Journalistikken i den digitale malstrømmen

Mediene står midt oppe i dyptgripende endringer i teknologiske og økonomiske rammebetingelser – som også påvirker mediepolitikken. Hva betyr dette for journalistikken?

De siste ti årenes store omskift­ninger innen mediebran­sjens økonomiske og tek­nol­o­giske forut­set­ninger har hatt poli­tiske kon­sekvenser. Dig­i­talis­erin­gen og nedgan­gen i reklamein­ntek­ter stiller nye spørsmål til hvor­dan mediereg­u­lerin­gen best kan ivare­ta jour­nal­is­tikkens vilkår.

Jour­nal­is­tikkens tek­nol­o­giske, poli­tiske og økonomiske forhold utgjør de vik­tig­ste ram­me­betingelsene for pro­duk­sjo­nen av nyheter og aktu­aliteter. De tek­nol­o­giske forut­set­nin­gene set­ter pre­miss­er for hvor­dan jour­nal­is­tikken pro­duseres og oppleves. De poli­tiske rammene leg­ger føringer for eier­skap, set­ter pre­miss­er for kons­esjons­be­lagte medi­er og utgjør forut­set­nin­gene for lokale og menings­bærende avis­er. Økonomiske forhold gir grunnlaget for nyhet­sor­gan­isas­jonenes produksjon. 

Rekla­men beta­ler ikke len­ger i like stor grad for pro­duk­sjo­nen av det jour­na­lis­tiske innholdet

Disse ram­me­betingelsene henger nøye sam­men. Teknolo­gien påvirk­er økonomien, økonomien påvirk­er pro­duk­sjo­nen, og poli­tikken påvirk­er begge del­er. Med store omvelt­ninger i medi­enes teknolo­gi og økono­mi, er dette også med på å påvirke poli­tikkut­formin­gen på mediefel­tet. Denne artikke­len ser nærmere på endrin­gene innen­for hvert av disse tre områ­dene, og hva dette betyr for journalistikken.

Teknologi

I løpet av de siste ti årene er det først og fremst de tek­nol­o­giske ram­me­betingelsene som har skapt endringer i jour­nal­is­tikken – både i dens pro­duk­sjon og dis­tribusjon, i pub­likums kon­sum av nyheter, og i avisøkonomien. I 2006 hadde allerede dig­i­talis­erin­gen etablert nye arbei­d­sru­ti­n­er, nye pub­lis­er­ings­former og nye brukssi­tu­asjon­er for jour­nal­is­tisk innhold. Men tre ting skulle inntr­e­ffe som har hatt til dels stor påvirkn­ing på jour­nal­is­tikken. Finan­skrisen i 2008–2009 skjøt fart på tapet av annon­sein­ntek­ter, mobile enheter inntok markedet, og algo­ritmene fly­t­tet inn i redak­sjo­nen.

Vek­sten i sub­sti­tut­ter i annon­se­markedet har det siste tiåret ført til et kon­tin­uerlig fall i annon­sein­ntek­ter for etablerte avisme­di­er. I Norge ble Schib­st­eds dig­i­tale annon­se­marked Finn.no oppret­tet allerede i mars 2000, noe som fly­t­tet rubrikkan­non­sene fra papir til nett. Sam­tidig har inter­nasjonale søke­mo­tor­er og sosiale medi­er inntatt markedet og tatt store del­er av kak­en, primært rep­re­sen­tert av Face­book og Google. Struk­turelt betyr dette at medi­enes innt­jen­ingsmod­ell utfor­dres. Rekla­men betaler ikke lenger i like stor grad for pro­duk­sjo­nen av det jour­nal­is­tiske innhold­et. Dig­i­talis­erin­gen av medi­ene betyr at folks medievan­er endres. De får nyheter på nye dig­i­tale plat­tformer. Og der pub­likum går, føl­ger annon­sørene etter.

En øl, en sigarett - men ikke en avis. Nyheter snart bare på smarttelefonen?

En øl, en sigarett — men ikke en avis. Nyheter snart bare på smarttelefonen?

