Forfengelighetens fyrverkeri

Helt mot slut­ten av Best of Ene­mies, den nylig BIFF-aktuelle doku­mentaren om forhold­et mel­lom Gore Vidal og William F. Buck­ley, ref­er­eres det til hva Vidal svarte da han ble spurt om hva han tenk­te da han fikk vite at Buck­ley var død. Vidal svarte: «I thought hell is bound to be a live­li­er place, as he joins for­ev­er those whom he served in life, applaud­ing their prej­u­dices and fan­ning their hatred.” Buck­ley kunne sikkert brukt like sterke ord selv.

Nyvinning fra ABC

Best of Ene­mies forteller his­to­rien om den amerikanske nettverk­skanalen ABC, én av de tre reklame­fi­nan­sierte kana­lene som alle amerikanere med TV-antenne kunne ta inn på sek­sti­tal­let. ABC lå mile­vis bak konkur­rentene CBS og NBC i seeropp­slut­ning, og man­glet økonomiske ressurs­er til å plas­tre sende­flatene med min­utt for min­utt-dekn­ing av demokratenes og repub­likan­ernes landsmøter i 1968. «Det ble spøkt om at den sikreste måten Viet­nam-kri­gen kunne avs­luttes på var å sende den på ABC. Da ville den bli kansellert i løpet av 13 måned­er», flir­er New York Mag­a­zine-kom­men­ta­toren Frank Rich, en av fil­mens mange intervjuobjekter.

ABC måtte finne en måte å dekke landsmøtene på som kostet min­dre, men som ga et inntrykk av at de likev­el var på banen på samme måte som de andre. ABCs nyvin­ning besto i å leie inn William F. Buck­ley, den meningssterke redak­tøren av det inn­fly­telses­rike, kon­ser­v­a­tive mag­a­sinet Nation­al Review. De paret ham med Gore Vidal, en velar­tikulert, feiret for­fat­ter med lib­erale hold­ninger som nøt å kile høyre­fløyen i kne­hasene. De ble bedt om å holde daglige debat­ter under begge partiers årsmøter.

De to intellek­tuelle flammes­luk­erne pas­set hveran­dre. Begge kom fra bedrestilte fam­i­li­er i New York, og de både hørtes ut som og ted­de seg som om ingent­ing kunne såre dem. De delte en affek­tert tone, utstud­ert arro­ganse og tårn­høy tro på egne argu­menter. Likev­el laget de strålende fjern­syn­sun­der­hold­ning. Det er ellers ikke på grunn av blendende pro­duk­sjonsverdier – ABCs stu­dio kol­lapset pus­sig nok dagen før repub­likan­ernes landsmøte startet, og våre hov­e­drollein­neha­vere måtte dermed møtes med ABCs hastig anbragte, ens­fargede sceneteppe som bakgrunn. 

Seer­tal­lene skulle vise at den hjemmes­nekrede sce­nen ikke hadde noe si: Vidal/Buck­ley-debat­tene skapte medieopp­merk­somhet, og seerne vir­ket til å tørste etter kon­tek­stu­alis­er­ing av begiven­hetene. Det ble den siste gan­gen ABCs konkur­renter ryd­det sende­flat­en for å over­føre landsmøte­forhan­dlin­gene uavbrutt fra første til siste klubbeslag.

Effektiv kommunikasjon

Hvor­for fungerte debat­tene mel­lom Vidal og Buck­ley? Det burde være en opp­skrift på katas­trofe: Debat­tan­tene frem­sto aris­tokratiske, mile­vidt fra den jord­nærheten det er van­lig å hevde at er påkrevd for å være en lovende poli­tik­er i USA i dag. Men kroppsspråket deres var effek­tivt. Buck­ley og Vidal delte to enkle uttrykk, som lot seg kom­mu­nis­ere enkelt på TV når den andre snakket, hjulpet av det sta­tiske kam­er­aet som ofte hadde begge i bildet sam­tidig: Det ned­la­tende side­b­likket eller den hov­erende him­lin­gen med øynene. Seerne kunne kan­skje ikke helt forstå hvor disse arro­gante bedreviterne kom fra, men argu­mentene deres var klare og ukom­plis­erte. Der­som du kom til debat­ten med en fer­dig formet mening om dagens spørsmål, var du fullt rustet til å nikke i enighet når din mann førte ordet, og klar til å skrike til fjern­syn­sap­pa­ratet når det mot­sat­te syn­spunk­tet ble fremført.

Buck­ley og Vidal debat­ter­er, 1968. (foto: ABC Pho­to Archives/ABC via Get­ty Images/bestofenemiesfilm.com)

Klip­pene fra debat­tene er fil­mens lim. Innimel­lom sla­gene brukes forskere, for­fat­tere og menings­feller til å pre­sen­tere hov­ed­per­son­enes liv og his­to­rie. Her bry­ter regis­sørene med den lineære for­men, men bruken av talk­ing heads gir et preg av TV-doku­men­tar. Til gjeng­jeld spen­ner de buen til bris­tepunk­tet: De fleste som uttaler seg gir inntrykk av at TV-debat­tene mel­lom William F. Buck­ley og Gore Vidal var et definerende øye­b­likk i amerikan­sk TV-his­to­rie. Mange synes å mene at man med fordel kan stryke pre­fik­set «TV».

De velme­nende inter­vjuob­jek­tenes store ord virk­er over­drevne i møtet med fil­men de med­virk­er i. Mange av debatt-klip­pene (som er lett tilgjen­gelige i sin hel­het på YouTube) vis­er debat­tan­ter som vet hva de dri­ver med – Vidal hadde over­taket under repub­likan­ernes landsmøte, men ble drevet på defen­siv­en uken etter­på – men debat­tnivået vi pre­sen­teres for leg­ger stor vekt på gjen­sidi­ge per­fiditeter. Den snaue spille­ti­den på drøye 80 min­ut­ter vis­er at det kunne vært plass til mer utfyl­lende argu­men­tasjon­srekker enn dem vi får.

Olje og vann

Både Vidal og Buck­ley fort­sat­te å sette sitt preg på den offentlige debat­ten i tiår etter ABCs vel­lykkede landsmøtes­tunt gjen­nom bøk­er og artik­ler (mest kjent er deres essay-fei­de i Esquire om debatt-øye­b­likket da Vidal kalte Buck­ley en «cryp­to-Nazi», hvor­på Buck­ley nek­tet å la seg belære om Viet­nam-kri­gen av en «queer»). Fil­mens epi­log synes — ved å vise et kjent klipp av Jon Stew­arts nedsabling av CNNs høyre mot ven­stre-debattpro­gram Cross­fire – å hevde at Vidal/Buck­ley-debat­tene var start­skud­det for den polaris­erte poli­tiske diskursen som særlig den kon­ser­v­a­tive kabeltv-kanalen Fox News har tjent på de siste 20 årene. ABC vant seere ved å sette olje opp mot vann. Best of Ene­mies er en per­spek­tivrik, men pom­pøs påmin­nelse om den gang det fak­tisk bidro til en fruk­t­bar meningsutveksling.