Formidlingsutredning for hemmelighold

Hemmelighold av forskningsresultater og mer kommersialisering. Sterke signaler om at samfunns- og kulturvitenskapene er annenrangs. Anders Johansen kommenterer forslaget til ny ordning for forskningsformidling.

I refor­men av finan­sierin­gen av uni­ver­siteter og høyskol­er, spiller nye sys­te­mer for vur­der­ing av pub­lis­er­ings- og formidlingsak­tiviteten ved insti­tusjonene en vik­tig rolle. Ord­nin­gen omtales ofte som “tellekantregimet”. Sys­temet for måling av viten­skapelig pub­lis­er­ing er på plass fra bud­sjet­tåret 2006. I som­mer ble den andre av to utred­ninger om hvor­dan også formidling skal måles pre­sen­tert. Den siste utred­nin­gen er nå på høring med frist 28. novem­ber. Se Kunnskaps­de­parte­mentets over­sik­ts­side. Blant de sterkeste kri­tik­erne av de nye ord­nin­gene er pro­fes­sor Anders Johansen ved Insti­tutt for infor­masjons- og medieviten­skap, Uni­ver­sitetet i Bergen (UiB). Dette debat­tinn­legget ble først holdt som fore­drag ved et sem­i­nar på UiB 27. oktober.

Tellekantregimet er dypt prob­lema­tisk på flere vis; det bør ikke utvides, men avvikles så fort som mulig. En av de mest prob­lema­tiske sidene ved dette sys­temet, er at det set­ter et skarpt og enty­dig skille mel­lom viten­skap og andre for­mer for kunnskap – og sorter­er dem i forskjel­lige kanaler. På den ene siden viten­skapelig pub­lis­er­ing, på den andre siden – og med tette skott imel­lom – pop­u­laris­er­ing og andre for­mer for formidling. En viten­skapelig artikkel må nå pub­lis­eres i et viten­skapelig tidsskrift, helst inter­nasjon­alt, ellers er den ikke viten­skapelig lenger. Men slike tidsskrifter blir bare lest av en ørliten krets. Ikke engang våre nærmeste kol­leger vil uten videre snu­ble over artikke­len vår der. For andre er den nærmest full­s­tendig util­gjen­gelig. Utenom de innvid­des krets er det ingen som har hørt om disse tidsskriftene engang. Å kreve at pub­lis­er­ingskanalen skal være ”viten­skapelig”, er å bryte forbindelsen mel­lom viten­skapen og den poli­tiske og kul­turelle offent­ligheten. Hvor­dan skal arbei­det vårt da gi mening og være til nytte?

I naturviten­skapelig sam­men­heng er det ikke vanske­lig å se. Etter hvert som forskn­ingsre­sul­tatene blir klar­ert i de ledende spe­sialtidsskriftene, sam­les det opp en type fak­tisk kunnskap som ekspert­er av ulike slag kan finne anven­delse for: En ny medisin­sk under­søkelse kan gi grunnlag for utvikling av en ny medisin. Kunnskapen er util­gjen­gelig, og langt på vei uforståelig, for oss andre, og må vel også være det. Men vi trenger alt­så ikke lese den viten­skapelige artikke­len for å ha nytte av medisinen.

Den som skriv­er bøk­er på norsk, får ikke arbeids-
innsat­sen synliggjort

Men sam­funns- og kul­turviten­skapene er til nytte på en annen måte, nem­lig ved å legge til rette for sam­fun­nets selvre­flek­sjon. De ivare­tar den kollek­tive hukom­melse, tar overb­likk over en forvir­rende samtid, skarp­stiller moralske dilem­maer, kom­plis­er­er de mest selvføl­gelige ting. En slags teknokratisk kunnskap­san­ven­delse forekom­mer nok også her, omtrent som i eksem­plet med den nye medisi­nen. Men berettigelsen til disse fagene består først og fremst i at de forstyrrer og berik­er den poli­tiske og kul­turelle offent­lighet. Der­for kom­mu­nis­er­er de gjerne i bok­form, til den opplyste all­mennhet. Det nyt­tige pro­duk­tet er tek­sten selv. Ingen kan nøye seg med en pop­u­laris­ert ver­sjon: Vil man virke­lig ha utbytte av slikt, må man lese det hele.

Nå er smale og teknisk betonte studi­er på sin plass også i våre fag, selvføl­gelig; man kan ikke bestandig for­vente direk­te rel­e­vans for de mest påtren­gende prob­le­mer. Sam­funns­bidraget består snarere i å oppar­bei­de et reser­voar av kunnskaper og syns­måter som andre – lærere, kun­st­nere, jour­nal­is­ter, poli­tiske aktivis­ter – kan forsyne seg av for egne, uforut­sette for­mål. Mye kan bli stående på bib­lioteket og støve ned i lange tider. Men den poli­tiske debatt ville vært prim­i­tiv, og kun­stlivet nok­så kar­rig, om det ikke var for disse viten­skapene som stadig fram­skaf­fer ressurs­er til idéutvikling, og – direk­te eller indi­rek­te – leg­ger dem fram for allmennheten.

Sam­funns­forskere: fag­folk med bredt publikum
Forskere i våre fag har ofte – og net­topp med sine vik­tig­ste forskn­ings­bidrag – nådd langt ut over fagspe­sial­istenes rekker. Det gjelder his­torikere fra Seip til Sejer­st­ed, og sam­funns­forskere som Christie, Holter og Brox – eller Slagstad, Øster­berg med flere. De er fag­folk, men i samme vend­ing også intellek­tuelle og skriben­ter. Gjen­nom denne dobbel­trollen har de bidratt til sam­fun­nets selv­forståelse og til å forny­ing av pre­mis­sene for den poli­tiske debatt. De har kun­net kom­mu­nis­ere med et ganske stort og sam­men­satt pub­likum – uten å renon­sere på faglige krav – for mange lesere har høyere utdan­ning, noen er særlig kval­i­fis­ert gjen­nom arbeid i presse, skole eller for­valt­ning. Slike lesere tåler å bli tatt på alvor, de trenger ikke få stof­fet banalis­ert. En god del av dem er fak­tisk forskerkol­leger i beslek­t­ede fag: Den nasjonale offent­ligheten er, ikke minst, forum for tver­rviten­skapelig kommunikasjon.

Der­for kan vi ikke akseptere at det blir oppret­tet tette skott mel­lom forskn­ing og formidling. Dette betyr ikke at vi slap­per av på kvalitet­skravene, slik tellekan­tutred­nin­gene går ut fra; på flere vis er det tvert imot. Å prøve å avstå fra eksklud­erende fags­jar­gong kan virke skjer­pende: Å ord­legge seg over­for et bredere pub­likum betyr at man må tenke grundig igjen­nom en hel del som man ellers kan ta for gitt. Om vi prøver å se bort fra alt vårt lille fag­miljø er inn­forstått med, kan det virke åpnende, utfor­drende: Vi må reise andre spørsmål, fore­ta andre pre­sis­eringer, ofte andre under­søkelser. Å bestandig hen­vende seg til et pub­likum av likesinnede er, som Ter­je Tvedt har påpekt, faglig kon­serverende. Men å utsette seg for krav fra en annen formidlingssi­tu­asjon – over­for et annet pub­likum, i en annen uttrykks­form, kan­skje et annet medi­um – er å tvinge seg til å se på sak­en fra en annen side, og det gir ofte uttelling i form av ny innsikt.[1].

Når forskere pri­or­iter­er å skrive for all­mennheten, er det alt­så ikke bare for sam­fun­nets skyld, men også for forsknin­gens egen: Også i denne typen kom­mu­nikasjon­ssi­tu­asjon­er er det noen ressurs­er til viten­skapelig kvalitet som vi ikke må finne på å stenge av for.

Hva slags internasjonalisering?
Forsknin­gen kan ikke isol­ere seg bak nasjonale grenser, det er sant. Men alter­na­tivet kan ikke være at den isol­erer seg i et eget over­nasjon­alt viten­skapssys­tem. Tellekan­tene bidrar til dette siste. Mange inter­nasjon­alt ori­en­terte forskere opplever det som et alvorlig prob­lem. Tre eksempler:

  • En av mine kol­leger har bidratt til en studie av ytrings­fri­hetens kår i Est­land, Latvia og Litauen. I baltisk sam­men­heng er boken et vik­tig pio­ner­ar­beid. Siden den nå blir utgitt på et all­men­n­for­lag i Riga, blir den ikke reg­net som et viten­skapelig arbeid.
  • En annen har stud­ert fiske­riene i Afri­ka. Et inter­nasjon­alt viten­skapelig for­lag vil utgi boken – for en pris (ca. 1000 kro­ner) som afrikanske bib­liotek­er ikke kan betale. FN-organ­isas­jo­nen FAO tilbyr seg å trykke og dis­tribuere den gratis til alle inter­esserte. Min kol­le­ga vel­ger denne siste løs­nin­gen. Men FAO er ikke et viten­skapelig forlag.
  • En tred­je kol­le­ga har stud­ert innvan­drings­de­bat­ten i Aus­tralia. FNs høykom­mis­sær for fly­k­t­ninger har påtatt seg å utgi boken. Men høykom­mis­særen står ikke på lis­ten over god­kjente for­lag. Nå vet ikke min kol­le­ga hva hun skal gjøre.

Disse forskerne skriv­er på engel­sk eller fran­sk, allikev­el står de over­for et dilem­ma. Skal arbei­det deres bli syn­lig­gjort, skal det bidra til innt­jen­ing for insti­tut­tet? Eller skal det utgis slik at det fak­tisk kan angå jour­nal­is­tene i Baltikum, fiskerne i Afri­ka, innvan­dr­erne i Australia?

Spørsmålet er ikke om vi skal mot­sette oss inter­nasjon­alis­er­ing eller ikke. Spørsmålet er hva slags inter­nasjon­alis­er­ing vi vil ha. For meg står det klart at det ikke går an å leve med et sys­tem som under­k­jen­ner all språk­lig og kul­turell vari­asjon, og som – glob­alt så vel som nasjon­alt – lukker seg til mot sam­fun­net omkring.

Hvilket kunnskapssyn?
Forsknin­gens ver­den er én, sies det. Vi må bygge videre på det andre har fun­net ut, bidra med vårt slik at andre kan etter­prøve det, våge å utsette oss for kri­tikk fra de aller beste. Det er der­for tellekan­tene pre­mier­er bruk av felles fora med et ”inter­nasjon­alt språk”, dvs. engelsk.

Dette gir mening i lys av naturviten­skapenes kunnskapssyn, men ikke uten videre i sam­funns- og kul­turviten­skapenes. Bare naturviten­skapelige data kan være all­men­ngyldige på slikt vis at det går an å legge dem stein på stein i et stort, felles byg­gverk. Norske genetikere kan arbei­de videre med japanske genetik­eres funn, og dra nytte av å få sine resul­tater bedømt av dem. Men his­torikere som arbei­der med norsk mate­ri­ale kan ikke bygge på studi­er i japan­sk his­to­rie. De kan ha mye å lære om metode, det kan være inter­es­sant med et sam­men­lig­nende per­spek­tiv osv. Men det er alt­så ikke samme gjen­standen de stud­er­er. De stiller ikke samme spørsmål til den, heller, for de har andre forskn­ingstradis­jon­er å bale med, og de ori­en­ter­er seg i et annet ide­ol­o­gisk kli­ma. Hva norske eller japanske his­torikere kom­mer fram til, er dessuten ofte av begrenset inter­esse for forskere fra andre land; det er bare utval­gte del­er eller sider av sak­en som det kan komme på tale å behan­dle i inter­nasjonale viten­skapelige fora. Der­som norske his­torikere (eller stats‑, lit­ter­atur- og medievitere) skulle gitt topp pri­or­itet til arbeid som var inter­nasjon­alt pub­lis­er­bart, ville studi­et av norgeshis­to­rien (eller mak­tutøvelsen, lit­ter­a­turen og mediesi­tu­asjo­nen i Norge) blitt forsømt.

Mye norsk forskn­ing har vel vært provin­siell; den kunne sikkert ha godt av et videre utsyn. Men det er nå i alle fall den som for­val­ter kunnskapen om norske sam­funns- og kul­tur­forhold. Der­for er det som regel her, og ikke i miljøene rundt de inter­nasjonale topp­tidsskriftene, at studi­er av den slags vil møte den mest kval­i­fis­erte kritikk.

Offent­ligheten gir “utvidet kollegakontroll”
Det er nylig fore­tatt en gjen­nom­gang av bruken av norske eksem­pler i inter­nasjon­al teo­retisk lingvis­tikk. Selv om en ser bort fra min­dre alvorlig feil­in­for­masjon (stave­feil og lig­nende), vis­er det seg i mer enn to tre­del­er av til­fel­lene at hen­vis­nin­gene til det norske språket innehold­er til dels alvorlig mis­visende opplysninger. Selv ikke inter­nasjon­alt anerk­jente viten­skapelige for­lag og tidsskriftredak­sjon­er har klart å luke ut det ren­este non­sens.[2]. Slik er det rimeligvis på mange fagom­råder (– til dels selv det medisinske: Det var ikke i The Lancet eller i New Eng­land Jour­nal of Med­i­cine at Jon Sud­bø ble avs­lørt, men ved Kreftreg­is­teret i Oslo). Som his­torik­eren Jan Eivind Myhre har påpekt, vis­er det seg at ”artik­ler om norske forhold utgitt i de mest vel­renom­merte tidsskrifter uten­lands” ofte får ”passere ref­er­eekon­trollen med de mest hår­reisende feil og bom­mert­er som aldri ville fun­net sted i Norge”.[3].

Skal vi sikre gun­stige kår for den slags forskn­ing, kan vi alt­så ikke ta sik­te på én inter­nasjon­al are­na og én enhetlig viten­skapelig kul­tur, men på mange forskjel­lige, til dels over­lap­pende, koblet sam­men med utvek­slinger som alltid innebær­er kul­tur­o­ver­set­telse, tilkoblet bredere offent­lighetssam­men­henger hver på sitt hold.

Er en lære­bok verdt et halv viten­skapelig verk – eller et kvart?

Dette siste er ikke minst vik­tig av kvalitet­shen­syn. I human­viten­skapene må vi gjøre reg­n­ing med ”utvidet kol­le­gakon­troll”, for å si det med Rag­n­vald Kalle­berg: Når vi skriv­er ”om hen­delser under andre ver­den­skrig, etniske minoriteters lev­ekår, reg­jeringers dis­po­sisjon­er, krigs­barns his­to­rie, næringslivsled­eres strate­gi­er, innvan­dre­rung­dom, … så kan disse bidra­gene også vur­deres av dem som har første­hånds kjennskap til disse forhold­ene, nem­lig dem stu­di­ene han­dler om.” [4]. På sine felt må de reg­nes som ekspert­er. På mitt fagfelt dreier seg om jour­nal­is­ter, film­skapere, for­lags­folk, kul­tur­byråkrater. Hvis viten­skapssys­temet blir organ­is­ert som om all kunnskap var av naturviten­skapelig slag, går vi glipp av dia­log med den slags ekspertise.

Formidling som kommersialisering
Formidling­sutred­nin­gen skulle bøte på mange av disse prob­lemene. Det gjør den dessverre ikke. Den befester det skarpe skille mel­lom forsknin­gens ver­den og de andre – og bidrar for så vidt til pro­fesjon­alis­erin­gen av forsker­rollen, gjen­nom mys­ti­fis­er­ing av den viten­skapelige kunnskapen – men den skal i det min­ste ha ros for at den anerk­jen­ner ver­di­en av utadret­tet, pop­u­laris­erende virk­somhet. Lære­bøk­er, aviskro­nikker, folkeop­pl­y­sende fore­drag, med­virkn­ing i radio- og fjern­syn­spro­gram­mer – alt dette vil snart kunne gi poeng og penger i kassen.

Men hvor­dan den slags skal vek­tes, sies det ingen ting om. Er en lære­bok verdt et halv viten­skapelig verk – eller et kvart? Hvor mange kro­nikker går det på en lære­bok? Hvor mye mer skal det telle det å ha ans­var for en TV-serie av typen Kul­turell uor­den, eller En reise i van­nets his­to­rie, enn å stille opp til et eksper­t­in­ter­vju? Hvor­dan veier man et kurs mot et fore­drag mot et bidrag til et utstill­ing­spros­jekt? Med en gang man prøver å tenke seg måling av slikt, kom­mer man opp i alvorlige prob­le­mer. Dem har komi­teen skjøvet foran seg. For å kunne vur­dere effek­ten av ulike løs­ninger – og for eksem­pel for­sikre seg om at man ikke kom­mer i skade for å gjøre det lønn­somt å ned­pri­or­itere forsknin­gen – må man først fore­ta noen simuleringer.

Slik sett er ikke mye å bli klok på i denne utred­ning. Så er det da heller ikke dette som har vært hov­ed­sak­en. Langt mer oppfinn­somhet er gått med til å utvide selve begrepet om formidling – helt til det også, eller snarere først og fremst, omfat­ter ulike for­mer for hem­me­lighold.

Formidling er, i denne utred­nin­gen, mer eller min­dre det samme som salg. Første punkt på lis­ten over det som skal påskjønnes, er ”eksterne inntek­ter fra salg av tjen­ester og pub­likasjon­er.” Mens net­tet åpn­er nye muligheter for effek­tiv, gratis spred­ning av kunnskapene, skal vi nå alt­så opp­muntres til å behan­dle dem som han­delsvar­er, og begrense til­gan­gen deretter. Dette kan bety nye vansker for arbei­det med åpne elek­tro­n­iske arkiv­er. [5]. I det hele tatt utfor­dr­er det viten­skapens ide­al om åpen­het og sjen­erøsitet. [6].

Det står ingen ting i denne utred­nin­gen om ans­var for en lev­ende offentlighet

Men det er ideen om ”formidling i dia­log med bruk­erne” som er det sen­trale bud­skap i denne utred­nin­gen. Med det menes kort og godt kom­mer­sialis­er­ing. Det er dét man nå ”i særlig grad vil stim­ulere til”. Å sørge for at kunnskapen kom­mer til nytte for folk som kan betale for det, er å dri­ve ”bruk­er­ret­tet formidling”. Opp­drags­forskn­ing hør­er inn under dette begrepet, og lisen­sav­taler, bedrift­setab­leringer, betalte utvikling­spros­jek­ter, eieran­del­er i aksje­sel­skaper. ”Inno­vasjon” er viten­skapens frem­ste bidrag, det må belønnes – ikke for innsats i tidlig idéutvikling, for det lar seg vanske­lig måle, men for bidrag i selve kom­mer­sialis­er­ings­fasen, der det endelig vis­er seg om formidlin­gen har vært vellykket.

Det finnes et pre­sist mål på omfanget av den slags virk­somhet; det er omset­nin­gen. Her nyt­ter det jo ikke å telle antall pub­likasjon­er. Når det er omset­nin­gen som skal belønnes, er det for­di de ”viten­skapelige resul­tater som lig­ger til grunn for slikt arbeid oftest ikke kan pub­lis­eres av hen­syn til krav om hem­me­lighold”. [7].

Men dermed har man også et mål på kvalitet, nem­lig sal­gbarhet. Når det gjelder all­men­nret­tet formidling, er utval­get opp­tatt av å sette krav som sikr­er en viss stan­dard: Det må utar­bei­des ”autoritet­sreg­istre” for for­lag, tidsskrifter og avis­er. Men når det gjelder ”bruk­er­ret­tet” formidling, trengs ingen spe­sielle tiltak. Rik­sre­visjo­nen kon­trollerer kvaliteten på reg­n­skap­stal­lene. Og den faglige innsats blir uten videre ”kvalitetssikret gjen­nom at markedet ved å betale vis­er at det er en betal­ingsvil­je” – for det sier seg selv at ”man betaler ikke for noe som man ikke har bruk for eller som ikke ans­es verdi­fullt og hold­er et visst nivå”. [8].

Dette prin­sip­pet burde vært gjen­nom­ført fullt ut, synes jeg; da ville det i det min­ste vært kon­sekvens i tin­gene. TV-pro­gram­mer burde vært rangert etter hvor mange seere de har, avis­er og blad­er etter opplagstal­lene. Først og sist ville gitt flere poeng enn Schrödingers katt, og VG flere enn Mor­gen­bladet. Man ville fått en indika­tor på eksponer­ingsef­fekt som også var et mål på konkur­ransen om å slippe til; det ville fått forskerne til å skjerpe seg ganske alvorlig. Og meto­den er fer­dig utviklet, det er bare å ta den i bruk. At sal­gbarhet er et mål på kvalitet, har vært kjent i medie- og reklame­bran­sjen i lange tider. Det finnes byråer som fore­tar rat­ings for dem, forskn­ings-Norge kunne teg­net abonnement.

Det er kan­skje galt å fleipe med dette, men det er ikke godt å vite hvor­dan man ellers skal ta det. Det står ingen ting i denne utred­nin­gen om ans­var for en lev­ende offent­lighet, ingen ting om sivil­sam­fun­net. ”Samhan­dling med næringslivet” vies mye opp­merk­somhet – og det kan være vik­tig nok – men ikke engas­je­ment i friv­il­lige organ­isas­jon­er. Aksje­poster teller med, men – uttrykke­lig – ikke debatt: Utval­get gjør reg­n­ing med at forskere også kan være for­ret­nings­drivende, men ikke intellek­tuelle eller aktivis­ter. Den gam­le begrun­nelsen for sam­funnskon­takt – for­p­lik­telsen til demokrati­et – er full­s­tendig fraværende.

Annen­rangs forskere
Formidling­sutred­nin­gen har ikke klart å gjøre opp for prob­lemene som ble skapt av utred­nin­gen om forskn­ingspub­lis­er­ing. Blant annet er det fremde­les slik, at mange av de mest bety­delige verkene – som gjerne leg­ger seg på tvers av skil­let mel­lom forskn­ing og formidling – fall­er igjennom.

Det er ikke lenger nok å skrive mye eller godt: Den som skriv­er bøk­er på norsk, får ikke arbei­dsinnsat­sen syn­lig­gjort. Et verk man har strevd med i mange år, gir min­dre uttelling enn to artik­ler i de rette tidsskriftene. Kan­skje gir det ingen. Hvis det blir utgitt på et all­men­n­for­lag, er det per defin­isjon ikke viten­skap. Selv om man i virke­ligheten er høypro­duk­tiv forsker, kan man bli fram­stilt som en sinke.

Flere bety­delige verk­er er nå i det siste blitt avvist som viten­skapelig verdiløse: Verken Erling Sand­mo og Nils Rune Lan­ge­lands Siste ord (to store bind om Høyesteretts his­to­rie), eller Helge Røn­nings Den umulige fri­heten (om Ibsen og moder­niteten), eller Leiv Mjeld­heims Den gylne mel­lomve­g­en (om Ven­stres his­to­rie), er å reg­ne som viten­skapelige arbei­der, etter­som de er blitt utgitt på hen­holdsvis Cap­pe­len, Gylden­dal og Vig­mostad & Bjørke, som alt­så ikke er å finne i autoritet­sreg­is­teret. Når Knut Helle og hans mange medar­bei­dere nå lanser­er Vest­landets his­to­rie i tre store bind, er det av samme grunn, dvs. per defin­isjon, i høy­den tale om populærvitenskap.

Noen viten­skapelige miljøer har sett mening i å levere intellek­tuelle ressurs­er for en lev­ende demokratisk kul­tur. Det spørs hvor lenge de kan holde stand. For den enkelte kan ikke noen skarve kro­ner fra eller til bety noe særlig. Men det går på selvre­spek­ten løs når man stadig blir fram­stilt som en annen­rangs forsker. Hvem vil nå finne på å skrive noe slikt som De nasjonale strate­ger, hvem vil gå i gang med en Norsk innvan­dring­shis­to­rie, hvis det ikke før­er til annet enn tap av penger og prestisje?

Not­er

1. Ter­je Tvedt: Ver­dens­bilder og selv­bilder. Oslo 2002, s. 172. Jf. også “Om den kom­mu­nika­tive situ­asjo­nens betyd­ning”, i: Erik Bjer­ck Hagen og Anders Johansen (red): Hva kal vi med viten­skap? Tret­ten inn­legg fra stri­den om tellekan­tene. Oslo 2006 (under utgivelse).

2. Jf. Tor Halv­dan Aase: “Elfen­ben­står­net bygges høyere”, i: Dag­bladet, 09.05. 2006. Se også Bjer­ck Hagen og Johansen: Hva skal vi med vitenskap?

3. Jan Engh: “Nor­we­gian exam­ples in inter­na­tion­al lin­guis­tics lit­er­a­ture: an inven­to­ry of defec­tive doc­u­men­ta­tion”. UBO skrifter 32, 2006.

4. Jan Eivind Myhre: ”Med ser­s­jan­ten i forskn­ingsskapet: forskn­ing med tellekan­ter”, i: Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2, 2003.

5. Rag­n­vald Kalle­berg: ”Om viten­skapelig ydmykhet”, i: NESH: Samisk forskn­ing og forskn­ingsetikk. Oslo 2002.

6. Jf. ”Nye indika­tor­er ram­mer åpne arkiv­er”, i: Forsker­fo­rum nr. 7, 2006.

7. Jf. Hanne Haavind, Karen Jensen og Trine Syvert­sen: ”Formidling på blind­spor”, i: Aften­posten, 20.10.2006.

8. UHR 2006: Sam­men om kunnskap II, s. 12. Samme sted, s. 8.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen