De siste to årene har retorikkgruppen ved UiBs Institutt for informasjons- og medievitenskap arrangert talekonkurransen Ta Ordet!. Etter et omfattende opplæringsopplegg ved skoler og Universitetet i Bergen fremfører seks finalister fra videregående skoler egenskrevne taler i Universitetets aula. Fra å ha vært et arrangement for Bergens-skoler første gang, ble det i år utvidet til hele Vestlandet med 26 deltakende skoler. Årets vinner var Aleksandra Olsen fra Ålesund videregående skole med en tale om organdonasjon.
Vox Publica har intervjuet prosjektleder Jens E. Kjeldsen og prosjektkoordinator Marit Kristine Bjøntegård.
Gratulerer med vel overstått finale! Hvordan gikk utvidelsen fra Bergen til Vestlandet?
Bjøntegård: – Da alt skjedde i Bergen var jo alt veldig greit og oversiktlig, men da vi skulle utvide til fire fylker var vi usikre på hvordan vi skulle gjennomføre det. Vi valgte å ha en lærerworkshop i hvert fylke, slik at det skulle være lav terskel for lærere å melde seg på for å få med flest mulig. Deretter arrangerte vi semifinaler i Bergen og Ålesund der vi fra retorikkgruppa dro og møtte elevene, før finalistene hadde kurs hos SpeakLab her i Bergen og til slutt deltok i finalen. Det var en logistisk utfordring å sørge for at alle elevene kunne reise hit og dit, Norge og Vestlandet spesielt er jo ganske kronglete, men fordelen var at vi hadde en vellykket finale fra i fjor å vise til, og mange, både elever og lærere, hadde fått med seg talen til fjorårets vinner, Cecilie Martinessen.
Arne Møller fra SpeakLab instruerer finalist Kristin Romfo. Foto: Tove Breistein
Kjeldsen, hvordan fikk du ideen til Ta Ordet!-konkurransen?
Når jeg foreleser i Danmark, så strekker studentene hånden i været og sier «er du nå sikker på det, Jens? Kan det ikke være sånn eller slik i stedet»? I Norge er situasjonen helt annerledes
Kjeldsen: – Når jeg foreleser i Danmark, så strekker studentene hånden i været og sier «er du nå sikker på det, Jens? Kan det ikke være sånn eller slik i stedet»? I Norge er situasjonen helt annerledes. Det er mye mindre respons, færre kommentarer, færre ytringer – en våger sjeldnere å ta ordet. Så jeg hadde egentlig gått og tenkt på dette lenge: Jeg vil at ungdommene i Norge skal være mer som sine danske jevnaldrende. For litt over to år siden havnet jeg i en heldig situasjon, som veileder til tre flinke stipendiater som var interesserte i å bidra i et slikt prosjekt. Da tenkte jeg «nå gjør vi det». For å oppsummere: jeg mente det var noe ungdommer hadde bruk for, og jeg hadde ressursene til det.
Formatet på dette er en konkurranse, og det er ganske få som får taleopplæring her på universitetet. Som du selv sa bruker du av din egen tid til dette, og flere stipendiater og en vitenskapelig assistent er involvert – en del ressurser, altså. Hva med bredden? Er en konkurranse med seks finalister en god måte å drive faglig formidling på?
Kjeldsen: – Jeg mener dette formatet gjør det mulig å utnytte de faglige ressursene våre maksimalt, fordi vi overlater mye til lærerne. Vi rekrutterer og holder et kurs for interesserte lærere, som gjennomfører opplegg i skolene. Der er de frie til å gjøre hva de vil: Noen har kun klasseromsundervisning og velger ut en deltaker fra sin skole selv, andre arrangerer store skolekonkurranser med jury og publikum. Så du kan si at vi vil hjelpe lærere og ungdom til å hjelpe seg selv, og dersom du begynner å telle hvor mange elever som har vært involvert på de 26 skolene, så er det mange. Dessuten må det sies at jeg ikke nødvendigvis vil ha en konkurranse. Konkurranseformatet ble valgt fordi det er lett å organisere, samtidig som finalen blir til en stor hendelse der vi tar i bruk det flotteste rommet på universitetet og viser ungdommene at vi setter pris på dem.
Finalist Amalea Salvail taler til forsamlingen i Universitetsaulaen. Foto: Tove Breistein
Hvorfor er det viktig å kunne holde tale i et moderne mediesamfunn og et moderne demokrati?
Kjeldsen: – Det er fordi at dersom du ikke vet hvordan du skal si noe, har du heller ingen ting å si. Da har man ingen stemme, og demokratiet avhenger av at alle har en stemme. Dessuten er det å tale også å tenke: når du sitter ned og skriver et manuskript, blir du tvunget til å tenke gjennom saken, se den fra flere sider, se hvor dine svake argumenter ligger. Det er også viktig å få med seg at dette er en måte å trekke retorikkundervisningen ut av skolen og inn i verden på. Vi understreker at deltakerne skal holde en tale om et tema de virkelig er engasjert i, at de skal forsøke å oppnå noe med talen, og til slutt blir den fremført i offentligheten. Det gjør en enorm forskjell fra en tale som bare holdes i klasserommet, og samtidig blir finalen en mulighet til å lytte til ungdommene.
Ta ordet!-vinner Aleksandra Olsen og Jens Kjeldsen. Foto: Tove Breistein
Hvor går veien videre nå?
Kjeldsen: – Vi har vært heldige og fått stor støtte fra universitetets ledelse og fra Sparebanken Vest, så vi har finansene til å fortsette, men vi trenger også å ta vare på de som utfører arbeidet – stipendiater og vitenskapelige assistenter blir jo ferdige med engasjementet etter hvert. Sikkert er det i alle fall at vi fortsetter, og neste år fortsetter vi på Vestlandet og håper å utvide gradvis, for eksempel med Trondheim.
Bjøntegård: – Jeg må også si at jeg var skeptisk når jeg begynte i prosjektet, først og fremst med tanke på om elevene ville engasjere seg. Synes de det er kult med talekonkurranse, liksom? Men det synes de faktisk, og vi ser at både de og lærerene får mye ut av dette. Det dekker et hull i læreplanen og er en ny og annerledes måte å lære retorikk på.