Biblioteket må være en motmakt

«Debattbiblioteket» er bare begynnelsen. Anders Ericson mener at bibliotekene bør opplyse befolkningen og kritisere politiske og økonomiske makthavere.

– «Debattbiblioteket» er en helt naturlig forlengelse av det som bør være hovedideen for bibliotekene: De handler om samtaler og kommunikasjon. Samtalene kan gå for seg gjennom bøker, tidsskrifter, elektroniske tekster eller faktiske debatter, sier Anders Ericson.

Fra og med 2014 ble folkebibliotekene pålagt av Stortinget å være «en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Nasjonalbiblioteket har fått ansvar for en nasjonal tilskuddsordning til slike arrangementer. Hvorfor er satsingen viktig, og kan den bli en suksess?

Ericson har vært biblioteksjef i Vestby kommune, jobbet ved Statens bibliotektilsyn og var mangeårig journalist for papirutgaven og redaktør for nettutgaven av Bibliotekforum. I dag blogger han på «Se også» og «Biblioteket tar saka».

Bibliotekene må få en mer uavhengig og kritisk rolle, mener Anders Ericson (foto: Anita Bødtger).

Bibliotekene må få en mer uavhengig og kritisk rolle, mener Anders Ericson (foto: Anita Bødtger).

Debattsatsingen har vært et løft, mener Ericson. Det skjer mest i de store byene, men også andre steder. Ett eksempel: Et bibliotek på Hadeland fikk politikere i tale om kommunesammenslåing, noe mediene der ikke hadde maktet, forteller han.

– Flere biblioteker satser imidlertid feil. Det er bedre å finne viktige lokale saker enn å bruke mange tusen kroner på en kjendis. Et sted startet man sesongen med et intervju med Geir Lippestad. Han sa ingenting vi ikke hadde hørt før. I stedet bør man prøve å supplere det demokratiske og kritiske arbeidet som lokalpressen gjør. Særlig når lokalpressen ikke gjør en helt patent jobb, mener Ericson.

Vil biblioteksjefene være uavhengige?

Ericsons synspunkter er på linje med uttalelser fra kulturminister Thorhild Widvey og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. Alle ønsker at bibliotekene skal være uavhengige debattarenaer. Ericson trekker frem et idealeksempel fra noen år tilbake.

– Trond Minken var biblioteksjef i Lillehammer da det gikk en lokal debatt om hovedveiene rundt byen. Politikerne tok ikke diskusjonen utad. Kanskje ønsket de å holde den i kommunestyresalen. Men Minken tillyste rett og slett folkemøter. Det kom mange folk og saken ble belyst. Minken opplevde at enkelte politikere og byråkrater ble sure, mens folk flest satte stor pris på møtene, forteller Ericson.

God debattarena?
Klarer bibliotekene å fylle sin nye lovfestede rolle som uavhengig debattarena? Her er eksempler på debatter arrangert i år:

  • Bypakke Grenland: Debatt om veiutbygging i Grenland, Skien bibliotek, 22. september.
  • Valgdebatt: Folkemøte før kommunevalget på Skedsmo bibliotek, 26. august.
  • Kommunedebatt: Sammenslåing i Troms, Lenvik bibliotek, 19. januar.

Når folkebibliotekene skal ta en kritisk rolle, oppstår det noen problemstillinger. Før lanseringen av «debattbiblioteket» var mange biblioteksjefer ikke klare til å ta noen kritisk og kontroversiell rolle. I en spørreundersøkelse fra 2013 svarte 33 prosent av dem at de vil forhåndsklarere debattemaer med overordnede. Kun 9 prosent svarte at de ville gjennomført arrangementer uavhengig av reaksjonen fra overordnede.

– Det er ikke oppløftende tall, men jeg tror at samme undersøkelse i dag ville gi andre resultater. Temaet har vært mye diskutert, sier Ericson.

– Den gangen svarte 44 prosent av rådmennene at de vil be biblioteket om å endre arrangementer som «vil være skadelig for kommunens interesser». Da er det ikke mye armlengdes avstand?

– De tallene tror jeg også ville sett annerledes ut nå, svarer Ericson.

– Er det noen ferske eksempler på arrangementer som er gjennomført på tross av rådmenns eller politikeres mening?

– Det har jeg ikke hørt om. De aller fleste arrangementer er nok ikke kontroversielle.

Hvor åpne er kommunene for kontroversielle diskusjoner? I spørreundersøkelsen mente under 40 prosent av biblioteksjefene at kommunen hadde «reglementsbestemmelser som fastslår ansattes ytringsfrihet, også til å ytre seg om kommunale spørsmål». De fleste svarte vet ikke. Av rådmennene svarte bare 54 prosent ja. Hersker det en forventning om harmoni?

– Gjøres det et arbeid for å spre informasjon og bevissthet om behovet for ytringsfrihet?

– Temaet har vært tatt opp i artikler og konferanser. Men det er ikke utarbeidet noe mer systematisk informasjon fra sentralt bibliotekhold, sier Ericson.

Ukritiske bibliotekarer

For Ericson handler debattbiblioteket om store spørsmål. Blant annet i boken Videst mulig informasjon fra 2001 og en artikkel i tidsskriftet Bis (pdf) mener han at når bibliotekene formidler informasjon om myndighetene, gjør de det nesten utelukkende på myndighetenes premisser.

– Folkebibliotekene viser en «for ukritisk» og «underdanig holdning», og de videreformidler myndighetenes «propaganda», skriver du?

– Ja. Siden 60-tallet har mange biblioteker hatt en hylle som heter «offentlig informasjon». Her er det stort sett bare informasjon fra myndighetene. Det har ikke endret seg. Jeg foreslo at man skulle kalle hyllen for «samfunnsinformasjon», og få med informasjon fra grasrotbevegelser og andre. Den informasjonen ville være motinformasjon til det som kommer fra myndighetene.

– Er bibliotekarene bevisste på hva de gjør når de videreformidler «propagandaen»?

– Nei, det tror jeg i liten grad at de er. Men mange bibliotekarer har ikke kapasitet til å gjøre mer enn det som defineres som kjerneoppgavene. Det viktigste i dag er gjerne å få gode utslag i KOSTRA-tallene, altså høyt utlån og stort besøk. Å slå politikere i hodet med viktige diskusjoner, gir ikke utslag i statistikkene.

– I et ferskt blogginnlegg skriver du: «Det uavhengige biblioteket, der folk kan låne og gjøre hva de vil og slippe å føle myndigheters press og klamme hender, er dermed i fare.» Det er en krass kritikk?

– Jeg har faktisk snakket med innvandrere som kommer fra land hvor systemet betyr alt, og som reagerer når de ser ufiltrert informasjon fra myndighetene på biblioteket.

Tjener myndighetene og kapitalismen

– I en annen bloggartikkel tegner du opp en større himmel. Du skriver at bibliotekene er blitt «vehicles for securing a stable social and economic order in accordance with the needs of capitalism». Tjener bibliotekene ikke bare myndighetene, men også kapitalismen?

– Myndighetene går hånd i hånd med kapitalismen. Når bibliotekene tjener myndighetene, så tjener de også kapitalismen. I dag tjener man dessuten kommuner og en stat som går langt i å privatisere offentlige tjenester.

– Bør bibliotekene være motmakt?

– Ja, de må det når myndighetene og lokalavisene informerer for lite eller for ensidig.

– Du skriver pessimistisk om avisenes utvikling og antyder at den kritiske, opplysende journalistikken vil bli fordrevet fra de store mediene?

– Mange peker på at det bærer i den retningen. Sven Egil Omdal, Paul Bjerke og et par andre skrev i 2013 en rapport for Fritt Ord (pdf) om utviklingen i pressen. De viser at det finnes blindsoner i norsk presse, som EU og oljeleting i nordområdene, og de foreslår blant annet at lokalaviser og biblioteker samarbeider. Bibliotekene kan lage bakgrunnsstoff til journalistene. I dag er det mange aviser som kutter. Min lokalavis, Moss Avis, har vel halvert staben på ti år.

– I artiklene beskriver du en kritisk situasjon: I dag har vi enorme mengder informasjon, men den er sjelden upartisk og ofte kaotisk, og avstanden mellom velgere og politikere øker. Er det gode, gamle samfunnsprosjektet om folkeopplysning rett og slett dødt?

– Det er nok det. Men det begrepet lukter av 70-tallet. I dag arbeider jeg for en ny modell: «Biblioteket tar saka». I disse dager lanserer fylkesbiblioteket i Nord-Trøndelag en portal med informasjon om kommunesammenslåing, som jeg har vært med på å lage.

«Biblioteket tar saka»

Ericson tenker seg «Biblioteket tar saka» som en oppfølger til debattbiblioteket: Bibliotekene bør opprette internettportaler hvor de samler relevant kunnskap om aktuelle politiske spørsmål. De kan handle om alt fra kommunesammenslåing til veipolitikk. I stedet for bare å videreformidle politikernes informasjon, må bibliotekene mane til diskusjon om politikken, mener han. Og for at publikum skal ha tillit til informasjonen, er det viktig at de som redigerer sidene er nøytrale.

– Er det troverdig at de som jobber i bibliotekene i dag er helt nøytrale?

– De vil følge de samme prinsippene som bibliotekene har vært drevet etter i 160 år, og her er balansert utvalg av nettressurser like naturlig som av bøker. I 1850 ble det dannet et folkebibliotek i Boston. Til forskjell fra universitetsbiblioteket skulle det bringe informasjon ut til vanlige mennesker. «The selfmade man» og «The library man» hang sammen. Her dukket også de marxistiske klassikerne opp så raskt de var oversatt. I et kommunalt bibliotek i Øst-London støpte man inn veggrelieffer av Darwin og Marx på 1890-tallet. Meg bekjent var ikke dette noen sosialistisk republikk.

Biblioteket som kritisk aktør - er det realistisk?

Spørreundersøkelsen fra 2013 viste at bibliotekene ikke nødvendigvis opplever at de står fritt til å lage arrangementer eller portaler som kritiserer myndighetene eller andre makthavere.

– Er det realistisk at bibliotekene kan bli de kritiske aktørene du ønsker deg?

– Det har vært ytterst få tilfeller av konflikt mellom biblioteker og myndigheter. Når det skjer, vil kunnskapen spre seg, og bibliotekarene vil bli mer bevisste, mener Ericson.

– Det er ikke noen nye, konkrete eksempler på slike konflikter. Kan det rett og slett hende at bibliotekene ikke inntar noen utfordrerrolle?

– Det kan det, og de bør være mer offensive. For eksempel når det dukker opp folk som varsler om problemer i kommunen, bør bibliotekene ta saken. Og det finnes eksempler. I 1968 var det en stor streik i gruvene i Kiruna i Sverige. Sara Lidman skrev en bok om streiken, og biblioteket på Malmberget ved Kiruna stilte ut bildene fra boken. En dag fikk biblioteksjefen stukket til seg et ark. Han innlemmet det i utstillingen, og det viste seg å inneholde hemmeligholdte planer om rasjonalisering ved gruven. Dagen etter lekket han planene til avisene, og det ble debatt.

– Hva skal man gjøre hvis en ordfører eller rådmann ønsker et arrangement avlyst?

– Lage bråk. Vi må håpe at biblioteksjefene tør å være uavhengige.

Stiftelser med crowdfunding?

– Er det lettere for private aktører eller stiftelser hvor ikke all finansieringen kommer fra det offentlige, som for eksempel avisene, å være kritiske?

– Avisene har større frihet, men de er utsatte når de blant annet taper så mye inntekter til Facebook og Google. Dessuten foreslår politikere ofte å skjære ned i pressestøtten, noe som kan bety døden for aviser som Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen. Politikerne har makt over rammene for bibliotekene, men biblioteksjefen må få bestemme hvilke bøker som kjøpes inn, hvilke debatter som arrangeres og hvilke informasjonsportaler som lages.

– I Bis-artikkelen gjengir du forskeren Ole Berrefjord, som mener at bibliotekene bør «sammenlikne seg med kritisk journalistikk og kritisk forskning». Er det realistisk?

– Det er ikke realistisk i dag. Det må skje en kompetanseheving.

– Men bibliotekarene bør fortsatt være kommunalt ansatte og måtte svare for politikerne?

– Det er noen som har foreslått at bibliotekene burde skilles ut fra det offentlige. For flere år siden holdt Jan Myrdal et foredrag der han foreslo at bibliotekene skulle løsrive seg fra byråkratiet og bli stiftelser. Bibliotekene kunne ha noe finansiering fra kommunen, noe fra staten og en god del fra crowdfunding. Myrdals ideer høres ikke veldig realistiske ut, men de bør luftes fra tid til annen, avslutter Ericson.

TEMA

B

ibliote
k

8 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen