Filmen “Kongens Nei” forteller om om de dramatiske begivenheter i april 1940, da den norske regjering og Kong Haakon VII flyktet fra Oslo, dro nordpå for å dra videre mot England. I Elverum avslo Kongen direkte til den tyske sendemann Curt Braüer kravet om at han skulle utnevne Quisling til statsminister. Senere samme kveld da reisefølget ankom til Nybergsund utformet Kongen og regjeringen i statsråd et kortfattet dokument som formelt fastslo beslutningen Kongen tidligere hadde meddelt muntlig. Budskapet til Braüer og dokumentet fra statsrådet i Nybergsund er kjent som “Kongens Nei”.
Men budskapet blir også kalt for “Kongens første nei”. Det kom nemlig et annet og minst like viktig nei: En tale som Kongen holdt 8. juli, 1940. Dette er antagelig Kong Haakons viktigste tale. Så la oss gå tilbake til dagene før denne talen og se hvordan den ble til:
Mismotet brer seg i Norge. Det er gått nesten to måneder siden tyskerne overfalt landet. 9. april flyktet regjeringen og kongen til Hamar, siden videre til Tromsø og endelig den 7. juni til England. Blant nordmenn flest er eksilregjeringen ikke særlig populær. Den fremstår tvilrådig, handlingslammet og uheroisk; tyskerne propaganderer for å undergrave dens posisjon ytterligere. Både blant vanlige borgere og ledende personligheter er det en utbredt oppfatning at krigen er tapt.
I Oslo fører norske politikere forhandlinger med den tyske okkupasjonsmakt. Reichskommissar Terboven vil avsette regjeringen og få kongen til å abdisere. I stedet skal det opprettes et norsk riksråd: en representasjon innsatt av Stortinget og organisert som et samarbeidsorgan for okkupasjonsmakten. Med håp om likevel å bevare et visst selvstyre går de tilstedeværende medlemmer av Stortingets presidentskap med på Terbovens ønske, og den 27. juni sender presidentskapet et brev til kongen. Her heter det at regjeringen Nygaardsvold ikke lengre har fullmakt; Kong Haakon blir bedt om å abdisere “av hensyn til folkets velferd og landets framtid”.
Utenriksminister Halvdan Koht går umiddelbart i gang med et utkast til svar. Flere av argumentene og formuleringene har han allerede klar fra en regjeringserklæring han har skrevet og lest opp i BBC-studio den 24. juni. Da meldte eksil-myndighetene at de anså forhandlingene i Oslo som grunnlovstridige. I det nye svaret gir Koht nå en mer utførlig konstitusjonell argumentasjon. Hans utkast drøftes inngående på flere regjeringskonferanser og vedtas i statsråd den 3. juli. Svaret sendes som brev til Norge slik at det når fram til Kongens opplesning i radio den 8. juli.
Oslo, 7. juni 1945: Kong Haakon vender hjem fra eksilet i Storbritannia.
Første del av talen bygger opp Kongens karakter og troverdighet som en legemliggjøring av valgspråket “Alt for Norge”. Her viser han seg som en monark hvis høyeste mål er å tjene sitt folk – uansett hvilke ofre det måtte innebære. Deretter undergraver han Presidentskapets troverdighet ved å fremstille det som offer for militær tvangsmakt. Så følger en logisk klar og formell, konstitusjonell argumentasjon, som slår fast at den foreslåtte ordning er forfatningsstridig. Kongen og regjeringen kan stadig legitimt utøve sine verv. Samtidig imøtegås den kritiske stemningen i Norge ved å forklare at Konge og regjering kun oppholder seg i utlandet fordi okkupasjonen og presidentskapets avtale med den tyske krigsmakt tvinger dem til det.
Talens avslutning bringer den konstitusjonelle argumentasjonen tilbake til kongens person og troverdighet. Kontrasten mellom presidentskapet og eksilmyndigheten er nå tydelig. Presidentskapet representerer ufrihet, svakhet og vakling; eksilmyndighetene representerer frihet, styrke og fasthet. Selv om Konge og regjering har forlatt landet, er det de som kjemper for nasjonen.
Talens rolige og avbalanserte, men likevel alvorlige tone, styrker Kongens og regjeringens troverdighet. Fremføringen bidrar til dette. Kongen taler langsomt og tydelig artikulert. Han gjør hyppige pauser, ofte mellom bare to eller tre ord. Den avslepne og litt stive danske uttale synes å passe til situasjonens alvor, og blir av radiolytterne “tatt imot som manende”.
Om artikkelen
Talen og omtalen i denne artikkelen finnes i en annen utgave i boken Virksomme ord.
Presidentskapets brev av 27. juni vakte forbitrelse og fortvilelse i Norge. Kongens tale renser luften og gir det svar som “folk halvt ubevisst hadde ventet på”. Av de syv radiotalene som eksilmyndighetene holder fra midten av juni til slutten av juli, er det fremfor alt denne som sørger for at de klargjør sin stilling og vinner slaget om opinionen.
“Kongens andre nei” er antakelig den mest betydningsfulle av alle Haakon VIIs taler. Ingen annen tale bidro som denne til å gjøre ham til et symbol på Norges sak. I løpet av juli ble han ikke bare nasjonens mest respekterte og populære person; han oppnådde en nærmest sagaaktig posisjon, het det i en rapport fra BBC Intelligence Department: Lojalitet til landet var nå stort sett ensbetydende med lojalitet til Haakon VII som person.