Se for deg en norsk fjord. Majestetiske fjell omkranser det blanke vannet, som speiler hver minste blomst. Den høye himmelen som strekker seg milevis innover fjorden. Snart skal romskip suse gjennom landskapet, jaget av fargerike laserstråler. Chewbacca skal speile seg i vannet. Disney har nemlig forelsket seg i norsk natur, og ønsker at den nye Star Wars-filmen skal lages i Norge. Vi kunne ikke bedt om bedre reklame!
Det er bare ett problem med denne suksesshistorien, og det er at den er fullstendig usann. Norge skriker etter denne typen oppmerksomhet, men det er et hinder i veien: insentivordningen for filmstøtte. Å ha et øvre tak på denne, er det samme som å takke nei til mulige suksesshistorier. Disney hadde nemlig nektet å filme i et land som kveler økonomien.
I dag kan utenlandske produksjonsselskaper søke om å få dekket 25 prosent av utgiftene sine fra en pott på 45 millioner kroner. Om vi ønsker å tiltrekke oss en større bredde av utenlandsk filmproduksjon til landet, må det endring til. Hvis det skal være noe poeng å ha en insentivordning for utenlandske filmproduksjoner i Norge, må pengepotten økes betraktelig.
Når stadig flere norske filmer, regissører og historier tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet, vil det lokke til seg et voksende antall utenlandske filmer som ønsker et samarbeid på norsk jord. Historiene om vikinger blir til storstilte tv-serier, Matt Damon og Ben Affleck ønsker å filmatisere Roald Amundsens kappløp til Sydpolen og Thomas Alfredson holder i disse dager på å filmatisere Jo Nesbøs Snømannen rundt om i Norge.
Men ideene til de utenlandske produksjonsselskapene vil kunne hemmes av at Norge i dag har et for dårlig støttesystem for internasjonale filmproduksjoner. Dersom vi mener alvor med insentivordningen, må vi tilby finansiering i langt større grad til utenlandske film- og tv- serieprodusentene som ønsker å spille inn i Norge.
Formålet med insentivordningen er blant annet å gjøre Norge til et attraktivt innspillingsted. Tanken er at dette vil skape større verdiskaping på sikt enn det vi gir. Det er svært negativt for Norge om produksjoner som ønsker seg fjord og fjell velger oss bort på grunnlag at insentivpotten er brukt opp. Om poenget med insentivordningen er at vi ønsker å fange oppmerksomheten til store filmproduksjoner, kan vi ikke tilby småpenger.
Snømannen
Snømannen er en lovende affære for Oslo. Problemet er at den har slukt omtrent hele støtepotten i år (Faksimile: VG.no).
I år har hele 40,5 millioner kroner av de 45 insentiv-millionene gått til filmatiseringen av Jo Nesbøs Snømannen. Det er positivt at en produksjon som i perioder sysselsetter 200 norske filmfolk og som vil markedsføre norsk natur, får en betydelig sum. Dette har nok også påvirket filmselskapets valg om å filme i nettopp Norge. Men i praksis vil dette bety at nesten hele kaka er spist opp. Hvordan skal Norge gjøre seg attraktiv for flere storproduksjoner når vi har altfor lav kapital å lokke med? Hvis vi vil ha en optimal insentivordning, kan vi finne inspirasjon i andre land.
Insentivordningen på Island
Tar vi en titt på Island, oppdager vi en annen variant av insentivordningen. Den store forskjellen er at ordningen ikke begrenses av et øvre tak. Den islandske modellen åpner for en fleksibel søknadsbehandling, slik at det er like muligheter for å søke i februar som i september. Ordningen har som formål å dekke film- og tv-produksjoner som fremmer islandsk kultur og historie. Dette har ført til at Island har tiltrukket seg store Hollywood-produksjoner som “Game of Thrones”, “Batman Begins” og “Prometheus”, for å nevne noen. Hvorfor ikke ta Island som forbilde og speile suksessen?
På Island regner staten med at for hver krone de betaler for å finansiere en produksjon, vil de få tilbake omtrent 2,5 kroner til statskassen. Dette skjer gjennom sysselsetting av lokale filmfolk, bygningsarbeidere, transport, restaurant og uteliv, butikker og hotell. Insentivordningen kan ikke sies annet enn å ha ha vært en stor suksess på Island. Bare fra 2010 til 2012 gikk Island fra å ha 300 filmarbeidere til 800. Samtidig gikk den lokale omsetningen fra filmbransjen opp fra 150 til 450 millioner kroner.
New Zealand er et annet eksempel på at insentivordninger gagner statskassen i etterkant av filmproduksjonene. Et kjent fenomen er at kinobesøkende blir til filmturiser. Seere fristes nemlig til å oppsøke eksotiske locations de har sett på film. Et eksempel på dette så vi etter at Ringenes Herre benyttet seg av over 150 innspillingssteder i New Zealand. Dette førte til en eksplosjon i turiststrømmen, som gikk fra 1,7 millioner i år 2000 til 2,4 millioner i dag. Dette er en 40 prosents økning som New Zealand kan gi Ringenes Herre mye av æren for. Når slike tilfeller forekommer i land som New Zealand, Frankrike og på Island, er det ingen grunn til å tro at Norge ikke skal kunne få til det samme.
Det at Norges insentivordning har et øvre tak, fungerer i praksis som å si nei til store Hollywood-produksjoner som kunne vist Norge fra vår beste side. Samtidig er det det samme som å kaste penger ut av vinduet. Det er synd om Norge går glipp av internasjonale filmer som vil kunne sette Norge på kartet, skape interesse for nasjonen og skildre norsk natur for et stort publikum. Tenker man kapital og reklameverdi, kan eksponering gjennom film gi resultater som er vanskelig å nå gjennom tradisjonelle kanaler.
Forelsket i Skandinavia
Dave Splide, som jobber i det amerikanske filmproduksjonsselskapet Trollbound Entertainment, forteller i en Dagbladet-artikkel at Hollywood er hodestups forelsket i Skandinavia og at de gjerne vil spille inn filmer her, men at det er for dyrt på grunn av fravær av gode støtteordninger. Det fører til at de velger bort Norge til fordel for land med bedre ordninger. I praksis betyr dette at vi i Norge har måttet sagt nei til å støtte en potensiell storfilm grunnet at vi ikke kan tilby nok insentivmillioner. Dette står i sterk kontrast til Island, hvor alle produksjoner vurderes likt.
Om tanken bak insentivordningen er at verdiskapingen rundt filmproduksjonen vil overgå de 25 prosentene vi tilbyr utenlandske produksjoner, kan det oppfattes som å kaste penger ut av vinduet når vi ikke vurderer produksjoner etter at de fastsatte insentivmillionene er brukt opp. Tenk på all verdiskapingen vi går glipp av ved å ikke tilby den neste Ringenes Herre midlene som trengs for å trigge ønsket om å spille inn i Norge. Vi burde tørre å bruke penger for å tjene penger. Derfor bør vi øke potten i insentivordningen.