Prosjektets overordnete spørsmål er om innføring av krav om identifisering fører til bedre kvalitet i avisenes nettdebatter. Nettavisenes debattregler setter en minstestandard for kvalitet og er basis for filtrering av innlegg gjennom modereringen. En indikasjon på effekten av krav om identifisering vil være om det kommer færre innlegg som ikke slipper gjennom håndhevingen av nettikettereglene. Det neste spørsmålet er om de som slipper igjennom er blitt bedre. For å kunne svare på dette må vi ha en standard for kvalitet som debattene kan måles etter. Men er det meningsfullt å konstruere en kvalitetsindeks for nettdebatter? Det avhenger av to ting: 1) at det finnes kriterier for kvalitet som de fleste vil akseptere, og 2) at kriteriene lar seg operasjonalisere på en slik måte at det er lett å avgjøre hvordan kriteriene så ut i det enkelte tilfellet. I denne bloggposten diskuterer vi del 1) av problemstillingen. Vi argumenterer for at kriterier for hva som gjør innlegg usaklige bør danne utgangspunkt for kvalitetsindeksen.
Det er to formuleringer av normer for god debatt vi vil vurdere. Den ene tilnærmingen er inspirert av Jürgen Habermas, og artikulerer idealer for diskusjon mellom mennesker som er interessert i å basere sine oppfatninger på best mulig grunnlag. Dette er normer som er positive i den forstand at de sier hvilke egenskaper en god diskusjon bør ha. Den andre tilnærmingen er fra saklighetslæren til Arne Næss. Disse normene er negative i den forstand at de sier hva slags argumenter som er usaklige og derfor bør unngås. Næss er opptatt av at usaklighet skader kommunikasjon og reduserer muligheten for å lære noe av diskusjonen.
Formålet med debatt i nettavisenes kommentarfelt er å få leserne til å belyse saken avisen skriver om, fra sine perspektiver. De to teoriene om normer for debatt kan sees som forslag til svar på spørsmålet: hva kjennetegner en debatt hvor dette formålet realiseres? Skillet mellom å overtale og å overbevise er grunnleggende for både Næss og Habermas: det er snakk om normer for rasjonell meningsutveksling og ikke strategier for «å vinne» diskusjoner. Men antakelsen er ikke at målet med diskusjonen nødvendigvis er å bli enige. Folk kan gjerne være rykende uenige, men likevel saklige.
Idealer for deliberasjon
Det er gjort en rekke forsøk på å gi mer operasjonelle versjoner av Habermas abstrakte formuleringer. Hvor godt disse forsøkene ivaretar de filosofiske intensjonene til Habermas, spiller en underordnet rolle her. I boka Promises and Limits of Web-deliberation foreslår Raphäel Kies noen formuleringer av Habermas-inspirerte normer for debatt, som han mener kan brukes i evaluering også av nettdebatter. Kies formulerer 9 idealer som debatter og deltakerne i denne bør oppfylle:
- Inklusjon, det vil si at alle som er interessert i saken kan bidra med sitt syn, maktforhold i og rundt debattantene ekskluderer ikke noen fra å delta
- Diskursiv likhet: alle kan introdusere et tema og kommentere på andres innlegg.
- Begrunnelse: argumenter må støttes av begrunnelser som de andre deltakerne i debatten kan forholde seg til
- Gjensidighet: debattantene må forholde seg til det andre sier
- Refleksivitet: deltakerne må være villige til å vurdere sine egne antakelser, holdninger og verdier
- Empati: deltakerne må være sensitive overfor andres syn og oppfatninger
- Oppriktighet: deltakerne i debatten må gjøre ærlige forsøk på å få frem all relevant informasjon, og vise sine sanne intensjoner
- Mangfold: debatten må gi rom for hele bredden av syn, også slike som er kontroversielle og kritiske
- Ekstern innvirkning: en vellykket debatt har også innvirkning utover selve debattforumet
Habermas-inspirerte kriterier gir best mening i vurdering av politisk debatt. Et eksempel på dette er masteroppgaven til Thomas Vie Nordeide, som vurderer den avsluttende partilederdebatten på fjernsyn i 2009 i lys av kriterier tilsvarende punktene 3–5 på listen over. Refleksivitet (punkt 5), som Nordeide kaller kommunikativ handling, har å gjøre med i hvilken grad debattantene står fast ved sine standpunkter uansett hva som kommer frem i debatten, eller om man er villig til å skifte syn om et bedre argument legges på bordet. Krav om begrunnelse av standpunkter og gyldighetskrav (punkt 3) er et viktig mål på debattkvalitet, fordi det er gjennom å forsøke å gi begrunnelser at nye fasetter av sakskomplekset kommer frem.
I hvilken grad motargumenter tas til følge eller ignoreres (punkt 4), er vesentlig i forhold til en vurdering av nettdebatters kvalitet. Det er i alle fall fire måter å håndtere motargumenter på. De kan bli (i) ignorert; (ii) inkludert i eget innlegg, men avvist; (iii) inkludert i innlegget, men omtales på en nøytral måte; (iv) og motargumenter blir inkludert og verdsatt. Den avsluttende partilederdebatten i 2009 var kjennetegnet av at motargumenter stort sett ble ignorert eller avvist uten at man gikk inn på substansen i argumentene.
Her er et eksempel fra et ordskifte mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen. Først kritiserer Stoltenberg FrP for å prioritere reduksjon av skatter og avgifter, noe i følge ham, ville ha medført finansieringsproblemer av eldrebølgen. Deretter argumenterer han for et forslag til sykehjemsforlik, knyttet til en forskrift om rettigheter til sykehjemsplass. Så svarer Siv Jensen på dette. I sitt motargument ignorerer hun det første argumentet og avfeier forslaget om sykehjemsgaranti:
SJ: Den forskriften som du skryter av, den ler jo eldreorganisasjonene av, de sier at det ikke er noen forskjell på den og de manglende rettighetene de har i dag. Det er bare en måte å gjøre dette på, Jens Stoltenberg. Det er å gi landets eldre mennesker den samme lovfestede retten som dine barn har til skoleplass. Så det er ingen som stiller spørsmål når seksåringer møter opp på skolen og sier at beklager, her er det fullt, du får komme igjen til neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett. Den samme lovfestede retten må nå landets eldre få […]
Som tilhørere til debatten får vi ikke vite noe om hvordan FrP svarer på kritikken om finansiering, og heller ikke noe om hva som er problemet med den forskriften Stoltenberg nevner. Den avsluttende partilederdebatten er full av eksempler på at politikerne – og definitivt ikke bare representanter for FrP – debatterer på en måte som ikke gir tilhørerne bedre grunnlag for selv å ta stilling til de spørsmålene det snakkes om. Poenget i vår sammenheng er at problemet bunner i at deltakerne i debatten bryter med normer for debatt av den typen som artikuleres i punktene 3–5.
Punktene 1–9 er krevende idealer, men Kies viser at de kan brukes til å vurdere kvalitet på nettdebatt i praksis. Og Ingvild Berg bruker i sin masteroppgave kriteriene på interessante måter til å vurdere norske nettdebatter våren 2011. Styrken som fremheves ved nettdebatter er særlig 1, 2 og 8. Det svakeste punktet er 9, og ofte scorer debattene lavt på 3–6.
Disse kriteriene fokuserer på om debattantene viser respekt for hverandre, men sier lite direkte om innholdet i debatten. De sier for eksempel ikke noe om kvaliteten på kommentarene, eller hvor gode begrunnelsene er. Ta to av de hyppigst diskuterte problemene med kvalitet i nettdebatter, nemlig personangrep og at folk ikke holder seg til saken. Kriteriene for kvalitet må artikulere disse på en tydelig måte. Kriteriene til Kies/Habermas berører disse, på den måten at personangrep er i strid med punkt 6 om empati, og punkt 4 impliserer et krav om å holde seg til saken. Men disse normene, som bunner i krav om gjensidige respekten mellom deltakerne, får ikke frem hele kjernen i problemene. Problemet med personangrep er delvis at det er respektløst, men mest at det ikke er noe argument som er relevant for å ta stilling til saken. Det samme gjelder innlegg på siden av debattens tema, som først og fremst er et problem fordi det ikke tilfører debatten momenter som er relevante for å vurdere alternative standpunkt.
Saklighetslæren til Arne Næss
Normene for saklighet som Arne Næss i sin tid foreslo, er et alternativt perspektiv på debattkvalitet. Det er ingen motsetning mellom kriteriene vi har sett på ovenfor og Næss sine normer, men de siste fokuserer mer på selve debatten enn forholdet mellom debattantene. Arild Pedersen har diskutert saklighet i nettdebatt i lys av normene til Næss (Aftenposten, 7/2–2012). Saklighetslæren til Næss er formulert som 6 normer mot usaklighet:
- Mot tendensiøst utenomsnakk
- Mot tendensiøse gjengivelser
- Mot tendensiøs flertydighet
- Mot tendensiøs bruk av stråmenn
- Mot tendensiøse originalfremstillinger
- Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg
Et annet ord for tendensiøs er ensidig, det vil si innlegg som forsøker å påvirke stillingstagen ved å sette saken i et skjevt lys. Næss mener det er brudd på den første normen dersom et argument a) ikke er relevant for saken, b) ikke kommer med et argument som er egnet til å støtte eller svekke noe standpunkt i debatten c) ikke er en presisering eller oppklaring av en misforståelse., eller d) påvirker tilhørerne til å godta en av posisjonene i debatten. Personangrep er et eksempel på tendensiøst utenomsnakk. Hvis man ikke holder seg til saken er det også en form for tendensiøst utenomsnakk, men kan også involvere brudd på andre normer, blant annet bruk av stråmenn.
Fordelen med Næss sine regler som utgangspunkt for å lage en kvalitetsindeks er at de gir relativt klare kriterier for når et debattinnlegg er usaklig. Da er det mulig å vurdere den enkelte kommentaren lokalt for seg, noe som er enklere i praksis enn å skulle gjøre en helhetlig vurdering av debatten under ett. Det er også lettere å vurdere om et innlegg er usaklig, enn om – eller i hvilken grad — de tilfredsstiller idealer for en god debatt.
Forslag til kvalitetsindeks
Vi vil forsøke å ta normene til Næss som utgangspunkt for en usaklighetsindeks, hvor vi starter med å telle antall kommentarer som kriteriene klassifiserer som usaklige. Antall usaklige innlegg (U) delt på det totale antall kommentarer (K) gir et mål (U/K) på hvor usaklig debatten er. Dette er et tall mellom 0 og 1 (som ganget med 100 gir prosenten).
Men som et mål på kvalitet er dette for begrenset. Det tar ikke hensyn til om det er få eller mange med i debatten, eller hvor mange innlegg det er, noe som også er relevante dimensjoner av debattkvalitet. Vi kan ta høyde for dette ved å bringe inn antall innlegg og antall debattdeltakere i formelen:
Kvalitetsnivå = (K + D) * (1 — U/K)
K er altså totalt antall innlegg, U er antall usaklige innlegg og D er antall deltakere i debatten. Uttrykket på høyre side er et tall mellom 0 og 1 som angir andelen saklige innlegg i debatten. Ganges dette med summen av alle innlegg og deltakere, vil vi få et tall som både reflekterer saklighetsnivået og debattens omfang. Dette er ikke et perfekt mål på kvalitet, men vi tror det er godt nok til å gi et grunnlag for å sammenlikne debatter for å se hvilken innvirkning krav om anonymitet og andre former for regulering har.
Dette vil i teorien gi en indeks for noe vi kunne kalle debattkvalitet. Men det neste spørsmålet er om kriteriene for usaklighet kan brukes på en enkel og ukontroversiell måte i praksis. Det vil være tema for neste bloggpost om «Ytring på nett».