Klikk-jakt og pikante betroelser fra virkeligheten

Den uten sam­men­lign­ing mest omdiskuterte skjønnlit­terære utgivelsen i Norge tidlig på 2000-tal­let er Karl Ove Knaus­gårds selvbi­ografiske romanserie i seks bind, Min kamp, som omtaler karak­terene med deres virke­lige navn.

Media fokuserte fra første stund på ver­kets «avs­løringer» fra pri­vats­færen, på for­fat­terens utlev­er­ing av seg selv og fam­i­lien, av ven­ner og for­fat­terkol­leger. Særlig fam­i­lien rea­gerte sterkt, og truet med søksmål. Et leserinn­legg i Klassekam­p­en, sign­ert «14 berørte fam­i­liemedlem­mer», fastslo:

«Det er bek­jen­nelses­lit­ter­atur og sakprosa vi snakker om, usannheter, feilak­tige per­son­karak­ter­is­tikker og utlev­eringer, som helt klart bry­ter med norsk lov.» (Klassekam­p­en, 3.10.2009)

At det var net­topp Min kamp som gjorde Knaus­gård vid­kjent, og ikke hans tidligere og kri­tik­er­roste roman­er Ute av ver­den og En tid for alt, er trolig symp­to­ma­tisk for tidens opp­merk­somhet­søkono­mi, der evnen og vil­jen til å «by på seg selv» er den høyeste val­u­ta. Som Per Thomas Ander­sen (2012, s. 677) har påpekt: «I og med at romanse­rien hadde et føl­je­tong­preg, ble det også i medi­ene skapt for­vent­ninger om nye utlev­eringer og skan­daler i neste roman».

Og, kan vi legge til, i etterkant av utgivelsen av et nytt bind opp­søk­te medi­ene omtalte per­son­er for å få deres reak­sjon­er på Knaus­gårds fram­still­ing av dem. I Dag­bladet-opp­slaget «Mitt liv som roman­fig­ur», for eksem­pel, karak­teris­erte for­fat­terens tidligere norsklær­er det som «noe i ret­ning av en offentlig hen­ret­telse» å bli beskrevet i neg­a­tive orde­lag i det første bindet.

Foto: editr­rix cba

INTERNASJONAL SUKSESS: Karl Ove Knaus­gårds selvut­lev­erende romanserie Min kamp har fått mye opp­merk­somhet også inter­nasjon­alt. Her leser han fra den engelske over­set­telsen ved Brook­lyn Book Fes­ti­val i 2012.

Debat­ten om virke­lighet­slit­ter­atur blus­set også opp i kjøl­van­net av Vigdis Hjorths Arv og miljø fra 2016. Roma­nen fik­sjon­alis­er­er navn og yrk­er, men i den påføl­gende diskusjo­nen av boka framgikk det at karak­ter­er og han­dling hadde tydelige par­al­leller til for­fat­terens biografi.

Ingunn Økland, kom­men­ta­tor og anmelder i Aften­posten, stilte spørsmål ved for­fat­terens lit­terære metode, og fant det særlig betenke­lig at bokas hov­ed­per­son, gjen­nom psyko­analyse, kom­mer fram til at hun ble utsatt for incest i barn­dom­men. Det mente Økland kastet «et mis­tankens lys» over Hjorths egen avdøde far.

Diskusjo­nen om virke­lighet­slit­ter­atur har kret­set rundt forhold­et mel­lom etikk og estetikk, mel­lom kun­st og liv, og for kri­tik­erne hefter det noe oppor­tunis­tisk ved den. På den ene siden søk­er virke­lighet­slit­ter­a­turen å vekke medias og pub­likums inter­esse ved åpent å annon­sere eller mer sub­tilt antyde at karak­ter­er og hen­delser er «ekte»; på den andre siden hold­er den opp dik­terisk fri­het som skjold når fortellin­gens sannhets­ge­halt eller etikk settes på prøve.

Dokumentar og skjønnlitteratur

Mens skjønnlit­ter­a­turen mer eksplisitt ser ut til å hente råstoff fra virke­ligheten, har det også vært en ten­dens til at sakprosaen har latt seg inspirere av skjønnlit­ter­a­turen. Det opp­sto en intens diskusjon om metode og etikk etter utgivelsen av Åsne Seier­stads Bokhan­dleren i Kab­ul i 2002. Debat­ten har blus­set opp med jevne mel­lom­rom siden.

I Den nye lit­terære bøl­gen: Lit­ter­aritet og trans­parens i norske doku­men­tar­bøk­er 2006–2013 tar Jo Bech-Karlsen for seg ti norske doku­men­tar­bøk­er, og men­er å se at «de nye for­fat­terne har et mer bevisst, men også mer prob­lema­tis­erende, forhold til skil­let mel­lom doku­men­tar og skjønnlit­ter­atur» (Bech-Karlsen 2014: 16).

Inter­essen for virke­lighets­fram­still­inger vis­er seg også i den dig­i­tale æraens egne for­mater. True crime-pod­cas­ten «Ser­i­al» ble en stor inter­nasjon­al suk­sess, like­som den doku­men­tariske Net­flix-serien «Mak­ing a Murderer».

«Se og Hør for intellektuelle»

Tradis­jonelle biografi­er og selvbi­ografi­er har også fått et oppsv­ing, og det er liten tvil om at det er sen­sasjon­spregede avs­løringer som er best egnet til å skille seg ut i medi­estøyen. Trond Kirk­vaag og Inge­brigt Steen Jensen har for eksem­pel begge beskrevet en oppvekst med berømte og vold­elige fedre; resep­sjo­nen av Ingar Slet­ten Kol­loens Sver­meren (2003) var domin­ert av opplysnin­gen om at Knut Ham­sun lot seg ster­ilis­ere; medieom­tal­en av biografi­er om Alf Prøy­sen, Jan Wern­er Danielsen, Halld­is Moren og Einar Førde har i stor grad han­dlet om temaer som sek­suell leg­n­ing og utroskap.

Frode Gryt­ten karak­teris­erte i 2008 biografis­jan­geren som «Se og Hør for intellek­tuelle», og samme år skrev Arn­hild Skre at en rekke nye biografi­er var blitt «mediem­is­han­dlet». Hun påpek­te at bøk­er om sen­trale skikkelser i norsk his­to­rie, som Thor Hey­er­dahl og Jens Chr. Hauge, gir omfat­tende og nyanserte beskriv­elser av hov­ed­per­so­n­ens liv og virke, sam­tidig som de plasseres i en større his­torisk sam­men­heng. Likev­el er det sen­sasjon­spregede opplysninger – min­dre detal­jer i mer mange­faset­terte portret­ter – som blir hov­ed­sak­en i medias oppslag.

Det kan også tenkes at de selvbi­ografiske og selvut­lev­erende trekkene i norsk skjønnlit­ter­atur settes i sterkere reli­eff på 2000-tal­let for­di det er så enkelt og fris­tende å relatere dem til en mer generell intimis­er­ing av offent­ligheten. Det er ikke bare blog­gos­færen og sosiale medi­er som har stilt pri­vats­færen til skue; avisenes kro­nikksider er for eksem­pel klart mer preget av pri­vat­per­son­er som del­er sine tanker om egenop­plevde utfor­dringer med slikt som forel­dreskap, psykiske vansker, rus­mis­bruk, mob­bing og voldtekt.

«Dagbokifisering» av offentligheten

Et annet nærliggende refer­ansepunkt er real­i­ty-tv, ofte forstått som selve kro­nek­sem­plet på samti­dens umåte­holdne ekshibisjon­isme og nar­sis­sisme. Sjan­geren fikk sitt gjen­nom­brudd i Norge i 2001 med TV Norges «Big Broth­er», og har siden avfødt en lang rekke svært pop­ulære kon­septer der «virke­lige» per­son­er deltar som «seg selv» i mer eller min­dre isce­ne­sat­te sammenhenger.

Det er ikke til å undres over at kom­men­ta­tor­er har sett virke­lighet­slit­ter­a­turen i sam­men­heng med slike mulige tegn på en omseg­gripende «dag­bok­i­fis­er­ing» av offent­ligheten. I Knaus­gård-koden kobler Eivind Tjøn­neland (2010:87) fasci­nasjo­nen for Min kamp til sosi­olo­gen Richard Sen­netts forestill­ing om at vi befinner oss i et intimitet­styran­ni, der det ekte­følte har fått for­rang fram­for det klartenkte.

Per Thomas Ander­sen trekker på sin side par­al­lellen mel­lom Knaus­gårds seks­bindsverk og real­i­ty-tv og sosiale medier:

«Pros­jek­tet er i en viss utstrekn­ing i slekt med nye pri­va­tis­erende offent­lighets­former som tv-pro­gram­mer à la «Big Broth­er», «Par­adise Hotel» o.l., med inter­netts­jan­gre som Face­book, blogg og Twit­ter.» (Ander­sen 2012: 677).

Ingunn Økland hevder at likhet­strekkene mel­lom lit­ter­a­turen og det virke­lige liv som vi møter til daglig i sosiale medi­er, snart vil gjøre virke­lighet­slit­ter­a­turen uin­ter­es­sant: «Virke­lighet­slit­ter­a­turen truer med å bryte sam­men som lit­ter­atur for­di den inngår i en jevn strøm av face­bookop­p­da­teringer, dag­bok­sno­tater og selvopp­tat­te bek­jen­nelser», skriv­er hun i en kom­men­tar i Aftenposten.

Klikkvennlig kulturjournalistikk

Det er lett nok å påvise at bruken av lev­ende mod­eller på ingen måte er noe nytt lit­terært fenomen. Hvorvidt det er mer framtre­dende i dag, er vanske­lig å vur­dere. Ingunn Økland skriv­er at det er lit­ter­a­turen som er «på vill­spor», og at «det er gått sport i å utle­vere lett gjenkjen­nelige personer».

Det kan også tenkes at den sen­sasjon­spregede klikkjour­nal­is­tikken har bidratt til å øke opp­merk­somheten om net­topp de aspek­tene ved en lit­terær utgivelse som spon­tant kan tirre og pirre, slik som pikante betroelser og skarpe karak­ter­is­tikker av gjenkjen­nelige personer.

Kul­tur­jour­nal­is­tikkens inter­esse for sen­sasjon­spregede opplysninger om kjente per­son­er kan se ut til å henge sam­men med hard­ere konkur­ranse om pub­likums opp­merk­somhet. På avisenes nettsider konkur­rer alle opp­slag innbyrdes, og må hver for seg vekke leserens interesse.

Taper i kampen om publikums oppmerksomhet

I konkur­ransen om pub­likums opp­merk­somhet har kul­turkri­tikken vært taperen. Den er et eksem­pel på en jour­nal­is­tisk sjanger som har vist seg å generere lite trafikk for avisene:

«Jeg har job­ba på nett i over ti år i Nordlys, og uansett hvor mye man satser på kul­tur og kri­tikk, så har det lavere opp­slut­ning blant lesere», uttalte sjef­sredak­tør Helge Nit­te­berg i 2016 (sitert i Dagsavisen 2016). Senere samme år skrev kul­turled­eren i Roms­dals Budstikke: 

«Kul­turstoff er taperen på nett. Skal jeg forsøke meg på en ranger­ing, skår­er let­tbeint, folke­lig og kjendis­preget kul­turstoff minst dårlig, deretter kulturnyheter/generelt kul­turstoff, så forhånd­som­taler og etter­håndsstoff og aller dårligst: Kul­turkri­tikk. Jeg vil anslå at anmeldelsene blir lest av mel­lom femti og hun­dre brukere i snitt på nett hos oss.» (sitert i Jour­nal­is­ten 2016)

Tal­let på både anmeldelser og ansat­te har da også falt. Størst opp­merk­somhet fikk det da Ver­dens Gang høsten 2014 kun­ngjorde at man ville kutte drastisk i bokan­meldelsene. Avisen ville også redusere film- og musikkan­melderi­et noe, mens kun­stkri­tikken allerede hadde forvit­ret grad­vis over flere år.

Kon­sekvensen er at avisene i enda større grad vier opp­merk­somhet til den kul­turen som allerede i utgangspunk­tet kan antas å tre­ffe bredt, og at kri­tikken i større grad styres av for­ven­tet omset­ning og pub­likum­sin­ter­esse, og i min­dre grad av jour­nal­is­tiske vur­deringer av kvalitet og relevans.

En arena for opplysning forsvinner

På kort sikt går det ut over syn­ligheten og gjen­nom­slagskraften til smalere verk og ukjente navn, slik som debu­tan­ter. De stemmene og per­spek­tivene som ikke blir omtalt i de største felles­foraene, kan rik­tig­nok bli gjen­stand for mer inngående debatt og analyse i ulike nis­jeme­di­er, men de tilskrives da en mer mar­gin­al posisjon i det nasjonale ordskiftet.

En rekke kjente for­fat­tere gjorde opprør da VG annon­serte at de skulle kutte ned på bokan­meldelsene til én i uken. Fak­sim­i­le: Klassekam­p­en, 23. okto­ber 2014.

På lengre sikt, der­i­mot, er det mer som står på spill enn at utviklin­gen griper inn i virkn­ing­shis­to­rien til enkeltverk. Når riksme­di­er kon­sen­tr­erer seg om bøk­er, musikk og filmer med umid­del­bar appell og stort sal­gspoten­sial, indik­er­er det implisitt at den øvrige kul­turen er for spe­sielt interesserte.

Og omvendt: En mang­foldig kul­tur­dekn­ing i de største medi­ene sig­nalis­er­er at et bredt spek­ter av kun­st­ner­iske og pop­ulærkul­turelle uttrykk har, eller bør ha, mer all­menn inter­esse og betyd­ning. Det er en motvekt mot tanken om at kri­tikken er et eget, avsidesliggende rom for­be­holdt en engere krets, og inviter­er inn de som ikke på egen hånd opp­søk­er diskusjon­er om kun­st og kultur.

Medi­enes dag­sor­den er med andre ord sam­ferd­sel­spoli­tikk for ideer og opp­merk­somhet, idet den både kan opprette og oppheve forbindelser mel­lom større og min­dre deloffentligheter.

Etter at VG annon­serte planene om å ned­skalere lit­ter­aturkri­tikken, uttalte nes­tled­er i Kritikerlaget:

«Dette har også et demokratisk per­spek­tiv. En are­na for opplysning forsvin­ner. Når den tilgjen­gelige, folke­lige kri­tikken blir borte blir den offentlige sam­tal­en fat­tigere. Et kul­turliv uten kri­tikk er bok­stavelig talt et meningsløst kulturliv».

Det generelle poenget er alt­så at det lig­ger en risiko for at særlig net­tjour­nal­is­tikken set­ter seg fore å til­fredsstille pub­likums prefer­anser, og at ans­varet den har for også aktivt å forme den kollek­tive opp­merk­somheten trer i bak­grun­nen. Det gjelder ikke minst på nettst­ed­er som opp­dateres fortløpende, der det kan være vanske­lig å se hvor­dan sak­ene er veid mot hveran­dre. Innstram­minger og hard konkur­ranse er nærliggende forklaringer.

Klikk­jak­ten blottstiller mot­set­nin­gene mel­lom børs og kat­e­dral, mel­lom jour­nal­is­tisk prak­sis og jour­nal­is­tiske ide­al­er. Det er likev­el ingen grunn til å svart­male situasjonen.

Sam­tidig som det overveldende har sett opplagstal­lene stupe, har kvalitet­savis­er som vek­t­leg­ger poli­tikk og kul­tur snarere enn kjendis­eri og sen­sasjon­spregede avs­løringer – Klassekam­p­en, Mor­gen­bladet og Dag og Tid – opplevd en sterk vekst på beg­yn­nelsen av 2000-tallet.

Utviklin­gen er symp­to­ma­tisk for den norske offent­ligheten mer generelt i peri­o­den fra år 2000 til i dag, hvor forestill­inger om en demokratisk blom­stringstid og oppløf­tende muligheter paradok­salt nok lever side om side med forestill­inger om for­fall og endetidstegn.

Litteratur

Ander­sen, Per Thomas (2012 [2001]), Norsk lit­ter­aturhis­to­rie. Oslo: Uni­ver­sitets­for­laget.
Bech-Karlsen, Jo (2014), Den nye lit­terære bøl­gen: Lit­ter­aritetog trans­parens i norske doku­men­tar­bøk­er 2006–2013. Oslo: Cap­pe­len Damm Akademisk.
Hest­man, Ida Mad­sen (2016), Slår ring om kul­turkri­tikken, Dagsavisen, 12. juli.
Jour­nal­is­ten (2014), Kut­ter i all kri­tikk, usign­ert artikkel, 11. november.
Jour­nal­is­ten (2016), Motløs eller motivert. Inn­legg på Mediede­batt, udatert.
Klassekampen(2009), «Klassekam­p­en, Schøitz og Knaus­gård», usign­ert leserinn­legg, 3. oktober.
Ram­ne­f­jell, Geir (2010), Mitt liv som roman­fig­ur, Dag­bladet, 21. jan­u­ar.
Skre, Arn­hild (2008), Medieløgn­er, Aften­posten, 20. novem­ber 2008.
Tjøn­neland, Eivind (2010), Knaus­gård­ko­den. Et ide­ologikri­tisk essay. Oslo: Spar­ta­cus.
Wold, Bendik (2008), - Mis­forstått biografi-kri­tikk, Klassekam­p­en, 14. jan­u­ar.
Økland, Ingunn (2016), Vigdis Hjorth med feber­het inces­this­to­rie, Aften­posten 10. sep­tem­ber.
Økland, Ingunn (2016), Lit­ter­a­turen er på vill­spor. Aften­posten, 24. sep­tem­ber.