En kvalitetsindeks for vurdering av nettdebatter

Med kriterier for usaklighet som utgangspunkt vil vi måle kvalitet i nettdebatter.

Pro­sjek­tets over­ord­ne­te spørs­mål er om inn­fø­ring av krav om iden­ti­fi­se­ring fører til bed­re kva­li­tet i avi­se­nes nett­de­bat­ter. Nett­avi­se­nes debatt­reg­ler set­ter en minste­stan­dard for kva­li­tet og er basis for fil­tre­ring av inn­legg gjen­nom mode­re­rin­gen. En indi­ka­sjon på effek­ten av krav om iden­ti­fi­se­ring vil være om det kom­mer fær­re inn­legg som ikke slip­per gjen­nom hånd­he­vin­gen av netti­kette­reg­le­ne. Det nes­te spørs­må­let er om de som slip­per igjen­nom er blitt bed­re. For å kun­ne sva­re på det­te må vi ha en stan­dard for kva­li­tet som debat­te­ne kan måles etter. Men er det menings­fullt å kon­stru­ere en kva­li­tets­in­deks for nett­de­bat­ter? Det avhen­ger av to ting: 1) at det fin­nes kri­te­ri­er for kva­li­tet som de fles­te vil aksep­te­re, og 2) at kri­te­ri­ene lar seg ope­ra­sjo­na­li­se­re på en slik måte at det er lett å avgjø­re hvor­dan kri­te­ri­ene så ut i det enkel­te til­fel­let. I den­ne blogg­pos­ten dis­ku­te­rer vi del 1) av pro­blem­stil­lin­gen. Vi argu­men­te­rer for at kri­te­ri­er for hva som gjør inn­legg usak­li­ge bør dan­ne utgangs­punkt for kvalitetsindeksen.

Det er to for­mu­le­rin­ger av nor­mer for god debatt vi vil vur­de­re. Den ene til­nær­min­gen er inspi­rert av Jür­gen Haber­mas, og arti­ku­le­rer idea­ler for dis­ku­sjon mel­lom men­nes­ker som er inter­es­sert i å base­re sine opp­fat­nin­ger på best mulig grunn­lag. Det­te er nor­mer som er posi­ti­ve i den for­stand at de sier hvil­ke egen­ska­per en god dis­ku­sjon bør ha. Den and­re til­nær­min­gen er fra sak­lig­hets­læ­ren til Arne Næss. Dis­se nor­me­ne er neg­a­ti­ve i den for­stand at de sier hva slags argu­men­ter som er usak­li­ge og der­for bør unn­gås. Næss er opp­tatt av at usak­lig­het ska­der kom­mu­ni­ka­sjon og redu­se­rer mulig­he­ten for å lære noe av diskusjonen. 

For­må­let med debatt i nett­avi­se­nes kom­men­tar­felt er å få leser­ne til å bely­se saken avi­sen skri­ver om, fra sine per­spek­ti­ver. De to teori­ene om nor­mer for debatt kan sees som for­slag til svar på spørs­må­let: hva kjenne­teg­ner en debatt hvor det­te for­må­let rea­li­se­res?  Skil­let mel­lom å over­tale og å over­be­vi­se er grunn­leg­gen­de for både Næss og Haber­mas: det er snakk om nor­mer for rasjo­nell menings­ut­veks­ling og ikke stra­te­gi­er for «å vin­ne» dis­ku­sjo­ner. Men anta­kel­sen er ikke at målet med dis­ku­sjo­nen nød­ven­dig­vis er å bli eni­ge. Folk kan gjer­ne være ryken­de ueni­ge, men like­vel saklige.

Idealer for deliberasjon

Det er gjort en rek­ke for­søk på å gi mer ope­ra­sjo­nel­le ver­sjo­ner av Haber­mas abs­trak­te for­mu­le­rin­ger. Hvor godt dis­se for­sø­ke­ne iva­re­tar de filo­so­fis­ke inten­sjo­ne­ne til Haber­mas, spil­ler en under­ord­net rol­le her. I boka Pro­mi­ses and Limits of Web-deli­be­ra­tion fore­slår Rap­häel Kies noen for­mu­le­rin­ger av Haber­mas-inspi­rer­te nor­mer for debatt, som han mener kan bru­kes i eva­lu­e­ring også av nett­de­bat­ter. Kies for­mu­le­rer 9 idea­ler som debat­ter og del­ta­ker­ne i den­ne bør oppfylle:

  1. Inklu­sjon, det vil si at alle som er inter­es­sert i saken kan bidra med sitt syn, makt­for­hold i og rundt debat­tan­te­ne eks­klu­de­rer ikke noen fra å delta
  2. Dis­kur­siv lik­het: alle kan intro­du­se­re et tema og kom­men­te­re på and­res innlegg.
  3. Begrun­nel­se: argu­men­ter må støt­tes av begrun­nel­ser som de and­re del­ta­ker­ne i debat­ten kan for­hol­de seg til
  4. Gjen­si­dig­het: debat­tan­te­ne må for­hol­de seg til det and­re sier
  5. Reflek­si­vi­tet: del­ta­ker­ne må være vil­li­ge til å vur­de­re sine egne anta­kel­ser, hold­nin­ger og verdier
  6. Empa­ti: del­ta­ker­ne må være sen­si­ti­ve over­for and­res syn og oppfatninger
  7. Opp­rik­tig­het: del­ta­ker­ne i debat­ten må gjø­re ærli­ge for­søk på å få frem all rele­vant infor­ma­sjon, og vise sine san­ne intensjoner
  8. Mang­fold: debat­ten må gi rom for hele bred­den av syn, også sli­ke som er kon­tro­ver­si­el­le og kritiske
  9. Eks­tern inn­virk­ning: en vel­lyk­ket debatt har også inn­virk­ning utover selve debattforumet

Haber­mas-inspi­rer­te kri­te­ri­er gir best mening i vur­de­ring av poli­tisk debatt. Et eksem­pel på det­te er mas­ter­opp­ga­ven til Tho­mas Vie Nord­eide, som vur­de­rer den avslut­ten­de parti­le­der­de­bat­ten på fjern­syn i 2009 i lys av kri­te­ri­er til­sva­ren­de punk­te­ne 3–5 på lis­ten over. Reflek­si­vi­tet (punkt 5), som Nord­eide kal­ler kom­mu­ni­ka­tiv hand­ling, har å gjø­re med i hvil­ken grad debat­tan­te­ne står fast ved sine stand­punk­ter uan­sett hva som kom­mer frem i debat­ten, eller om man er vil­lig til å skif­te syn om et bed­re argu­ment leg­ges på bor­det. Krav om begrun­nel­se av stand­punk­ter og gyl­dig­hets­krav (punkt 3) er et vik­tig mål på debatt­kva­li­tet, for­di det er gjen­nom å for­sø­ke å gi begrun­nel­ser at nye faset­ter av saks­kom­plek­set kom­mer frem.

I hvil­ken grad mot­ar­gu­men­ter tas til føl­ge eller igno­re­res (punkt 4), er vesent­lig i for­hold til en vur­de­ring av nett­de­bat­ters kva­li­tet. Det er i alle fall fire måter å hånd­te­re mot­ar­gu­men­ter på. De kan bli (i) igno­rert; (ii) inklu­dert i eget inn­legg, men avvist; (iii) inklu­dert i inn­leg­get, men omta­les på en nøy­tral måte; (iv) og mot­ar­gu­men­ter blir inklu­dert og verd­satt. Den avslut­ten­de parti­le­der­de­bat­ten i 2009 var kjenne­teg­net av at mot­ar­gu­men­ter stort sett ble igno­rert eller avvist uten at man gikk inn på sub­stan­sen i argumentene.

Her er et eksem­pel fra et ord­skif­te mel­lom Jens Stol­ten­berg og Siv Jen­sen. Først kri­ti­se­rer Stol­ten­berg FrP for å prio­ri­te­re reduk­sjon av skat­ter og avgif­ter, noe i føl­ge ham, vil­le ha med­ført finan­sie­rings­pro­ble­mer av eldre­bøl­gen.  Der­et­ter argu­men­te­rer han for et for­slag til syke­hjems­for­lik, knyt­tet til en for­skrift om ret­tig­he­ter til syke­hjems­plass. Så sva­rer Siv Jen­sen på det­te. I sitt mot­ar­gu­ment igno­re­rer hun det førs­te argu­men­tet og avfei­er for­sla­get om sykehjemsgaranti:

SJ: Den for­skrif­ten som du skry­ter av, den ler jo eldre­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne av, de sier at det ikke er noen for­skjell på den og de mang­len­de ret­tig­he­te­ne de har i dag. Det er     bare  en  måte å  gjø­re det­te på, Jens Stol­ten­berg. Det er å gi lan­dets eld­re men­nes­ker den sam­me lov­fes­te­de ret­ten som dine barn har til skole­plass. Så det er ingen som stil­ler spørs­mål når seks­årin­ger møter opp på sko­len og sier at bekla­ger, her er det fullt, du får kom­me igjen til nes­te år. Det er for­di de har en lov­fes­tet rett. Den sam­me lov­fes­te­de ret­ten må nå lan­dets eld­re få […]

Som til­hø­re­re til debat­ten får vi ikke vite noe om hvor­dan FrP sva­rer på kri­tik­ken om finan­sie­ring, og hel­ler ikke noe om hva som er pro­ble­met med den for­skrif­ten Stol­ten­berg nev­ner. Den avslut­ten­de parti­le­der­de­bat­ten er full av eksemp­ler på at poli­ti­ker­ne – og defi­ni­tivt ikke bare repre­sen­tan­ter for FrP – debat­te­rer på en måte som ikke gir til­hø­rer­ne bed­re grunn­lag for selv å ta stil­ling til de spørs­må­le­ne det snak­kes om. Poen­get i vår sam­men­heng er at pro­ble­met bun­ner i at del­ta­ker­ne i debat­ten bry­ter med nor­mer for debatt av den typen som arti­ku­le­res i punk­te­ne 3–5.

Punk­te­ne 1–9 er kre­ven­de idea­ler, men Kies viser at de kan bru­kes til å vur­de­re kva­li­tet på nett­de­batt i prak­sis. Og Ing­vild Berg bru­ker i sin mas­ter­opp­ga­ve kri­te­ri­ene på inter­es­san­te måter til å vur­de­re nors­ke nett­de­bat­ter vår­en 2011. Styr­ken som frem­he­ves ved nett­de­bat­ter er sær­lig 1, 2 og 8. Det sva­kes­te punk­tet er 9, og ofte sco­rer debat­te­ne lavt på 3–6.

Dis­se kri­te­ri­ene foku­se­rer på om debat­tan­te­ne viser respekt for hver­and­re, men sier lite direk­te om inn­hol­det i debat­ten. De sier for eksem­pel ikke noe om kva­li­te­ten på kom­men­ta­re­ne, eller hvor gode begrun­nel­se­ne er. Ta to av de hyp­pigst dis­ku­ter­te pro­ble­me­ne med kva­li­tet i nett­de­bat­ter, nem­lig per­son­an­grep og at folk ikke hol­der seg til saken. Kri­te­ri­ene for kva­li­tet må arti­ku­le­re dis­se på en tyde­lig måte. Kri­te­ri­ene til Kies/Habermas berø­rer dis­se, på den måten at per­son­an­grep er i strid med punkt 6 om empa­ti, og punkt 4 impli­se­rer et krav om å hol­de seg til saken. Men dis­se nor­me­ne, som bun­ner i krav om gjen­si­di­ge respek­ten mel­lom del­ta­ker­ne, får ikke frem hele kjer­nen i pro­ble­me­ne. Pro­ble­met med per­son­an­grep er del­vis at det er respekt­løst, men mest at det ikke er noe argu­ment som er rele­vant for å ta stil­ling til saken. Det sam­me gjel­der inn­legg på siden av debat­tens tema, som først og fremst er et pro­blem for­di det ikke til­fø­rer debat­ten momen­ter som er rele­van­te for å vur­de­re alter­na­ti­ve standpunkt.

Saklighetslæren til Arne Næss

Nor­me­ne for sak­lig­het som Arne Næss i sin tid fore­slo, er et alter­na­tivt per­spek­tiv på debatt­kva­li­tet. Det er ingen mot­set­ning mel­lom kri­te­ri­ene vi har sett på oven­for og Næss sine nor­mer, men de sis­te foku­se­rer mer på selve debat­ten enn for­hol­det mel­lom debat­tan­te­ne. Arild Peder­sen har dis­ku­tert sak­lig­het i nett­de­batt i lys av nor­me­ne til Næss (Aften­pos­ten, 7/2–2012). Sak­lig­hets­læ­ren til Næss er for­mu­lert som 6 nor­mer mot usaklighet:

  1. Mot tenden­siøst utenomsnakk
  2. Mot tenden­siø­se gjengivelser
  3. Mot tenden­siøs flertydighet
  4. Mot tenden­siøs bruk av stråmenn
  5. Mot tenden­siø­se originalfremstillinger
  6. Mot tenden­siøs til­be­re­del­se av innlegg

Et annet ord for tenden­siøs er ensi­dig, det vil si inn­legg som for­sø­ker å påvir­ke stil­lings­ta­gen ved å set­te saken i et skjevt lys. Næss mener det er brudd på den førs­te nor­men der­som et argu­ment a) ikke er rele­vant for saken, b) ikke kom­mer med et argu­ment som er egnet til å støt­te eller svek­ke noe stand­punkt i debat­ten c) ikke er en pre­si­se­ring eller opp­kla­ring av en mis­for­stå­el­se., eller d) påvir­ker til­hø­rer­ne til å god­ta en av posi­sjo­ne­ne i debat­ten. Per­son­an­grep er et eksem­pel på tenden­siøst utenom­snakk. Hvis man ikke hol­der seg til saken er det også en form for tenden­siøst utenom­snakk, men kan også involve­re brudd på and­re nor­mer, blant annet bruk av stråmenn.

For­de­len med Næss sine reg­ler som utgangs­punkt for å lage en kva­li­tets­in­deks er at de gir rela­tivt kla­re kri­te­ri­er for når et debatt­inn­legg er usak­lig. Da er det mulig å vur­de­re den enkel­te kom­men­ta­ren lokalt for seg, noe som er enk­le­re i prak­sis enn å skul­le gjø­re en hel­het­lig vur­de­ring av debat­ten under ett. Det er også let­te­re å vur­de­re om et inn­legg er usak­lig, enn om – eller i hvil­ken grad — de til­freds­stil­ler idea­ler for en god debatt.

Forslag til kvalitetsindeks

Vi vil for­sø­ke å ta nor­me­ne til Næss som utgangs­punkt for en usak­lig­hets­in­deks, hvor vi star­ter med å tel­le antall kom­men­ta­rer som kri­te­ri­ene klas­si­fi­se­rer som usak­li­ge. Antall usak­li­ge inn­legg (U) delt på det tota­le antall kom­men­ta­rer (K) gir et mål (U/K) på hvor usak­lig debat­ten er. Det­te er et tall mel­lom 0 og 1 (som gan­get med 100 gir prosenten).

Men som et mål på kva­li­tet er det­te for begren­set. Det tar ikke hen­syn til om det er få eller man­ge med i debat­ten, eller hvor man­ge inn­legg det er, noe som også er rele­van­te dimen­sjo­ner av debatt­kva­li­tet. Vi kan ta høy­de for det­te ved å brin­ge inn antall inn­legg og antall debatt­del­ta­ke­re i formelen:

Kva­li­tets­nivå = (K + D) *  (1 — U/K)

K er alt­så totalt antall inn­legg, U er antall usak­li­ge inn­legg og D er antall del­ta­ke­re i debat­ten. Uttryk­ket på høy­re side er et tall mel­lom 0 og 1 som angir ande­len sak­li­ge inn­legg i debat­ten. Gan­ges det­te med sum­men av alle inn­legg og del­ta­ke­re, vil vi få et tall som både reflek­te­rer sak­lig­hets­ni­vå­et og debat­tens omfang. Det­te er ikke et per­fekt mål på kva­li­tet, men vi tror det er godt nok til å gi et grunn­lag for å sam­men­lik­ne debat­ter for å se hvil­ken inn­virk­ning krav om ano­ny­mi­tet og and­re for­mer for regu­le­ring har.

Det­te vil i teori­en gi en indeks for noe vi kun­ne kal­le debatt­kva­li­tet. Men det nes­te spørs­må­let er om kri­te­ri­ene for usak­lig­het kan bru­kes på en enkel og ukon­tro­ver­si­ell måte i prak­sis. Det vil være tema for nes­te blogg­post om «Ytring på nett».

TEMA

N

ettdeba
tt

18 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen