Menneskers evne til samarbeid med fremmede er kanskje den egenskapen som skiller oss mest fra andre dyr. De siste tiårene har forskere systematisk dokumentert slik samarbeidsvilje i kontrollerte eksperimenter. Det mest sentrale funnet kommer fra det såkalte «kollektivt gode»-eksperimentet: Hvis tilfeldige fremmede blir plassert i en gruppe for å jobbe med et fellesprosjekt, er de ofte villige til å yte innsats for fellesskapet selv om de ville tjent mer på å opptre egoistisk.
Folks samarbeidsvilje i anonyme enkeltsituasjoner står i motsetning til en del teorier i økonomi og andre fagfelt om at mennesker er rene egoister. Derfor har forskere innen feltet atferdsøkonomi utviklet teorier om «sosiale preferanser» som prøver å ta innover seg at mennesker bryr seg om andre enn seg selv. Disse teoriene prøver å fange opp hvordan ting som normer, skyld og aversjon mot ulikhet påvirker handlingene våre.
Hvor stabil er folks vilje til å samarbeide med fremmede mennesker? Det kan godt tenkes at noen vil samarbeide i ett eksperiment, men oppføre seg helt annerledes i et annet. Noen kan også være villige til å samarbeide én dag, men opptre egoistisk på et annet tidspunkt. For å kunne bruke eksperimenter til å lære om menneskelig motivasjon, er spørsmålet om stabilitet sentralt – hvis samarbeid i én situasjon ikke er generaliserbar, er det vanskelig å trekke generelle slutninger fra eksperimenter.
Ekstra slående er det at samarbeidsatferden ser ut til å være omtrent like stabil over tid i Norge og USA
I en nylig publisert artikkel undersøker jeg sammen med Amanda Reigstad ved Universitetet i Bergen og Gustav Tinghög ved Universitetet i Linköping om nordmenns samarbeidsvilje er stabil i ulike situasjoner og over tid. Vi tar i bruk data fra Norsk Medborgerpanel, hvor et representativt utvalg av den norske befolkningen har deltatt i ulike «økonomiske spill» som måler folks villighet til å dele penger med fremmede i ulike situasjoner. I alle disse situasjonene ville en egoist valgt å beholde alle pengene selv.
Vi finner at nordmenn som samarbeider i én type situasjon har stor sannsynlighet for å samarbeide i en annen situasjon, og større sannsynlighet for å stole på fremmede. Vi finner også at samarbeidsatferd er stabil over en periode på omtrent et halvt år. Med andre ord kan samarbeidsatferd i én situasjon predikere hvordan en person vil oppføre seg i en annen situasjon.
Et annet viktig spørsmål er om samarbeidsatferd er like stabil i ulike land. For å undersøke dette, sammenligner vi nordmenn med data fra andre land – Sverige, Østerrike og USA. Vi finner de samme mønstrene på tvers av ulike land. Ekstra slående er det at samarbeidsatferden ser ut til å være omtrent like stabil over tid i Norge og USA.
Funnene våre er godt nytt for samfunnsforskere som ønsker å trekke generelle konklusjoner om motivasjon basert på eksperimenter. Det ser ut til at de samme menneskene samarbeider i ulike situasjoner og over tid, og i tillegg ser disse funnene ut til å være sammenlignbare mellom land. Vi kan med andre ord bruke en persons samarbeidsatferd på ett tidspunkt til å spå hvordan han vil oppføre seg i andre lignende situasjoner i fremtiden.
Reigstad, A. G., Strømland, E. A., & Tinghög, G. (2017). Extending the Cooperative Phenotype: Assessing the Stability of Cooperation across Countries. Frontiers in psychology, 8, 1990.