Fremskrittspartiets forhold til norske journalister kan vanskelig beskrives som rosenrødt. Nylig gikk fiskeriminister Per Sandberg (Frp) ut på sin Facebook-side og kalte iTromsø-journalist Jørn Myreng for en “drittsekk”. Sandberg var ikke fornøyd med spørsmålene Myreng stilte under et intervju.
Dette var andre gang på under én uke at denne betegnelsen ble fremsatt mot en journalist fra Frp-hold; bare noen dager før utkom tidligere arbeidsminister, Robert Eriksson (Frp), med boken “Bare gjør det – trofast rebell for Siv og Erna”, hvor han betegnet VGs journalist Eirik Mosveen som en “hyene, idiot og drittsekk”.
“Grafsende” journalister
Den seneste tids mishagsytringer fra Frp-hold er imidlertid ikke nye av tiden. Snarere tvert imot har man opp igjennom årene sett at Frp ved flere anledninger har hevdet at mediene er ute etter dem. Denne påstanden er særlig blitt fremsatt i forbindelse med politiske skandaler.
Under skandaliseringen av Trond Birkedal i 2011, gikk partileder Siv Jensen og nestleder Per Sandberg hardt ut mot mediene og anklaget dem for å “grafse” og forhåndsdømme Birkedal (tv2.no 24.03.11). Medienes dekning av Frp ble også gjenstand for debatt i august 2011 da Frp-politikerne Aina Stenersen og Brage Baklien i en kronikk i Dagens Næringsliv (17.08.11) tok til ordet for en norsk versjon av Fox News, som kunne bidra til å gi en mer balansert dekning av den politiske høyresiden. I kronikken hevdet de blant annet at norsk presse er venstredreid i politiske spørsmål, og at det føres en valgkamp mot Frp i mediene.
Kritikken ble blant annet basert på den årlige medieundersøkelsen, gjennomført av Respons Analyse på oppdrag fra Nordiske Mediedager, som viste at kun 1 prosent av norske journalister ville stemt på Frp “dersom det var stortingsvalg i morgen”. Fra 2005–2016 har svarprosenten til dette spørsmålet variert fra 1 til 5 prosent. Man kan med andre ord trygt slå fast at norske journalister svært sjelden krysser av for Frp før de legger stemmeseddelen i valgurnen.
Frp har ved gjentatte anledninger hevdet at mediene er ute etter dem. Faksimile nrk.no 22.09.11.
Derimot har Arbeiderpartiet (30–43 %), Sosialistisk Venstreparti (11–32 %), Venstre (6–20 %) og Høyre (10–24 %) vist seg som journalistenes favorittpartier i perioden 2005–2016. Den årlige medieundersøkelsen har dermed vist seg å kaste vann på mølla til forsmådde Frp-politikere som hevder at mediene er venstredreide. Men betyr journalistenes politiske preferanser at mediene er særlig ute etter å ta partiet?
Er mediene ute etter Frp?
På bakgrunn av Frps sporadiske, men like fullt gjentatte, anklager om at “mediene er ute etter dem”, bestemte jeg meg for å undersøke hvorvidt man kan finne en tendens til at Frp-politikere forskjellsbehandles sammenlignet med politikere i Arbeiderpartiet i forbindelse med politiske skandaler. Dette er tema for min masteroppgave (se tekstboks). Jeg valgte å undersøke problemstillingen innenfor kommentarjournalistikken, da den er blant de mest subjektive uttrykk man vil finne i en avis.
Master om politiske skandaler
- Artikkelen tar utgangspunkt i forfatterens masteroppgave, “Moralens voktere? En kvalitativ analyse av politisk kommentarjournalistikk i Dagbladet og VG i forbindelse med seks politiske skandaler.”
- Faglitteraturen om politiske skandaler fremholder kommentatorenes moralske fordømmelse som et særskilt kjennetegn for mediedekningen av politiske skandaler.
- Masteroppgaven undersøker hvorvidt politikere fra Frp blir kraftigere moralsk fordømt enn politikere fra Ap av kommentatorene i forbindelse med politiske skandaler.
- De undersøkte skandalene tyder på at det ikke alltid er Frp-politikernes normbrudd per se som blir kraftig fordømt, men heller det faktum at Frp som parti har hatt mange skandaler, og at disse ved flere anledninger har blitt håndtert ved bruk av aggressive forsvarsstrategier.
