Sven Egil OmdalJournalist og mediekommentator i Stavanger Aftenblad og universitetslektor II ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB. 
Illustrasjon: Håvard Legreid
Selv om nrk.no kiver med Finn.no om å være landets femte største nettsted, mangler NRK en strategi for nett og mobile medier tilpasset institusjonens unike plass og oppgaver i det norske samfunnet. Republisering av materiale produsert for andre plattformer, samt nordmenns lidenskapelige interesse for truende lavtrykk har skapt et falskt inntrykk av at NRK er gode på nett. Men det de prøver på, er å bli like store som de største nettavisene, ved å bli mest mulig lik vg.no og db.no. Dette er et speiltriks som utføres ved å redigere førstesiden som om den speiler en komplett nyhetstjeneste.
Den undersøkelsen av NRKs nasjonale nyhetstilbud på nett som en gruppe fra Institutt for informasjons– og medievitenskap, under ledelse av Dag Elgesem, har utarbeidet for Medietilsynet, viser at tjenesten tvert imot er et tynt skall over et slags Norgesnett av lokale og regionale nyheter. Tjenesten inneholder svært få egne nyheter og nesten ikke noe materiale spesialprodusert for nettet:
Når det gjelder tekstbaserte nyheter viser hovednettstedet nrk.no seg altså i størst grad å utgjøre publiseringsplattform for nyheter produsert av NRKs distriktskontorer. Disse har relativt jevn publisering gjennom året og på tvers av kontorer. Sett i sammenheng med andelen innenriksnyheter på nrk.no, tyder dette på at mesteparten av den brede nyhetsproduksjonen for nett gjøres av NRKs journalister i distriktene.
Tekstbaserte nyheter på nrk.no (2009) sammenlignet med tv– og radionyheter (2007). (Kilde: Elgesem m.fl 2010, s. 47)
Dokumentasjonen er viktig, men konklusjonen er ikke overraskende, tatt i betraktning måten NRK har organisert sin nyhetsproduksjon på. Den sentrale nyhetsavdelingen i Oslo (Dagsrevyen/Dagsnytt/Alltid Nyheter) er relativt tynt bemannet og har harde skiftordninger. Kapasiteten er hovedsakelig innrettet på å følge et nyhetsbilde, ikke på å skape det. Dessuten er kapasiteten tilpasset behovene som tv og radio har, den dedikerte nettkapasiteten er i hovedsak øremerket redigering og publisering, ikke original nyhetsproduksjon.
Situasjonen er ikke stort annerledes på distriktskontorene. Staben der er først og fremst opptatt av å produsere de faste radio– og tv-sendingene, og av leveransene til riksprogram som Norge Rundt, Her og Nå og Kulturnytt. Det finnes noe nettkapasitet, som stort sett brukes til å klippe fra lokalavisene og lage tekstversjoner av NRKs egne saker. Selv om 48 prosent av de undersøkte nyhetssakene hadde minst én lenke inkorporert i saken, et ganske lavt tall, var bare 5 prosent av artiklene lenket utelukkende til nettsted utenfor NRK. Lenkene i nyhetssakene er i hovedsak koplinger mellom NRKs eget materiale, enten eldre tekstsaker, eller lyd– eller videoinnslag produsert for radio eller tv.
Går det an å tenke seg at informasjonen som produseres, faktisk er public property?
Undersøkelsen dokumenterer at NRK har en ganske tung tilstedeværelse også på nett, men at deres viktigste innsats der er videreformidling av værtjenesten til Meteorologisk institutt, og republisering i form av nett-tv og nett-radio materiale som er produsert for vanlig kringkasting. Som nyhetstjeneste taper de på alle fronter: VG, Dagbladet, Aftenposten og Nettavisen er bedre på den nasjonale arena — og ikke minst på utenriks. nrk.no har bare 2 prosent utenriksnyheter, mens utenriks utgjør 27 prosent av sendetiden til Dagsrevyen i den målte perioden. Samtidig slår region– og lokalavisene nrk.no/distriktskontor på de lokale markedene.
Styret i NRK vedtok i mars å kutte ordinær bannerannonsering på nett i løpet av året. Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas begrunnet vedtaket med at ”nye medier og internett er blitt definert som en del av vårt allmennkringkasteroppdrag”. Vedtaket innebærer at NRK sier fra seg reklameinntekter som i år var stipulert til rundt 20 millioner kroner.
Selv om internett skulle være omfattet av allmennkringkasteroppdraget, er tjenesten ennå et underernært stebarn. Mens vi venter på at NRK skal utvike en nettstrategi som er like offensiv og gjennomarbeidet som de tilsvarende planene for radio og fjernsyn, går det an å tenke høyt om alternative måter å bruke NRKs enorme produksjon og arkiv på. NRK-plakaten formulerer institusjonens public service–forpliktelser. Eierform og lisensfinansiering gjør NRK til et klassisk eksempel på public media.
Går det an å tenke seg at informasjonen som produseres, faktisk er public property?
Leserne av Vox Publica er antakelig godt kjent med at også Norge langsomt beveger seg i retning av åpne offentlige datakilder. Denne utviklingen er godt dokumentert i Fakta Først-prosjektet. Teknologirådet presenterte i april rapporten ”Fra Altinn til alt ut? Offentlige data for innovasjon og demokrati”, hvor de foreslår at Norge får en tjeneste som tilsvarer den amerikanske data.gov og den britiske data.gov.uk (noe Fornyingsdepartementet nå arbeider med). Daværende statsminister Gordon Brown lanserte i desember i fjor en plan som han kalte ”Smarter government”. En av ambisjonene i planen er at offentlige data skal publiseres under åpne standarder som tillater gratis viderebruk, også til kommersielle formål.
Hvilke deler av NRKs materiale er det relativt uproblematisk å dele?
Teknologirådet anbefaler at norske offentlige data som hovedregel bør være gratis, uavhengig av om dataene skal brukes til kommersielle formål. Dette prinsippet er allerede innarbeidet i frislippet av værdataene som ligger til grunn for Yr.no. Meteorologisk institutt og NRK har i over 70 år samarbeidet om formidling av værmeldinger, men de mer omfattende dataene som ligger til grunn for meteorologenes prognoser ble ikke publisert åpent og gratis før i september 2007. Da ble imidlertid yr.no raskt landets desidert mest brukte værtjeneste, og trafikken løftet det ganske traurige nettstedet nrk.no opp blant landets mest brukte nettsteder, ettersom yr.no telles under nrk.no.
Men NRK har ikke eksklusiv rett til disse dataene, store deler av databasen kan brukes fritt av hvem som helst, også til å skape nye kommersielle tjenester, eller berike eksisterende tjenester. Motytelsen er skikkelig kreditering og tilbakelenking, samt en mindre håndteringsavgift. Dette grepet gav Meteorologisk institutt et skikkelig rykk i konkurransen med StormGeo, og plasserte altså NRK helt i teten på Topplisten over norske nettsteder.
Er ikke tiden inne for å ta denne tanken et steg lenger, og vurdere hvilke deler av NRKs eget datamateriale som kan stilles fritt til rådighet? Tanken er allerede tenkt i andre land. Flere avdelinger i BBC publiserer innhold under såkalte Creative Commons-lisenser. Via Backstage.bbc.co.uk kan eksterne utviklere få tilgang til BBC-materiale for å utvikle nye tjenester, foreløpig bare av ikke-kommersiell art. Ett eksempel er et program som knytter andre offentlige data sammen med BBCs nyhetsmeldinger, slik at lokal informasjon fra kommunen blir satt sammen med meldinger om trafikkulykker eller liknende.
NRK gjorde noe liknende med bildene fra verdens underligste tv-suksess. Det var selvfølgelig et sært påfunn å filme hele turen med Bergensbanen gjennom kameraer montert i lokomotivet, men siden vi er et sært folk var 1,2 millioner av oss innom sendingen. 170 000 så alle de sju timene og 16 minuttene med skinnegang, høyfjell og mørke tunneler.
I etterkant har NRK lagt ut bildene fra ett av kameraene gratis, underlagt en såkalt kommersiell Creative Commons-lisens, som tillater hvem som helst å bruke materialet til å skape nye tjenester. NRK laget til og med en konkurranse om den beste viderebruken. Vinneren var et program som gjør det mulig å sykle Bergensbanen på spinningsykkel. Turen vises på skjerm foran sykkelen, farten følger kraften på pedalene.
Slik bør NRK tenke. Fra public service til public property. Det sier seg selv at mye av materialet i arkivene på Marienlyst ikke så enkelt lar seg åpne for viderebruk. Opphavsrettsbegrensninger, forhold til egne ansatte, hensynet til viktige merkevarer, konkurranseforholdet til de kommersielle kringkasterne, alt dette vil legge begrensninger på åpenheten.
Men la oss begynne i den andre enden: Hvilke deler av NRKs materiale er det relativt uproblematisk å dele med den kreative del av befolkningen? I januar i år diskuterte Leif Ove Larsen og Torgeir Uberg Nærland fra Institutt for informasjons– og medievitenskap NRKs prispolitikk for arkivmateriale med NRKs juridiske direktør, Olav A. Nyhus. I et innlegg i Dagens Næringsliv 6. januar i år skrev Larsen og Uberg Nærland:
NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et fellesgode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.
Nettopp! Public property må kunne utnyttes av alle som har betalt for det, i dette tilfellet alle lovlydige eiere av fjernsynsmottakere innenfor rikets grenser. Nå svarte riktignok Nyhus slik en juridisk direktør har for vane, med å peke på den eksisterende rettstilstand: NRK forhandler med rettighetshaverne med sikte på å frigjøre radio– og fjernsynsprogram fra tiden før 1997, men bare for eget bruk:
En slik klarering vil være basert på avtalelisensbestemmelsen i åndsverksloven §32, og vil følgelig bare kunne omfatte NRKs egen bruk. Om andre aktører ønsker å bruke materialet, må det klareres særskilt.
Nyhus presiserer at ”NRK er åpen for at arkivmaterialet skal kunne tjene som kildegrunnlag og brukes av andre aktører”, men hvis det skal brukes i ny kommersiell sammenheng, vil NRK tilby materialet til ”markedsmessige priser”. Som Larsen og Uberg Nærland så presist påpeker i sitt sluttinnlegg, har NRK monopol på slikt materiale, og kan selv bestemme hva markedsmessige priser er.
Hvis åpenheten begynner med materiale som ikke er belagt med opphavsrettslige begrensninger: Historiske politiske opptak, nyhetsopptak uten journalistisk bearbeiding av NRK-medarbeidere, sportsopptak og tilsvarende, så er det mulig å ane hva kreative miljøer med en mer framoverlent nettstrategi enn NRK kan bruke dette felleseiet til.
Dersom NRK på denne måten skaffer seg konkurranse på nettet, basert på innhold de selv har produsert, er det helt utmerket. En slik opplevelse vil formodentlig bli en inspirasjon til å drøfte hvordan NRK selv kan utvikle en nett-tjeneste som ikke bare består i å lempe ut fjernsyns– og radioprogram og forkle summen av lokalnyheter som en nasjonal tjeneste. I rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett , skriver UiB-teamet avlslutningsvis at analysene tegner ”et bilde av NRK som en nyhetsaktør som i 2009 kun i mindre grad benyttet seg av nettets muligheter for dybde, analyse og lenking til andre kilder.”
Skal nettet virkelig være en del av allmennkringkasteroppdraget, bør NRK ta denne plattformen like alvorlig som de tar de eksisterende kanalene.
