I regjeringsplattformen til Høyre og Frp fra oktober 2013 ble det uttalt at “regjeringen vil begrense NRKs mulighet til å bruke sin robuste økonomi til å svekke frie institusjoners aktivitetsgrunnlag”. Kulturminister Thorhild Widvey fulgte dette opp ved i mai 2014 å varsle en stor gjennomgang av NRKs rolle, og har nå forhåndsannonsert at det kommer en stortingsmelding om NRK i juni.
MBL (Mediebedriftenes Landsforening) kom i oktober 2014 med rapporten Hva nå NRK?, hvor de drøftet mulige uheldige virkninger av NRKs sterke rolle i mediemarkedet. De hevdet der at NRK er for lik andre, kommersielle aktører og etterlyste en avklaring av NRKs rolle:
Dersom en slik avklaring ikke kommer, er det en reell fare for at gratistjenester kan utkonkurrere de betalte lokale og regionale nyhetstjenestene, som må finansieres av annonsører og brukere (side 4).
Da Kulturdepartementet rett før jul satte ut på oppdrag et prosjekt om de konkurransemessige virkningene av NRK, ble det særlig etterlyst kunnskap om mulige virkninger av NRKs nettvirksomhet for lokale og regionale nettaviser. SNF fikk dette oppdraget. Jeg var prosjektleder, og vi la frem vår rapport i slutten av mars i år. Rapporten er et innspill til departementets arbeid med stortingsmeldingen.
SNFs prosjektgruppe har bestått av fagpersoner i Bergens-miljøet som inkluderte adferdsforskere, økonomer og medieviter. Det var fokus på virkningene av NRKs regionale nettsider for lokale og regionale nettaviser, og da i særdeleshet i Sogn og Fjordane hvor NRK hadde en særlig sterk stilling målt i nett-trafikk. NRKs stilling i det fylket er illustrert i figur 1.
Figur 1: Nettrafikk på NRKs regionale nettside sammenlignet med sin største lokale konkurrent (målt i antallet unike brukere). Se figur 3.20 i SNF-rapport.
Det ble imidlertid også foretatt en analyse av det nasjonale markedet for nyhetstjenester på nettet, samt en kort omtale av NRK-tjenestene Yr, Ut og Ytring. I det følgende vil jeg beskrive vår metode og våre funn, samt kommentere debatten i etterkant av at rapporten ble fremlagt.
Metode: Tre empiriske analyser
Vi foretok tre ulike typer empiriske analyser. For det første betraktet vi variasjoner i nett-trafikk mellom ulike medieaktører. Ideen bak dette er at dersom to nettsteder har stor positiv samvariasjon i nett-trafikk fra uke til uke, kan dette indikere at nettavisene i stor grad skriver om de samme nyhetene. Stor samvariasjon i trafikk (målt ved hjelp av korrelasjonskoeffisient) kan i så fall også indikere at de to nettavisene er alternativer for leserne. Vi gjorde en slik analyse for både nasjonale og regionale nettaviser, og sammenlignet utviklingen i nett-trafikk på private medieaktørers nettaviser med tilsvarende trafikk på NRKs nettsider.
Alt om NRK-debatten
NRKs og allmennkringkastingens framtid i et digitalt mediesamfunn debatteres aktivt. På en egen temaside samler Vox Publica fortløpende rapporter, debattinnlegg, nyhetsoppslag og annet bakgrunnsmateriale.
For det andre gjennomførte vi spesifikke spørreundersøkelser i både Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Hensikten var å avdekke hva som er lesernes andrevalg når det gjelder nettsteder for å oppdatere seg på nyheter. Dette gjorde vi ved å spørre leserne om hva de ville valgt hvis den nettavisen de faktisk leser ikke er tilgjengelig.
For det tredje gjennomførte vi en innholdsanalyse i Sogn og Fjordane. Hensikten med denne var å avdekke i hvor stor grad NRKs regionale nettside dekker de samme sakene som lokale medier. Det kan i neste omgang indikere om NRKs regionale nettside er en nær konkurrent til lokale nettsider.
Våre funn
La oss først betrakte de nasjonale aktørene, slik som vg.no, dagbladet.no og aftenposten.no. Sammenlignet med dem er nrk.no (selv uten yr.no) en relativt stor aktør. Første spørsmål er om nrk.no er den nærmeste konkurrenten til disse nasjonale aktørene. Vi finner klare indikasjoner på at NRK neppe er den nærmeste konkurrenten til verken vg.no. dagbladet.no eller aftenposten.no. Hvis en ser på samvariasjon i nett-trafikk, indikerer det at vg.no og dagbladet.no er de nærmeste konkurrentene til hverandre. Tall for endring i nett-trafikk etter aftenposten.no sin innføring av leserbetaling (hvis en leser mer enn syv artikler ukentlig) indikerer at vg.no og dagbladet.no er nærere konkurrenter til aftenposten.no enn hva nrk.no er til aftenposten.no.
Vårt hovedfokus var imidlertid på de regionale/lokale markedene. Spørsmålet der var hvorvidt NRK gjennom sine regionale nettsider har en konkurransemessig effekt på lokale medier og det i neste omgang er ugunstig for leserne. For det første foretok vi en innholdsanalyse i Sogn og Fjordane. Det er en rekke lokale aviser i Sogn og Fjordane med egne nettsider, og hver av dem dekker kun en del, for eksempel en eller et fåtall kommuner, i fylket Sogn og Fjordane. NRKs regionale nettside, derimot, dekker hele fylket. Det er illustrert i figur 4, hvor vi gjengir nedslagsfeltet for fire av lokalavisene i Sogn og Fjordane.
Figur 2: Ulike lokale avisers nedslagsfelt i Sogn og Fjordane (ulike farger for ulike aviser). Se figur 3.8 i SNF-rapport.
Vi har for en periode i januar 2015 sett på antallet saker som dekkes av nrk.no/sognogfjordane, og finner at det er et relativt lite antall hver dag (6–8 saker). Det er svært få av disse sakene som “stjeles” fra et oppslag i en lokalavis. Når en tar høyde for at NRKs saker er spredt ut over hele fylket, er det svært få saker som en vil forvente skal overlappe med den enkelte lokale avis. I snitt er det slik at mindre enn 10 prosent av stoffet i en lokalavis overlapper med stoff på NRKs regionale nettside. Dette er en indikasjon på at NRKs nettside for Sogn og Fjordane ikke synes å være en nær konkurrent til den enkelte lokale avis sin nettside.
For det andre betraktet vi samvariasjon i nett-trafikk fra uke til uke for ulike nettaviser. Vi fant at vg.no og dagbladet.no har en høy samvariasjon i trafikk i det nasjonale markedet, hvilket er forenlig med at de to skriver om lignende nyheter og da ventelig er gode alternativer for leserne.
Når vi betraktet NRKs regionale nettsider i Sogn og Fjordane, fant vi at NRKs trafikk i liten grad samvarierer med trafikken på lokale nettaviser. Derimot fant vi at henholdsvis nettsidene for Firda og Firdaposten og nettsidene for Fjordenes Tidende og Fjordingen samvarierer betraktelig mer. Dette kan også oppfattes som en indikasjon på at NRKs nettside i Sogn og Fjordane ikke er en nær konkurrent til lokale avisers nettsider, mens de to nevnte par av aviser – der hvert par dekker mye det samme område – er nærmere konkurrenter. Resultatene våre er gjengitt i figur 3.
Figur 3: Samvariasjon (målt med korrelasjonskoeffisienter) mellom nettaviser i Sogn og Fjordane. Se Tabell 3.9 i SNF-rapporten.
Når vi gjorde en lignende analyse for de andre regionene, fant vi lignende resultater hva angår NRKs regionale nettsides samvariasjon, eller rettere sagt mangel på samvariasjon, med lokale avisers nettsider. Dette er illustrert i figur 4. Vi ser i figuren at samvariasjonen mellom NRKs nettside og lokale nettaviser i Sogn og Fjordane ikke er høyere i den regionen enn tilsvarende tall for andre regioner. Det er relativt lav samvariasjon i alle regioner. Dette antyder at NRKs regionale nettsider heller ikke i andre regioner er særlig nære konkurrenter til lokale nettaviser.
Figur 4: Samvariasjon mellom NRKs regionale nettsider og lokale nettaviser i alle regioner. Se figur 3.23 i SNF-rapporten.
For det tredje foretok vi en spørreundersøkelse i Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Formålet var å avdekke hvem som er den nærmeste konkurrenten til lokale nettaviser. For å finne ut det, er det ikke tilstrekkelig å se på hvem som er store i en region, for eksempel hvem som har stor andel av nett-trafikken i en region. Vi er opptatt av hva som er alternativet for leserne, for eksempel hvor leserne av Sogn Avis ville gått dersom Sogn Avis ikke var tilgjengelig. Det synes som at NRK fremstår som det foretrukne alternativ for en stor andel av leserne i Sogn og Fjordane, hvilket underbygger at NRK har en viktig rolle i den regionen. Isolert sett skulle dette tilsi at NRK er en nær konkurrent til lokale nettaviser i Sogn og Fjordane. På den annen side kan det tenkes at leserne leser både NRKs nettside i Sogn og Fjordane og sin lokale nettavis. I så fall kan det tenkes at lokale nettaviser og NRKs sider utfyller hverandre, og at en reduksjon i NRKs regionale tilbud ikke vil ha vesentlig betydning for lokale nettaviser. Innholdsanalysen understøtter en slik tolkning. Når en sammenligner situasjonen i Sogn og Fjordane med Sør-Trøndelag, ser en at NRK der ikke er førstevalget for en så stor andel av leserne. En annen tydelig forskjell fra Sogn og Fjordane er eksistensen av en aktør med regional dekning, nemlig Adresseavisen.
Samlet sett kan det synes som at NRKs regionale nettsider ikke er svært nære konkurrenter til lokale avisers nettsider, verken i Sogn og Fjordane eller i andre regioner. Det har sin naturlige forklaring i at de lokale avisene og NRK typisk ikke overlapper fullt ut i geografisk dekning. Samtidig ser vi at det synes å være stor variasjon i hvorvidt NRK betraktes som det foretrukne alternativ for leserne, der Sogn og Fjordane fremstår som den regionen hvor NRK i størst grad er et alternativ til lokale avisers nettsider. En mulig forklaring på det bildet vi ser er at i Sogn og Fjordane er det, i motsetning til de fleste andre regioner, ikke noen klar regional aktør utenom NRK. I så fall er NRKs store oppslutning nettopp i den regionen et signal om at de der dekker et behov som få andre dekker, og dermed ikke nødvendigvis et tegn på at de konkurrerer sterkt med lokale nettaviser.
Debatten i etterkant
Vår rapport ble presentert på et innspillseminar for kulturministeren 23. mars, og fikk betydelig omtale i media på samme tid. MBL, som langt på vei hadde gitt premissene for fokuset mot lokale og regionale nyheter, uttalte på sin hjemmeside at rapporten ga “et nyttig nåtidsbilde”. Men de var bekymret for mediemangfoldet fremover. Debatten blusset opp på nytt da Høyres mediepolitiske talsmann (og stortingsrepresentant) Kårstein Eidem Løvaas den 8. april i Aftenposten foreslo at NRK skulle innføre brukerbetaling på nett. Han uttalte følgende til Aftenposten om rapporten:
– Det der er med respekt å melde bare tull. Om noen leverer gratis det som andre må ta betalt for, så trenger man ikke være økonomisk utdannet for å forstå hva som skjer. 70 prosent av mediehusene opplever NRK som en konkurrent. 9 av 10 mener NRK vanskeliggjør nettsatsingen deres.
I likhet med MBL var han bekymret for fremtiden, nærmere bestemt nær fremtid der de fleste medier må ta seg betalt. Det samme var Didrik Munch fra Schibsted, som i sin kommentar på NRK Ytring mener det er for stort fokus på nåtid og for lite på fremtiden i blant annet SNFs rapport. Han skriver følgende:
Konkurransen mellom allmenkringkasterne og de private aktørene er ikke noe stort problem i dag. Størrelsen på dette problemet avhenger av kringkastingssjefens veivalg fra nå og fremover. Velger NRK å bygge opp produkter som til forveksling er like det de private aktørene forsøker å ta seg betalt for, trenger man ingen doktorgrad for å forstå at mediemangfoldet vil bli utfordret.
Den mest direkte kritikk mot selve analysen kom fra Kristian Meisingset (fungerende redaktør i Minerva), gjennom en artikkel i Minerva og en i Dagbladet. I det følgende drøfter jeg de kritiske merknadene, både fra Meisingset og andre. Jeg følger Meisingsets inndeling av problemstillingen i to spørsmål.
Er NRKs nettavis en nær konkurrent til andre nettaviser?
Det er flere som har vist til at MBLs spørreundersøkelse blant medieledere, gjengitt i deres rapport fra oktober, gir et helt annet bilde enn SNF-rapporten av konkurransen mellom NRK og private medier på nett. Det vises blant annet til at 100 prosent av medielederne er av den oppfatning at NRK er en konkurrent, og at 9 av 10 medieledere mener at NRK på nett gjør det vanskelig å ta betalt på nett for private medieaktører.
Når en ser på selve utformingen av spørreundersøkelsen, blir en imidlertid bekymret for den faglige kvaliteten. De har spurt 67 medieledere, hvilket utgjør under 20 prosent av medlemsmassen, og vi aner ikke noe om hvor representative de er. Vi vet heller ikke hvem som har svart på spørsmålene. Er de sendt direkte til mediehuset, for eksempel Schibsted? Medielederne blir blant annet spurt om “på hvilken publiseringsplattform er NRK en konkurrent/utfordring”, og de blir gitt mulighet til å krysse av på så mange alternativer de ønsker. 100 prosent krysser da av på “digital (mobil, brett og nett)”. Dette blir av MBL tolket som at “det er liten tvil om at NRK oppleves som en sterk konkurrent”. Men dette er en tvilsom tolkning. En ting er at det å gi en mulighet til å krysse av på alle alternativer en ønsker betyr at terskelen for å støtte ett av utsagnene er svært lav. Gitt at terskelen er så lav for å hake av et alternativ, er det ikke så overraskende at alle medielederne ser på NRK som en konkurrent. Kanskje svarene rett og slett kan tolkes som at alle mediene er på nett, og der er også NRK en aktiv tilbyder? Men det er noe helt annet enn at NRK er en hard konkurrent.
Forsiden til NRK Sogn og Fjordanes nettside 28. april 2015.
Videre blir medielederne for eksempel spurt om på hvilken måte NRK er en konkurrent/utfordrer, og får forhåndsvalgte alternativer. Ett av alternativene er følgende: “NRK bidrar til at det er vanskeligere å ta betalt for digitalt innhold gjennom å levere samme type innhold uten å ta betalt på annen måte enn gjennom lisensen”. Spørsmålet er i beste fall ledende, for eksempel ved at det er lagt inn en premiss om at innholdet på NRK er av samme type. Nesten overraskende at ikke alle, kun 84 prosent, krysset av på dette alternativet.
Når andre nettaviser tar brukerbetaling, flykter leserne først og fremst til andre nettsteder enn NRKs nettsider
Det er en rekke fallgruver når en skal utforme spørreundersøkelser, og dersom en ikke tar høyde for dem kan svarene en får være svært feilaktige. I MBL-rapporten er det ikke skrevet noe som tyder på at de har tatt høyde for noen av disse utfordringene, utover at de skriver at “dette er en enkel undersøkelse”. MBL har i etterkant uttalt i Dagens Næringsliv at deres egen studie “ikke er et tungt vitenskapelig arbeid”. De metodiske svakhetene betyr etter min mening at resultatene fra MBLs spørreundersøkelse ikke bør tillegges vekt. Selv om den hadde blitt utført på en metodisk riktig måte, ville den vært problematisk. Utgangspunktet er at medielederne i lang tid har uttalt at NRK er en konkurrent. En spørreundersøkelse blant de samme medielederne vil ikke bringe oss videre, men kan kun bekrefte (eller avkrefte) at medielederne faktisk mener det som noen av dem har uttalt. Det hjelper lite som bevis på hvorvidt NRK faktisk er en nær konkurrent til NRK. Vår studie er nettopp et forsøk på å finne fakta som kan belyse det spørsmålet. Våre funn gir ikke støtte til medieledernes påstand om at NRK er en nær konkurrent til de private medieaktørene på nett.
Enkelte har hevdet at andre studier kan tyde på at NRK på nett er en sterk konkurrent til private medieaktører på nett. Meisingset skriver for eksempel i Dagbladet at Helle Sjøvaag “nylig slo fast at de fleste norske nettaviser er ganske like”. Dette stemmer dårlig med det Sjøvaag selv skriver i sin artikkel som ble publisert 25. mars:
Påstanden om at NRK til forveksling «ligner på» de ledende kommersielle nettavisene, må altså sies å ha begrenset empirisk holdbarhet. NRKs nettside er ingen knallhard aktualitetsportal, ei heller er den en sensasjonell populæravis. Den kan bedre beskrives som en stabil og variert nyhetsformidler med allmenn henvendelsesform, som har et økende fokus på sin kringkastingsprofil.
Rett nok gir Sjøvaags studie et noe blandet bilde, men uansett synes det ikke å være grunnlag for Meisingsets entydige tolkning av funnene.
Videre hevder Meisingset i Dagbladet at et sterkt NRK er særlig problematisk i lokale og regionale markeder med færre konkurrenter. Men vår studie har fokusert særskilt på det, og gir ikke støtte til Meisingsets bekymring. Vi har sett særskilt på Sogn og Fjordane, der NRK er den eneste regionale aktøren som konkurrerer med lokale nettaviser. Vi finner som nevnt over at NRKs regionale nettside og de lokale nettavisene i liten grad overlapper, og dermed i stor grad fyller ulike behov. Dette illustrerer at det å fokusere på områder der NRK har en sterk stilling, som i Sogn og Fjordane, er et dårlig utgangspunkt for å svare på spørsmålet om hvor en eventuelt bør begrense NRKs innsats.
Hindrer NRKs nettavis andre nettaviser i å ta betalt fra brukerne?
I debatten kan en få det inntrykk at dette er et helt annet spørsmål enn det foregående, det vil si om NRK er en nær konkurrent til andre nettaviser. Det er, for eksempel av stortingsrepresentant Løvaas, hevdet at våre funn ikke sier noe om hva som skjer i nær fremtid dersom andre nettaviser prøver å ta betalt. Det er imidlertid ikke riktig.
Vi konkluderte med at NRKs tilstedeværelse kun i begrenset grad har betydning for om andre nettaviser kan ta brukerbetaling. Dette er selvsagt også like gyldig om de prøver på dette i nær fremtid. Det er to grunner til at vi kommer til en slik konklusjon. For det første er NRK på nett ikke den nærmeste konkurrenten til noen av de nasjonale nettavisene, og er heller ikke noen nær konkurrent til lokale nettaviser. Det betyr at når andre nettaviser tar brukerbetaling, flykter leserne først og fremst til andre nettsteder enn NRKs nettsider.
Det blir veldig fristende for en annen nettavis å være gratis hvis andre tar brukerbetaling
For det andre er det spesielle egenskaper med dette markedet, uavhengig av hvor nær konkurrent NRK er, som gjør det vanskelig å lykkes med brukerbetaling. Dette er et tosidig marked, hvor nettmediene finansieres (potensielt) både av reklame- og brukerbetaling. Det kan være fristende å sette en lav pris til leserne, og dermed få mange lesere og et godt grunnlag for inntekter fra annonsører. I dette markedet vil en annen nettavis kun være et klikk unna. Det betyr at det blir veldig fristende for en annen nettavis å være gratis hvis andre tar brukerbetaling. Ved å gjøre det, vil de kapre lesere fra de nettavisene som har brukerbetaling, og på den måten oppnå reklameinntekter.
I de fleste land opplever nettavisene store utfordringer med å implementere en forretningsmodell med brukerbetaling. Det er for eksempel vanskelig å unngå at noen nettaviser tilbyr gratis løpende nyheter, selv i land uten en så sterk allmennkringkaster gratis på nett og uten reklame som NRK i Norge. Dette illustrerer utfordringen i et slikt tosidig marked, en utfordring som vil være til stede selv i et marked med kun kommersielle aktører som ønsker å ta betalt både fra annonsører og lesere.
Slovakia kan illustrere utfordringene de private medieaktørene står overfor. De største nettavisene gikk sammen om en felles betalingsmur, hvilket reduserte muligheten for “lekkasje” av lesere til andre, store eksisterende nettaviser. Men etter det vi forstår sliter de selv i det tilfellet med å lykkes (se SNF-rapporten s. 15–16). Det kan tenkes at forklaringen er at det vil alltid være et potensial for en gratis nettavis, ikke minst for løpende nyheter, og en ny, gratis nettavis vil raskt kunne få stor oppslutning dersom en inkluderer i ordningen med en betalingsmur alle de som allerede er store nettaviser. Overført til Norge kan det indikere at selv om for eksempel Dagbladet og VG blir enige om samtidig å innføre en betalingsmur, slik Meisingset drøfter som et alternativ, så kan lekkasjen til andre gratis nettaviser undergrave lønnsomheten av en slik betalingsmur som omfatter flere allerede store nettaviser. Dette kan skje selv om en betrakter det hypotetiske tilfellet at NRK ikke er til stede på nett.
Vi er fullt klar over at mediebransjen i Norge har tøffe tider. Utfordringen er imidlertid at overgangen fra papir- til nettaviser har underminert inntektsgrunnlaget for mange mediehus, både på annonse- og brukersiden. En viktig forklaring på dette er den økte konkurransen fra store aktører på nettet som Google og Facebook på reklamesiden, aktører som var fraværende på papir. Samtidig er det som nevnt over vanskelig for bransjen å innføre betalingsmur uten at mange lesere forsvinner til de nettavisene som fortsatt vil finne det lønnsomt å være gratis og satser på finansiering kun gjennom reklame. Men igjen, dette er noe som kun i begrenset grad – i beste fall – kan løses ved å strupe NRK på nett.
Bør NRK være på nett?
Et grunnleggende spørsmål er om NRK bør være til stede på nett. Vanligvis vil vi forvente at markedet i form av konkurranse mellom kommersielle aktører frembringer det tilbudet som kundene ønsker. En ren markedsløsning er imidlertid ingen garanti for at kvaliteten på tilbudet blir tilfredsstillende og mangfoldet i betydning bredde i tilbudet blir stort nok. Særlig i mediemarkedet kan det være grunn til å være opptatt av både kvalitet og mangfold.
Kvalitet og innhold kan påvirkes gjennom regulering. Å tildele medieaktører rollen som allmennkringkaster kan gi mulighet for å sette krav til kvalitet og innhold. Men regulering er ikke noe perfekt virkemiddel, da aktørene vil kunne forsøke å omgå reguleringer som de mener er en hemsko for deres virksomhet. Ett eksempel er allmennkringkasteren Radio Norge. Medietilsynet truet i 2009 selskapet med mulkt på 500.000 kroner fordi de valgte å oppfylle kravet om sende samiske nyheter ved å sende dem på natten.
Mangfold i finansiering kan lede til mangfold i tilbudet
Det spesielle ved NRK er ikke bare at det er en allmennkringkaster underlagt krav og regulering, men også at det er pålagt en helt bestemt finansiering. De har verken reklame- eller brukerfinansiering, men i stedet lisensfinansiering. Det å ha en slik aktør side om side med kommersielle aktører som er finansiert i markedet, kan i seg selv bidra til et mangfold. En medieaktør primært finansiert av reklame vil tilpasse sitt tilbud mot det publikum som annonsørene er mest opptatt av. Det er typisk ikke eldre mennesker, men for eksempel kvinner mellom 30 og 40 år. NRK vil ikke være opptatt av dette, og vil for eksempel av den grunn forventes å ha et bedre tilbud til den eldre delen av befolkningen enn en tilsvarende kommersiell aktør. I tillegg vil en kommersiell aktør prøve å innrette sitt tilbud slik at i det minste noe av det – dog ikke løpende nyheter – er bak en betalingsmur. Igjen vil ikke NRK, som verken har reklame- eller brukerbetaling, gå primært etter det samme publikumet.
Mangfold i finansiering kan følgelig lede til mangfold i tilbudet, uten at en trenger å følge dette opp med detaljert regulering for å sikre at en nettopp får den tilpasningen i markedet. De vil rett og slett ha incentiver til å innrette seg mot ulike segmenter. Dette er like aktuelt på nett som på TV og som på radio. Følgelig kan dette begrunne eksistensen av NRK på nett, uten reklame- og brukerbetaling. Det er således vanskelig å se hvorfor teknologien som benyttes, om det kringkastes på TV eller på nett, skal begrunne en forskjellsbehandling av NRKs rolle. Slik sett er det vanskelig å følge Meisingset når han foreslår at NRK bør nektes å lage nettavis, men bør fortsatt tillates å ha en sterk rolle på TV og radio.
Som nevnt er de private medieaktørene bekymret for fremtiden, nærmere bestemt for at NRK på nett i fremtiden blir en sterkere konkurrent. Det å holde fast ved dagens finansieringsordning, eventuelt gå over til husstandsfinansiering, vil bidra til at NRK ikke beveger seg for tett innpå de kommersielle aktørene. Det skyldes, som forklart over, at mangfold i finansiering bidrag til mangfold i tilbudet. Av den grunn bør de private medieaktørene være bekymret for forslaget fra Kårstein Eidem Løvaas i Høyre om å innføre brukerbetaling for NRK på nett, og forslaget fra Fremskrittspartiet om å omgjøre NRK til en kringkaster på lik linje med kommersielle kringkastere som er finansiert ved reklame- og brukerbetaling. Hvis disse forslagene gjennomføres, vil det kunne bidra til at NRKs innhold på nett i større grad innrettes mot de segmentene i markedet som de private medieaktørene primært retter seg mot.
Sist, men ikke minst, er det grunn til å minne om at vi kun har sett på noen av alle de tjenester NRK tilbyr – med særlig fokus på nyheter på nett. Da vår prinsipielle analyse har vist at NRKs tilstedeværelse kan ha både positive og negative effekter for publikum, kan vi ikke utelukke at for andre tjenester som NRK tilbyr kan det være gunstig for publikum om det legges restriksjoner på NRKs aktivitet. Det er også grunn til å minne om at NRK er blitt kritisert for at de ikke blir underlagt de samme ytre krav til effektiv drift som de kommersielle aktørene nå utsettes for fra markedet. Trond Bjørnenak har for eksempel i sin rapport om kostnadene ved å drive en allmennkringkaster (pdf) påpekt at NRK i stor grad får dekning for sine økte utgifter over tid, og dermed i liten grad presses til å drive mer effektivt. Det er i seg selv et argument for å stramme inn på lisensinntektene til NRK, og derigjennom presse frem at det mangfold NRK bidrar til tilbys til en lavere kostnad. Men dette er en helt annen begrunnelse for å legge begrensninger på NRKs virksomhet enn hensynet til andre private medieaktører, som syntes å være den uttalte bekymringen i Solberg-regjeringens plattform fra oktober 2013.