Formidlingsutredning for hemmelighold

Hemmelighold av forskningsresultater og mer kommersialisering. Sterke signaler om at samfunns- og kulturvitenskapene er annenrangs. Anders Johansen kommenterer forslaget til ny ordning for forskningsformidling.

I refor­men av finan­sie­rin­gen av uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler, spil­ler nye sys­te­mer for vur­de­ring av pub­li­se­rings- og for­mid­lings­ak­ti­vi­te­ten ved insti­tu­sjo­ne­ne en vik­tig rol­le. Ord­nin­gen omta­les ofte som «telle­kant­re­gi­met». Sys­te­met for måling av viten­ska­pe­lig pub­li­se­ring er på plass fra bud­sjett­året 2006. I som­mer ble den and­re av to utred­nin­ger om hvor­dan også for­mid­ling skal måles pre­sen­tert. Den sis­te utred­nin­gen er nå på høring med frist 28. novem­ber. Se Kunn­skaps­de­par­te­men­tets over­sikts­side. Blant de ster­kes­te kri­ti­ker­ne av de nye ord­nin­ge­ne er pro­fes­sor Anders Johan­sen ved Insti­tutt for infor­ma­sjons- og medie­vi­ten­skap, Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen (UiB). Det­te debatt­inn­leg­get ble først holdt som fore­drag ved et semi­nar på UiB 27. okto­ber.

Telle­kant­re­gi­met er dypt pro­ble­ma­tisk på fle­re vis; det bør ikke utvi­des, men avvik­les så fort som mulig. En av de mest pro­ble­ma­tis­ke side­ne ved det­te sys­te­met, er at det set­ter et skarpt og enty­dig skil­le mel­lom viten­skap og and­re for­mer for kunn­skap – og sor­te­rer dem i for­skjel­li­ge kana­ler. På den ene siden viten­ska­pe­lig pub­li­se­ring, på den and­re siden – og med tet­te skott imel­lom – popu­la­ri­se­ring og and­re for­mer for for­mid­ling. En viten­ska­pe­lig artik­kel må nå pub­li­se­res i et viten­ska­pe­lig tids­skrift, helst inter­na­sjo­nalt, ellers er den ikke viten­ska­pe­lig len­ger. Men sli­ke tids­skrif­ter blir bare lest av en ørli­ten krets. Ikke engang våre nær­mes­te kol­le­ger vil uten vide­re snub­le over artik­ke­len vår der. For and­re er den nær­mest full­sten­dig util­gjen­ge­lig. Uten­om de inn­vid­des krets er det ingen som har hørt om dis­se tids­skrif­te­ne engang. Å kre­ve at pub­li­se­rings­ka­na­len skal være ”viten­ska­pe­lig”, er å bry­te for­bin­del­sen mel­lom viten­ska­pen og den poli­tis­ke og kul­tu­rel­le offent­lig­he­ten. Hvor­dan skal arbei­det vårt da gi mening og være til nyt­te?

I natur­vi­ten­ska­pe­lig sam­men­heng er det ikke vans­ke­lig å se. Etter hvert som forsk­nings­re­sul­ta­te­ne blir kla­rert i de leden­de spe­sial­tids­skrif­te­ne, sam­les det opp en type fak­tisk kunn­skap som eks­per­ter av uli­ke slag kan fin­ne anven­del­se for: En ny medi­sinsk under­sø­kel­se kan gi grunn­lag for utvik­ling av en ny medi­sin. Kunn­ska­pen er util­gjen­ge­lig, og langt på vei ufor­ståe­lig, for oss and­re, og må vel også være det. Men vi tren­ger alt­så ikke lese den viten­ska­pe­li­ge artik­ke­len for å ha nyt­te av medi­si­nen.

Den som skri­ver bøker på norsk, får ikke arbeids–
inn­sat­sen syn­lig­gjort

Men sam­funns- og kul­tur­vi­ten­ska­pe­ne er til nyt­te på en annen måte, nem­lig ved å leg­ge til ret­te for sam­fun­nets selv­re­flek­sjon. De iva­re­tar den kol­lek­ti­ve hukom­mel­se, tar over­blikk over en for­vir­ren­de sam­tid, skarp­s­til­ler morals­ke dilem­ma­er, kom­pli­se­rer de mest selv­føl­ge­li­ge ting. En slags tekno­kra­tisk kunn­skaps­an­ven­del­se fore­kom­mer nok også her, omtrent som i eksemp­let med den nye medi­si­nen. Men beret­ti­gel­sen til dis­se fage­ne består først og fremst i at de for­styr­rer og beri­ker den poli­tis­ke og kul­tu­rel­le offent­lig­het. Der­for kom­mu­ni­se­rer de gjer­ne i bok­form, til den opp­lys­te all­menn­het. Det nyt­ti­ge pro­duk­tet er teks­ten selv. Ingen kan nøye seg med en popu­la­ri­sert ver­sjon: Vil man vir­ke­lig ha utbyt­te av slikt, må man lese det hele.

Nå er sma­le og tek­nisk beton­te stu­di­er på sin plass også i våre fag, selv­føl­ge­lig; man kan ikke bestan­dig for­ven­te direk­te rele­vans for de mest påtren­gen­de pro­ble­mer. Sam­funns­bi­dra­get består sna­re­re i å opp­ar­bei­de et reser­voar av kunn­ska­per og syns­må­ter som and­re – lære­re, kunst­ne­re, jour­na­lis­ter, poli­tis­ke akti­vis­ter – kan for­sy­ne seg av for egne, ufor­ut­set­te for­mål. Mye kan bli stå­en­de på biblio­te­ket og stø­ve ned i lan­ge tider. Men den poli­tis­ke debatt vil­le vært pri­mi­tiv, og kunst­li­vet nok­så kar­rig, om det ikke var for dis­se viten­ska­pe­ne som sta­dig fram­skaf­fer res­sur­ser til idé­ut­vik­ling, og – direk­te eller indi­rek­te – leg­ger dem fram for all­menn­he­ten.

Sam­funns­fors­ke­re: fag­folk med bredt pub­li­kum
Fors­ke­re i våre fag har ofte – og nett­opp med sine vik­tigs­te forsk­nings­bi­drag – nådd langt ut over fag­spe­sia­lis­te­nes rek­ker. Det gjel­der his­to­ri­ke­re fra Seip til Sejer­sted, og sam­funns­fors­ke­re som Chris­tie, Hol­ter og Brox – eller Slag­stad, Øster­berg med fle­re. De er fag­folk, men i sam­me ven­ding også intel­lek­tu­el­le og skri­ben­ter. Gjen­nom den­ne dob­belt­rol­len har de bidratt til sam­fun­nets selv­for­stå­el­se og til å for­ny­ing av pre­mis­se­ne for den poli­tis­ke debatt. De har kun­net kom­mu­ni­se­re med et gans­ke stort og sam­men­satt pub­li­kum – uten å renon­se­re på fag­li­ge krav – for man­ge lese­re har høy­ere utdan­ning, noen er sær­lig kva­li­fi­sert gjen­nom arbeid i pres­se, sko­le eller for­valt­ning. Sli­ke lese­re tåler å bli tatt på alvor, de tren­ger ikke få stof­fet bana­li­sert. En god del av dem er fak­tisk fors­ker­kol­le­ger i beslek­te­de fag: Den nasjo­na­le offent­lig­he­ten er, ikke minst, forum for tverr­vi­ten­ska­pe­lig kom­mu­ni­ka­sjon.

Der­for kan vi ikke aksep­te­re at det blir opp­ret­tet tet­te skott mel­lom forsk­ning og for­mid­ling. Det­te betyr ikke at vi slap­per av på kva­li­tets­kra­ve­ne, slik telle­kant­ut­red­nin­ge­ne går ut fra; på fle­re vis er det tvert imot. Å prø­ve å avstå fra eks­klu­de­ren­de fag­sjar­gong kan vir­ke skjer­pen­de: Å ord­leg­ge seg over­for et bre­de­re pub­li­kum betyr at man må ten­ke grun­dig igjen­nom en hel del som man ellers kan ta for gitt. Om vi prø­ver å se bort fra alt vårt lil­le fag­mil­jø er inn­for­stått med, kan det vir­ke åpnen­de, utford­ren­de: Vi må rei­se and­re spørs­mål, fore­ta and­re pre­si­se­rin­ger, ofte and­re under­sø­kel­ser. Å bestan­dig hen­ven­de seg til et pub­li­kum av like­sin­ne­de er, som Ter­je Tvedt har påpekt, fag­lig kon­ser­ve­ren­de. Men å utset­te seg for krav fra en annen for­mid­lings­si­tua­sjon – over­for et annet pub­li­kum, i en annen uttrykk­s­form, kan­skje et annet medi­um – er å tvin­ge seg til å se på saken fra en annen side, og det gir ofte uttel­ling i form av ny inn­sikt.[1].

Når fors­ke­re prio­ri­te­rer å skri­ve for all­menn­he­ten, er det alt­så ikke bare for sam­fun­nets skyld, men også for forsk­nin­gens egen: Også i den­ne typen kom­mu­ni­ka­sjons­si­tua­sjo­ner er det noen res­sur­ser til viten­ska­pe­lig kva­li­tet som vi ikke må fin­ne på å sten­ge av for.

Hva slags inter­na­sjo­na­li­se­ring?
Forsk­nin­gen kan ikke iso­le­re seg bak nasjo­na­le gren­ser, det er sant. Men alter­na­ti­vet kan ikke være at den iso­le­rer seg i et eget over­na­sjo­nalt viten­skaps­sys­tem. Telle­kan­te­ne bidrar til det­te sis­te. Man­ge inter­na­sjo­nalt ori­en­ter­te fors­ke­re opp­le­ver det som et alvor­lig pro­blem. Tre eksemp­ler:

  • En av mine kol­le­ger har bidratt til en stu­die av ytrings­fri­he­tens kår i Est­land, Lat­via og Litau­en. I bal­tisk sam­men­heng er boken et vik­tig pio­ner­ar­beid. Siden den nå blir utgitt på et all­menn­for­lag i Riga, blir den ikke reg­net som et viten­ska­pe­lig arbeid.
  • En annen har stu­dert fiske­ri­ene i Afri­ka. Et inter­na­sjo­nalt viten­ska­pe­lig for­lag vil utgi boken – for en pris (ca. 1000 kro­ner) som afri­kans­ke biblio­te­ker ikke kan beta­le. FN-orga­ni­sa­sjo­nen FAO til­byr seg å tryk­ke og dis­tri­bu­ere den gra­tis til alle inter­es­ser­te. Min kol­le­ga vel­ger den­ne sis­te løs­nin­gen. Men FAO er ikke et viten­ska­pe­lig for­lag.
  • En tred­je kol­le­ga har stu­dert inn­vand­rings­de­bat­ten i Aust­ra­lia. FNs høy­kom­mis­sær for flykt­nin­ger har påtatt seg å utgi boken. Men høy­kom­mis­særen står ikke på lis­ten over god­kjen­te for­lag. Nå vet ikke min kol­le­ga hva hun skal gjø­re.

Dis­se fors­ker­ne skri­ver på engelsk eller fransk, alli­ke­vel står de over­for et dilem­ma. Skal arbei­det deres bli syn­lig­gjort, skal det bidra til inn­tje­ning for insti­tut­tet? Eller skal det utgis slik at det fak­tisk kan angå jour­na­lis­te­ne i Bal­ti­kum, fisker­ne i Afri­ka, inn­vand­rer­ne i Aust­ra­lia?

Spørs­må­let er ikke om vi skal mot­set­te oss inter­na­sjo­na­li­se­ring eller ikke. Spørs­må­let er hva slags inter­na­sjo­na­li­se­ring vi vil ha. For meg står det klart at det ikke går an å leve med et sys­tem som under­kjen­ner all språk­lig og kul­tu­rell varia­sjon, og som – glo­balt så vel som nasjo­nalt – luk­ker seg til mot sam­fun­net omkring.

Hvil­ket kunn­skaps­syn?
Forsk­nin­gens ver­den er én, sies det. Vi må byg­ge vide­re på det and­re har fun­net ut, bidra med vårt slik at and­re kan etter­prø­ve det, våge å utset­te oss for kri­tikk fra de aller bes­te. Det er der­for telle­kan­te­ne pre­mie­rer bruk av fel­les fora med et ”inter­na­sjo­nalt språk”, dvs. engelsk.

Det­te gir mening i lys av natur­vi­ten­ska­pe­nes kunn­skaps­syn, men ikke uten vide­re i sam­funns- og kul­tur­vi­ten­ska­pe­nes. Bare natur­vi­ten­ska­pe­li­ge data kan være all­menn­gyl­di­ge på slikt vis at det går an å leg­ge dem stein på stein i et stort, fel­les bygg­verk. Nors­ke gen­eti­ke­re kan arbei­de vide­re med japans­ke gen­eti­ke­res funn, og dra nyt­te av å få sine resul­ta­ter bedømt av dem. Men his­to­ri­ke­re som arbei­der med norsk mate­ria­le kan ikke byg­ge på stu­di­er i japansk his­to­rie. De kan ha mye å lære om meto­de, det kan være inter­es­sant med et sam­men­lig­nen­de per­spek­tiv osv. Men det er alt­så ikke sam­me gjen­stan­den de stu­de­rer. De stil­ler ikke sam­me spørs­mål til den, hel­ler, for de har and­re forsk­nings­tra­di­sjo­ner å bale med, og de ori­en­te­rer seg i et annet ideo­lo­gisk kli­ma. Hva nors­ke eller japans­ke his­to­ri­ke­re kom­mer fram til, er dess­uten ofte av begren­set inter­es­se for fors­ke­re fra and­re land; det er bare utvalg­te deler eller sider av saken som det kan kom­me på tale å behand­le i inter­na­sjo­na­le viten­ska­pe­li­ge fora. Der­som nors­ke his­to­ri­ke­re (eller stats-, lit­te­ra­tur- og medie­vi­te­re) skul­le gitt topp prio­ri­tet til arbeid som var inter­na­sjo­nalt pub­li­ser­bart, vil­le stu­di­et av nor­ges­his­to­ri­en (eller makt­ut­øvel­sen, lit­te­ra­tu­ren og medie­si­tua­sjo­nen i Nor­ge) blitt for­sømt.

Mye norsk forsk­ning har vel vært pro­vin­si­ell; den kun­ne sik­kert ha godt av et vide­re utsyn. Men det er nå i alle fall den som for­val­ter kunn­ska­pen om nors­ke sam­funns- og kul­tur­for­hold. Der­for er det som regel her, og ikke i mil­jø­ene rundt de inter­na­sjo­na­le topp­tids­skrif­te­ne, at stu­di­er av den slags vil møte den mest kva­li­fi­ser­te kri­tikk.

Offent­lig­he­ten gir «utvi­det kol­lega­kon­troll»
Det er nylig fore­tatt en gjen­nom­gang av bru­ken av nors­ke eksemp­ler i inter­na­sjo­nal teo­re­tisk ling­vis­tikk. Selv om en ser bort fra mind­re alvor­lig feil­in­for­ma­sjon (stave­feil og lig­nen­de), viser det seg i mer enn to tre­de­ler av til­fel­le­ne at hen­vis­nin­ge­ne til det nors­ke språ­ket inne­hol­der til dels alvor­lig mis­vi­sen­de opp­lys­nin­ger. Selv ikke inter­na­sjo­nalt aner­kjen­te viten­ska­pe­li­ge for­lag og tids­skrift­re­dak­sjo­ner har klart å luke ut det renes­te non­sens.[2]. Slik er det rime­lig­vis på man­ge fag­om­rå­der (– til dels selv det medi­sins­ke: Det var ikke i The Lancet eller i New Eng­land Jour­nal of Medi­ci­ne at Jon Sud­bø ble avslørt, men ved Kreft­re­gis­te­ret i Oslo). Som his­to­ri­ke­ren Jan Eivind Myh­re har påpekt, viser det seg at ”artik­ler om nors­ke for­hold utgitt i de mest vel­re­nom­mer­te tids­skrif­ter uten­lands” ofte får ”pas­se­re refere­ekon­trol­len med de mest hår­rei­sen­de feil og bom­mer­ter som ald­ri vil­le fun­net sted i Nor­ge”.[3].

Skal vi sik­re guns­ti­ge kår for den slags forsk­ning, kan vi alt­så ikke ta sik­te på én inter­na­sjo­nal are­na og én enhet­lig viten­ska­pe­lig kul­tur, men på man­ge for­skjel­li­ge, til dels over­lap­pen­de, kob­let sam­men med utveks­lin­ger som all­tid inne­bæ­rer kul­tur­over­set­tel­se, til­kob­let bre­de­re offent­lig­hets­sam­men­hen­ger hver på sitt hold.

Er en lære­bok verdt et halv viten­ska­pe­lig verk – eller et kvart?

Det­te sis­te er ikke minst vik­tig av kva­li­tets­hen­syn. I human­vi­ten­ska­pe­ne må vi gjø­re reg­ning med ”utvi­det kol­lega­kon­troll”, for å si det med Ragn­vald Kalle­berg: Når vi skri­ver ”om hen­del­ser under and­re ver­dens­krig, etnis­ke mino­ri­te­ters leve­kår, regje­rin­gers dis­po­si­sjo­ner, krigs­barns his­to­rie, nærings­livs­le­de­res stra­te­gi­er, inn­vand­rer­ung­dom, … så kan dis­se bidra­ge­ne også vur­de­res av dem som har første­hånds kjenn­skap til dis­se for­hol­de­ne, nem­lig dem stu­die­ne hand­ler om.” [4]. På sine felt må de reg­nes som eks­per­ter. På mitt fag­felt drei­er seg om jour­na­lis­ter, film­ska­pe­re, for­lags­folk, kul­tur­by­rå­kra­ter. Hvis viten­skaps­sys­te­met blir orga­ni­sert som om all kunn­skap var av natur­vi­ten­ska­pe­lig slag, går vi glipp av dia­log med den slags eks­per­ti­se.

For­mid­ling som kom­mer­sia­li­se­ring
For­mid­lings­ut­red­nin­gen skul­le bøte på man­ge av dis­se pro­ble­me­ne. Det gjør den dess­ver­re ikke. Den befes­ter det skar­pe skil­le mel­lom forsk­nin­gens ver­den og de and­re – og bidrar for så vidt til pro­fe­sjo­na­li­se­rin­gen av fors­ker­rol­len, gjen­nom mys­ti­fi­se­ring av den viten­ska­pe­li­ge kunn­ska­pen – men den skal i det mins­te ha ros for at den aner­kjen­ner ver­di­en av utad­ret­tet, popu­la­ri­se­ren­de virk­som­het. Lære­bø­ker, avis­kro­nik­ker, folke­opp­ly­sen­de fore­drag, med­virk­ning i radio- og fjern­syns­pro­gram­mer – alt det­te vil snart kun­ne gi poeng og pen­ger i kas­sen.

Men hvor­dan den slags skal vek­tes, sies det ingen ting om. Er en lære­bok verdt et halv viten­ska­pe­lig verk – eller et kvart? Hvor man­ge kro­nik­ker går det på en lære­bok? Hvor mye mer skal det tel­le det å ha ansvar for en TV-serie av typen Kul­tu­rell uor­den, eller En rei­se i vann­ets his­to­rie, enn å stil­le opp til et eks­pert­in­ter­vju? Hvor­dan vei­er man et kurs mot et fore­drag mot et bidrag til et utstil­lings­pro­sjekt? Med en gang man prø­ver å ten­ke seg måling av slikt, kom­mer man opp i alvor­li­ge pro­ble­mer. Dem har komi­te­en skjø­vet foran seg. For å kun­ne vur­de­re effek­ten av uli­ke løs­nin­ger – og for eksem­pel for­sik­re seg om at man ikke kom­mer i ska­de for å gjø­re det lønn­somt å ned­prio­ri­te­re forsk­nin­gen – må man først fore­ta noen simu­le­rin­ger.

Slik sett er ikke mye å bli klok på i den­ne utred­ning. Så er det da hel­ler ikke det­te som har vært hoved­sa­ken. Langt mer opp­finn­som­het er gått med til å utvi­de selve begre­pet om for­mid­ling – helt til det også, eller sna­re­re først og fremst, omfat­ter uli­ke for­mer for hem­me­lig­hold.

For­mid­ling er, i den­ne utred­nin­gen, mer eller mind­re det sam­me som salg. Førs­te punkt på lis­ten over det som skal påskjøn­nes, er ”eks­ter­ne inn­tek­ter fra salg av tje­nes­ter og pub­li­ka­sjo­ner.” Mens net­tet åpner nye mulig­he­ter for effek­tiv, gra­tis spred­ning av kunn­ska­pe­ne, skal vi nå alt­så opp­munt­res til å behand­le dem som han­dels­va­rer, og begren­se til­gan­gen der­et­ter. Det­te kan bety nye vans­ker for arbei­det med åpne elekt­ro­nis­ke arki­ver. [5]. I det hele tatt utford­rer det viten­ska­pens ideal om åpen­het og sje­ne­rø­si­tet. [6].

Det står ingen ting i den­ne utred­nin­gen om ansvar for en leven­de offent­lig­het

Men det er ide­en om ”for­mid­ling i dia­log med bru­ker­ne” som er det sen­tra­le bud­skap i den­ne utred­nin­gen. Med det menes kort og godt kom­mer­sia­li­se­ring. Det er dét man nå ”i sær­lig grad vil sti­mu­le­re til”. Å sør­ge for at kunn­ska­pen kom­mer til nyt­te for folk som kan beta­le for det, er å dri­ve ”bru­ker­ret­tet for­mid­ling”. Opp­drags­forsk­ning hører inn under det­te begre­pet, og lisens­av­ta­ler, bedrifts­etab­le­rin­ger, betal­te utvik­lings­pro­sjek­ter, eier­an­de­ler i aksje­sel­ska­per. ”Inno­va­sjon” er viten­ska­pens frems­te bidrag, det må beløn­nes – ikke for inn­sats i tid­lig idé­ut­vik­ling, for det lar seg vans­ke­lig måle, men for bidrag i selve kom­mer­sia­li­se­rings­fa­sen, der det ende­lig viser seg om for­mid­lin­gen har vært vel­lyk­ket.

Det fin­nes et pre­sist mål på omfan­get av den slags virk­som­het; det er omset­nin­gen. Her nyt­ter det jo ikke å tel­le antall pub­li­ka­sjo­ner. Når det er omset­nin­gen som skal beløn­nes, er det for­di de ”viten­ska­pe­li­ge resul­ta­ter som lig­ger til grunn for slikt arbeid oftest ikke kan pub­li­se­res av hen­syn til krav om hem­me­lig­hold”. [7].

Men der­med har man også et mål på kva­li­tet, nem­lig salg­bar­het. Når det gjel­der all­menn­ret­tet for­mid­ling, er utval­get opp­tatt av å set­te krav som sik­rer en viss stan­dard: Det må utar­bei­des ”auto­ri­tets­re­gist­re” for for­lag, tids­skrif­ter og aviser. Men når det gjel­der ”bru­ker­ret­tet” for­mid­ling, trengs ingen spe­si­el­le til­tak. Riks­re­vi­sjo­nen kon­trol­le­rer kva­li­te­ten på regn­skaps­tal­le­ne. Og den fag­li­ge inn­sats blir uten vide­re ”kva­li­tets­sik­ret gjen­nom at mar­ke­det ved å beta­le viser at det er en beta­lings­vil­je” – for det sier seg selv at ”man beta­ler ikke for noe som man ikke har bruk for eller som ikke anses ver­di­fullt og hol­der et visst nivå”. [8].

Det­te prin­sip­pet bur­de vært gjen­nom­ført fullt ut, synes jeg; da vil­le det i det mins­te vært kon­se­kvens i tin­ge­ne. TV-pro­gram­mer bur­de vært ran­gert etter hvor man­ge seere de har, aviser og bla­der etter opp­lags­tal­le­ne. Først og sist vil­le gitt fle­re poeng enn Schrö­din­gers katt, og VG fle­re enn Mor­gen­bla­det. Man vil­le fått en indi­ka­tor på eks­po­ne­rings­ef­fekt som også var et mål på kon­kur­ran­sen om å slip­pe til; det vil­le fått fors­ker­ne til å skjer­pe seg gans­ke alvor­lig. Og meto­den er fer­dig utvik­let, det er bare å ta den i bruk. At salg­bar­het er et mål på kva­li­tet, har vært kjent i medie- og reklame­bran­sjen i lan­ge tider. Det fin­nes byrå­er som fore­tar ratings for dem, forsk­nings-Nor­ge kun­ne teg­net abon­ne­ment.

Det er kan­skje galt å flei­pe med det­te, men det er ikke godt å vite hvor­dan man ellers skal ta det.

Det står ingen ting i den­ne utred­nin­gen om ansvar for en leven­de offent­lig­het

, ingen ting om sivil­sam­fun­net. ”Sam­hand­ling med nærings­li­vet” vies mye opp­merk­som­het – og det kan være vik­tig nok – men ikke enga­sje­ment i fri­vil­li­ge orga­ni­sa­sjo­ner. Aksje­pos­ter tel­ler med, men – uttryk­ke­lig – ikke debatt: Utval­get gjør reg­ning med at fors­ke­re også kan være for­ret­nings­dri­ven­de, men ikke intel­lek­tu­el­le eller akti­vis­ter. Den gam­le begrun­nel­sen for sam­funns­kon­takt – for­plik­tel­sen til demo­kra­ti­et – er full­sten­dig fra­væ­ren­de.

Annen­rangs fors­ke­re
For­mid­lings­ut­red­nin­gen har ikke klart å gjø­re opp for pro­ble­me­ne som ble skapt av utred­nin­gen om forsk­nings­pub­li­se­ring. Blant annet er det frem­de­les slik, at man­ge av de mest bety­de­li­ge ver­ke­ne – som gjer­ne leg­ger seg på tvers av skil­let mel­lom forsk­ning og for­mid­ling – fal­ler igjen­nom.

Det er ikke len­ger nok å skri­ve mye eller godt: Den som skri­ver bøker på norsk, får ikke arbeids­inn­sat­sen syn­lig­gjort. Et verk man har strevd med i man­ge år, gir mind­re uttel­ling enn to artik­ler i de ret­te tids­skrif­te­ne. Kan­skje gir det ingen. Hvis det blir utgitt på et all­menn­for­lag, er det per defi­ni­sjon ikke viten­skap. Selv om man i vir­ke­lig­he­ten er høy­pro­duk­tiv fors­ker, kan man bli fram­stilt som en sin­ke.

Fle­re bety­de­li­ge ver­ker er nå i det sis­te blitt avvist som viten­ska­pe­lig verdi­løse: Ver­ken Erling Sand­mo og Nils Rune Lange­lands Sis­te ord (to sto­re bind om Høy­este­retts his­to­rie), eller Hel­ge Røn­nings Den umu­li­ge fri­he­ten (om Ibsen og moder­ni­te­ten), eller Leiv Mjeld­heims Den gyl­ne mel­lom­ve­gen (om Venst­res his­to­rie), er å reg­ne som viten­ska­pe­li­ge arbei­der, etter­som de er blitt utgitt på hen­holds­vis Cap­pe­len, Gyl­den­dal og Vigmo­stad & Bjør­ke, som alt­så ikke er å fin­ne i auto­ri­tets­re­gis­te­ret. Når Knut Hel­le og hans man­ge med­ar­bei­de­re nå lan­se­rer Vest­lan­dets his­to­rie i tre sto­re bind, er det av sam­me grunn, dvs. per defi­ni­sjon, i høy­den tale om popu­lær­vi­ten­skap.

Noen viten­ska­pe­li­ge mil­jø­er har sett mening i å leve­re intel­lek­tu­el­le res­sur­ser for en leven­de demo­kra­tisk kul­tur. Det spørs hvor len­ge de kan hol­de stand. For den enkel­te kan ikke noen skar­ve kro­ner fra eller til bety noe sær­lig. Men det går på selv­re­spek­ten løs når man sta­dig blir fram­stilt som en annen­rangs fors­ker. Hvem vil nå fin­ne på å skri­ve noe slikt som De nasjo­na­le stra­te­ger, hvem vil gå i gang med en Norsk inn­vand­rings­his­to­rie, hvis det ikke fører til annet enn tap av pen­ger og pre­sti­sje?

Noter

1. Ter­je Tvedt: Ver­dens­bil­der og selv­bil­der. Oslo 2002, s. 172. Jf. også “Om den kom­mu­ni­ka­ti­ve situa­sjo­nens betyd­ning”, i: Erik Bjerck Hagen og Anders Johan­sen (red): Hva kal vi med viten­skap? Tret­ten inn­legg fra stri­den om telle­kan­te­ne. Oslo 2006 (under utgi­vel­se).

2. Jf. Tor Halv­dan Aase: “Elfen­bens­tår­net byg­ges høy­ere”, i: Dag­bla­det, 09.05. 2006. Se også Bjerck Hagen og Johan­sen: Hva skal vi med viten­skap?

3. Jan Engh: “Nor­we­gi­an examp­les in inter­na­tio­nal lin­gui­s­tics lite­ra­tu­re: an inventory of defec­ti­ve docu­men­ta­tion”. UBO skrif­ter 32, 2006.

4. Jan Eivind Myh­re: ”Med ser­sjan­ten i forsk­nings­ska­pet: forsk­ning med telle­kan­ter”, i: Nytt Norsk Tids­skrift nr. 2, 2003.

5. Ragn­vald Kalle­berg: ”Om viten­ska­pe­lig ydmyk­het”, i: NESH: Samisk forsk­ning og forsk­nings­etikk. Oslo 2002.

6. Jf. ”Nye indi­ka­to­rer ram­mer åpne arki­ver”, i: Fors­ker­fo­rum nr. 7, 2006.

7. Jf. Hanne Haa­vind, Karen Jen­sen og Tri­ne Syv­ert­sen: ”For­mid­ling på blind­spor”, i: Aften­pos­ten, 20.10.2006.

8. UHR 2006: Sam­men om kunn­skap II, s. 12. Sam­me sted, s. 8.

TEMA

O

ffentli
ghet

69 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen