Bokstavelig talt hundrevis av politiske partier har sett dagens lys i vestlige demokratier siden 1960-tallet. De fleste av disse var imidlertid døgnfluer som raskt forsvant igjen og i det stille, og uten å ha noen politisk innvirkning. Men noen overlevde og ble institusjonaliserte som partier – og av disse gikk noen i oppløsning igjen.
I den nye boken vår, Institutionalisation (and De-Institutionalisation) of Right-Wing Protest Parties – The Progress Parties in Denmark and Norway, tar Robert Harmel (Texas A&M University), Lars Svåsand (UiB) og jeg for oss to slike partier som trosset spådommene og ble institusjonaliserte: de to fremskrittspartiene i Danmark og Norge. De brøt umiddelbart gjennom tidlig på 1970-tallet som protestpartier på høyresiden, grunnlagt av hver sin politiske entreprenør: Mogens Glistrup og Anders Lange. Det var særlig skatter og avgifter de var imot.
Men midt på 1990-tallet tok de to partiene ulike veier. Mens Fremskrittspartiet i Norge vokste og opererte stadig mer som et «normalt» parti, imploderte det danske og forsvant ved årtusenskiftet. Begge disse utviklingsprosessene – institusjonalisering (begge) og de-institusjonalisering (Fremskridtspartiet) – forklarer vi.
Den vanskelige partiinstitusjonaliseringen
Først av alt – hva mener vi med institusjonalisering? I vår bruk dreier det seg om tre prosesser et parti må gjennom for å bli levedyktig som en organisasjon. For det første må det utvikle faste rutiner som det opererer etter, og medlemmenes lojalitet må være til partiet i seg selv heller enn dets grunnlegger(e) (intern institusjonalisering). For det andre må de andre partiene i politikken ta partiet på alvor som en aktør å regne med fremover, og som de må forholde seg til (ekstern institusjonalisering). For det tredje må partiet vise det vi på god norsk-engelsk kaller «stayer-evne» – at det faktisk holder seg gående med en viss velgerstøtte over flere valg, og tåler en trøkk på veien.
Om publikasjonen
Sammenhengen mellom lederskap og institusjonalisering av høyrevridde protestpartier blir utforsket i nyutgivelsen Institutionalisation (and De-Institutionalisation) of Right-Wing Protest Parties — The Progress Parties in Denmark and Norway Boken er forfattet av Robert Harmel (Texas A&M University), Lars Svåsand (UiB) og Hilmar Mjelde (UiB).
Artikkelen er skrevet på vegne av de tre forfatterne.
Og dette er altså bøyger som både politiske kommentatorer og akademikere har ment at er ekstra vanskelig å runde for partier som de norske og danske fremskrittspartiene. Hvorfor? Jo, det oppstår typisk opprivende konflikter mellom de partimedlemmene som vil at partiet skal være mer som en (protest)bevegelse og de som ønsker å drive det som et vanlig parti. Dessuten er det klart hva protestpartier er imot, men ofte uklart hva de er for – om i det hele tatt noe! Med andre ord mangler de typisk en helhetlig politisk pakke å tilby velgerne. Og, til slutt, slike partier blir dominert av entreprenørene som grunnla dem, og disse lederne er ikke nødvendigvis i stand til å håndtere alle de forskjellige lederskapsutfordringene de møter.
Partiene trenger ledere som mestrer spesifikke roller til ulike tider: 1) partiskaper og evangelist ved oppstarten; 2) deretter partibygger/organisator; 3) og fra der av en stabilisator.
To unntak: de norske og danske fremskrittspartiene
Til tross for disse (antatte) hindrene, var det på begynnelsen av 1990-tallet klart at både Fremskridtspartiet og Fremskrittspartiet var blitt institusjonaliserte partier. Begge hadde klart seg gjennom flere valg med tidvis høy velgeroppslutning, samt flere små og store kriser og utfordringer: navneskifte (fra Anders Langes Parti til Frp); offentlig splittelse og utbrytere (begge); ledere som ble borte (Glistrup satt i fengsel fra 1983–1985 for skatteunndragelse; Lange døde i 1974); fremstøt mot deres velgere fra andre partier (begge); og dramatiske valgnederlag (Fremskridtspartiet 1984; Fremskrittspartiet 1977). Begge opererte etter ordinære organisatoriske prosedyrer.
I det danske partiet ble den ukonvensjonelle Glistrup i 1991 nektet gjenvalg og formelt ekskludert fra partiet han startet. I tillegg ble 1976-vedtaket som gjorde ham til sentralstyremedlem på livstid annullert under den nye lederen, Pia Kjærsgaard. I Norge startet Carl I. Hagen målrettet organisasjonsbygging da han overtok partiledelsen i 1978. Og på 1980-tallet inngikk begge partiene i seriøse politiske forhandlinger med andre partier i henholdsvis Folketinget og Stortinget.
Det avgjørende partilederskapet
Spørsmålet som melder seg er naturligvis hvordan de to partiene klarte å gjøre spådommer til skamme og bli permanente tilskudd til sine lands partifauna. Vår klare konklusjon er: godt lederskap!
Lederskap er avgjørende for at et parti skal mestre alle de nevnte utfordringene partier som de to fremskrittspartiene stod overfor. Og som nevnt ovenfor tar dette lederskap ulik form til ulike tider. Anders Lange var partiskaperen og evangelisten som begeistret tilhørerne på oppstartsmøtet på Saga kino i Oslo i 1973 og deretter velgerne i den grad at partiet samme år fikk 5 prosent av stemmene og fire representanter på Stortinget. De andre to oppgavene var han mindre egnet for – han var prinsipielt imot partiorganisasjon!
Men Lange døde som kjent i 1974, og Carl I. Hagen, derimot, viste seg å mestre alle tre. Karismatiske Hagen hadde lag med velgerne, evnet å bygge ut og standardisere partiorganisasjonen (inkludert å utvikle partiprogrammet), og ble gradvis tatt på alvor av de andre partiene. Men han hadde en stri tørn internt til tider. Et av de mer lystige eksemplene på dette finner vi i et innlegg han skrev om god organisasjonskultur for partiavisen Fremskritt i 1991. Her forklarer Hagen partimedlemmene at når man er uenig med en partifelle, så kaller man ikke vedkommende en idiot; man skal i stedet si at man ser annerledes på saken.
Carl I. Hagen mestret alle de tre hovedoppgavene for en partileder – evangelist, organisator og stabilisator, skriver artikkelforfatteren.
Glistrup var også riktig mann for sitt parti i oppstarten. Hans budskap traff en nerve i folket, og partiet fikk sensasjonelle 15,9 prosent og 28 folketingsmandater i sitt første valg i 1973. Men også han var imot partiorganisasjon – fordi han ikke orket å styre med det. Under hans famøse fengselsopphold på 1980-tallet steg imidlertid Helge Dohrmann (som døde i 1989) og Pia Kjærsgaard frem som dyktigere erstattere. Fremskridtspartiet begynte gradvis å fungere som en noenlunde vanlig partiorganisasjon og utviklet samarbeidsrelasjoner til andre partier i Folketinget.
I begge partiene ser vi altså at partiinstitusjonaliseringen kunne skje fordi riktige ledere (Hagen, Kjærsgaard) tok styringen etter at grunnleggerne forsvant ut – men i Glistrups tilfelle kun midlertidig. Og det skulle bli partiets bane.
Fremskridtspartiet: fra institusjonalisering til de-institusjonalisering
Med de-institusjonalisering mener vi en delvis eller full reversering på indikatorene for institusjonalisering. Det kan dreie seg om at partiet slutter å følge formaliserte organisatoriske rutiner eller opptrer på en slik måte at andre politiske aktører begynner å tvile på partiets evne til å overleve eller innfri løfter. Det kan inntreffe både under institusjonaliseringen og etter at den er fullført. Dyktige ledere kan imidlertid få skuten på rett kjøl igjen. Det har som kjent gått hardt for seg i det norske Fremskrittspartiet til tider. Men Hagen fikk partiet gjennom begge de to interne storkonfliktene i 1994 og 2000. I 2006 tok Siv Jensen over et parti som året før gjorde sitt beste valgresultat med 22,1 prosent og 38 seter på ‘Tinget og nå er i regjering.
Hvis tegn til de-institusjonalisering derimot ikke håndteres, kan de utløse en full og fatal de-institusjonalisering. Og det var dette som skjedde i Danmark! Glistrup var ute – men ikke borte. Han hadde flere støttespillere i partiet i sentrale posisjoner. Interne stridigheter om strategi og organisasjon vedvarte og tilspisset seg etter det skuffende 1994-valget. På «Landsmøtet fra Helvete» i 1995 mobiliserte både «pianistene» og Glistrup-sympatisørene. Det endte med at Kjærsgaard og tre folketingsmedlemmer brøt ut av partiet og startet Dansk Folkeparti samme år.
Konflikten utløste en full de-institusjonaliseringsprosess. I 1998-valget fikk Dansk Folkeparti 7,4 prosent av stemmene, Fremskridtspartiet 2,4 prosent (ned fra 6,4 prosent). Da Mogens Glistrup i 1999 passende nok ble invitert inn igjen i Fremskridtspartiet, brøt de gjenværende folketingsrepresentantene ut. I 2001 var partiet ute av dansk politikk.
Å være mottakelig for lederskap
Vi konkluderer dermed i boken vår med at godt lederskap er avgjørende viktig for institusjonaliseringen av protestpartier på høyresiden startet av entreprenører. Men det er selvsagt ikke det eneste som betyr noe – blant annet forutsettes det at en stor nok gruppe velgere er åpen for budskapet disse partiene byr på. «Flaks» i form av at de to entreprenørene forsvant ut spilte også en rolle!
En viktig forskjell på det to casene er at det spake norske partiet i 1978 var langt mer mottakelig for Hagens lederskap enn det danske var for Kjærsgaards. Hennes beslutning om å forlate partiet ser vi ikke som en svakhet, men som en rasjonell beslutning av en leder som innså at partiet lot seg ikke fullt ut lede så lenge Glistrup figurerte i kulissene. Lignende partier lever farlig om de ikke tar til seg disse lærdommene.