Pub­likums nyhet­skon­sum har også blitt mer mobilt og frag­mentert. Fremde­les har all­mennkringkasternes nyhetssendinger høye seer­tall (Reuters 2015; se også Nordi­com 2015), men folks avislesing er i min­dre grad knyt­tet til det fysiske pro­duk­tet. Face­book og Twit­ter blir i økende grad oppgitt som nyhet­skilde (Pew 2015). Ikke minst er Face­book i større og større grad plat­tform for diskusjon omkring nyhet­sagen­daen. Face­books glob­ale kom­mer­sielle eier­skap, og sel­skapets pub­lis­er­ingsre­gler, eroder­er slik sett den redak­sjonelle kon­trollen over nyhet­sagen­daen. Dette utfor­dr­er redak­tørans­varet, sam­tidig som det også forsterk­er ten­densen i nedgan­gen i reklamein­ntek­ter. Ikke bare kjøper færre papi­ravisen, de fly­t­ter også i økende grad vekk fra avisenes nettsider når de kon­sumer­er jour­nal­is­tiske pro­duk­ter (Reuters 2015).

I til­legg er mobil­tele­fo­nen i større grad utgangspunkt for folks mediebruk (ADI 2015; Reuters 2015). To sam­men­hen­gende fak­tor­er som har mye å si for denne utviklin­gen er lanserin­gen av smart­tele­fo­nen (den første iPhone kom i 2007) og kap­a­sitet­søkn­ing i mobil­net­tet. Den påføl­gende vek­sten i mobile marked­er sat­te fart både på frag­menterin­gen av pub­likum og kon­ver­gensen i innhold­spro­duk­sjon og –dis­tribusjon av jour­nal­is­tikk. Som ram­me­betingelse for nyhet­spro­duk­sjon endr­er ikke dette bare hvor­dan jour­nal­is­ter job­ber – mobilt utstyr gjør for eksem­pel jour­nal­is­ter i stand til å opp­datere nyhet­sagen­daen oftere og raskere, særlig fra fel­ten – det endr­er også vår til­gang til og bruk av infor­masjon. Nyheter når nå pub­likum gjen­nom et mang­fold av plat­tformer og for­mater. Selv om dette ikke endr­er de grunn­leggende jour­nal­is­tiske sjan­grene, tilsi­er også et økende mobilt nyhet­skon­sum at jour­nal­is­tikken må tilpasse seg et stadig skif­tende tek­nol­o­gisk medielandskap.

Algo­rit­mene har også inn­virk­ning på avi­se­nes inntjeningsmodeller

Dig­i­talis­erin­gen har også påvir­ket jour­nal­istenes arbei­dssi­tu­asjon. Dette gjelder særlig ruti­n­er i redak­sjo­nen. Nye verk­tøy krev­er nye fer­digheter, kon­tin­uerlig nett-pub­lis­er­ing endr­er forhold­et til dead­line, og intro­duk­sjo­nen av nye plat­tformer krev­er tilpas­ning til nye for­mater, særlig mobilen, Face­book og Twit­ter. Algo­ritmene har hatt særlig økende betyd­ning for dig­i­tal nyhet­spro­duk­sjon det siste tiåret. De siste par årene har redak­sjonene beg­y­nt å eksper­i­mentere med “robot­jour­nal­is­tikk” – hvor algo­rit­mer heller enn jour­nal­is­ter nå kan pro­dusere enkle nyhetssak­er. I første omgang gjelder dette sak­som­råder med mye tall og godt etablerte nar­ra­tiv­er, som sport og finans.

Algo­ritmene har også innvirkn­ing på avisenes innt­jen­ingsmod­eller. Med dig­i­tal innlog­ging sit­ter redak­sjonene på stadig mer kunnskap om pub­likums leser- og seer­van­er på nett. Denne dataen brukes til i økende grad å per­son­alis­ere innhold­et som hver enkelt blir servert på en nett­side. Algo­ritmene føl­ger deg rundt på net­tet, kart­leg­ger dine inter­ess­er, og tilpass­er nyhets­menyen og rekla­men deretter. Dette før­er til at net­tavisle­sere i min­dre og min­dre grad blir pre­sen­tert en felles dag­sor­den, satt av redak­tøren. De tek­nol­o­giske ram­me­betingelsene som forut­set­ter den jour­nal­is­tiske virk­somheten gjør alt­så ikke bare at pub­likum får til­gang på mer innhold i flere brukssi­tu­asjon­er, det lig­ger også en frag­menter­ingsef­fekt i det dig­i­tale nyhetskonsumet.

Økonomi

Jour­nal­is­tikkens økonomiske ram­me­betingelser henger med andre ord nøye sam­men med de tek­nol­o­giske. Tek­nol­o­giske endringer er med på å legge føringer for konkur­ransen i markedet, særlig i dagens medieland­skap, hvor dig­i­talis­erin­gen for alvor har sen­ket bar­rierene for nye aktør­er i markedet. Når annon­sein­ntek­tene svik­ter, fall­er også del­er av inntek­tene bort i medi­enes tosidi­ge inntek­tsmod­ell, basert på salg i to marked­er – pub­likums­markedet gjen­nom abon­nement og direk­te­salg, og reklamemarkedet. I en pres­set økonomisk situ­asjon ser mange mediebedrifter behov for å stramme inn på utgiftene. Dette kan føre til kon­solid­er­ing av ressurs­er i form av eier­skap­skon­sen­trasjon og admin­is­tra­tiv omor­gan­is­er­ing for å opp­nå stor­drifts­fordel­er som gjør driften mer effektiv.

His­to­risk sett har eier­skaps­kon­sen­tra­sjon gjerne hatt en pro­fe­sjo­na­li­se­rende effekt på journalistikken

Eier­skap­skon­sen­trasjon innebær­er stor­drifts­fordel­er som gjør admin­is­trasjon og infra­struk­tur bil­ligere. Sam­tidig lig­ger det faglige fordel­er i å være del av et større kon­sern. Større bedrifter har mer ressurs­er til rådighet, og kan i større grad satse på inno­vasjon enn min­dre avis­er. Å være del av en større avis­bedrift har også en ten­dens til å sikre avs­tanden mel­lom avis­er og annon­sør­er, og mel­lom jour­nal­is­ter og kildene. His­torisk sett har alt­så eier­skap­skon­sen­trasjon gjerne hatt en pro­fesjon­alis­erende effekt på jour­nal­is­tikken. I til­legg kan det være en fordel for små nasjonale marked­er som de nordiske at avisene har eiere av en viss økonomisk og organ­isatorisk stør­relse, særlig i den grad det gjør det vanske­ligere for uten­landske eiere å kjøpe opp norske aviser.

Mediereg­u­lerin­gen har lenge vært opp­tatt av den nasjonale dimen­sjo­nen i dette spørsmålet (NOU 1995:3: 118; St.meld 18 (1996–1997)), særlig i den grad mediepoli­tikken er preget av antakelsen om at det fore­lig­ger et forhold mel­lom eier­skap og innhold i medi­ene. Mang­fold av uttrykk er med andre ord gjerne for­bun­det med mang­fold av eiere. Økonomien i nyhets­markedet utfor­dr­er dette mang­fold­et – et spørsmål som i større og større grad har preget det siste tiårets mediepoli­tikk. Sam­tidig kan en lang­varig nedgangssi­tu­asjon føre til en såkalt innhøst­ingsstrate­gi, hvor sel­skaper som anser enden som nær bestem­mer seg for å melke pro­duk­tet til ressursene tar slutt, heller enn å satse på innhold eller innovasjon.

Mye av medi­enes økonomiske situ­asjon i dag fork­lares gjerne med at avisene la ut nyhetene gratis på nett de første årene, og at de dermed etablerte en for­vent­ning hos pub­likum om at inter­nett betyr gratis innhold. Forskn­ing vis­er at folk foreløpig er lite vil­lige til å betale for innhold som pub­lis­eres på net­tet. Sam­tidig fly­t­ter pub­likum over på mobile enheter i rask takt, noe som før­er til nedgang i trafikken til avisenes net­tut­gaver (Reuters 2015). På tross av vek­sten i dig­i­tale mediepro­duk­ter utgjør den fysiske papirut­gaven fremde­les de tradis­jonelle mediehusenes hov­edin­ntekt. Dette gjør ikke minst speku­lasjon­er om papi­ravisens død til et tema som innebær­er store ringvirkninger for avisøkonomien.

Politikk

Mediereg­u­lerin­gen set­ter pre­miss­er for medi­enes struk­turelle vilkår. De skan­di­naviske lan­dene har et demokratisk-kor­po­ra­tivt mediesys­tem (Daniel Hallin og Pao­lo Manci­ni 2004). Dette innebær­er blant annet en tidlig etab­ler­ing av dags­presse, høy grad av pro­fesjon­alis­er­ing blant jour­nal­is­ter, og statlig inngripen i markedet i form av press­es­tøtte og all­mennkringkast­ing. Dette betyr at skan­di­naviske myn­digheter reg­ulerer medi­ene både struk­turelt gjen­nom eier­skap­sre­strik­sjon­er og kringkast­ingslisenser, og innholdsmes­sig gjen­nom krav til all­mennkringkastere om nyheter, aktu­aliteter og nasjon­alt innhold. Poli­tisk har dig­i­talis­erin­gen av medi­ene og medi­enes økono­mi vært høyt på agen­daen de siste ti årene.

Pri­vat­eide medi­er har gått hardt ut mot allmennkringkasting

Over­gan­gen til plat­tform­nøy­tral press­es­tøtte tar for eksem­pel inn over seg at mesteparten av nyhet­skon­sumet i dag foregår på inter­nett, en pub­lis­er­ings­form som i Norge inntil nylig har vært moms­be­lagt. Sam­tidig er spørsmålet om press­es­tøt­ten i seg selv oppe til debatt – hvilken form denne skal anta, om den fremde­les skal være knyt­tet til papi­rav­isredak­sjonene, og om den eventuelt skal utvides, endres eller omdisponeres til andre for­mer for støtte (SOU 2015–94.).

Om artikke­len
Artikke­len ble først pub­lis­ert i et temanum­mer om jour­nal­is­tikkens økonomiske utfor­dringer gitt ut av tidsskriftet Nordi­com-Infor­ma­tion i april 2016. Se orig­i­nalar­tikke­len for full­s­tendi­ge kilde- og litteraturhenvisninger.

Mens mediereg­u­lerin­gen primært er anret­tet etter borg­ernes behov for infor­masjon og sam­funns­de­batt, han­dler mediepoli­tikk også i større og større grad om medi­enes økonomiske grunnlag. En særlig utfor­dring i så henseende har de siste årene blitt ret­tet mot all­mennkringkastin­gens rolle i medieland­skapet (OECD 2010). Pri­vatei­de medi­er har gått hardt ut mot all­mennkringkast­ing, hvor hov­edankepunk­tet er at statlig eide medi­er har en uret­tfer­dig markeds­fordel som påvirk­er den kom­mer­sielle avis­driften neg­a­tivt (St. meld. 38 (2014–2015)).

Poli­tikkens utfor­dring her han­dler om å bal­ansere medieøkonomiske behov med den forde­len all­mennkringkast­ing utgjør i et medieland­skap – nem­lig å oppret­tholde mang­fold og jour­nal­is­tisk kvalitet i markedet. Konkur­ranse i mediemarkedet har en pos­i­tiv effekt på infor­masjons­flyt, poli­tisk ans­varlighet og betimelig pub­lis­er­ing. Men ren marked­skonkur­ranse kan også bety et snevrere innhold tilpas­set store pub­likums­grup­per. For å forhin­dre at mar­ginale stem­mer og inter­ess­er mis­ter sitt medi­etil­bud, og for å sikre at folk har til­gang til et mang­foldig medi­etil­bud, er der­for statlig inngripen i form av all­mennkringkast­ing og press­es­tøtte forankret i den nordiske mod­ellen som et grep som skal forhin­dre markedssvikt. Utfor­drin­gen mot denne typen reg­u­ler­ing lig­ger i den økonomiske sta­biliteten som all­men­n­me­di­ene lenge har opplevd – en sta­bilitet som nå utfor­dres i mange europeiske land.

Avslutning

På et høyere infra­struk­tur­nivå har spørsmål om net­tnøy­tralitet, data­la­gring, per­son­vern og infor­masjons­fri­het vært kon­tro­ver­sielle temaer i europeisk mediepoli­tikk det siste tiåret. Dis­tribusjon­sled­det sit­ter på stadig mer av mak­ten i mediemarkedet. Ikke minst gjelder dette inter­net­tleverandørene. Trafikken i net­tet er et spørsmål om infra­struk­tur. Reg­u­lerin­gen av denne åpne struk­turen kan i fremti­den få føl­ger både for folks infor­masjons­fri­het og deres per­son­vern. I til­legg gir det mediebran­sjen nye utfordringer. 

For TV-sek­toren betyr vek­sten i strøm­me­te­knolo­gi for eksem­pel at TV-sel­skapenes port­vak­t­funksjon forvit­r­er. Når folk kan velge å kon­sumere innhold direk­te fra glob­ale leverandør­er, innebær­er ikke bare dette en utfor­dring for fjern­synets pro­gram­flate og innhold­stil­bud. Det betyr også at etablerte dis­tribusjon­sledd i kabel, satel­litt og inter­nett er i ferd med å miste fot­feste i den tradis­jonelle fjernsynsøkologien. 

Dig­i­talis­erin­gen har ført til store endringer i folks til­gang på innhold, en sterk utvidelse av tilbudet og økt tilgjen­ge­lighet i form av nyheter og jour­nal­is­tikk. Disse endrin­gene kom­mer pub­likum til gode på mange måter, men det utgjør også utfor­dringer for en bran­sje som tradis­jonelt har vært bær­er av det offentlige ord­skiftet. Medi­enes reg­u­ler­ing, økono­mi og teknolo­gi vil med andre ord fort­sette å møte nye utfor­dringer også de neste ti årene.

Referanser

ADI (2015) “Mobile Bench­mark Report: Adobe Dig­i­tal Index August. 2015,” http://medienorge.uib.no/, online, hen­tet 29. jan­u­ar 2016.

Hallin, D. C., & Manci­ni, P. (2004) Com­par­ing media sys­tems: Three mod­els of media and pol­i­tics. Cam­bridge: Cam­bridge Uni­ver­si­ty Press.

Nordi­com (2015) “Medi­etren­der i Nor­den”, No2. 2015, http://medienorge.uib.no/, online, hen­tet 29. jan­u­ar 2016.

NOU 1995:3 Mang­fold i Media: Om eierkon­sen­trasjon i masse­me­dia. Oslo: Kulturdepartementet.

OECD (2010) “The Evo­lu­tion of News and the Inter­net”, Work­ing Par­ty on the Infor­ma­tion Econ­o­my, http://www.oecd.org/sti/oecdexaminesthefutureofnewsandtheinternet.htm, online, hen­tet den 29. jan­u­ar 2016.

Pew (2015) “The Evolv­ing Role of News on Twit­ter and Face­book”, Pew Research Cen­ter, http://www.journalism.org/2015/07/14/the-evolving-role-of-news-on-twitter-and-facebook/, online, hen­tet 29. jan­u­ar 2016.

Reuters (2015) “Reuters Insti­tute Dig­i­tal News Report 2015”, Reuters Insti­tute for the Study of Jour­nal­ism, Uni­ver­si­ty of Oxford, http://www.digitalnewsreport.org/, online, hen­tet 29. jan­u­ar 2016.

SOU 2015–94 Mediebor­gar­na og medier­na: En dig­i­tal värld av rät­tigheter skyld­ingheter, — möj­ligheter och ans­var. Stock­holm: Kulturdepartementet.

St.meld 18 (1996–1997) Eier­forhold i mediesek­toren. Oslo: Kulturdepartementet.

St.meld 38 (2014–2015) Open og opplyst – All­mennkringkast­ing og medie­mang­fold. Oslo: Kulturdepartementet.

TEMA

M

edieøko
nomi

19 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen