Olav Anders ØvrebøJournalist med medier og internett som spesialfelt. Redaktør i Vox Publica. Den reviderte offentlighetsloven som trådte i kraft 1. januar 2009 har en egen paragraf om datakilder. Ordlyden er slik:
§ 9. Rett til å krevje innsyn i ei samanstilling frå databasar
Alle kan krevje innsyn i ei samanstilling av opplysningar som er elektronisk lagra i databasane til organet dersom samanstillinga kan gjerast med enkle framgangsmåtar.
Paragrafen har antakelig vært lite brukt til nå, men det er grunn til å tro at det vil endre seg. Interessen for offentlig sektors datakilder som råmateriale for journalistikk er økende. Det journalistiske miljøet har lang erfaring med å bruke offentlighetsloven til å få innsyn i dokumenter, så journalistene kan bli “bjellesauer” også på datakilde-området.
Alle andre grupper og enkeltpersoner som ønsker tilgang til datakilder kan selvsagt også gjøre bruk av loven.
Ikke godta data i pdf
Selv blant dem som har kjent til paragrafen om datakilder, er det trolig ikke mange som har vært klar over alt den kan brukes til. Et eksempel: Et vanlig hinder de som vil ha tilgang til datakilder støter på, er at dataene publiseres i et uegnet format, for eksempel pdf.
Poenget med tilgang til data er som regel at man vil behandle dataene selv — enten det er for å bruke dem til egne analyser og undersøkelser, som råmateriale i en web-tjeneste, for å sammenstille med andre data, lage egne visualiseringer, eller annet. Pdf-formatet innebærer en unødvendig og ressurskrevende omvei, fordi man først må hente dataene ut av pdf-en.
Her kommer loven til unnsetning, viser en gjennomgang generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening har gjort.
— Når dataene finnes elektronisk lagret, kan man kreve både papir– og digital kopi, og man har rett til kopi i ”alle eksisterande format og språkversjonar”, som det står i veiledningen fra Justisdepartementet, sier Øy.
Et pdf-dokument er typisk generert ut fra et annet dokumentformat. Når det gjelder datakilder, vil dette ofte være regneark. Det kan ikke være tvil om at man i slike tilfeller kan kreve dataene utlevert i regnearkformat eller annen elektronisk lesbar form, ifølge Nils E. Øy.
Generelt gir loven adgang til å kreve data utlevert i de formatene man ønsker. Utgangspunktet er at informasjon som er elektronisk tilgjengelig er enkelt å legge over på annet format.
Begynn med samarbeidslinje
Å gi andre tilgang til egne data er ganske nytt for mange virksomheter i offentlig sektor. Få har fast praksis for publisering av data og behandling av innsynskrav. Det behøver ikke bero på vrangvilje, bare at de ikke er kommet så langt ennå.
Derfor bør første skritt være å ta kontakt med virksomheten og høre om de kan gjøre data tilgjengelig i det formatet eller på den måten du ønsker. Vis gjerne til den lille bruksanvisningen Vox Publica har laget, og plakaten som illustrerer de ulike fasene i frigivelse av data.
Hvis responsen er laber eller negativ, har du offentlighetsloven i bakhånd.
På nettstedet offentlighet.no er det lenker videre til flere nyttige veiledninger hvis man skal bruke offentlighetsloven eller andre verktøy for innsyn.
Datakildeportal essensielt
Adgangen til å kreve data utlevert i ønsket format aktualiserer et av punktene vi på Infomedia tok opp i vår rapport om offentlig sektors data: Hvordan vet man i det hele tatt hvilke data en offentlig virksomhet har? Retten til å få ut data er til liten hjelp hvis selve datakilden er ukjent.
Å gjøre disse grunnleggende opplysningene om eksisterende datakilder kjent må være et satsingsområde framover. Heldigvis har Fornyingsdepartementet konkrete planer om å opprette en norsk datakildeportal på adressen data.norge.no. Når den er oppe, må offentlige virksomheter oppfordres til å registrere sine datakilder der.
Men parallelt med dette bør det voksende fellesskapet som er interessert i viderebruk av data opprettholde presset ved å registrere datakilder vi kjenner til. Portalen no.ckan.net er allerede opprettet, og alle interesserte kan legge inn informasjon der.
