De rene formers tomhet

I innlegget de tomme formers norm analyserer jeg tre illustrasjoners felles komposisjon og vektlegger spesielt horisont, perspektiv og blikkfang. I denne refleksjonen ser jeg på fire ulike illustrasjoners innramming, lys og handlingsakser.

Jeg har tidligere uttalt at jeg har som mål å lage illustrasjoner som viser scener som metaforer. Men en scene må ha sin ramme, stemning og handling — eller hva man kan kalle iscenesettelse.

Innramming vil si hvordan elementer inni komposisjonen rammer inn og leder oppmerksomheten mot enkeltstående biter i bildet. For eksempel leder den flagrende papirspiralen i bildet over oppmerksomheten mot mannen med lommelykten (dette fungerer selv om spiralens midtdel går utenfor bildet). Det mørke og lyse fargefeltet oppe og nede i bildet rammer inn det røde feltet samtidig som det skaper kompositorisk dybde. Lyskilen fra lommelykten forteller neste nivå i historien — mannen med lykten leter etter noe. Scenen med mannen i det mørke arkivet er en metafor for en artikkel om Tysklands nye president Joachim Gauck med bakgrunn som borgerrettighetsforkjemper i DDR og graver i Stasis arkiver.

Store deler av tankene så vel som bildene i denne posten er direkte inspirert av produksjonsdesigner Hans Bachers bok Dream Worlds fra 2007. Bacher har vært konseptutvikler og art director for Disney i en årrekke og har storfilmen Mulan som største fjær i hatten. Boken var et bombenedslag for min visuelle forståelse fra første øyekast. Allerede på side 12 var jeg overbevist om at denne boken ville være en fast følgesvenn og veileder i årevis fremover. Nå har det ikke gått mer enn et knapt år siden anskaffelsen, men innflytelsen fra Bacher er såpass betydelig for min del at jeg vil dele noe av tankegodset med praktiske eksempler.

I bildet med den gravide kvinnen er lyssettingen mer en del av innrammingen enn et handlingselement. Det er i den lyse delen av bildet handlingen foregår og dermed blir mørket selve rammen. Lyskilen peker opp mot kvinnen som den sentrale handlingen i bildet — som for sikkerhets skyld er i signalfargen rød. Rød er imidlertid også fargen i Tyrkias flagg som blir til med sigdmånen og stjernen i kvinnens hår. Illustrasjonen står til en artikkel om abortspørsmålet i Tyrkias nye politiske landskap.

Påskehodene i skyene kommuniserer handlingen på en litt annen måte. Det er blikkretningen fra innerst til ytterst mellom de tre guddommene som er handlingen i bildet. Kontrasten mellom skyene og himmelen er rammen. Det fremste hodet fungerer både som selvstendig handlingselement og ramme — dette siden det venstre hodet kan se rett på betrakteren og mot forgrunnen. Nå er det ikke påskehodene som sådan som er den bærende metaforen i denne illustrasjonen, men nettopp forholdet mellom dem. Illustrasjonen står nemlig til en artikkel om kvalitetsvurdering av debatter i nettskyen.

I ridderbildet er borgene og billedkanten rammen mens lynene peker mot ridderen som den sentrale figuren i bildet. Det er verdt å merke seg at når elementer som fjell, trær eller borger skal plasseres i dybden bør fargene gå mot lysere toner innover i bildet. Dette føles optisk riktig og hjelper betrakteren i å oppleve dybde. Festningen, ridderens skjold og våpen i det dystre landskapet i denne illustrasjonen kommenterer en artikkel om ytringsfrihetens kår i kommunenorge.

I forløperen til denne posten lovte jeg å vise arbeidet fra blyantskisse til ferdig illustrasjon. Nå var kanskje dette å ta litt hardt i; skissene jeg lager er som oftest grove og bare biter av dem blir med helt til slutt. Av de fire illustrasjonene i dette innlegget skisset jeg ut hele komposisjonen til mannen i arkivet og den gravide kvinnen i måneskinn, i komposisjonen med påskehodene kladdet jeg bare hodene, mens med middelaldersandslottene jobbet jeg direkte på datamaskinen i Google Sketchup. Som avslutning på denne posten viser jeg skissene i omvendt rekkefølge.