Videre fant jeg det mest hensiktsmessig å sammenligne med Arbeiderpartiet fordi det er det eneste partiet innenfor den såkalte “venstreblokken” på den politiske høyre-venstreaksen i Norge som i størrelsesorden er sammenlignbart med Frp. Frp har dessuten til stadighet påpekt medienes kobling til venstresiden, og da i særdeleshet Arbeiderpartiet. Blant annet har Frps tidligere formann, Carl I. Hagen, siden 1980-tallet ved flere anledninger omtalt NRK som “ARK – Arbeiderpartiets rikskringkasting”.
Seks politiske skandaler
Analysen baserer seg på dekningen av seks politiske skandaler.
Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) var barne- og likestillingsminister da hun i 2008 valgte å ikke forlenge barneombud Reidar Hjermanns åremål, men heller ansette juristen Ida Hjort Kraby. Dette førte til spekulasjoner i mediene om hvorvidt det lå politiske årsaker bak avgjørelsen (VG 10.02.08). Da det kom frem opplysninger om at Osmundsen hadde privat omgang med det nye barneombudet, begynte saken å utvikle seg til en skandale. Osmundsen benektet påstandene om et nært kjennskap, men den påfølgende uken kom det stadig ny informasjon i mediene om private sammenkomster. Da det til slutt kom frem at Osmundsen skulle ha løyet til daværende statsminister, Jens Stoltenberg, om detaljer i ansettelsesprosessen, ble hun nødt til å trekke seg fra stillingen (Vg.no 14.02.08).
I 2008 avslørte VG at stortingsrepresentant Saera Khan (Ap) hadde så høye mobilregninger at stortingspresidenten grep inn og krevde at hun måtte betale dem selv. Avsløringen var et ledd i at VG over en periode hadde satt et kritisk søkelys på det de mente var manglende åpenhet fra Stortinget, herunder at Stortinget hemmeligholdt hvilke stortingsrepresentanter som hadde fått varsel om for høye mobilregninger (VG 24.09.08). Khan ville først ikke avsløre beløpet, og hevdet regningene var høye fordi hun hadde ringt kjæresten sin som var spesialsoldat i utlandet. Dette ble dementert av Forsvaret. Til slutt kom det frem at hun hadde ringt spåkoner for flere hundretusen kroner, og saken endte med at Khan ikke tok gjenvalg (Aftenposten.no 10.10.08).
Roger Ingebrigtsen (Ap) var statssekretær og førstekandidat på Troms Aps nominasjonsliste til stortingsvalget da Arbeiderpartiet sentralt i 2012 ble varslet om at Ingebrigtsen på et tidligere tidspunkt hadde hatt et forhold til en 17 år gammel jente i partiet. Denne skandalen skiller seg fra de andre fordi Ingebrigtsen selv gikk ut med avsløringen via sin Facebook-side. Han beklaget og trakk seg fra alle verv (Vg.no 30.11.12). Senere kom det frem at det var Tonje Brenna, som var samboer med Ingebrigtsens motkandidat Martin Henriksen, som hadde varslet (Aftenposten.no 01.12.12). Dekningen av skandalen bar derfor preg av spekulasjoner om hvorvidt avsløringen var en planlagt drittpakke.
Trond Birkedal (Frp) ble i 2011 arrestert og mistenkt for å ha smugfilmet unge gutter på badet sitt. Senere ble siktelsen utvidet til å gjelde seksuell omgang med en mindreårig gutt (Dagbladet 23.03.11). Frp-ledelsen nektet først kjennskap til saken, men senere kom det frem at de hadde kjent til påstandene mot Birkedal uten å varsle verken politiet eller guttens foreldre (Vg.no 24.03.11). Partiets krisehåndtering var dermed et sentralt element i denne skandalen. Birkedal ble senere dømt til syv måneders fengsel for disse forholdene (Vg.no 17.10.12).
VG avslørte i 2006 at stortingsrepresentant og nestleder i Frp, Per Sandberg, ifølge flere stortingsrepresentanter hadde vært synlig alkoholpåvirket på Stortingets talerstol. Sandberg innrømmet selv at han hadde drukket tre akevitt og en øl på en juleavslutning, men benektet at han følte seg full. Sandberg og Siv Jensen hevdet at han var utsatt for en svertekampanje av anonyme stortingskolleger og mediene (Vg.no 14.12.06). I perioden som fulgte ble Sandbergs gamle synder trukket frem på avisenes forsider; skriverier om at han var dømt for råkjøring og for å ha skallet ned en asylsøker på nachspiel (Adressa.no 14.12.06). Skandalen døde ut etter en periode, og Sandberg beholdt sine verv.
I 2012 avslørte TV 2 at stortingsrepresentant Bård Hoksrud (Frp) hadde brutt sexkjøpsloven i forbindelse med en tur til Riga sammen med tre FpU-politikere. TV 2 hadde fått vite på forhånd at Hoksrud kanskje kom til å bryte norsk lov under oppholdet, og fulgte etter med skjult kamera. Hoksrud innrømmet og beklaget saken umiddelbart, og trakk seg fra sine Frp-verv. Politietterforskningen resulterte i en bot på 25.000 kroner, og Hoksrud ble dermed den første nordmannen som ble bøtelagt for sexkjøp i utlandet (Vg.no 25.09.11).
Man skal ikke lyge
Da litteraturen vedrørende politiske skandaler fremholder kommentatorenes moralske fordømmelse som et særskilt kjennetegn for mediedekningen av politiske skandaler, bestemte jeg meg for å benytte nettopp moralske evalueringer av politikernes normbrudd som et mål på eventuell forskjellsbehandling. I analysen av kommentarartiklene identifiserte jeg hvilke verdier som lå til grunn for de moralske evalueringene.
Disse verdiene viste seg hovedsakelig å være allmennmenneskelige leveregler som de fleste vil kunne enes om og relatere til dagliglivet på tvers av kjønn, alder og sosial bakgrunn. Verdier som at man ikke skal lyge, at man skal ta ansvar for egne feil og ikke skylde på andre, og at man ikke skal misbruke andres tillit, ble gjennomgående brukt for å moralisere over politikernes normbrudd. Martin Eide har tidligere skrevet om hvordan populæravisene allmennmenneskeliggjør politikernes normbrudd i dekningen av politiske skandaler:
Populærjournalistikken spiller gjerne en ledende rolle i formidlingen av skandaler, og i allmennmennskeliggjøringen av dem. Et melodramatisk journalistisk repertoar spiller seg i slike saker ut med stor kraft og tydelighet. Her er sterke følelser og rike doser med allmennmenneskelig patos og identifikasjonskraft. Her står helter mot skurker, dyder mot laster, dåder mot udåder (Eide 2001: 23–24).
Moraliseringen over brudd på allmennmenneskelige leveregler er et effektivt virkemiddel når populæraviser personifiserer og dramatiserer politikerskandaler som melodrama og såpeopera. Dette får nemlig — ifølge Esther Pollack — den virkningen at publikum føler seg indignert.
Når det for eksempel moraliseres over at Manuela Ramin-Osmundsen har løyet for og misbrukt Jens Stoltenbergs tillit, er det lett å føle seg indignert på Stoltenbergs vegne. Det er med andre ord den personlige moralen som står i fokus. Det ble også – særlig i skandaliseringen av Osmundsen – moralisert over generelle verdier som knytter seg til menneskelige egenskaper vedrørende fag og arbeidsfelt, som for eksempel at ledere må være seg sitt ansvar bevisst.
Moralisering over verdier av en slik art hadde imidlertid en marginal forekomst, sammenlignet med moraliseringen over politikernes personlige karakter.
Forskjellsbehandling?
Blir så skandaliserte politikere fra Fremskrittspartiet kraftigere moralsk fordømt enn skandaliserte politikere fra Arbeiderpartiet? Svaret på dette er ja, men bildet er likevel ikke entydig.
Manuela Ramin-Osmundsen var den av Ap-politikerne som fikk kraftigst medfart i form av at moraliseringene – som var rettet både mot hennes personlige karakter og hennes kompetanse som politiker – tok form av å være et rent karakterdrap. I kjernen av kritikken sto hennes påståtte “løgner” og “svik” mot daværende statsminister Jens Stoltenberg. Følgende moralske evalueringer er typiske for hvordan kommentatorene i VG og Dagbladet trekker både hennes karakter og kompetanse i tvil:
At hun forsøkte å skjule det nære båndet til Kraby, vil for alltid henge ved henne. Hun vil alltid hefte for at hun er en person som ikke forteller hele sannheten (VG 14.02.08).
Statsråden hadde fått lov til å svømme alene på dypt vann i flere dager, men til slutt var Stoltenberg nødt til å gripe inn og redde henne inn på grunna. Hun fremsto likevel ikke som renvasket (Dagbladet 14.02.08).
Løgn sto også sentralt i kommentatorenes moralisering over Birkedal-saken, og dette til og med før det var avslørt at Frp-ledelsen faktisk hadde løyet om sitt kjennskap til saken:
Jensen [Siv] har selv en historie i en 10 år gammel sak. Den gang løy hun så det rant av henne om hva hun hadde visst om sex-skandalen i Telemark (VG nett 23.03.11).
Her er det interessant at VG moraliserer over løgn ved å vise til skandaliseringen av Terje Søviknes. På denne måten bruker VG partiets historie og tidligere løgner til å legge rammene for en ny skandale, til tross for at det ennå ikke var avslørt at Frp-ledelsen hadde kjennskap til påstandene mot Trond Birkedal da disse moralske evalueringene ble fremmet. Da skapes det et bilde av Siv Jensen som en notorisk løgner, selv om man ikke ennå vet med sikkerhet om hun har løyet i Birkedal-saken.
Da det kom frem at Jensen faktisk hadde løyet, ble det i liten grad moralisert over dette. Da skiftet kommentatorene fokus til moralsk fordømmelse av Frp-ledelsens egoisme, i form av å sette sine egne interesser først. Følgelig ble det også fremholdt brudd på verdioppfatningen om at man skal verne om de svake, da Frp fremmet sine egne interesser på bekostning av de unge guttene som mente seg misbrukt av Trond Birkedal, for eksempel:
Hva gjorde ledelsen i lov- og ordenpartiet? Med Søviknessaken i minne, gikk de grundig inn i saken? Tok de kontakt med politiet? Nei, ikke engang med 15-åringens foreldre. De valgte å tro Birkedal på hans ord, mens 15-åringen ble overlatt til seg selv […] (Dagbladet 26.03.11).
Det handler kun om å beskytte seg selv og partiet. Partiet virker viktigere enn unge mennesker som kan ha opplevd noe vondt eller ekkelt i en Frp-sammenheng (VG 25.03.11).
I tillegg til å fordømme normbruddet blir også Frps egne verdier holdt imot dem. Da Frp har et sterkt sakseierskap til justispolitikk, og således omtales som “lov- og ordenpartiet”, vil det oppfattes som svært klanderverdig at et slikt parti unnlater å varsle om en alvorlig forbrytelse. Man påpeker med andre ord et brudd på liv og lære.
Her kan det også synes som om kommentatorene henviser til maktsyke, i den forstand at man lar målet hellige midlene. Frp blir fremstilt som et parti som setter oppslutning fremfor enkeltmenneskers skjebne. Det indikeres altså at partiet ikke er et folkets parti eller individfremmende parti, som Frp selv hevder å være, men snarere et system som ikke tar hensyn til dem som befinner seg nederst på rangstigen – i dette tilfellet de unge guttene i FpU.
Løgn, løgn og atter løgn
Saera Khan (Ap) ble også tatt i løgn. Til tross for dette rettes moraliseringen i svært liten grad mot Khans person og handlinger. Dette fremstår som underlig ettersom de dyre telefonregningene til spåkoner kan anses som misbruk av fellesskapets midler, hvilket anses som et svært alvorlig normbrudd i velferdsstaten Norge. Dette, sammen med at løgn ifølge skandalelitteraturen anses som et av de mest alvorlige normbruddene, gjør at man kunne forventet en kraftigere moralsk fordømmelse av Khan.
Faksimile av Trønder-Avisas forside (15.02.08) dagen etter at Jens Stoltenberg informerte om Manuela Ramin-Osmundsens avgang. I sin nye bok “Min historie” skriver Stoltenberg følgende om saken: “Det var over. Flere ganger hadde Manuela bedyret at hun hadde fortalt alt. Flere ganger kom det fram nye opplysninger. Jeg slo oppgitt fast at dette var veldig alvorlig, og at hun hadde fått mange muligheter til å fortelle. Hun beklaget og beklaget, men det hjalp ikke”.
Til tross for dette, plasserte særlig Dagbladet skandalen i en kontekst som unnskyldte normbruddet, da hun ble sammenlignet med “bankfolket som sendte verden ut i finanskrisen”. Det var altså ikke så ille det Khan hadde gjort, målt opp mot disse bankfolkenes handlinger.
Heller ikke VG var særlig fordømmende overfor Khan, og plasserte skylden for normbruddet hos Stortingets praksis vedrørende manglende åpenhet om stortingsrepresentantenes mobilregninger. En mulig forklaring kan være at VG i lengre tid før avsløringen hadde satt søkelys på det de mente var manglende åpenhet fra Stortinget, og at det ikke var Khans person VG var ute etter, men systemet som sådan.
En annen forklaring på at kommentatorene fordømmer samme normbrudd – løgn – i ulik grad, ligger naturligvis i sakenes alvorlighetsgrad. Det er ikke vanskelig å enes om at seksuell omgang med en mindreårig er mer alvorlig enn å ansette bekjente, samt å ringe spåkoner på skattebetalernes regning. Som Tor Midtbø har påpekt: “Det er forskjell på å få kjeft og å havne i fengsel”, hvilket Birkedal gjorde i etterkant av avsløringene.
Den ulike graden av moralsk fordømmelse mot de ovenfor nevnte politikernes løgner kan også skyldes at Khan ikke var blant de mest synlige stortingsrepresentantene, og en marginal politisk skikkelse sammenlignet med Trond Birkedal og Manuela Ramin-Osmundsen. Birkedal var derimot ansett som et stjerneskudd og et lederemne for fremtiden. Han var den nye vinen i Frp, og man hadde store forventninger til hans politiske karriere. Videre var Osmundsen Norges første innvandrerstatsråd med utdannelse fra et fransk eliteuniversitet. Det var bred mediedekning rundt hennes innsettelse som statsråd, noe som kan gjøre fallhøyden ekstra stor. En ministerpost har også høyere status enn det å sitte på Stortinget. Det kan forklare at mediene er mer fordømmende når statsråder tabber seg ut enn når stortingsrepresentanter gjør det samme. En slik tolkning vil være i tråd med Midtbøs observasjon om at en skandales omfang vil vokse proporsjonalt med den skandaliserte politikerens status.
I skandaliseringen av Roger Ingebrigtsen (Ap) fant man også de samme tendensene til å fokusere på ytre omstendigheter som man gjorde i skandaliseringen av Saera Khan. Kommentatorene moraliserte hovedsakelig over misbruk av posisjon generelt og som samfunnsproblem, og i mindre grad over Ingebrigtsen som person. Dette kan imidlertid skyldes at denne saken kom i kjølvannet av flere lignende saker, samt at spekulasjonene om hvorvidt dette var en planlagt drittpakke overskygget selve normbruddet.
Man skal ta ansvar for egne feil og ikke skylde på andre
Videre var verdiene om at man skal ta ansvar for egne feil og lære av dem, og at man ikke skal skylde på andre, særlig sentrale i kommentatorenes moralske fordømmelse av Frp-sakene. Disse relaterer seg til partiets krisehåndtering, som gjennomgående blir vurdert til å være dårlig, for eksempel:
Sist gang en Frp-prins falt for eget grep, gjorde partiledelsen vondt verre. Den håndterte saken så fatalt dårlig at partiet lå nede i lengre tid (Dagbladet 23.03.11).
Siv Jensen og hennes parti er igjen hjemsøkt av en sexskandale […] Det er knapt mulig en gang i teorien å håndtere det dårligere og mer uverdig enn hva Siv Jensen gjorde den gang (VG 22.03.11).
De moralske evalueringene er hentet fra Birkedal-saken, og igjen ser man hvordan partiets historie i form av dårlig krisehåndtering i Søviknes-saken blir trukket inn for å legge rammene for en ny skandalisering. I både Birkedal- og Sandberg-saken ble Frps krisehåndtering gjenstand for betydelig moralisering, da partiet i forbindelse med disse sakene gjorde bruk av en såkalt aggressiv retorisk forsvarsstrategi, som innebærer å benekte kjennskap til saken eller skylde på andre, i disse tilfellene – mediene.
Faglitteraturen om politiske skandaler og krisehåndtering fremholder viktigheten av å legge alle kort på bordet, samt å komme med en uforbeholden unnskyldning. Man bør med andre ord legge seg paddeflat! Når Frp til stadighet trosser en etablert sannhet eller norm om hvilken krisestrategi man bør velge i forbindelse med politiske skandaler, kan håndteringen dermed oppfattes som amatørmessig.
Etter Bård Hoksruds tur til Riga ble det imidlertid valgt en annen krisestrategi: Hoksrud kom med en uforbeholden unnskyldning umiddelbart etter avsløringen om sexkjøpet i Riga. Dette kan synes å være årsaken til at denne skandalen ble gjenstand for en mindre grad av fordømmelse enn de andre Frp-skandalene. Det ble understreket at Frp hadde lært seg å håndtere sex-skandaler bedre enn tidligere, men like fullt ble det moralisert over at partiet hadde hatt mye å svare for.
Det er altså en tydelig tendens til at Frps historie, med hensyn til organisatorisk profesjonalitet og seriøsitet, blir brukt for å prege, definere og ramme inn nye skandaler. Dette var spesielt tydelig i skandaliseringen som fulgte Per Sandbergs opptreden på Stortingets talerstol, da man så en latterliggjøring av Frps krisehåndtering:
Til dere som tror dette er dårlig håndtering – dere tar helt feil. Dette er akkurat det “Tobias i tårnet” har forutsett: Masse oppmerksomhet vil nettopp forsterke inntrykket av at det tråkkes på en som ligger nede. Et offer. Snart martyr. Sympatien stiger – og vips en helt! Carl I. Hagen har gjort sine beste valg på denne måten (VG 15.12.06).
Dette understreker også en annen tendens i materialet, nemlig at kommentatorene i større grad spiller på latterliggjøring og stereotypier i forbindelse med Frp-skandaler. Dette ser man til sammenligning ikke i Ap-skandalene.
Det faktum at Frp ved flere anledninger har vært forbundet med politiske skandaler, ble kraftig moralsk fordømt av kommentatorene. Faksimile Dagbladet 23.03.11.
En ond sirkel
Når Frp til stadighet anklager mediene for å være ute etter dem og for å “grafse” i skandaler som rammer partiet, sier de seg også indirekte uenige i medienes prioritering av sakene som viktige og nyhetsverdige. Samtidig betviles sentrale journalistiske verdier, som samfunnsoppdragets vaktbikkjefunksjon i form av å granske makten.
Ved å gjøre dette, kaster de på mange måter bensin på bålet til indignerte journalister som mener at det er deres rett og ansvar å granske makten. Man får dermed en form for ond spiral der kommentatorene vil bli mer fordømmende jo mer Frp utfordrer de journalistiske verdiene. Dermed får Frp forsterket sitt inntrykk av at mediene er ute etter dem, og mediene får i sin tur forsterket sine negative etablerte holdninger om at Frps krisehåndtering er amatørmessig. Videre er det mye som tyder på at antallet Frp-skandaler i seg selv bidrar til en kraftigere moralsk fordømmelse fra kommentatorene.
Det kan synes som om det man fra Frp-hold oppfatter som usaklig og uforholdsmessig sterk fordømmelse sammenlignet med andre partier, eksempelvis Arbeiderpartiet, faktisk kan bunne i en misforståelse. De undersøkte skandalene tyder på at det ikke alltid er Frp-politikernes normbrudd per se som blir kraftig fordømt, men heller det faktum at Frp som parti har hatt mange skandaler, og at disse ved flere anledninger har blitt håndtert ved bruk av aggressive forsvarsstrategier.
I og med at den moralske fordømmelsen av Manuela Ramin-Osmundsen bar preg av å være et rent karakterdrap, er det ingen holdepunkter for å antyde at kommentatorene som utgangspunkt vil være mildere i sin fordømmelse mot Ap-politikere enn Frp-politikere. Derimot ser man at krisehåndtering, sakens alvorlighetsgrad, sammen med hvorvidt politikeren eller partiet har vært forbundet med en skandale tidligere, har særlig stor betydning for graden av moralsk fordømmelse.
Ensomme ulver versus ukultur
Mens det moraliseres særs lite over Arbeiderpartiet og dets ledelse i Ap-skandaler, blir altså Fremskrittspartiet og dets ledelse gjennomgående fordømt etter deres partihistorikk og krisehåndtering. Dette er den mest fremtredende distinksjonen jeg fant i materialet vedrørende mulig forskjellsbehandling, sammen med at kommentatorene har en større tilbøyelighet til å spille på stereotypier og latterliggjøring av Frp.
Det kan synes som om kommentatorene moraliserer over Ap-politikere som “ensomme ulver” – som unntak som bekrefter en regel – snarere enn at man står overfor et partiproblem.
Motsatt er det for Frp, hvor man stadig trekker inn partihistorikken og partiet for øvrig, slik at det moraliseres over en ukultur som gjelder for partiet som sådan.
Kilder
Andersen, Ingunn og Mads A. Andersen (2008): Samtalen som forandret alt. Vg.no 14.02.08.
Barstad, Stine, Gunnar Magnus og Geir Salvesen (2008): - Khan ble ikke bedt om å trekke seg. Aftenposten.no 10.10.08.
Bongard, Therese (2008): Barneombudet og statsråden i samme nettverk. VG 10.02.08
Eide, Martin (red.) (2001): “Journalistisk makt. Et oppslag”, Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati. Gyldendal, Oslo.
Eikesdal, Barbro (2011): Frp raste mot media. Tv2.no 24.03.11.
Flågen, Kari Tone, Bjørnar Tommelstad, Lars M. Glomnes og Gunn Kari Hegvik (2011): Forsvarer: — Birkedal diskuterte overgrepsanklager med Frp-ledelsen. Vg.no 24.03.11.
Grøttum, Eva-Therese, Sigrid Helene Svendsen og Lars Joakim Skarvøy (2012): Trond Birkedal dømt til sju måneders fengsel. Vg.no 17.10.12.
Jacobsen, Frithjof (2011): “Gjorde ikke nok”, i VG 25.03.11.
Johansen, Anders Holth (2011): Jeg hadde oralsex med Birkedal da jeg var 15 år. Dagbladet 23.03.11.
Johansen, Marianne (2008): Saera Khan (Ap) hadde skyhøye mobilregninger – Må betale selv. VG 24.09.08
Kippernes, Geir Arne, Vidar Enerstvedt, Anne Stine Sæther, Tommy Brakstad, Herman Prein Moestue, Audun Solberg, Alf Bjarne Johnsen, Øyvind Engan og Mathias Jørgensen (2012): Roger Ingebrigtsen innrømmer seksuelt forhold til 17-åring. Vg.no 30.11.12.
Midtbø, Mia Kristin (2006): Sandbergs tidligere tabber. Adressa.no 14.12.06.
Midtbø, Tor (2007): Skandaler i norsk politikk. Universitetsforlaget, Oslo.
Moe, Ingeborg og Geir Salvesen (2012): Tonje Brenna meldte fra om Ingebrigtsen-saken. Aftenposten.no 01.12.12.
Moen, Elisabeth Skarsbø (2006): “Mobb Sandberg”, i VG 15.12.06.
Moen, Elisabeth Skarsbø (2008): “Manuelas siste sjanse”, i VG 14.02.08.
Moen, Elisabeth Skarsbø (2011): “Sex, løgn og videotape”, i VG 23.03.11.
Mosveen, Eirik (2011): “Ha det på badet”, i VG 22.03.11.
Nordiske Mediedager (2016): Medievaner og holdninger. Undersøkelse blant journalister 4.–29. februar 2016.
NTB (2011): Siv Jensen: Hoksrud-saken først og fremst en privatsak. Vg.no 25.09.11.
Pollack, Ester (2001): En studie i medier och brott. Institutionen för journalistik, medier och kommunikation, Stockholms Universitet.
Pollack, Ester (2008): “Medier och brott”, i Pär Anders Granhag og Sven Å. Christiansson (red). Handbok i Rättspsykologi. Liber, Stockholm.
Ryste, Camilla (2006): Per Sandberg sykmeldt. Vg.no 14.12.06.
Simonsen, Marie (2008): “Manuelas troverdighet”, i Dagbladet 14.02.08.
Simonsen, Marie (2011): “Tid for skadekontroll”, i Dagbladet 23.03.11.
Simonsen, Marie (2011): “Råtne epler”, i Dagbladet 26.03.11.
Stenersen, Aina og Brage Baklien (2011): Norge trenger Fox news. Dagens Næringsliv 17.08.11.
Stoltenberg, Jens (2016) Min historie. Gyldendal Norsk Forlag.