Medieeksponering og psykisk påkjenning: Intervju med Fanny Duckert og Kim Karlsen

Søvnvansker, angstsymptomer og selvmordstanker: Ny forskning ser på de helsemessige konsekvensene av negativ medieomtale.

– Det har vært skrevet mye om det presseetiske, og mange har for­t­alt om hvor­dan de opplevde å være i medias søkelys, men det finnes lite sys­tem­a­tisk forskn­ing på de psykol­o­giske kon­sekvensene, sier psykologspe­sial­ist Kim Karlsen. Han og pro­fes­sor i psykolo­gi, Fan­ny Duck­ert ga nylig ut boken I medi­enes søkelys, som tar for seg hvor­dan medieek­sponer­ing påvirk­er helsen.

De gjen­nom­førte dyb­dein­ter­vjuer med ledere, idrettsutø­vere, poli­tikere, TV-pro­gram­ledere og mediekom­men­ta­tor­er som hadde vært gjen­stand for sterkt neg­a­tiv medieom­tale over lengre tid. De fleste infor­man­tene hadde selvs­tendi­ge still­inger, var velut­dannede og hadde noe tidligere medieer­far­ing. Likev­el var de fleste ufor­beredte på inten­siteten og omfanget og opplevde medieopp­sla­gene som en sterk belast­ning. Infor­man­tene hadde vært involvert i ulike sak­er, som mak­tkam­per eller pås­tander om upassende adferd, og for mange var det alvorlige anklager som lå til grunn for medieomtalen.

Kim Karlsen og Fan­ny Duck­ert ga nylig ut boken I medi­enes søkelys, som tar for seg hvor­dan medieek­sponer­ing påvirk­er helsen.

Går ut over helsen

Infor­man­tene som opplevde de sterkeste belast­nin­gene for­t­alte om helse­plager som søvn­vansker, selv­mord­stanker, angst­symp­tomer, psyko­so­ma­tiske plager og utmat­telse. Flere ble syk­meldte. Dette var særlig per­son­er som opplevde mediedeknin­gen som ensidig, og at den angrep dem som per­son­er. Det ble meldt om færre helse­plager hos de infor­man­tene som opplevde at kri­tikken gikk på deres yrke eller virke, og ikke på dem som privatpersoner.

Et annet fellestrekk blant dem som opplevde sterkere belast­ning var at de falt ut av jobben og mis­tet støt­teap­pa­ratet knyt­tet til denne.

– Hvis de ikke hadde ressurs­er fra jobben eller adek­vat støt­teap­pa­rat, så gikk det dårligere med dem, sier Fan­ny Duck­ert. – Dette en vik­tig meld­ing til arbeidsgivere.

Er omfanget en del av presseetikken?

De fleste infor­man­tene sa at de ble overveldet av selve omfanget av mediedeknin­gen, og mente at Pressens faglige utvalg (PFU) bedriv­er ans­vars­fraskriv­ing når det ikke tar hen­syn til dette i de presseetiske vur­derin­gene. Sam­tidig så er det ikke slik at avisene skal la være å skrive om en en sak for­di andre skriv­er om den. – Men redak­sjonene kan se at nå er det stort medi­etrykk mot akku­rat denne per­so­n­en, og ta dette inn i sine redak­sjonelle vur­deringer, sier Kim Karlsen.

Kim Karlsen og Fan­ny Duck­ert har gjen­nom­ført dyb­dein­ter­vjuer med mediepro­fil­er om helsemes­sige kon­sekvenser av neg­a­tiv medieom­tale.  Foto: Auro­ra Nordnes. Opphavs­rett: Psykologisk.no

Det er også ulikt hvor mye folk tåler, men de fleste tåler mer når kri­tikken ikke går direk­te på dem som privatpersoner.

– De som lever i sym­biose med media, som idrettsutø­vere, kan venne seg til å leve med stort mediepress så lenge det han­dler som deres virke, sier Kim Karlsen.

– Men når det går over til å han­dle om andre ting, som per­son­lige skan­daler, og de mis­ter kon­trollen, så blir det fort noe annet.

Tap av kontroll

Infor­man­tene opplevde tap av kon­troll som særlig vanske­lig. De vis­ste ikke hvor­dan neste medieopp­slag ville se ut, hvor­dan utsagnene deres ville bli brukt, hvor­dan sak­en ville bli vin­klet og hvilke andre kilder som kom til å bli brukt. Ven­te­ti­den var som regel preget av dårlig søvn og kon­sen­trasjonsvansker. På den annen side så kan ikke inter­vjuob­jek­tene kreve å kon­trollere pressen heller.

Om bokens forfattere

Fan­ny Duck­ert er klinisk spe­sial­ist og organ­isas­jon­sp­sykolog. Hun er pro­fes­sor i psykolo­gi ved Uni­ver­sitetet i Oslo.

Kim Edgar Karlsen er spe­sial­ist i klinisk psykolo­gi og assis­terende avdel­ingss­jef ved Vok­senpsyki­a­trisk avdel­ing, Diakon­hjem­met syke­hus i Oslo.

– Helt klart, det er jo litt av poenget med en fri presse, sier Kim Karlsen.

– Men hvis det går an å gi inter­vjuob­jek­tene litt infor­masjon om hvem andre som skal uttale seg, om hvor­dan sak­en blir vin­klet, og når den skal pub­lis­eres, så kan det hjelpe. Tydelige ram­mer rundt inter­vjusi­tu­asjo­nen skaper tillit, og vil også føre til at jour­nal­is­ten får bedre svar.

Samtidig imøtegåelse og tilsvar

Mange av infor­man­tene for­t­alte at de ikke kunne stole på jour­nal­is­tene, og satt ofte igjen med en opplevelse av at jour­nal­is­tene aktivt øns­ket å øde­legge for dem. Nesten ingen av infor­man­tene opplevde at de hadde mulighet til sam­tidig imøtegåelse. Dessuten var det nesten ingen som benyt­tet seg av tilsvarsretten.

– Noen fork­larte dette med taushet­sp­likt, mens andre ikke ville gi tilsvar for­di de var redd det bare ville gi media mer ved til bålet. Andre igjen var så utmat­tet at de ikke orket å svare, sier Duckert.

Et under­liggende prob­lem var at mange av infor­man­tene ikke helt skjønte hva sam­tidig imøtegåelse og tilsvarsrett egentlig innebar.

– Jour­nal­is­tene må sikre seg at folk har en reell mulighet til imøtegåelse, og at de skjøn­ner hva imøtegåelse og tilsvarsrett er. Det var det ikke alle infor­man­tene som vis­ste, de skjønte ikke helt hva det innebar, sier Duck­ert. – Det vil hjelpe hvis de ikke må svare med en gang, men for eksem­pel får en halv­time til å tenke seg om, sier Duckert.

Mange av de infor­man­tene som hadde sagt «ingen kom­men­tar» eller ikke brukt muligheten til å uttale seg, angret på dette i etterkant. Å fortelle sin his­to­rie på sine egne pre­miss­er har vært til hjelp for mange

– Flere hadde gitt ut bok i etterkant og var veldig glade for at de hadde gjort det, sier Duckert.

Noen hadde også brukt sosiale medi­er til å fortelle sin his­to­rie. Andre val­gte å skjerme seg helt for sosiale medi­er, for­di det ble så intenst.

Stigmatiserende faktabokser

Ikke over­rask­ende opplevde infor­man­tene for­sider, over­skrifter, bilder og ingress­er som særlig belastende.

– De sa for eksem­pel at media val­gte bilder der de så veldig skur­kete ut, sier Kim Karlsen. – Og at bildene ble koblet med neg­a­tive ord, som løgn­er eller skandale.

Mer over­rask­ende er det at mange opplevde de gjen­t­a­gende fak­tabok­sene som særlig stig­ma­tis­erende. Fak­tabok­sene innebar en varig stem­pling og at de stadig ble for­bun­det med en sak de helst ville legge bak seg. Anonym kri­tikk, som for eksem­pel ledere i avisene, eller anonyme kom­men­ta­tor­er, var også vanske­lig å forholde seg til.

Barn og foreldre

Flere av infor­man­tene rap­porterte om klare over­tramp fra jour­nal­is­ter, og at jour­nal­is­ter og fotografer beleiret hjem­met deres.

Noen opplevde at jour­nal­is­tene ringte til bar­na deres

– Noen opplevde at jour­nal­is­tene ringte til bar­na deres. Mobil­tele­fo­nen står jo gjerne i forel­drenes navn, så num­rene kom­mer opp når de søk­er på dem. Men noen fort­sat­te å ringe, selv etter at de hadde fått vite at tele­fo­nen tilhørte et barn. Det er hen­synsløst, sier Duckert.

Vi har hørt mye om hvor­dan kri­tisk mediedekn­ing kan gå ut over bar­na, men Fan­ny Duck­ert forteller at det også ofte var en utfor­dring for dem som hadde forel­dre i live.

– Forel­drene deres ful­gte med på sak­ene, var eng­stelige og ringte hver gang det var et opp­slag. Så måtte infor­man­tene ta seg av dem også, i til­legg til alt annet.

Gjemmer seg

Mange av infor­man­tene opplevde det som om abso­lutt alle leste sak­ene om dem, og at alle stir­ret på dem. Flere beg­y­nte med unngåelsesad­ferd, som å gjemme seg unna, og ikke å møte blikkene til folk. De prøvde ofte å endre på utseen­det sitt med briller, hår og klær.

– Ingen rap­porterte imi­dler­tid at de hadde blitt het­set på gata. Når noen tok kon­takt med dem på gata, så var det nesten utelukkende for å gi støtte, sier Kim Karlsen.

Fem år etterpå

De inter­vjuet en del av infor­man­tene på nytt etter fem år.

– Etter fem år gikk det bra med de fleste. De var i jobb og de fungerte. Men flere beg­y­nte å skjelve eller fikk tår­er i øynene når vi beg­y­nte å snakke om hen­delsene. Det var som å ha et sår med sko­r­pe over; det var ikke helet, sier Duckert.

Flere beskrev fort­satt helse­plager og varig svekket livskvalitet, som at de ikke kunne stole på folk, eller hadde vansker med å glede seg over ting uten for­be­hold. Flere hadde fly­t­tet til lei­ligheter uten innsyn, og byt­tet jobb til en med min­dre medieans­var. De som fort­satt hadde job­ber med medieans­var pas­set på å være så kjedelige som mulig, så media ikke skulle bry seg.

– De fleste inter­vjuob­jek­tene sit­ter igjen med sak­en lenge etter at den er fer­dig, sier Karlsen.

– De må jobbe med å jus­tere dimen­sjonene og få satt sak­en inn i et større per­spek­tiv. Ofte har de hatt over­drevne forestill­inger om at alle har lest sak­en, og at alle husker den, sier Duckert.

For noen av infor­man­tene har mediestor­men vært en ressurs, trass i drap­strusler og hets.

– Fot eksem­pel redak­tør Veb­jørn Sel­bekk i den kristne avisen Dagen, som hadde opplevd en vold­som mediestorm etter å ha pub­lis­ert Muhammed-karika­tur­er, sa at han ikke angr­er et sekund. Han opplevde at han gjen­nom denne sak­en har fått anerk­jen­nelse og blitt en som blir tatt ser­iøst av presse-Norge og av andre debat­tan­ter, sier Duckert.

Pressens søkelys

Boken I medi­enes søkelys har blitt møtt med stor inter­esse fra pressen.

– Stort sett har denne vært pos­i­tiv, selv om enkelte jour­nal­is­ter har gått litt i forsvar og spurt om det er menin­gen at de ikke skal dekke kri­tikkverdi­ge forhold, men det er ikke det vi sier. Det er heller et spørsmål om hvor­dan man skal dekke disse sak­ene, sier Duckert.

TEMA

M

edier

99 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen