Et spørsmål om verdier

Da innvandringsspørsmålet for første gang ble diskutert i NRKs partilederdebatt i 1987, talte politikerne i stor grad om Norges humanitære tradisjoner for å vise hvorfor «vi» skal hjelpe andre i nød. Har innvandringsdebatten endret seg siden den gang?

I årets val­gkamp har innvan­dringsspørsmålet stort sett blitt behan­dlet som en debatt om «norske verdier» og ans­tendighet. Mens Jonas Gahr Støre men­er Norge har blitt et kaldere sam­funn og at debat­tk­li­maet har blitt råere, hevder Erna Sol­berg at Norge er raust og at innvan­drings­de­bat­ten ikke er tøf­fere nå enn for 20 år siden. 

At norsk innvan­drings­de­batt han­dler om verdier, moral og iden­titet er ikke noe nytt. Slik har det vært helt siden 1987, da innvan­dring for første gang ble et tema i NRKs tv-sendte val­gde­bat­ter. I stedet for å svare på spørsmålet «Hva skal vi gjøre med ’dette’», taler poli­tik­erne i stor grad om hvem «vi» er og hva «sak­en» dreier seg om.

11. sep­tem­ber er det igjen tid for å bestemme hvem som skal styre Norge. På 30 år har nye kon­stel­lasjon­er dan­net seg, innvan­dringspoli­tikken har gjen­nomgått store endringer og NRKs val­gde­bat­ter har skiftet for­mat. I min nylig avlev­erte mas­teropp­gave under­søk­er jeg hvor­dan innvan­drings­de­bat­tens retorikk har endret seg – fra fly­k­t­ning- og asylpoli­tikk for første gang ble diskutert i NRKs par­tiled­erde­batt i 1987 – til 2015 hvor fly­k­t­ningkrisen tok regi over kommunevalgkampen.

Mas­teropp­gave om den norske innvandringsdebatten
Artikke­len er basert på artikkelfor­fat­terens mas­teropp­gave: «Innvan­drings­de­bat­tens retorikk – en analyse av iden­titet­skon­struk­sjon­er og argu­men­tasjon i norsk fjern­synsval­gkamp (1987–2015)».

Stu­di­en under­søk­er hvor­dan poli­tikere frem­stiller innvan­dringsspørsmålet i NRKs par­tiled­erde­batt i 1987, folkemøte i Oslo i 1999 og par­tiled­erde­batt i Fredrik­stad i 2015.

Artikkelfor­fat­teren ser på hvilke språkhan­dlinger som opp­står, ved­var­er og forsvin­ner i de tre debat­tene og forstår innvan­drings­de­bat­ten som epi­deik­tisk og delib­er­a­tiv retorikk. Top­ikklæren (se for eksem­pel Kjeld­sen, 2006; Ander­sen, 2007; Gabrielsen, 2008) og kon­sti­tu­tiv retorikk av Char­land (1987) utgjør opp­gavens ana­lytiske rammeverk.

Poli­tik­ernes retorikk er en sen­tral del av hvor­dan mak­tha­vere frem­stiller norsk asyl- og fly­k­t­ning­poli­tikk. Like inter­es­sant som poli­tik­ernes stand­punk­ter er hvor­dan disse begrunnes og forsvares, og fjern­synet er fort­satt et vik­tig bindeledd mel­lom vel­gere og poli­tikere foran valg. Gjen­nom en retorisk analyse av debat­tene om innvan­dring i NRKs par­tiled­erde­batt i 1987, folkemøte i Oslo i 1999 og par­tiled­erde­batt i Fredrik­stad i 2015, under­søk­er jeg hvilke argu­menter og poenger som opp­står, forsvin­ner og ved­var­er fra debatt til debatt. Del­er debat­tene noen likhet­strekk til tross for utviklingen?

I stu­di­en forstås innvan­drings­de­bat­ten i fjern­synsval­gkam­p­en som delib­er­a­tiv og epi­deik­tisk retorikk. Delib­er­a­tiv retorikk assosieres med poli­tiske forslag lagt til fremti­den og forsøk­er å svare på spørsmålet «Hva skal vi gjøre med ’dette’?». Epi­deik­tisk retorikk fokuser­er på defin­isjon­er av hvem «vi» er og hva «sak­en» dreier seg om. Slike ytringer skiller seg ut fra van­lig argu­men­tasjon. De uttrykker den nåværende til­standen i sam­fun­net og dets verdier.

Det hele startet i 1987

Kun fire dager før NRKs par­tiled­erde­batt i 1987, leste Frem­skrittspar­ti­ets par­tiled­er Carl I. Hagen opp et brev sign­ert av innvan­dr­eren Muhammed Mustafa. Der sto det blant annet at det vantro korset i det norske flagget skulle fjernes og at Norge en dag ville være mus­lim­sk. Dette året opplevde Norge en sterk vekst i antall asyl­søkere, noe som førte til prak­tiske prob­le­mer og mis­nøye blant asyl­søk­erne og del­er av befolknin­gen. Brevet viste seg å være et fal­sum, og medi­ene omtalte sak­en som en poli­tisk skan­dale. Likev­el fikk ikke «Mustafa-brevet» neg­a­tive kon­sekvenser for Frem­skrittspar­ti­et, tvert imot tre­doblet par­ti­et sin vel­geropp­slut­ning fra Stort­ingsval­get to år tidligere.

Ved å gjøre innvan­dringsre­strik­sjon til en vik­tig val­gkamp­sak, poli­tis­erte Carl I. Hagen og Frem­skrittspar­ti­et innvan­dringsspørsmålet. Tidligere var poli­tik­erne enige om at innvan­dring ikke skulle diskuteres som et poli­tisk stridsspørsmål. De fryk­tet at et fokus på innvan­dringsre­strik­sjon ville føre til økt fer­mmed­frykt blant befolknin­gen (Bjørk­lund, 1999:140). Ved å sette innvan­dring på dag­sor­den i val­gkam­p­en, gjorde Frem­skrittspar­ti­et seg til talerør for mis­nøyen i befolkningen.

Carl I. Hagen omtaler økt innvan­dring som naivt og sløs­ing av penger. Skjer­mdump fra NRKs par­tiled­erde­batt i 1987.

NRKs par­tiled­erde­batt i 1987 er delt opp i fire temaer. Sendin­gen ledes av pro­gram­led­erne Ole Kris­ten Har­borg og Tom Berntzen. I til­legg deltar led­erne for de åtte største par­tiene, bort­sett fra Arbei­der­par­ti­et i reg­jer­ing som stiller med to rep­re­sen­tan­ter. Pro­gram­led­erne er hov­ed­sake­lig ord­styrere som i liten grad bland­er seg inn i debat­ten, mens hver poli­tik­er har en sam­let taletid på ti min­ut­ter. Bolken «andre poli­tiske spørsmål» innledes med fly­k­t­ning- og asylpoli­tikken. Ole Kris­ten Har­borg forteller innled­ningsvis at val­gkam­pem­net har vært vanske­lig og uttrykker at det virk­er som debat­ten har visse rasis­tiske trekk. Videre spør han Carl I. Hagen om Frem­skrittspar­ti­et har vun­net på at innvan­dring har blitt et val­gkam­pemne. Hagen fork­lar­er at han ikke har holdt et eneste inn­legg om dette og at han kun svar­er på spørsmål fra salen. Deretter svar­er han følgende:

Carl I. Hagen (Frp): «Vi skal ta imot fly­k­t­ninger i et antall på 1000–1200 fra FNs Høykom­mis­særs leir­er, men at asyl­søkere som kom­mer fra tred­je land, alt­så ikke første land som pro­gram­led­eren innledet med, men fra tred­je land hvor vi ikke har noen for­p­lik­telser – de kan vi ikke ta imot for­di omkost­nin­gene ved dette har blitt alt, alt for store for det norske samfunn.»

Par­tiled­eren beskriv­er økt innvan­dring som naivt og sløs­ing av penger. Dette før­er blant annet til press på bolig­markedet og går utover «våre egne». Der­for men­er Carl I. Hagen at pen­gene bør disponeres annerledes.

I 1987-debat­ten er Carl I. Hagen den eneste poli­tik­eren som svar­er på spørsmålet «hva skal vi gjøre med ’dette’». Han fork­lar­er at Norge kun kan ta imot 1000–1200 fly­k­t­ninger fra FNs Høykom­mis­sari­at og begrun­ner sitt stand­punkt ved hjelp av økonomisk argu­men­tasjon. Dette syn­spunk­tet deles ikke av de andre par­tiene. Arbei­der­par­ti­et, Høyre, Ven­stre, Sen­ter­par­ti­et, Kris­telig Folkepar­ti, Sosial­is­tisk Ven­strepar­ti og Rød Val­gal­lianse men­er Norge, som en rik nasjon med human­itære tradis­jon­er, må hjelpe folk i nød. Høyres par­tiled­er Rolf Presthus hen­vis­er for eksem­pel til Fridtjof Nansen, som i 1922 ble tildelt Nobels fred­spris for sin store inter­nasjonale innsats for flyktningene:

Rolf Presthus (H) frem­stiller Norge som et human­itær nasjon ved å hen­vise til Fridtjof Nansen. Skjer­mdump fra NRKs par­tiled­erde­batt i 1987 .

Rolf Presthus (H): «Vi er tross alt da et land med Nansens tradis­jon­er, og når folk da blir skutt ved grensene og lid­er verre skjeb­n­er, så må vi gjøre det som er mulig vi også for å hjelpe til. At de da kan få en annen tilværelse når å bli sendt hjem er den rene død, eller tor­tur eller, eller lig­nende ting.»

Disse poli­tik­erne skaper en felles norsk iden­titet ved å hen­vise til verdier som med­men­neske­lighet, nestekjærlighet og ans­tendighet. Hos dem er den gode moral både nøkke­len til fel­lesskapet og løs­nin­gen på prob­lemet. De kri­tis­er­er Carl I. Hagens hold­ninger til innvan­dring og frem­stiller ham som uans­tendig. «Jeg tror nok at noe av mot­standen mot innvan­dring i Norge skyldes uheldige, dels grum­sete hold­ninger som vi som tror på men­neskeverd og nestekjærlighet må bek­jempe,» fork­lar­er for eksem­pel Kjell Magne Bon­de­vik (KrF). Både Han­na Kvan­mo (SV) og Aksel Nærstad (RV) kri­tis­er­er reg­jerin­gens innvan­dringspoli­tikk som de men­er er for streng og har sig­nalis­ert uvil­je. Likev­el er det Carl I. Hagens tvil­somme moral som får skylden for at uans­tendi­ge hold­ninger spres ut til det norske folk:

Aksel Nærstad (RV): «Jeg ønsker å se dat­teren min i øynene når hun blir stor, og hun skal kunne vite at faren hennes, han sloss mot den statlige rasis­men og mot de virke­lige ille utsla­gene som Carl I. Hagen kan høste og som han sår ut til folket».

Par­tiene, bort­sett fra Frem­skrittspar­ti­et, forteller om hva det vil si å være norsk og sig­nalis­er­er vik­tigheten av å inn­ta en ans­tendig hold­ning i innvan­dringsspørsmålet. Til gjeng­jeld frem­mer de heller ingen prag­ma­tiske løs­ninger på prob­lemet. Dynamikken illus­tr­erer at par­tiene for og mot innvan­dring i 1987 betrak­ter sak­en på to ulike måter. Dette før­er til forskjel­lige defin­isjon­er og løs­ninger på problemet.

1999: Norge er et flerkulturelt samfunn

Hele NRKs Folkemøte i Oslo i 1999 er viet til norsk innvan­drings- og inte­greringspoli­tikk. I mot­set­ning til par­tiled­erde­bat­ten i 1987, hvor aktørene diskuter­er norsk fly­k­t­ning- og asylpoli­tikk, er det hov­ed­sake­lig arbei­dsin­nvan­dring som er tema på dette folkemøtet. Pro­gram­led­er Ter­je Svabø kan stille spørsmål under­veis i hele sendin­gen og poli­tik­erne må ikke lenger forholde seg til en bestemt taletid. 

I likhet med debat­ten i 1987 består folkemøtet av to kon­stel­lasjon­er: Frem­skrittspar­ti­et mot de andre. Samtlige aktør­er er enige i at innvan­drings­de­bat­ten er blitt bedre. Carl I. Hagen men­er dette er for­di de andre par­tiene nå tør å peke på utfor­drin­gene og prob­lemene som innvan­dring med­før­er. Ven­stre, Høyre, Arbei­der­par­ti­et og Kris­telig Folkepar­ti men­er debat­ten har blitt bedre for­di Norge nå er et flerkul­turelt sam­funn hvor alle vis­er hveran­dre respekt og tol­er­anse uavhengig av kul­tur, bak­grunn og hud­farge. Carl I. Hagen avvis­er denne pås­tanden. Han men­er Norge ikke er flerkul­turelt ennå og frem­stiller innvan­dring som et økonomisk prob­lem for Norge. I til­legg fork­lar­er han at noen innvan­drere ønsker å inte­gr­eres i det norske sam­funn, mens andre grup­per ikke gjør det:

Carl I. Hagen (Frp): «Så det jeg sier, det er mange innvan­drere som vil inte­gr­eres, som er ivrige på å lære seg norsk, oppføre seg ordentlig, skaffe seg arbeid og leve av egen inntekt, og så er det enkelte andre innvan­drere som dri­ver med krim­i­nalitet og som ikke ønsker inte­grering, som ønsker å bevare skikkene fra sitt tidligere land, bevare sin reli­gion og omgangsform.»

Carl I. Hagen under­strek­er vik­tigheten av å behan­dle innvan­drere som selvs­tendi­ge indi­vider frem­for en hel­hetlig gruppe. Som eneste par­ti tar Frem­skrittspar­ti­et innvan­dr­erne på alvor ved å stille krav til dem, hevder han. På denne måten frem­står par­tiled­eren som nyansert. På den annen side frem­stiller han også noen innvan­drings­grup­per som en kul­turell trussel for Norge ved å vek­t­legge kul­turelle forskjeller mel­lom «oss» nord­menn og «dem», innvandrerne.

I 1999 ble et helt folkemøte viet norsk innvan­drings- og inte­greringspoli­tikk. Skjer­mdump fra NRKs folkemøte i Oslo.

De øvrige par­tiene karak­teris­er­er Hagens pås­tander som for­dum­mende og feilak­tige og men­er Frem­skrittspar­ti-led­eren knyt­ter innvan­drere opp mot prob­le­mer i sam­fun­net som egentlig ikke skyldes innvan­dring, slik som pres­set på bolig­markedet. De men­er innvan­dr­erne er en ressurs og en nød­vendig arbei­d­skraft i det flerkul­turelle Norge:

Odd Einar Dørum (V): «Det er rik­tig som Sol­heim sier at hvis du hadde fjer­net alle i Oslo, så hadde vi ikke hatt noen bolig­prob­le­mer i det hele tatt. Og jeg tror vi må si det så enkelt etter den ide­ol­o­giske innled­nin­gen vi hadde, at når vi har bolig­prob­lem for noen i Oslo, spe­sielt ung­dom, så er det et prob­lem for oss alle. Det ram­mer alle, og det ram­mer ung­dom uansett hud­farge. (…) Sol­heim har helt rett, og det må vi ikke glemme i åpnin­gen av dette pro­gram­met. Fjern folk fra Oslo Sporveier, fjern fra Oslo Taxi, fjern dem fra hotell­nærin­gen, fjern dem fra Ullevål Syke­hus, og vent og se på resultatet.»

Hva skjer når poli­tik­erne kri­tis­er­er mot­standerne på denne måten? I de tv-sendte val­gde­bat­tene har poli­tik­erne som opp­gave å hen­vende seg til hele befolknin­gen. I 1987- og 1999-debat­ten er det mot­sat­te ofte til­fel­let. Poli­tik­erne har ofte forskjel­lige forestill­inger om hva det vil si å være norsk, og de kan ha ulike hold­ninger til innvan­dring. Når poli­tik­erne kri­tis­er­er hveran­dres hold­ninger, skaper dette skiller i befolknin­gen frem­for å forene nasjo­nen. Når Frem­skrittspar­ti­et og Carl I. Hagen frem­stilles som uans­tendi­ge men­nesker og inneha­vere av «grum­sete hold­ninger» i 1987, ram­mer dette også del­er av befolknin­gen. I forsøket på å avskrive Hagen fra debat­ten avfeies lig­nende syn på innvandring.

2015: Norge er et raust land

Over 31 000 asyl­søkere kom til Norge i 2015. Ske­jr­m­dump fra NRKs avs­lut­tende par­tiled­erde­batt i 2015.

I NRKs par­tiled­erde­batt i Fredrik­stad i 2015 har situ­asjo­nen foran­dret seg. I mot­set­ning til NRKs val­gde­bat­ter i 1987 og 1999, hvor par­tiene utgjør to kon­stel­lasjon­er der graden av ans­tendighet og hold­ninger til innvan­dring før­er til ulike defin­isjon­er og løs­ninger på prob­lemet, er samtlige poli­tikere enige i 2015 om at Norge er et raust land som skal hjelpe fly­k­t­nin­gene fra Syr­ia og andre kon­flik­tom­råder. Det norske folk frem­stilles som et engas­jert, sol­i­darisk og ini­tia­tivrikt fel­lesskap som deltar i en nasjon­al dugnad. 

Sam­tidig skaper forestill­in­gen to ulike grunnlag for videre argu­menter og løs­ninger på utfor­drin­gen. De store par­tiene – Høyre, Frem­skrittspar­ti­et og Arbei­der­par­ti­et – men­er Norge hov­ed­sake­lig må bidra i Syr­ia og nærom­rå­dene. Som et rikt og ressurssterkt land har Norge mulighet til å hjelpe til i form av penge­donasjon­er. De beskriv­er å reforhan­dle «Syr­ia-avtal­en» som en kort­sik­tig løs­ning. Avtal­en gikk ut på at Norge skulle ta imot 8000 syriske kvote­fly­k­t­ninger i løpet av de tre neste årene og ble sign­ert av par­tiene på Stortinget, med unntak av Sosial­is­tisk Ven­strepar­ti og Frem­skrittspar­ti­et, i juni samme år. Etter­som situ­asjo­nen er så uklar påstår de store par­tiene at det vik­tig­ste er å gå til kjer­nen av utfor­drin­gen, nem­lig Syr­ia og nabolandene:

Siv Jensen (Frp): «Net­topp for­di vi må sette dette i per­spek­tiv, så han­dler det jo om å få sta­bilis­ert regio­nen. Det er alt­så mil­lion­er av men­nesker som har prob­le­mer i denne regio­nen. De man­gler mat, de man­gler vann, de man­gler de mest ele­men­tære ting. Og FN sier at de man­gler 40 mil­liarder kro­ner. Der­for er det jo giver­lan­dini­tia­tivet reg­jerin­gen har tatt mye vik­tigere, for hvis vi ikke får den situ­asjo­nen under kon­troll, så blir jo det vi nå ser i Europa for en sval bris å reg­ne, så vi kan jo ikke bare diskutere dette kort­sik­tige bildet, vi må fak­tisk også tenke litt mer langsik­tig. Der­for må vi sta­bilis­ere regio­nen, og der­for må vi hjelpe mer der.»

De små par­tiene – Ven­stre, Miljø­par­ti­et De Grønne, Sen­ter­par­ti­et, Sosial­is­tisk Ven­strepar­ti og Kris­telig Folkepar­ti – men­er Norge må delta i en europeisk dug­nad som en følge av at situ­asjo­nen har blitt verre. Der­for bør «Syr­ia-avtal­en» refor­hand  les. Som medlem av Schen­gen og som et rikt og ressurssterkt land er Norge moral­sk plik­tige til å bidra. De men­er reg­jerin­gen ikke bidrar nok:

Audun Lys­bakken (SV): «Jeg men­er dette er en tid for led­er­skap. Ikke for å avvente hva de som nå tar ledelsen gjør. Når reg­jerin­gen skal delta på disse møtene, så snakker de ikke bare på veg­ne av Høyre og Frem­skrittspar­ti­et, de snakker på veg­ne av hele det norske folk, og det er et folk som ønsker å vise sol­i­daritet. Og jeg ønsker meg poli­tikere nå som vis­er den samme dug­nad­sån­den som de bar­na som sam­ler inn lek­er til flyktningene.»

Audun Lys­bakken (SV) men­er reg­jerin­gen ikke bidrar nok i den europeiske dug­naden. Ske­jr­m­dump fra NRKs avs­lut­tende par­tiled­erde­batt i 2015.

I 2015 kri­tis­er­er poli­tik­erne hveran­dres løs­ninger på prob­lemet, ikke mot­standernes hold­ninger til innvan­dring som i til­fel­let med debat­ten i 1987 og i 1999. En av grunnene til dette kan være for­di aktørene nå definer­er sak­en likt, inklud­ert Frem­skrittspar­ti­et. Sak­en defineres som «fly­k­t­ningkrisen», og Norge frem­stilles som et raust land. Aktørene har inntatt samme hold­ning i innvan­dringsspørsmålet. Selv om pre­mis­set benyttes på to forskjel­lige måter, er alle enige i at Norge skal hjelpe fly­k­t­ninger i nød. Siden poli­tik­erne kri­tis­er­er hveran­dres løs­ninger på prob­lemet og ikke hold­ninger til innvan­dring, går heller ikke kri­tikken utover det rause fel­lesskapet som beskrives.

En ny retorikk?

Kort opp­sum­mert har jeg fun­net ut at de tre debat­tene del­er mange likhet­strekk til tross for ulike situ­asjon­er, innvan­dringspoli­tiske bestem­melser og pro­gram­for­mat. Særlig bruken av epi­deik­tisk retorikk, hvor poli­tik­erne snakker om hvem «vi» er og hva «sak­en» dreier seg om heller enn å fremme argu­menter tilknyt­tet frem­tidi­ge avgjørelser, dominer­er ord­skiftet. Poli­tik­erne vis­er til norske verdier for å begrunne hvor­for Norge skal ta imot fly­k­t­ninger og asyl­søkere. I 1987- og i 1999-debat­ten er det hov­ed­sake­lig par­tiene som er for en mer lib­er­al innvan­dringspoli­tikk som benyt­ter seg av denne typen retorikk. Carl I. Hagen avvis­er de andre par­tienes frem­still­ing av en felles norsk iden­titet og ønsker en mer restrik­tiv og kon­trollert innvan­dringspoli­tikk. Han begrun­ner sine stand­punk­ter hov­ed­sake­lig ved hjelp av økonomisk argu­men­tasjon hvor økt innvan­dring går utover «våre egne». I 2015-debat­ten, der­i­mot, er situ­asjo­nen annerledes. Alle del­er den samme prob­lem­forståelsen og benyt­ter seg av epi­deik­tisk retorikk, inklud­ert Siv Jensen.

Det kan være flere grun­ner til at Frem­skrittspar­ti­ets retorikk har endret seg i 2015-debat­ten. For det første har Frem­skrittspar­ti­et gått fra å være et oppo­sisjon­spar­ti til å sitte i reg­jer­ing. De med reg­jer­ings­makt kan tenkes å ha en annen til­gang til debat­ten enn parti­er i oppo­sisjon. Siv Jensen står for eksem­pel ikke like fritt til å komme med andre bud­skap enn resten av reg­jerin­gen. Videre var fly­k­t­ningkrisen en spe­siell situ­asjon som krevde en annen retorikk. Der retorikken i fly­k­t­ning- og asyl­spørsmålet var åpen og sjen­erøs i fjern­synsval­gkam­p­en, endret den seg i kjøl­van­net av kom­mune- og fylkest­ingsval­get, også blant andre parti­er og del­er av befolknin­gen. Dette betyr ikke nød­vendigvis at par­ti­ets retorikk i innvan­dringsspørsmålet har foran­dret seg på per­ma­nent basis. En annen fork­lar­ing kan være at Høyre og Frem­skrittspar­ti­et i 2015-debat­ten har endret sak­ens pre­miss til å gjelde Norges bidrag i Syr­ia og nabolan­dene. De argu­menter­er for at Norge hjelper til bedre der enn ved å ta imot fly­k­t­ninger og asyl­søkere. Det er blant annet for­di situ­asjo­nen er uklar.

Helt siden innvan­dring ble et tema i de tv-sendte val­gde­bat­tene, har det blitt behan­dlet som et spørsmål om verdier, moral og iden­titet. Som vel­gere får vi innblikk i hvor par­tiene befinner seg på den par­tipoli­tiske aksen og poli­tik­ernes hold­ninger til innvan­dring. Dette kan være vel og bra, men får vi innblikk den fak­tiske innvan­dringspoli­tikken?

Referanser:

Ander­sen, Ø. (2007) I retorikkens hage. Oslo: Uni­ver­sitets­for­laget.

Bjørk­lund, T. (1999) Et lokalvalg i per­spek­tiv. Val­get i 1999 i lys av sosiale og poli­tiske endringer, ISF-rap­port 99:002. Oslo: Insti­tutt for samfunnsforskning.

Char­land, M. (1987) «Con­sti­tu­tive Rhetoric: The Case of the Peu­ple Québé­cois», Quar­ter­ly Jour­nal of Speech, 73(2), Mai, s. 133–150.

Gabrielsen, J. (2008) Top­ik – ekskur­sion­er i den retoriske toposlære. Køben­havn: Retorikkforlaget.

Kjeld­sen, J. E. (2006) Retorikk i Vår Tid: En Inn­føring i Mod­erne Retorisk Teori. Oslo: Scan­di­na­vian Aca­d­e­m­ic Press.

TEMA

V

alg

23 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen