poli­tis­ke stand­punk­ter på migra­sjons­fel­tet, sier Anders­son til Vox Pub­li­ca.

Et begrenset ytringsrom

Nøy­tra­li­tet er sen­tralt for man­ge av fors­ker­ne Anders­son inter­vju­er. En øns­ker gjer­ne å kom­me ankla­ger om poli­tisk til­hø­rig­het og lig­nen­de i for­kjø­pet, og der­for å fram­tre så verdi­nøy­tralt som mulig. En kan spør­re seg hvil­ke kon­se­kven­ser det får for for­mid­lin­gen, og om det begren­ser fors­ker­nes ytrings­rom.

– Jeg tror nok at det har vært en tendens de sis­te åre­ne til at man ver­ken tør det eller øns­ker å være nor­ma­tiv. Fors­ker­ne orker ikke å stå i den debat­ten, hvor de får så mye pes. Noe som jeg ten­ker på et vis er synd, men det er også vik­tig at fors­ke­re skil­ler mel­lom når de utta­ler seg bare på basis av en ren beskri­vel­se av resul­ta­ter fra sitt for­ri­ge pro­sjekt og et mer over­ord­net per­spek­tiv, for eksem­pel på migra­sjon og Nor­ge som fler­kul­tu­relt sam­funn, som de har opp­ar­bei­det seg over fle­re år.

I boka påpe­ker Anders­son at det i prak­sis er umu­lig helt og hol­dent å unn­gå et nor­ma­tivt ele­ment, for­di det å fors­ke sam­funns­vi­ten­ska­pe­lig inne­bæ­rer å ta nor­ma­ti­ve beslut­nin­ger. Forsk­nings­fo­kus, teo­re­tis­ke per­spek­ti­ver og hvil­ke defi­ni­sjo­ner man benyt­ter seg av er alle nor­ma­ti­ve vur­de­rin­ger.

– Jeg kom­men­te­rer at sam­funns­forsk­ning i stor grad hand­ler om pro­ses­ser som er nor­ma­tivt fun­dert i sam­fun­net. Det er en ame­ri­kansk sosio­log, And­rew Abbott, som er opp­tatt av det­te med hva som er det empi­ris­ke og hva som er det nor­ma­ti­ve. Han bru­ker et eksem­pel om at vi ser på en gutt som står og teg­ner på en vegg i en bygate. Det er et empi­risk fak­tum at den­ne gut­ten teg­ner på en vegg. Men hva det inne­bæ­rer som et sam­funns­mes­sig feno­men, er det litt mer strid om. Er det han gjør en teg­ning? Er det kunst? Er det uttrykk for mot­stand? Er det graf­fi­ti, og er i så fall graf­fi­ti noe posi­tivt eller neg­a­tivt? Det er et hav av uli­ke tolk­nin­ger som åpner seg med en gang du snak­ker om sam­funns­vi­ten­skap. Men det at vi har det er ikke noe som ikke for­plik­ter oss til å gjø­re så rede­lig og god meto­disk og gjen­nom­sik­tig forsk­ning som mulig. Det er helt sen­tralt for at forsk­nin­gen skal få legi­ti­mi­tet.

Nye forskere – nye utfordringer

Anders­son gjør i boka et poeng ut av å inter­vjue uli­ke gene­ra­sjo­ner migra­sjons­fors­ke­re, for å utfors­ke om det fin­nes for­skjel­ler i hvil­ke opp­le­vel­ser de fers­ke­re fors­ker­ne har av å for­mid­le til offent­lig­he­ten i for­hold til dem som har holdt på en stund. Av de yng­re fors­ker­ne fan­tes det man­ge som i utgangs­punk­tet var posi­ti­ve til medie­ne og deres hen­ven­del­ser, men det fan­tes også opp­le­vel­ser som gikk igjen og som ble opp­levd som mind­re given­de.

Met­te Anders­sons bok er fritt til­gjen­ge­lig via Idunn.

– Jeg bru­ker noen eksemp­ler på et par opp­le­vel­ser fra noen yng­re sti­pen­dia­ter, som i førs­te møte med medie­ne er vel­dig posi­ti­ve, for­di de vet at når de er i stil­lin­ger på uni­ver­si­te­tet, så skal de for­mid­le. Da har de tatt seg bry­et og brukt lang tid på å sva­re på jour­na­lis­ters spørs­mål og gi mas­se bak­grunns­ma­te­ria­le eller bli inter­vju­et, og blitt lovet at deres per­spek­tiv skal kom­me fram. Så har de opp­levd at det ikke skjer, for da skal medie­ne ha en vink­ling hvor van­li­ge folk skal kom­me fram. Og det at de ikke kredi­te­rer fors­ker­ne i det hele tatt, for å ha gitt et bak­grunns­per­spek­tiv og bak­grunns­in­for­ma­sjon, det opp­le­ver de som gans­ke ille og at det er mis­bruk av tid og eks­per­ti­se.

At det å ikke bli kredi­tert kan opp­le­ves som sårt, er noe Anders­son mener jour­na­lis­te­ne kan ta hen­syn til når de hen­ven­der seg til fors­ker­ne.

– Jour­na­lis­ter kan prø­ve å fin­ne ut om det er en ny og ung fors­ker når de tar kon­takt, og ta hen­syn til de unge. De som er erfar­ne, de er vant til å bli brukt som kil­de for bak­grunns­in­for­ma­sjon og synes det er helt greit. De har ikke så stort behov for å bli kredi­tert selv, for­di at de kan­skje ten­ker at de har vært nok i media. Når en fors­ker for førs­te gang blir kon­tak­tet og leg­ger inn mas­se inn­sats og er posi­tiv over­for medie­ne, så er det greit av medie­ne å behand­le den fors­ke­ren på en god måte til­ba­ke, og ta alvor­lig å kredi­te­re fors­ke­ren for infor­ma­sjo­nen de får.

Medienes ansvar

Redak­sjo­nelt sett råder hun også medie­ne til å ten­ke over hvor­dan de kan til­rette­leg­ge for å beskyt­te fors­ke­re som tar for seg beten­te tema­er fra ube­ha­ge­li­ge opp­le­vel­ser i etter­kant. Hun for­tel­ler at det er spe­si­elt vik­tig å reflek­te­re rundt bruk av kom­men­tar­felt.

– Det er kan­skje greit at ikke alt kom­mer i nett­avi­sen, kan­skje noe bare skal kom­me i tryk­te medi­er. Og så er det jo selv­føl­ge­lig mode­re­ring av debatt­felt. Må det være debatt­felt på alle artik­ler? Man­ge fors­ke­re orker ikke se på debatt­fel­tet, de orker ikke føl­ge med for de blir helt satt ut av det de leser. Jeg ten­ker sær­lig på fors­ke­re som job­ber med kon­tro­ver­si­el­le tema­er, ikke nød­ven­dig­vis bare de yng­re.

Hør podkast fra debatt­møte om tema­et med Met­te Anders­son som inn­le­der:

Når det gjel­der nes­te gene­ra­sjons fors­ke­re er Anders­son bekym­ret for at debatt­kli­ma­et kan føre til at fors­ke­re i mind­re grad orker å stå i stor­men det noen gan­ger kan være å utta­le seg offent­lig og for­mid­le til all­menn­he­ten.

– Jeg ser jo at det er man­ge, man­ge flin­ke folk som bidrar til medie­ne. Jeg ser at det er folk som har iver og enga­sje­ment. Men jeg er også redd for at man­ge av de flin­kes­te og mest enga­sjer­te kan trek­ke seg til­ba­ke for­di det opp­le­ves som ube­ha­ge­lig. En ting er å få fag­lig kri­tikk, som vi fors­ke­re lever med hele tida. Men å få kri­tikk om at du er en dår­lig fors­ker som ikke har pei­ling på hva du snak­ker om, eller at du er bare en sånn venstre­ra­di­kal marx­ist, den typen kri­tikk gjør noe. Fors­ke­re er jo van­li­ge men­nes­ker og de blir red­de, de blir lei seg, de blir bekym­ret for bar­na sine. Det kos­ter en del å stå i det.

TEMA

S

amfunns
forskni
ng

16 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen