Kringkastings­monopolets fall

Oppløsningen av kringkastingsmonopolet endret offentlighetens infrastruktur for godt.

14. sep­tem­ber 1984 kun­ne NRK Dags­revy­en mel­de at poli­ti­et had­de ryk­ket ut og beslag­lagt en tv-anten­ne på Gjø­vik. Anten­nen var en såkalt para­bol, eid av en lokal tv-for­hand­ler som øns­ket å demon­stre­re den nye mulig­he­ten for å ta imot ame­ri­kans­ke og sov­je­tis­ke fjern­syns­pro­gram­mer sendt via satel­lit­ter.

Bak­grun­nen for besla­get var at Tele­ver­kets avde­ling på Hamar had­de rap­por­tert om at slikt utstyr var i bruk uten at kon­se­sjon var gitt, og at for­hand­le­ren der­med had­de over­trådt tele­gra­flo­ven, som had­de stått urørt siden 1930. Den inne­holdt for­bud mot å eie eller være i besit­tel­se av «avsen­de­re og mot­ta­ke­re av med­de­lel­ser, toner, tegn, bil­le­der og lig­nen­de ad elekt­ro­nisk vei», så len­ge utsty­ret ikke var til­latt gjen­nom kring­kas­tings­lo­ven.

Om artik­ke­len:
Artik­ke­len er basert på for­fat­te­rens bidrag i kapit­tel 9: 1980–2000: «Libe­ra­li­se­ring og dif­fe­ren­sie­ring» i Jostein Grips­rud (red.): All­men­nin­gen. His­to­ri­en om norsk offent­lig­het (2017). Oslo: Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Der­for var de 123 uten­lands­ke tv-kana­le­ne som innen utgan­gen av 1984 var gjort til­gjen­ge­lig via den nye para­bol­tek­no­lo­gi­en, ulov­li­ge å mot­ta, med hjem­mel i en 85 år gam­mel bestem­mel­se. 

Ny infrastruktur for offentligheten 

Da Stor­tin­get bare noen måne­der etter aksjo­nen på Gjø­vik åpnet for salg og bruk av para­bol­an­ten­ner for mot­tak av uten­lands­ke fjern­syns­pro­gram­mer, ble avgjø­rel­sen karak­te­ri­sert som «eit av dei vik­ti­gas­te medie­po­li­tis­ke ved­taka den sei­na­re tid» (Haa­kon Blan­ken­borg, Ap, Stor­tin­get, 1984). 

Selv poli­ti­ker­ne som stem­te for lov­end­rin­gen, var over­ras­ket: «Hvis noen had­de for­talt meg for bare kort tid siden at en enstem­mig sam­ferd­sels­ko­mi­te vil­le gå inn for den nå fore­slåt­te til­la­tel­sen for pri­vat­per­soner til fritt å kjø­pe para­bol­an­ten­ner, vil­le jeg trodd ved­kom­men­de had­de sett for man­ge scien­ce fic­tion-fil­mer på Sky Chann­el», uttal­te Anders C. Sjaa­stad fra Stor­tin­gets taler­stol. 

Det­te var langt fra en over­dri­vel­se. Den tek­no­lo­gis­ke infra­struk­tu­ren som teg­net opp de geo­gra­fis­ke og kul­tu­rel­le gren­se­ne for vår offent­lig­het, ble i løpet av svært kort tid end­ret for godt. 

Kring­kas­tings­mono­po­let had­de vart i nes­ten fem­ti år. I dis­se tiåre­ne had­de først NRKs enes­te radio­ka­nal, og så NRKs enes­te tv-kanal, vært sen­tra­le, sam­len­de deler av offent­lig­he­tens infra­struk­tur. Alle som lyt­tet til radio eller så tv, opp­lev­de det sam­me. Hvis noen på job­ben dis­ku­ter­te en tv-debatt fra dagen før, kun­ne det bare dreie seg om én debatt. Refe­rer­te en klasse­ka­me­rat til en spen­nings­se­rie, ja, så var det ikke tvil om hvil­ken serie det var. Den fel­les refe­ranse­ram­men kring­kas­tin­gen had­de skapt – både poli­tisk og kul­tu­relt – kom til å mis­te noe av sin kraft utover på 1980-tal­let.

Liberaliseringens tvetydighet 

Kring­kas­ting i Nor­ge var ikke-kom­mer­si­ell, nasjo­nal, og under­lagt poli­tis­ke krav til pro­gram­pro­fil og -inn­hold. Mono­po­let gikk i opp­løs­ning som føl­ge av helt mot­stri­den­de kref­ter. 

Neden­fra kom loka­le ini­tia­ti­ver, gjer­ne knyt­tet til utdan­nings­in­sti­tu­sjo­ner, til nynorsk­be­ve­gel­sen og til menig­he­ter. Dis­se øns­ket å bru­ke kring­kas­tings­me­die­ne i det loka­les tje­nes­te. Uten­fra kom inter­na­sjo­na­le ini­tia­ti­ver, som beskre­vet av Aps repre­sen­tant Haa­kon Blan­ken­borg: 

«Opnin­ga for dei såkal­la para­bol­an­ten­ne­ne for indi­vi­du­elt mot­tak av utan­lands­ke fjern­syns­pro­gram frå satel­litt vil end­re fjern­syns­til­bo­det for man­ge nord­menn. Eg skal ikkje gi meg inn på ei vur­de­ring av kva­li­te­ten på det ein da kan ta imot etter det nye regel­ver­ket. Eg skal i den­ne saman­hen­gen ber­re nøye meg med å slå fast at det er sterkt «blan­da drops» som vil fal­le ned midt iblandt oss. Men på same tid er det også ei demo­kra­ti­se­ring vi no er vit­ne til, ei demo­kra­ti­se­ring i den for­stand som komi­te­en er inne på, nem­leg at stør­re delar av lan­det no kan nyte godt av dei til­bo­da frå utlan­det som finst, på godt og vondt.» (Stor­tin­get, 1984)

Ap-repre­sen­tan­ten sat­te her ord på libe­ra­li­se­rin­gens tve­ty­dig­het: en skep­sis til fri­slip­pet, en frykt for hva som nå kun­ne ram­me pub­li­kum og hva det kun­ne føre til, men sam­ti­dig et uttalt håp om demo­kra­ti­se­ring, om spred­ning til alle. 

REISESJEKKEN: TVNor­ges pro­gram «Reise­sjek­ken» var et for­var­sel om den type intim-tv som skul­le kom­me. FOTO: Skjerm­dump fra YouT­ube.

Håpet om demo­kra­ti­se­ring var i debat­ten ikke minst knyt­tet til fram­veks­ten av nye stem­mer i dis­trik­te­ne, som kon­trast til NRKs sen­tra­li­ser­te opp­lys­ning. 

Da Stor­tin­get debat­ter­te para­bol­an­ten­ner, var alle­re­de mono­po­let for­melt opp­løst. Etter val­get i 1981 inn­tok Kåre Wil­loch Stats­mi­nis­te­rens kon­tor. Før året var omme, var lov­na­de­ne fra valg­kam­pen og ide­ene fra man­ge års utred­ning og utprø­ving rea­li­sert: Kul­tur­mi­nis­ter Lars Roar Lang­slet åpnet for både nær­ra­dio og til­la­tel­se til å videre­sen­de uten­landsk tv i kabel­nett. 

For høyre­re­gje­rin­gen var moti­va­sjo­nen klar: «stør­re all­si­dig­het og varia­sjons­bred­de i kring­kas­tings­til­bu­det, skjer­pet kva­li­tets­be­visst­het, vide­re ytrings­fri­het, og stør­re valg­mu­lig­het for den enkel­te», som Lang­slet for­mu­ler­te det under presse­kon­fe­ran­sen før jul det året (sitert i Dahl og Bas­ti­an­sen, 2000: 337). 

Underholdnings- og vaktbikkjefjernsyn 

Libe­ra­li­se­rin­gen skul­le føre til mang­fold. Varia­sjons­bred­de ble det. Utover på 1990-tal­let ble pub­li­kum brakt inn i tv-ruten på nye måter, sær­lig gjen­nom uli­ke nye under­hold­nings­pro­gram­mer.

En mile­pæl var da TVNor­ge, som had­de star­tet så smått på slut­ten av 1980-tal­let, lan­ser­te «Reise­sjek­ken» i 1990, med Hall­vard Flat­land som pro­gram­le­der. Her skul­le van­li­ge men­nes­ker fin­ne seg en kjæ­res­te foran kame­ra – et for­var­sel om den typen «intim-tv» som skul­le kom­me de nes­te tiåre­ne. 

Sam­ti­dig utvik­let også jour­na­lis­tik­ken seg. Den skul­le være under­sø­ken­de. I 1991 ble Stif­tel­sen for en Kri­tisk og Under­sø­ken­de Pres­se (SKUP) dan­net, og på tv fikk en slik jour­na­lis­tikk – eller det Hen­rik G. Bas­ti­an­sen kal­ler «vakt­bik­kje­fjern­sy­net» – etter hvert utfol­de seg i egne pro­gram­fla­ter som «Doku­ment 2» på TV 2 og «Brenn­punkt» hos NRK (Bas­ti­an­sen, 2011). 

På 1990-tal­let pro­du­ser­te dis­se redak­sjo­ne­ne en rek­ke avslø­ren­de doku­men­ta­rer, som også skap­te kon­tro­ver­ser og der­med bidro til å utvi­de rom­met for offent­lig debatt. 

NRK i endring

Slut­ten på NRKs mono­pol betyd­de like­vel ikke slut­ten på en sterk kring­kas­tings­po­li­tikk, og hel­ler ikke slut­ten på ide­en om en nasjo­nal, sam­len­de offent­lig­het, kon­sti­tu­ert av kring­kas­tings­me­die­ne. 

Utover på 1980-tal­let, paral­lelt med fram­veks­ten av loka­le ini­tia­ti­ver, spred­ning av kabel- og satel­litt-tv, nye pro­gram­for­mer og rekla­me, end­ret også NRK seg. I 1984 kom P2, lan­dets and­re riks­dek­ken­de radio­ka­nal. NRK byg­de også ut i dis­trik­te­ne. 

Kon­tras­ten var like­vel stor til nær­ra­dio­en. I 1983, etter ett år med nyord­nin­gen, var nær­ra­dio tema for en dis­ku­sjon på NRK.  Det ble vist en repor­ta­sje fra Stav­an­ger, en by med to nær­ra­dio­sta­sjo­ner – Radio Sid­dis og Radio Vest – som til sam­men send­te 70–80 timer i uka, mer enn ti gan­ger det NRK kun­ne til­by lokalt. Kul­tur­mi­nis­ter Lang­slet var meget for­nøyd, og NRK-sjef Bjar­t­mar Gjer­de fryk­tet ikke kon­kur­ran­sen. 

RADIO SIDDIS:  Nær­ra­dio­sta­sjo­nen Radio Sid­dis had­de gode lyt­ter­tall, men ble av etab­ler­te medie­ak­tø­rer sett på som en «leke­stue for ama­tø­rer» FOTO: Flickr/Fanden selv (CC: by-nc-sa)

Lyt­ter­sta­ti­stikk fra den­ne peri­oden i norsk kring­kas­tings­his­to­rie er man­gel­full, men iføl­ge en under­sø­kel­se Stav­an­ger Aften­blad gjen­nom­før­te i 1983, var Stav­an­ger en fore­gangs­by når det gjaldt bruk av lokal­ra­dio: Hele 20 pro­sent var dag­li­ge lyt­te­re av Radio Sid­dis, mens den krist­ne Radio Vest kun­ne skil­te med 9 pro­sent dag­li­ge lyt­te­re. 

Det­te var opp­sikts­vek­ken­de tall sam­men­lig­net med and­re byer, der enkelt­sta­sjo­ner ikke kom over 5 pro­sent opp­slut­ning (Hågen­sen og Tol­lers­rud, 1983:70ff). 

I repor­ta­sjen lov­pris­te en repre­sen­tant for pub­li­kum de nye kana­le­ne, både for lett under­hold­ning og aktu­elt stoff. Den etab­ler­te medie­bran­sjen fram­sto imid­ler­tid mer skep­tisk: Redak­tør Eng­wall Pahr Iver­sen i Roga­land Avis kal­te i NRK-repor­ta­sjen nær­ra­dio­en en «leke­stue for ama­tø­rer». For­kla­rin­gen på popu­la­ri­te­ten, men­te Iver­sen, måt­te lig­ge i at musik­ken «durer laus hele vei­en».

Demokratisering av eteren 

Det er ikke tvil om at nær­ra­dio­en bidro til stør­re mang­fold i pro­gram­for­mer og til en demo­kra­ti­se­ring av medi­et både ved at fle­re nye stem­mer slapp til, og at loka­le saker nå kun­ne dek­kes i detalj i mye stør­re utstrek­ning. 

Da kring­kas­tings­me­die­ne fra 1920-tal­let grad­vis spred­te sine sig­na­ler utover lan­det og gjor­de det mulig for nasjo­nens peri­fe­ri å knyt­te seg til mak­tens sen­trum, opp­sto en ny mulig­het for bor­ger­ne til å opp­le­ve og del­ta i den medi­er­te offent­lig­he­ten. 

Med lokal kring­kas­ting ble også bor­ger­nes for­bin­del­se til loka­le makt­sen­tra bed­re, og selv om radio­ens form for­ut­sat­te at noen få kom til orde og man­ge lyt­tet, bidro like­vel utvik­lin­gen til at langt fle­re fikk slip­pe til over ete­ren. 

Depar­te­men­tet var opp­tatt av å åpne opp kring­kas­tin­gen, kon­kret håpet man at lokal­ra­dio skul­le bidra til «økt triv­sel» i nær­mil­jø­et, og til at fri­vil­li­ge orga­ni­sa­sjo­ner uten mulig­het til å gi ut eget for­enings­blad, kun­ne bru­ke radio­en til for­mid­ling (Syv­ert­sen, 1987). 

Da medie­fors­ker Tri­ne Syv­ert­sen gjor­de opp sta­tus for den kort­sik­ti­ge effek­ten av mono­pol­brud­det på midt­en av 1980-tal­let, var inn­tryk­ket imid­ler­tid noe blan­det: Nye grup­per had­de slup­pet til blant kon­se­sjo­næ­re­ne, men kom­mer­si­el­le aktø­rer, etab­ler­te avis­hus og poli­tis­ke par­ti­er var også tungt til ste­de. 

Og selv om mino­ri­te­ter – både nasjo­na­le mino­ri­te­ter, funk­sjons­hem­me­de og «orga­ni­ser­te homo­fi­le» – fikk tak i lokal­ra­dio­kon­se­sjo­ner, betyd­de ikke det at sli­ke grup­per, spredt over sto­re deler av lan­det, nød­ven­dig­vis fikk en radi­kalt anner­le­des repre­sen­ta­sjon. 

Populærmusikk og amatører

Det som fin­nes av pro­gram­ana­ly­ser fra den tid­ligs­te peri­oden, nyan­se­rer også bil­det av den nye typen kring­kas­ting: Blant åtte kana­ler som send­te i Oslo i 1983, var musikk­an­de­len ikke sær­lig høy­ere enn det NRK kun­ne skil­te med (43,3 pro­sent mot 40 pro­sent i NRK P1), men sjang­re­ne som domi­ner­te, var helt anner­le­des: 55 pro­sent kun­ne kate­go­ri­se­res som pop, rock og dis­co. 

De to sist­nevn­te sjang­re­ne figu­rer­te ikke engang på NRKs lis­te ved inn­gan­gen til 1980-tal­let, og pop utgjor­de sam­let 2,2 pro­sent av musik­ken på NRKs radio­ka­na­ler. Sam­ti­dig bidro lokal­ra­dio­en til at mer norsk musikk kom på luf­ta (41 pro­sent norskan­del mot NRKs 16,1 pro­sent i 1979). 

Nyhe­ter var det imid­ler­tid lite av på lokal­ra­dio­en i Oslo i den­ne tid­li­ge fasen: Kun 4 pro­sent av pro­gram­inn­hol­det, mot i under­kant av 20 pro­sent hos NRK i 1979. 

Stoff­mik­sen gjor­de at det loka­le kul­tur­li­vet ble vin­ner­ne – de som i førs­te rek­ke fikk en ny adgang til kring­kas­tings­of­fent­lig­he­ten i den­ne peri­oden, var «rocke­ban­det som har fått pres­set sin førs­te pla­te, ama­tør­revy­ene på sko­ler og uni­ver­si­te­ter, de frie tea­ter­grup­pe­ne som utford­rer all­menn­he­ten med utra­di­sjo­nel­le opp­set­tin­ger: sli­ke går gjer­ne pre­sen­ta­sjons­run­der via fem–seks nær­ra­dio­stu­dio­er» (Hågen­sen og Tol­lers­rud, 1983: 58). 

Avis­re­dak­tør Iver­sen had­de alt­så et poeng da han trakk fram popu­lær­mu­sikk og ama­tø­rer som kjenne­tegn på de nye kana­le­ne. Men å kun­ne høre det loka­le rocke­ban­det på radio hele uka bidro til å styr­ke offent­lig­he­ten for kul­tu­rel­le uttrykk som tid­li­ge­re had­de måt­tet kla­re seg med plate­salg og kon­ser­ter. Lokal­ra­dio­en var en «leke­stue for ama­tø­rer», men også en lærings­are­na. Man­ge av ama­tø­re­ne gikk vide­re og tok etter hvert mer sen­tra­le plas­ser i offent­lig­he­ten. 

For­sø­ker vi å for­stå de nye kring­kas­tings­ka­na­le­ne – både lokal­ra­dio og inter­na­sjo­nal tv – kun i lys av nyhets­for­mid­ling og som kana­ler for poli­tisk debatt, stø­ter vi alt­så på et pro­blem. Mono­pol­brud­det repre­sen­ter­te like mye et inn­tog av under­hold­ning i kring­kas­tin­gen, som et fri­slipp av impul­ser og uttrykk som tid­li­ge­re ikke had­de kom­met fram. 

Litteratur:

Dahl, Hans Fred­rik og H.G. Bas­ti­an­sen (2000): Hvor fritt et land? Sen­sur og menings­tvang i Nor­ge i det 20. århund­re. Oslo: Cap­pe­len. 

Enli, Gunn, Hall­vard Moe, Vil­de S. Sund­set og Tri­ne Syv­ert­sen (2010): TV – en inn­fø­ring, Oslo: Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Grips­rud, Jostein (1995): The Dynas­ty Years: Hol­ly­wood Tele­vi­sion and Cri­ti­cal Media Stu­dies. Lon­don: Rout­led­ge. 

Hågen­sen, Finn Ove og Tore Tol­lers­rud (1983): Da mono­po­let sprakk: Nær­ra­dio I Nor­ge, Oslo: Uni­ver­si­tets­for­la­get. 

Lang­slet, Lars Roar (2009): «Da NRK-mono­po­let sprakk», i Hen­rik G. Bas­ti­an­sen mfl. (red.). Det ele­gan­te uro­mo­men­tet. Oslo: Pax for­lag. 


TEMA

M

ediehis
torie

27 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen