Hvorfor er det så lett å tro at remikskulturen ble skapt av nettet? Hvor kommer idealet om å “dele” og “delta” fra?

Net­tet, og kan­skje særlig de såkalt sosiale medi­ene, knyttes gjerne opp mot verdier som å “dele” og “delta”. Ord som åpen­het, engas­je­ment, dia­log og gjen­nom­sik­tighet. Jeg har lirt av meg lig­nende fras­er i min kro­nikk om hva Twit­ter er og hvor­for folk gid­der å bruke det.

Ingen respekt for økonomien?

Det finnes en forestill­ing om at den yngre gen­erasjo­nen, på grunn av net­tet, i større grad enn tidligere har min­dre respekt for opphavs­ret­ten. At de for­ven­ter å kunne delta, og endre på det de møter.

The val­ues […] are rad­i­cal­ly dif­fer­ent form those embed­ded with­in the for­mal econ­o­my; they are val­ues of reci­procity and inter­de­pen­dence as opposed to self-inter­est, col­lec­tivism as opposed to indi­vid­u­al­ism, the impor­tance of loy­al­ty and a sense of ‘iden­ti­ty’ or ‘belong­ing’ as opposed to the prin­ci­ple of form­ing ties on the basis of cal­cu­la­tion, mon­e­tary or otherwise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskriv­else av remik­skul­tur på nett. Det er slik Jeff Bish­op og Paul Hogget i 1986 beskrev sub­kul­turelle fel­lesskap organ­is­ert rundt felles inter­ess­er (side 53, sitert i Jenk­ins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det finnes en forestill­ing om at den opp­vok­sende gen­erasjo­nen i større grad for­ven­ter å delta i diskusjo­nen. For dis­tribusjo­nen av de “remiksede” bidra­gene er blitt betrak­telig enklere takket være net­tets sosiale medi­er og sider for bruk­er­gener­ert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og pro­fesjonelt ut.

Illus­trasjon: Flickr-bruk­er Sté­fan (by-nc-sa lisens) 

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av net­tet er både feil rent his­torisk, og en teknologide­ter­min­is­tisk tilnærm­ing som sjeldent gir særlig mat­nyt­tig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blog­post: Jeg har pen­sumet fult av akademiske analyser av net­tet som er bare 3–5 år gam­le, og likev­el er de så smerte­fullt på jordet i sine fremtidsspå­dom­mer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uansett. Poenget er at de som skrik­er høyest om at“dagens ung­dom har ingen respekt for opphavs­rett” kan­skje må fjerne ordene “dagens” og “ung­dom”. (Når jeg tenker meg om, så kom­mer jeg ikke egentlig på noen eksem­pler på hvem som lik­som skal ha sagt det — så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å men­er dette, så rett på meg, og om du har noen eksem­pler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)

Jeg tyr til Hen­ry Jenk­ins, som inntil nylig var pro­fes­sor ved MIT. I 1992 kom han med boka Tex­tu­al Poach­ers: Tele­vi­sion Fans & Par­tic­i­pa­to­ry Cul­ture. I det avs­lut­tende kapit­telet, Recon­sid­er­ing Fan­dom, ser Jenk­ins på hva som kjen­neteg­n­er fankul­turen, og han peker på fem nivåer av engasjement.

Jeg skip­pet over­set­tin­gen og har heller klip­pet og limet. Delekul­turen på nett kan sees i en litt større kon­tekst når beskriv­elsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tal­let pass­er så påfal­l­ende godt på mye av det som i dag net­topp omtales som remik­skul­tur:

1. Recep­tion (s. 278)
   

   They view them mul­ti­ple times […] to scu­ri­tinize mean­ing­ful details and to bring more and more of the series nar­ra­tive under their con­trol. They trans­late the recep­tion process into social inter­ac­tion with oth­er fans. […] Mak­ing mean­ing involves shar­ing, enun­ci­at­ing, and debat­ing mean­ings. For the fan, watch­ing the series is the begin­ning, not the end, of the process of media consumption.

2. Inter­pre­tive prac­tices (s. 278)
   

   Fan crit­ics work to resolve gaps, to explore excess details and unde­vel­oped poten­tials. This mode of inter­pre­ta­tion draws them far beyond the infor­ma­tion explic­it­ly present and toward the con­struc­tion of a meta-text that is larg­er, rich­er, more com­plex and inter­est­ing than the orig­i­nal series. The meta-text is a col­lab­o­ra­tive enter­prise; its con­struc­tion effaces the dis­tinc­tion between read­er and writer, open­ing the pro­gram to appro­pri­a­tion by its audience.

3. Con­sumer activism (s. 278–279)
   

   Fans are view­ers who speak back to the net­works and the pro­duc­ers, who assert their right to make judg­ments and to express opin­ions about the devel­op­ment of favorite pro­grams. […] Fan response is assumed to be unrep­re­sen­ta­tive of gen­er­al pub­lic sen­ti­ment and there­fore unre­li­able a a basis for deci­sions. The media con­glom­er­ates do not want fans who make demands […] they want reg­u­lar view­ers who accept what they are giv­en and buy what they are sold.

4. Cul­tur­al pro­duc­tion (s. 279–280)
   

   Their works appro­pri­ate raw mate­ri­als from the com­mer­cial cul­ture but use them as the basis for the cre­ation of a con­tem­po­rary folk cul­ture. Fan­dom gen­er­ates its own gen­res and devel­ops alter­na­tive insti­tu­tions of pro­duc­tion, dis­tri­b­u­tion, exhi­bi­tion, and consumption.

   […] fan cre­ation chal­lenges the media indus­try’s claims to hold copy­rights on pop­u­lar nar­ra­tives. […] Fan art as well stands as a stark con­trast to the self-inter­est­ed moti­va­tions of main­stream cul­tur­al pro­duc­tion; fan artists cre­ate art­works to share with oth­er fan friends. […] Fan­dom gen­er­ates sys­tems of dis­tri­b­u­tion that reject prof­it and broad­en access to its cre­ative works.

   Fan­dom rec­og­nizes no clear-cut line between artists and con­sumers; all fans are poten­tial writ­ers whose tal­ents need to be dis­cov­ered, nur­tured, and pro­mot­ed and who may be able to make a con­tri­bu­tion, how­ev­er mod­est, to the cul­tur­al wealth of the larg­er community.

5. Alter­na­tive social com­mu­ni­ty (s 280–283)
   

   Fans are often peo­ple […] whose intel­lec­tu­al skills are not chal­lenged by their pro­fes­sion­al lives. […] try­ing to estab­lish a “week­end-only world” more open to cre­ativ­i­ty and accept­ing of dif­fer­ences, more con­cerned with human wel­fare than with eco­nom­ic advance. Non­com­mu­nal behav­ior is read neg­a­tive­ly, as a vio­la­tion of the social con­tract that binds fans togeth­er and often becomes the focus of col­lec­tive out­rage. […] Fan­dom’s very exis­tence rep­re­sents a cri­tique of con­ven­tion­al forms of con­sumer cul­ture.

Noen eksempler

Det er ikke vanske­lig å finne eksem­pler på at fankul­turen blom­str­er også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg over­raske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen ver­sjon av Star Wars, at ihuga fans lager et par­al­lelt Twit­ter-univers av Mad­Men-karak­terene, eller et bit­telitt eldre eksem­pel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gol­lum, der fans rett og slett har laget en hel nov­el­le­film med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?

Mer påfal­l­ende er det jo hvor mange likhet­strekk det er her til så mye av den kom­mu­nikasjo­nen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale medi­ene, slik som blog­ger og Twit­ter. Eller er jeg på jordet?

For ikke å glemme…

Når par­al­lellen til fankul­turen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ fork­lar­ing på åpen­het­skul­turen på nett. I The Inter­net Galaxy, ser Castells på kul­turene på Inter­nett. Han ser fire kul­tur­er som har vært med å forme nettet:

• den tekno-mer­i­tokratiske
• hack­erne
• the vir­tu­al com­mu­ni­tar­i­an cul­ture (hva i all ver­den skal man over­sette det til?)
• entre­prenørene

Ifølge Castells (og slik David Bell sam­men­fat­ter det i Cyber­cul­ture The­o­rists (2007: 85–86)) så må man, for å få sin kunnskap anerk­jent, ha en vil­je til å dele ideer og en åpen tilnærm­ing. Det ser han som en arv fra Inter­netts kobling både til akademia (gjen­nom­sik­tighet av resul­tater, ref­erering) og til hack­erkul­turen (åpen kildekode, ‘infor­ma­tion wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poenget er bare at det er så lett å trekke kon­klusjo­nen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke kon­klusjo­nen om at det er teknolo­gien som har gjort at disse tin­gene oppsto.

Hvis du leser for eksem­pel Andrew Keen sin harseler­ing med net­tet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekke­lig utdatert. Og mye av grun­nen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.

Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spå­dommene som måtte komme om fremti­den blir lite mat­nyt­tige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som for­mer teknolo­gien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twit­ter som @idaAa, eller sjekk ut min per­son­lige blogg.