Kringkastings­monopolets fall

Oppløsningen av kringkastingsmonopolet endret offentlighetens infrastruktur for godt.

14. sep­tem­ber 1984 kunne NRK Dagsrevyen melde at poli­ti­et hadde rykket ut og beslaglagt en tv-antenne på Gjøvik. Anten­nen var en såkalt parabol, eid av en lokal tv-forhan­dler som øns­ket å demon­strere den nye muligheten for å ta imot amerikanske og sov­jetiske fjern­syn­spro­gram­mer sendt via satellitter. 

Bak­grun­nen for beslaget var at Telev­er­kets avdel­ing på Hamar hadde rap­portert om at slikt utstyr var i bruk uten at kons­esjon var gitt, og at forhan­dleren dermed hadde overtrådt telegrafloven, som hadde stått urørt siden 1930. Den inneholdt for­bud mot å eie eller være i besit­telse av «avsendere og mot­takere av med­delelser, ton­er, tegn, billed­er og lig­nende ad elek­tro­n­isk vei», så lenge utstyret ikke var tillatt gjen­nom kringkastingsloven. 

Om artikke­len:
Artikke­len er basert på for­fat­terens bidrag i kapit­tel 9: 1980–2000: «Lib­er­alis­er­ing og dif­fer­en­sier­ing» i Jostein Grip­srud (red.): All­men­nin­gen. His­to­rien om norsk offent­lighet (2017). Oslo: Universitetsforlaget.

Der­for var de 123 uten­landske tv-kana­lene som innen utgan­gen av 1984 var gjort tilgjen­gelig via den nye parabolte­knolo­gien, ulovlige å mot­ta, med hjem­mel i en 85 år gam­mel bestemmelse. 

Ny infrastruktur for offentligheten 

Da Stortinget bare noen måned­er etter aksjo­nen på Gjøvik åpnet for salg og bruk av parabolanten­ner for mot­tak av uten­landske fjern­syn­spro­gram­mer, ble avgjørelsen karak­teris­ert som «eit av dei vik­ti­gaste mediepoli­tiske ved­ta­ka den seinare tid» (Haakon Blanken­borg, Ap, Stortinget, 1984). 

Selv poli­tik­erne som stemte for loven­drin­gen, var over­ras­ket: «Hvis noen hadde for­t­alt meg for bare kort tid siden at en enstem­mig sam­ferd­sel­skomite ville gå inn for den nå fores­låtte tilla­telsen for pri­vat­per­son­er til fritt å kjøpe parabolanten­ner, ville jeg trodd ved­k­om­mende hadde sett for mange sci­ence fic­tion-filmer på Sky Chan­nel», uttalte Anders C. Sjaas­tad fra Stortingets talerstol. 

Dette var langt fra en over­driv­else. Den tek­nol­o­giske infra­struk­turen som teg­net opp de geografiske og kul­turelle grensene for vår offent­lighet, ble i løpet av svært kort tid endret for godt. 

Kringkast­ingsmonopo­let hadde vart i nesten femti år. I disse tiårene hadde først NRKs eneste radiokanal, og så NRKs eneste tv-kanal, vært sen­trale, sam­lende del­er av offent­lighetens infra­struk­tur. Alle som lyt­tet til radio eller så tv, opplevde det samme. Hvis noen på jobben diskuterte en tv-debatt fra dagen før, kunne det bare dreie seg om én debatt. Ref­er­erte en klassekam­er­at til en spen­ningsserie, ja, så var det ikke tvil om hvilken serie det var. Den felles refer­anser­am­men kringkastin­gen hadde skapt – både poli­tisk og kul­turelt – kom til å miste noe av sin kraft utover på 1980-tallet.

Liberaliseringens tvetydighet 

Kringkast­ing i Norge var ikke-kom­mer­siell, nasjon­al, og under­lagt poli­tiske krav til pro­gram­pro­fil og ‑innhold. Monopo­let gikk i oppløs­ning som følge av helt mot­stri­dende krefter. 

Neden­fra kom lokale ini­tia­tiv­er, gjerne knyt­tet til utdan­ningsin­sti­tusjon­er, til nynorskbeveg­elsen og til menigheter. Disse øns­ket å bruke kringkast­ingsme­di­ene i det lokales tjen­este. Uten­fra kom inter­nasjonale ini­tia­tiv­er, som beskrevet av Aps rep­re­sen­tant Haakon Blankenborg: 

«Opninga for dei såkalla parabolantennene for indi­vidu­elt mot­tak av utan­landske fjern­syn­spro­gram frå satel­litt vil endre fjern­syn­stil­bodet for mange nord­menn. Eg skal ikkje gi meg inn på ei vur­der­ing av kvaliteten på det ein da kan ta imot etter det nye regelver­ket. Eg skal i denne saman­hen­gen berre nøye meg med å slå fast at det er sterkt «blan­da drops» som vil falle ned midt iblandt oss. Men på same tid er det også ei demokra­tis­er­ing vi no er vitne til, ei demokra­tis­er­ing i den for­stand som komi­teen er inne på, nem­leg at større delar av lan­det no kan nyte godt av dei tilbo­da frå utlandet som finst, på godt og vondt.» (Stortinget, 1984)

Ap-rep­re­sen­tan­ten sat­te her ord på lib­er­alis­erin­gens tvety­dighet: en skep­sis til fris­lip­pet, en frykt for hva som nå kunne ramme pub­likum og hva det kunne føre til, men sam­tidig et uttalt håp om demokra­tis­er­ing, om spred­ning til alle. 

REISESJEKKEN: TVNorges pro­gram «Reis­es­jekken» var et for­varsel om den type intim-tv som skulle komme. FOTO: Skjer­mdump fra YouTube.

Håpet om demokra­tis­er­ing var i debat­ten ikke minst knyt­tet til framvek­sten av nye stem­mer i dis­trik­tene, som kon­trast til NRKs sen­tralis­erte opplysning. 

Da Stortinget debat­terte parabolanten­ner, var allerede monopo­let formelt oppløst. Etter val­get i 1981 inntok Kåre Willoch Statsmin­is­terens kon­tor. Før året var omme, var lov­nadene fra val­gkam­p­en og ideene fra mange års utred­ning og utprøv­ing realis­ert: Kul­tur­min­is­ter Lars Roar Langslet åpnet for både nær­ra­dio og tilla­telse til å videre­sende uten­land­sk tv i kabelnett. 

For høyr­ereg­jerin­gen var moti­vasjo­nen klar: «større all­sidighet og vari­asjons­bred­de i kringkast­ingstil­budet, skjer­pet kvalitets­be­vis­s­thet, videre ytrings­fri­het, og større val­gmu­lighet for den enkelte», som Langslet for­mulerte det under pressekon­fer­ansen før jul det året (sitert i Dahl og Bas­tiansen, 2000: 337). 

Underholdnings- og vaktbikkjefjernsyn 

Lib­er­alis­erin­gen skulle føre til mang­fold. Vari­asjons­bred­de ble det. Utover på 1990-tal­let ble pub­likum brakt inn i tv-ruten på nye måter, særlig gjen­nom ulike nye underholdningsprogrammer.

En milepæl var da TVNorge, som hadde startet så smått på slut­ten av 1980-tal­let, lanserte «Reis­es­jekken» i 1990, med Hal­l­vard Flat­land som pro­gram­led­er. Her skulle van­lige men­nesker finne seg en kjæreste foran kam­era – et for­varsel om den typen «intim-tv» som skulle komme de neste tiårene. 

Sam­tidig utviklet også jour­nal­is­tikken seg. Den skulle være under­søk­ende. I 1991 ble Stif­telsen for en Kri­tisk og Under­søk­ende Presse (SKUP) dan­net, og på tv fikk en slik jour­nal­is­tikk – eller det Hen­rik G. Bas­tiansen kaller «vak­t­bikkje­f­jern­synet» – etter hvert utfolde seg i egne pro­gram­flater som «Doku­ment 2» på TV 2 og «Bren­npunkt» hos NRK (Bas­tiansen, 2011). 

På 1990-tal­let pro­duserte disse redak­sjonene en rekke avs­lørende doku­mentar­er, som også skapte kon­tro­vers­er og dermed bidro til å utvide rom­met for offentlig debatt. 

NRK i endring

Slut­ten på NRKs monopol bety­dde likev­el ikke slut­ten på en sterk kringkast­ingspoli­tikk, og heller ikke slut­ten på ideen om en nasjon­al, sam­lende offent­lighet, kon­stituert av kringkastingsmediene. 

Utover på 1980-tal­let, par­al­lelt med framvek­sten av lokale ini­tia­tiv­er, spred­ning av kabel- og satel­litt-tv, nye pro­gram­former og reklame, endret også NRK seg. I 1984 kom P2, lan­dets andre riks­dekkende radiokanal. NRK bygde også ut i distriktene. 

Kon­trasten var likev­el stor til nær­ra­dioen. I 1983, etter ett år med nyord­nin­gen, var nær­ra­dio tema for en diskusjon på NRK.  Det ble vist en repor­tas­je fra Sta­vanger, en by med to nær­ra­diostasjon­er – Radio Sid­dis og Radio Vest – som til sam­men sendte 70–80 timer i uka, mer enn ti ganger det NRK kunne til­by lokalt. Kul­tur­min­is­ter Langslet var meget fornøyd, og NRK-sjef Bjart­mar Gjerde fryk­tet ikke konkurransen. 

RADIO SIDDIS:  Nær­ra­diostasjo­nen Radio Sid­dis hadde gode lyt­ter­tall, men ble av etablerte medieak­tør­er sett på som en «lekestue for amatør­er» FOTO: Flickr/Fanden selv (CC: by-nc-sa)

Lyt­ter­sta­tis­tikk fra denne peri­o­den i norsk kringkast­ing­shis­to­rie er man­gel­full, men ifølge en under­søkelse Sta­vanger Aften­blad gjen­nom­førte i 1983, var Sta­vanger en fore­gangs­by når det gjaldt bruk av lokalra­dio: Hele 20 pros­ent var daglige lyt­tere av Radio Sid­dis, mens den kristne Radio Vest kunne skilte med 9 pros­ent daglige lyttere. 

Dette var opp­sik­tsvekkende tall sam­men­lignet med andre byer, der enkelt­stasjon­er ikke kom over 5 pros­ent opp­slut­ning (Hågensen og Toller­srud, 1983:70ff). 

I repor­tas­jen lovpriste en rep­re­sen­tant for pub­likum de nye kana­lene, både for lett under­hold­ning og aktuelt stoff. Den etablerte mediebran­sjen fram­sto imi­dler­tid mer skep­tisk: Redak­tør Eng­wall Pahr Iversen i Roga­land Avis kalte i NRK-repor­tas­jen nær­ra­dioen en «lekestue for amatør­er». Fork­larin­gen på pop­u­lar­iteten, mente Iversen, måtte ligge i at musikken «dur­er laus hele veien».

Demokratisering av eteren 

Det er ikke tvil om at nær­ra­dioen bidro til større mang­fold i pro­gram­former og til en demokra­tis­er­ing av medi­et både ved at flere nye stem­mer slapp til, og at lokale sak­er nå kunne dekkes i detalj i mye større utstrekning. 

Da kringkast­ingsme­di­ene fra 1920-tal­let grad­vis spredte sine sig­naler utover lan­det og gjorde det mulig for nasjo­nens per­iferi å knytte seg til mak­tens sen­trum, opp­sto en ny mulighet for borg­erne til å oppleve og delta i den medierte offentligheten. 

Med lokal kringkast­ing ble også borg­ernes forbindelse til lokale mak­t­sen­tra bedre, og selv om radioens form forut­sat­te at noen få kom til orde og mange lyt­tet, bidro likev­el utviklin­gen til at langt flere fikk slippe til over eteren. 

Departe­mentet var opp­tatt av å åpne opp kringkastin­gen, konkret håpet man at lokalra­dio skulle bidra til «økt trivsel» i nær­miljøet, og til at friv­il­lige organ­isas­jon­er uten mulighet til å gi ut eget foren­ings­blad, kunne bruke radioen til formidling (Syvert­sen, 1987). 

Da medieforsker Trine Syvert­sen gjorde opp sta­tus for den kort­sik­tige effek­ten av monopol­brud­det på midten av 1980-tal­let, var inntrykket imi­dler­tid noe bland­et: Nye grup­per hadde slup­pet til blant kons­esjonærene, men kom­mer­sielle aktør­er, etablerte avishus og poli­tiske parti­er var også tungt til stede. 

Og selv om minoriteter – både nasjonale minoriteter, funksjon­shemmede og «organ­is­erte homofile» – fikk tak i lokalra­diokons­esjon­er, bety­dde ikke det at slike grup­per, spredt over store del­er av lan­det, nød­vendigvis fikk en radikalt annerledes representasjon. 

Populærmusikk og amatører

Det som finnes av pro­gra­m­analyser fra den tidlig­ste peri­o­den, nyanser­er også bildet av den nye typen kringkast­ing: Blant åtte kanaler som sendte i Oslo i 1983, var musikkan­de­len ikke særlig høyere enn det NRK kunne skilte med (43,3 pros­ent mot 40 pros­ent i NRK P1), men sjan­grene som domin­erte, var helt annerledes: 55 pros­ent kunne kat­e­goris­eres som pop, rock og disco. 

De to sist­nevnte sjan­grene fig­ur­erte ikke engang på NRKs liste ved inngan­gen til 1980-tal­let, og pop utgjorde sam­let 2,2 pros­ent av musikken på NRKs radiokanaler. Sam­tidig bidro lokalra­dioen til at mer norsk musikk kom på lufta (41 pros­ent norskan­del mot NRKs 16,1 pros­ent i 1979). 

Nyheter var det imi­dler­tid lite av på lokalra­dioen i Oslo i denne tidlige fasen: Kun 4 pros­ent av pro­graminnhold­et, mot i under­kant av 20 pros­ent hos NRK i 1979. 

Stoffmik­sen gjorde at det lokale kul­turlivet ble vin­nerne – de som i første rekke fikk en ny adgang til kringkast­ing­sof­fent­ligheten i denne peri­o­den, var «rocke­ban­det som har fått pres­set sin første plate, amatør­revyene på skol­er og uni­ver­siteter, de frie teater­grup­pene som utfor­dr­er all­mennheten med utradis­jonelle oppset­tinger: slike går gjerne pre­sen­tasjon­srun­der via fem–seks nær­ra­dios­tu­dio­er» (Hågensen og Toller­srud, 1983: 58). 

Avisredak­tør Iversen hadde alt­så et poeng da han trakk fram pop­ulær­musikk og amatør­er som kjen­netegn på de nye kana­lene. Men å kunne høre det lokale rocke­ban­det på radio hele uka bidro til å styrke offent­ligheten for kul­turelle uttrykk som tidligere hadde måt­tet klare seg med plate­salg og kon­sert­er. Lokalra­dioen var en «lekestue for amatør­er», men også en læringsare­na. Mange av amatørene gikk videre og tok etter hvert mer sen­trale plass­er i offentligheten. 

Forsøk­er vi å forstå de nye kringkast­ingskana­lene – både lokalra­dio og inter­nasjon­al tv – kun i lys av nyhets­formidling og som kanaler for poli­tisk debatt, støter vi alt­så på et prob­lem. Monopol­brud­det rep­re­sen­terte like mye et inntog av under­hold­ning i kringkastin­gen, som et fris­lipp av impulser og uttrykk som tidligere ikke hadde kom­met fram. 

Litteratur:

Dahl, Hans Fredrik og H.G. Bas­tiansen (2000): Hvor fritt et land? Sen­sur og meningst­vang i Norge i det 20. århun­dre. Oslo: Cap­pe­len. 

Enli, Gunn, Hal­l­vard Moe, Vilde S. Sund­set og Trine Syvert­sen (2010): TV – en inn­føring, Oslo: Uni­ver­sitets­for­laget.

Grip­srud, Jostein (1995): The Dynasty Years: Hol­ly­wood Tele­vi­sion and Crit­i­cal Media Stud­ies. Lon­don: Routledge. 

Hågensen, Finn Ove og Tore Toller­srud (1983): Da monopo­let sprakk: Nær­ra­dio I Norge, Oslo: Uni­ver­sitets­for­laget. 

Langslet, Lars Roar (2009): “Da NRK-monopo­let sprakk», i Hen­rik G. Bas­tiansen mfl. (red.). Det ele­gante uro­mo­mentet. Oslo: Pax forlag. 


TEMA

M

ediehis
torie

27 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen