Folk og røvere på det digitale markedet

Hvis teknologi brukes til å innsnevre rommet for skapende virksomhet, er det grunn til bekymring, skriver jusprofessor Olav Torvund i et svar til Jon Hoem. Vi står foran en lang periode med uklare grenser for lovlig sitering og gjenbruk.

Jon Hoem set­ter i sin artik­kel Må vi alle bli digi­ta­le for­bry­te­re? søke­ly­set på et av de vik­tigs­te spørs­må­le­ne i dagens opp­havs­rett­ut­vik­ling: Er vi i ferd med å hind­re frem­ti­dens kunst­ne­re i deres ska­pen­de inn­sats?

Man kan dele de som utnyt­ter and­res ånds­verk i to grup­per: Den størs­te er de som kon­su­me­rer ver­ke­ne, alt­så leser­ne, lyt­ter­ne, kino­gjen­ger­ne osv. For den­ne grup­pen har ny tek­no­lo­gi betydd bed­re til­gang til kul­tu­rel­le ytrin­ger enn hva man had­de tid­li­ge­re. At man skal beta­le for det til­bu­det man benyt­ter er gans­ke selv­sagt, med mind­re opp­havs­man­nen selv har valgt å stil­le ver­ket til fri dis­po­si­sjon for all­menn­he­ten. De som for­sø­ker å legi­ti­me­re sine tyve­ri­er i form av fil­de­ling på nett får ingen støt­te hos meg.

Det er ikke en ska­pen­de inn­sats å gjø­re and­res verk til­gjen­ge­lig. Det er ingen grunn til at man skal kun­ne gjø­re epi­so­der av TV-seri­er til­gjen­ge­lig for and­re via YouT­ube og til­sva­ren­de tje­nes­ter. Man må gjer­ne dele ut sitt eget, men ikke and­res mate­ria­le.

Den and­re grup­pen er de som bru­ker and­res ånds­verk som grunn­lag for egen ska­pen­de virk­som­het. Hvis det leg­ges for ster­ke begrens­nin­ger på dis­se mulig­he­te­ne, da er det grunn til bekym­ring. Det er i det­te per­spek­ti­vet to tenden­ser som er det er grunn til å se nær­me­re på. Det ene er om tek­no­lo­gi­en bru­kes til å hind­re at man får mulig­het til å utnyt­te verk på en ellers lov­lig måte. Det and­re er om opp­havs­ret­ten bru­kes til å snev­re inn det krea­ti­ve rom­met, slik at den ska­pen­de inn­sat­sen på den­ne måten hem­mes.

Noen opp­havs­retts­li­ge utgangs­punk­ter
Opp­havs­ret­ten gir opp­havs­man­nen – den som har skapt ver­ket – en ene­rett til to grup­per av hand­lin­ger: Han har ene­rett til å frem­stil­le eksemp­lar av et ånds­verk, og han har ene­rett til å gjø­re ver­ket til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. Ver­ket kan gjø­res til­gjen­ge­lig ved at eksemp­lar frem­bys til salg aller på annen måte spres, ved at eksemp­lar vises eller ved at ver­ket frem­fø­res uten­for det pri­va­te områ­det. Det­te føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 2. Det er en gren­se for hvor langt den­ne ene­ret­ten rek­ker. Den omfat­ter for eksem­pel ikke frem­fø­ring innen­for det pri­va­te områ­det. Ene­ret­ten omfat­ter hel­ler ikke, med noen unn­tak, eksemp­lar­frem­stil­ling til pri­vat bruk, se ånds­verk­lo­ven § 12.

"Venus fødsel" av Botticelli (foto: www.cavazza.it)
«Venus fød­sel» av Bot­ti­cel­li (foto: www.cavazza.it)

Men det at en hand­ling ikke omfat­tes av opp­havs­man­nens ene­rett betyr ikke nød­ven­dig­vis at and­re har fått en ret­tig­het som kan gjø­res gjel­den­de mot opp­havs­man­nen. Vi har ikke noe krav på at verk fak­tisk blir stilt til vår dis­po­si­sjon. Man kan ikke vand­re inn i Uffizi-gal­le­ri­et i Firen­ze med­brin­gen­de utstyr for repro­fo­to­gra­fe­ring og insis­te­re på å lage en repro­duk­sjon av Sand­ro Bot­ti­cel­lis bil­de Venus fød­sel (La nasci­ta di Vene­re). Bil­det er malt i 1485, så det er ikke noen opp­havs­rett som hind­rer meg i å bru­ke bil­det hvis jeg fak­tisk har til­gang til det, for eksem­pel som illust­ra­sjon til den­ne artik­ke­len. Men de som eier bil­det kan like fullt nek­te meg å foto­gra­fe­re det, even­tu­elt bare til­la­te det­te der­som jeg god­tar deres avtale­vil­kår og beta­lings­krav.

Opp­havs­ret­ten varer i 70 år etter utlø­pet av opp­havs­man­nens døds­år, se ånds­verk­lo­ven § 40. Det­te gjel­der også for film, så Jon Hoem har nok mis­for­stått litt når han tror at Ber­gens­fil­men fra 1942 har falt i det fri. For film­verk løper verne­ti­den fra utlø­pet av døds­året for den lengst­le­ven­de av hoved­re­gis­sø­ren, for­fat­te­ren av film­ma­nu­skript, dia­log­for­fat­te­ren og kom­po­nis­ten av musikk som er frem­bragt med hen­blikk på film­inn­spil­lin­gen. (Set­nin­gen er en direk­te gjen­gi­vel­se av ånds­verk­lo­ven § 40 førs­te ledd, annet punkt­um.) Ånds­verk­lo­ven § 45 omfat­ter bare ver­net for den som tek­nisk og øko­no­misk står for pro­duk­sjo­nen, og som alt­så ikke bidrar med en ska­pen­de inn­sats i film­pro­duk­sjo­nen. Jeg har skre­vet litt mer om det­te i en kom­men­tar i Aften­pos­ten 7. desem­ber 2006.

For en gene­rell intro­duk­sjon til opp­havs­ret­ten viser jeg til min artik­kel Opp­havs­rett – en intro­duk­sjon.

Offent­lig ord­skif­te
Når man, som Jon Hoem gjør, tar utgangs­punkt i en form for demo­kra­ti- og ytrings­fri­hets­hen­syn, må man skil­le mel­lom fak­tisk å ha til­gang, og å ha en enkel og ele­gant til­gang. Hoem bru­ker over­fø­rin­ger fra Stor­tin­get som eksem­pel.

Per Sandberg på Stortingets talerstol 12. desember 2006 (foto: skjermbilde/NRK/Stortinget)
Per Sand­berg på Stor­tin­gets taler­stol 12. desem­ber 2006 (foto: skjermbilde/NRK/Stortinget)

Det er kan­skje ikke den mest ele­gan­te løs­nin­gen om jeg må skri­ve at de som vil se Per Sand­bergs famø­se ”etter en øl og tre akevitt”-innlegg i Stor­tin­get må hen­te opp­ta­ket fra kvelds­mø­tet 12. desem­ber 2006 fra Stor­tin­gets nett­si­der. Man må så «spo­le» fram til 5:35:00 om man vil se hele det sis­te av Sand­bergs to inn­legg, og til 5:38 om man vil se hans ikke helt stø­di­ge tur ned fra taler­sto­len. Selv­føl­ge­lig vil­le jeg ha fore­truk­ket at jeg kun­ne ha len­ket direk­te til den aktu­el­le delen av det­te over fem timer lan­ge opp­ta­ket. Jeg skul­le også øns­ke at hvert avsnitt i Hoems artik­kel var utstyrt med et «bok­mer­ke» som had­de gjort det mulig å len­ke direk­te til de avsnitt jeg kom­men­te­rer. Men det er ikke noen trus­sel mot mulig­he­te­ne til å del­ta i et vel­in­for­mert offent­lig ord­skif­te at hen­vis­nin­gen blir litt mind­re ele­gant enn jeg skul­le øns­ke.

Går vi noen få år til­ba­ke vil­le ikke det­te ha vært noe pro­blem. For da fan­tes det ikke TV-opp­tak fra Stor­tin­get med mind­re NRK til­fel­dig­vis had­de vært der og fil­met. Nå kan vi se alle åpne møter både direk­te og i opp­tak. Det er vans­ke­lig å se at det utgjør en trus­sel mot det offent­li­ge ord­skif­tet at den tek­nis­ke pre­sen­ta­sjo­nen ennå ikke er fullt så god som vi måt­te øns­ke.

Det er bl.a. hen­syn til demo­kra­ti og ytrings­fri­het som er begrun­nel­sen for at offent­li­ge doku­men­ter etter ånds­verk­lo­ven § 9 er unn­tatt fra ethvert vern etter ånds­verk­lo­ven, og at man etter #26 fritt kan gjen­gi det som sies i åpne møter, uten hen­syn til opp­havs­rett. Og man kan gene­relt site­re ”i sam­svar med god skikk”, i med­hold av #22.

Sitat er ikke bare tekst­si­tat. Det kan også være lyd, bil­de eller annet man måt­te kom­me på. Men det må bli brukt som sita­ter, hvil­ket bl.a. vil si at man set­ter det inn i en ny sam­men­heng. Man kan ikke lage en for­kor­tet utga­ve av en bok under hen­vis­ning til at det bare er en sam­ling sita­ter og man kan ikke bru­ke kor­te musikk­ut­drag som kjen­nings­me­lo­di­er og påstå at de er sitat.

Til­gang til verk i digi­tal form
Ser vi på til­gan­gen må vi skil­le mel­lom det å ikke ha til­gang til et verk, og det å ha til­gang på et noe mer tung­vint måte enn man kun­ne øns­ke – even­tu­elt også til­gang til ver­ket i en dår­li­ge­re tek­nisk kva­li­tet enn man skul­le øns­ke. Vide­re må vi skil­le mel­lom å begren­se til­gang til noe som til nå har vært til­gjen­ge­lig, og til­gjenge­lig­gjø­ring av mate­ria­le som vi tid­li­ge­re ikke har hatt til­gang til.

Jon Hoem skri­ver at han måt­te bru­ke en scre­en recor­der for å kun­ne gjø­re opp­tak av et NRK-inn­slag. Her bekref­ter han at det er mulig å sik­re seg sli­ke opp­tak, men han øns­ker å kun­ne gjø­re det på en enk­le­re og bed­re måte. Jeg er ikke uenig i at det­te er øns­ke­lig. Men det er vans­ke­lig å se at det er et alvor­lig pro­blem at man må vel­ge det som kan­skje bare er den tred­je bes­te løs­nin­gen.

Tek­no­lo­gi­en åpner man­ge mulig­he­ter. Både Jon Hoem og jeg øns­ker nok at dis­se mulig­he­te­ne tas i bruk ras­ke­re enn det som fak­tisk skjer. Jeg skul­le gjer­ne hatt til­gang til i alle fall deler av NRKs arki­ver. Det kom­mer nok, selv om kan­skje ikke alt vil være gra­tis. Men det tar av man­ge grun­ner tid. Det kan også være på sin plass å min­ne om at om vi går 10 år til­ba­ke i tid, så var inter­nett fort­satt noe for de spe­si­elt inter­es­ser­te og vi kob­let oss opp via modem med has­tig­he­ter som gjor­de ned­las­ting av film helt uten­ke­lig. Nasjo­nal­bi­blio­te­ket gjen­nom­fø­rer et stort digi­ta­li­se­rings­pro­sjekt, blant annet i sam­ar­beid med NRK. Det­te vil åpne en ny ver­den og gi til­gang til et enormt mate­ria­le som tid­li­ge­re i prak­sis har vært helt util­gjen­ge­lig. Det omfat­ter blant annet 1 mill timer radio og 250.000 timer film.

For å sik­re til­gang til det som i dag ska­pes skal alt som pub­li­se­res i Nor­ge, enten det er på papir, plas­tikk eller som kring­kas­ting, leve­res til Nasjo­nal­bi­blio­te­ket i hen­hold til plikt­av­le­ve­rings­lo­ven. Nasjo­nal­bi­blio­te­ket hen­ter også inn det som gjø­res til­gjen­ge­lig på nors­ke nett­ste­der.

Digi­ta­li­se­ring av Nasjo­nal­bi­blio­te­kets sam­lin­ger er et stort arbeid, og vil ikke være fer­dig før om 15 år. At det tar tid å rea­li­se­re nye mulig­he­ter er ikke noen trus­sel mot offent­lig ord­skif­te eller folks mulig­he­ter for krea­tiv utfol­del­se.

Det er ikke til­strek­ke­lig at verk blir digi­ta­li­sert. Man må også kla­re­re ret­tig­he­te­ne til å gjø­re ver­ke­ne til­gjen­ge­li­ge. Man kan ikke bare ta alt som fin­nes av film, radio­pro­gram­mer osv, og bare leg­ge det ut på nett selv om det er tek­nisk mulig. Det­te vil­le være en gigan­tisk eks­pro­pria­sjon av ret­tig­hets­ha­ve­res eien­dom, og det kan man selv­sagt ikke gjø­re uten vide­re. Vi har hel­ler ikke mis­tet noe som vi tid­li­ge­re had­de til­gang til, men vi får ikke til­gang til det nye så fort som vi kun­ne øns­ke.

Utnyt­tel­se av and­res verk
Selv om man har til­gang til et verk, kan man ikke utnyt­te det helt som man selv vil. I ånds­verk­lo­ven § 2, førs­te ledd er opp­havs­man­nens ene­rett angitt slik:

§ 2. Opp­havs­ret­ten gir innen de gren­ser som er angitt i den­ne lov, ene­rett til å råde over ånds­ver­ket ved å frem­stil­le varig eller mid­ler­ti­dig eksemp­lar av det og ved å gjø­re det til­gjen­ge­lig for almen­he­ten, i opp­rin­ne­lig eller end­ret skik­kel­se, i over­set­tel­se eller bear­bei­del­se, i annen lit­te­ra­tur- eller kunst­art eller i annen tek­nikk.

Ene­ret­ten omfat­ter alt­så gjen­gi­vel­se i end­ret skik­kel­se, bear­bei­del­se m.m. Det­te modi­fi­se­res i §4, førs­te ledd, som lyder:

§ 4. Opp­havs­man­nen kan ikke set­te seg imot at and­re benyt­ter hans ånds­verk på en slik måte at nye og selv­sten­di­ge verk opp­står. Opp­havs­ret­ten til det nye og selv­sten­di­ge verk er ikke avhen­gig av opp­havs­ret­ten til det verk som er benyt­tet.

Jeg kan benyt­te and­res verk som grunn­lag for og i det jeg selv ska­per. Men det må være et nytt og selv­sten­dig verk, ikke en bear­bei­del­se. Det er ikke lett å trek­ke gren­sen mel­lom dis­se to. Men det er i alle fall ikke et krav om at man ikke skal kun­ne gjen­kjen­ne ele­men­ter fra verk man har brukt som utgangs­punkt. Man kan føl­ge Paul McCart­neys opp­ford­ring når han i Hey Jude sier «Take a sad song and make it bet­ter» – i alle fall så len­ge resul­ta­tet frem­står som en ny sang. Noen mener at det var nett­opp det­te McCart­ney gjor­de da han skrev I Saw Her Stan­ding The­re og Yester­day. Ian Ham­mond mener å kun­ne påvi­se at dis­se er basert på When The Saints og Geor­gia. Men san­ge­ne står like­vel støtt som selv­sten­di­ge verk.

Den da unge og rela­tivt ukjen­te san­ge­ren Robert Zim­mer­man, bed­re kjent som Bob Dylan, var som så man­ge and­re i Lon­don på begyn­nel­sen av 60-tal­let. Her fikk han bl.a. annet høre den engels­ke san­ge­ren Mar­tin Cart­hy frem­føre den engels­ke folke­san­gen Scar­bo­rough Fair. Tre år sene­re skrev Bob Dylan sin egen ver­sjon av Scar­bo­rough Fair, og kal­te den Girl From The North Coun­try. Han har ald­ri lagt skjul på sam­men­hen­gen mel­lom dis­se to san­ge­ne, men det kan ikke være noen tvil om at Girl From The North Coun­try er et selv­sten­dig verk. Det var ikke like bra da Paul Simon siden spil­te inn Scar­bo­rough Fair akku­rat slik han had­de lært den av Mar­tin Cart­hy (med unn­tak av andre­stem­men), ga den ut som sin egen og ikke nevn­te Mar­tin Cart­hy med et ord. Men det er en annen his­to­rie, og Mar­tin Cart­hy had­de selv­føl­ge­lig ikke opp­havs­rett til en engelsk folke­sang (men han had­de nok opp­havs­rett til sitt arran­ge­ment).

Ide­er er frie. Vi kan fritt ta and­res ide­er og lage våre egne ver­sjo­ner. Det er nep­pe noen som vet hvor man­ge gan­ger Romeo og Julie har blitt skre­vet på nytt, og his­to­ri­en var hel­ler ikke ny den gang Shake­spea­re skrev den. Vi lar oss fasci­ne­re på nytt og på nytt av det klas­sis­ke dra­ma­et om umu­lig kjær­lig­het, og alle kan lage sin ver­sjon av tema­et.

I dag risi­ke­rer man å bli sak­søkt for langt mind­re enn det­te. Hvis en for­fat­ter har stor suk­sess duk­ker det gjer­ne opp noen som påstår at det­te er stjå­let fra deres verk. Et av de mest kjen­te til­fel­le­ne er søks­må­let mot Dan Brown. For­fat­ter­ne av boken Hel­lig blod, hel­lig gral beskyld­te Brown for pla­giat.

Tom Hanks og Audrey Tautou i "Da Vinci-koden" (foto: Sony Pictures)
Tom Hanks som Robert Lang­don, Aud­rey Tautou som Sop­hie Neveu og Mona Lisa som seg selv i film­ver­sjo­nen av «Da Vin­ci-koden» (foto: Filmweb.no/Sony Pic­tu­res)

Hel­dig­vis ble Dan Brown fri­kjent, og alt annet vil­le ha vært sær­de­les over­ras­ken­de. Fak­ta er ikke ver­net. Det vil­le være noe nær kata­stro­fe om de som hev­der å ha skre­vet en his­to­risk frem­stil­ling av noe som vir­ke­lig har fun­net sted skul­le kun­ne ha opp­havs­rett til det de mener har hendt. At man­ge mener at deres bok er sær­de­les spe­ku­la­tiv og uten røt­ter i his­to­ri­en end­rer ikke det­te så len­ge de selv utgir det­te for å være fak­ta. His­to­ri­ker­ne har ikke opp­havs­rett til his­to­ri­en.

Når man går over til «rip, mix and share» er det i dag i bes­te fall vans­ke­lig å si hvor langt man kan gå uten at det blir en opp­havs­retts­kren­kel­se. Her har man ikke bare hen­tet ide­er og kunn­skap som man gjør bruk av i en ny bok eller en ny sang. Nå klip­per man inn biter av originalen(e), som blir noe annet. Man kan bru­ke noe, men jeg våger meg ikke på å si hvor mye.

Plate­bran­sjen har skutt seg selv i foten

I til­fel­ler hvor det kan være et lite snev av tvil, møter man også det pro­ble­met at man­ge aktø­rer ikke tør ta i mate­ria­let. Man ber om sam­tyk­ke for sik­ker­hets skyld, kan­skje beta­ler man for noe som man kun­ne ha benyt­tet fritt, og man svir av mye pen­ger på advo­ka­ter for å kla­re­re ret­tig­he­ter og sik­re at man er godt innen­for det til­lat­te. Den over­for­sik­ti­ge selv­sen­sur i frykt for å gjø­re noe som helst galt kan være et vel så stort pro­blem som de reg­le­ne man vil hol­de seg innen­for. Hel­dig­vis har den­ne gal­ska­pen ennå ikke nådd Nor­ge i noe sær­lig omfang. Men vi kan risi­ke­re ame­ri­kansk smit­te her også.

Orga­ni­sa­sjo­ner og lob­by­is­ter
En del ret­tig­hets­ha­ver­or­ga­ni­sa­sjo­ner ser ut til å vil­le set­te opp flest mulig ”bom­sta­sjo­ner” på net­tet. Man synes å ha gans­ke kort­sik­ti­ge mål­set­tin­ger om å sik­re mest mulig pen­ger til dagens med­lem­mer. Å sik­re mulig­he­ten til å ska­pe uten å risi­ke­re uri­me­li­ge søks­mål fra påståt­te ret­tig­hets­ha­ve­re synes man å være lite opp­tatt av. Jeg har nok også inn­trykk av at orga­ni­sa­sjo­ne­ne i noen grad lider av ”fag­for­enings­syn­dro­met”, hvor orga­ni­sa­sjo­nen blir et mål i seg selv. Man vil vise sin potens og sin eksis­tens­be­ret­ti­gel­se ved å kre­ve inn mest mulig pen­ger, selv om det­te til dels kan gå på tvers av med­lem­me­nes inter­es­ser.

Ret­tig­hets­ha­ver­or­ga­ni­sa­sjo­ner, i Nor­ge først og fremst TONO, har for­søkt å få dom­sto­le­ne til å gå med på at det å len­ke til et doku­ment som er gjort til­gjen­ge­lig på inter­nett i seg selv er en til­gjenge­lig­gjø­ring av det ver­ket det len­kes til. Hel­dig­vis lyk­tes de ikke med det for­sø­ket. Men TONO fort­sat­te like­vel å kre­ve veder­lag fra nett­ste­der som ikke gjor­de annet enn å len­ke til uli­ke nett­ra­dio­er.

Medie- og under­hold­nings­in­du­stri­en er flin­ke lob­by­is­ter. I alle fall inn­til nylig had­de de gans­ke lett spill. Hos oss står den sær­nors­ke bestem­mel­sen i ånds­verk­lo­ven §54, førs­te ledd bok­stav e som et monu­ment over dyk­ti­ge lob­by­is­ter og nai­ve poli­ti­ke­re. Hel­dig­vis ser vi at de nå begyn­ner å møte mer mot­stand. Debat­ten rundt end­rin­ge­ne i ånds­verk­lo­ven i 2005 er nok ikke det stor­tings­po­li­ti­ker­ne har mest grunn til å være stol­te av, det gjel­der ikke minst vår nåvæ­ren­de kul­tur­mi­nis­ter Trond Gis­ke. Men den vis­te i det mins­te at bran­sjens lob­by­is­ter ikke len­ger får like lett gjen­nom­slag som de gjor­de tid­li­ge­re.

Plate­bran­sjen
Man kan ikke dis­ku­te­re opp­havs­rett og inter­nett uten å avleg­ge plate­bran­sjen en visitt.

Plate­bran­sjen har skutt seg selv i foten

. De har opp­trådt svært så bak­stre­versk og har vært mer opp­tatt av inter­nett som en trus­sel enn som en mulig­het. Resul­ta­tet er at pira­te­ne len­ge had­de til­nær­met 100 pro­sent mar­keds­an­del når det gjel­der nett­dis­tri­bu­ert musikk. Om noen skul­le øns­ke å kjø­pe frem­for å stje­le, så vil­le de opp­da­ge at det ikke var mulig. Sam­ti­dig lå pirat­ver­sjo­ne­ne bare noen taste­trykk unna. Når en stor del av ens kun­der har vent seg til at musikk på nett er gra­tis er det ikke lett å få kun­de­ne til å beta­le frem­for å fort­satt hen­te musik­ken fra uli­ke gra­tis­tje­nes­ter.

Vi hører ofte at ingen vil beta­le for musikk på nett. Det er ikke sant. De sam­me ung­dom­me­ne som fny­ser når de blir spurt om de vil beta­le for å las­te ned musikk, beta­ler gjer­ne mer enn hva et ordent­lig lyd­spor vil­le ha kos­tet for å få en for­krøp­let ver­sjon av musik­ken som ringe­tone på sin mobil­te­le­fon. Men man har åpen­bart mis­tet det ordent­li­ge musikk­mar­ke­det.

Da bran­sjen ende­lig begyn­te å dis­tri­bu­ere musikk på nett var det for sent, for dyrt og for dår­lig. Selv har jeg til dags dato ikke kjøpt en enes­te musikk­fil fra noen av dis­se tje­nes­te­ne. Pri­sen er for høy i for­hold til hva man får, om man sam­men­lig­ner med musikk på CD.

Men plate­bran­sjens pro­blem er nok mer alvor­lig enn at pirat­ver­sjo­ner flo­re­rer på net­tet. Grunn­la­get for de tra­di­sjo­nel­le plate­sel­ska­pe­ne for­vit­rer. En gang var selv et gans­ke enkelt stu­dio fryk­te­lig dyrt. I dag kan man for ikke alt for man­ge tusen­lap­per få opp­taks­ut­styr som er langt mer avan­sert enn det Beatles had­de til rådig­het da de spil­te inn Sgt. Pep­pers. Selv om man mang­ler et stort rom med de akus­tis­ke egen­ska­pe­ne som Abbey Road Stu­dio, så har sli­ke enk­le stu­dio­er vist seg å være mer enn gode nok for ikke alt­for sto­re pro­duk­sjo­ner.

For­has­te­de for­søk på regu­le­ring vil ofte gjø­re mer ska­de enn gavn

Vi har len­ge sett at artis­ter har laget sine egne plate­sel­ska­per. I prak­sis har det betydd at de tar hånd om hele pro­duk­sjo­nen, så over­la­ter man dis­tri­bu­sjo­nen til et av de sto­re plate­sel­ska­pe­ne. Om vi om ikke så alt­for len­ge ser at inter­nett blir den vik­tigs­te kana­len for dis­tri­bu­sjon av musikk, tren­ger vi hel­ler ikke plate­sel­ska­pe­ne som dis­tri­bu­tør. Fort­satt kan de ha en redak­tør- og mar­keds­fø­rer­rol­le. Det kan lig­ge en viss kva­li­tets­sik­ring i at et stør­re plate­sel­skap har fun­net en artist til­strek­ke­lig inter­es­sant til å skri­ve kon­trakt med ved­kom­men­de. Men for den som er mer opp­tatt av musi­kalsk kva­li­tet enn kom­mer­si­elt poten­sia­le gir ikke de sto­re plate­sel­ska­pe­nes vur­de­ring sær­lig vei­led­ning. Den mest inter­es­san­te musik­ken kom­mer uan­sett på de uav­hen­gi­ge sel­ska­pe­ne. Når plate­sel­ska­pe­ne ofte set­ter bort mar­keds­fø­rin­gen til spe­sia­li­ser­te byrå­er tren­ger man dem hel­ler ikke til mar­keds­fø­ring. Da kan man like godt enga­sje­re byrå­ene selv. Fort­satt har de sto­re plate­sel­ska­pe­ne et inter­na­sjo­nalt dis­tri­bu­sjons­ap­pa­rat for de få som det­te måt­te være aktu­elt for. Og de kan inves­te­re i å utvik­le et plate­pro­dukt.

Jeg leser plate­sel­ska­pe­nes kamp mot net­tet også som et for­søk på å sik­re seg kon­troll over dis­tri­bu­sjo­nen. Skul­le de kla­re det, vil de kan­skje sik­re sin frem­ti­di­ge eksis­tens. Men blir net­tet fritt, da er det vans­ke­lig å se noen stor rol­le for plate­sel­ska­pe­ne i et frem­ti­dig musikk­mar­ked. Kan­skje er det dino­sau­re­nes døds­kamp vi nå er vit­ne til.

Hvor­dan frem­ti­dens for­ret­nings­mo­del­ler kom­mer til å være, vil jeg ikke for­sø­ke å spå så mye om. Men vi vil nep­pe kjø­pe plas­tikk­bi­ter i butikk for å lyt­te til musikk. Og jeg håper at jeg fort­satt skal kun­ne lyt­te til musikk uten å bli pådyt­tet rekla­me.

Hen­ger lov­giv­nin­gen etter?
Det er ikke noe nytt at lov­giv­nin­gen ikke gir pre­si­se svar på alle spørs­mål som noen øns­ker besvart. Sær­lig vans­ke­lig vil det være i en peri­ode med sto­re end­rin­ger. Man må bare fin­ne seg i at vi vil ha en gans­ke lang peri­ode hvor ingen vil kun­ne gi kla­re svar på hva som er gren­se­ne for lov­lig site­ring, for gjen­bruk, osv.

For­has­te­de for­søk på regu­le­ring vil ofte gjø­re mer ska­de enn gavn

.

Om man had­de sat­set litt mer på å utvik­le for­stå­el­sen av de retts­li­ge ram­me­be­tin­gel­se­ne og ikke bare foku­se­re på tek­no­lo­gi­en, så had­de vi kan­skje hatt en noe bed­re situa­sjon. Sel­ska­pet Nor­con­sult had­de for noen år siden en annonse­se­rie om utford­rin­ger ved å etab­le­re virk­som­het i and­re land. Jeg hus­ker sær­lig en av dem, hvor teks­ten var omtrent slik. «Det er når du får sum­me­to­nen i Kai­ro at pro­ble­me­ne vir­ke­lig begyn­ner.» Kan­skje kan vi si det sam­me for dis­tri­bu­sjon av ånds­verk på nett: Det er når det tek­nis­ke utford­rin­ge­ne er løst at man møter de vike­li­ge pro­ble­me­ne.

Les også:

Olav Tor­vund er pro­fes­sor dr. juris ved Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk, Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

TEMA

M

edier

99 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen