Jon Hoem setter i sin artikkel Må vi alle bli digitale forbrytere? søkelyset på et av de viktigste spørsmålene i dagens opphavsrettutvikling: Er vi i ferd med å hindre fremtidens kunstnere i deres skapende innsats?
Man kan dele de som utnytter andres åndsverk i to grupper: Den største er de som konsumerer verkene, altså leserne, lytterne, kinogjengerne osv. For denne gruppen har ny teknologi betydd bedre tilgang til kulturelle ytringer enn hva man hadde tidligere. At man skal betale for det tilbudet man benytter er ganske selvsagt, med mindre opphavsmannen selv har valgt å stille verket til fri disposisjon for allmennheten. De som forsøker å legitimere sine tyverier i form av fildeling på nett får ingen støtte hos meg.
Det er ikke en skapende innsats å gjøre andres verk tilgjengelig. Det er ingen grunn til at man skal kunne gjøre episoder av TV-serier tilgjengelig for andre via YouTube og tilsvarende tjenester. Man må gjerne dele ut sitt eget, men ikke andres materiale.
Den andre gruppen er de som bruker andres åndsverk som grunnlag for egen skapende virksomhet. Hvis det legges for sterke begrensninger på disse mulighetene, da er det grunn til bekymring. Det er i dette perspektivet to tendenser som er det er grunn til å se nærmere på. Det ene er om teknologien brukes til å hindre at man får mulighet til å utnytte verk på en ellers lovlig måte. Det andre er om opphavsretten brukes til å snevre inn det kreative rommet, slik at den skapende innsatsen på denne måten hemmes.
Noen opphavsrettslige utgangspunkter
Opphavsretten gir opphavsmannen – den som har skapt verket – en enerett til to grupper av handlinger: Han har enerett til å fremstille eksemplar av et åndsverk, og han har enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Verket kan gjøres tilgjengelig ved at eksemplar frembys til salg aller på annen måte spres, ved at eksemplar vises eller ved at verket fremføres utenfor det private området. Dette følger av åndsverkloven § 2. Det er en grense for hvor langt denne eneretten rekker. Den omfatter for eksempel ikke fremføring innenfor det private området. Eneretten omfatter heller ikke, med noen unntak, eksemplarfremstilling til privat bruk, se åndsverkloven § 12.
“Venus fødsel” av Botticelli (foto: www.cavazza.it)
Men det at en handling ikke omfattes av opphavsmannens enerett betyr ikke nødvendigvis at andre har fått en rettighet som kan gjøres gjeldende mot opphavsmannen. Vi har ikke noe krav på at verk faktisk blir stilt til vår disposisjon. Man kan ikke vandre inn i Uffizi-galleriet i Firenze medbringende utstyr for reprofotografering og insistere på å lage en reproduksjon av Sandro Botticellis bilde Venus fødsel (La nascita di Venere). Bildet er malt i 1485, så det er ikke noen opphavsrett som hindrer meg i å bruke bildet hvis jeg faktisk har tilgang til det, for eksempel som illustrasjon til denne artikkelen. Men de som eier bildet kan like fullt nekte meg å fotografere det, eventuelt bare tillate dette dersom jeg godtar deres avtalevilkår og betalingskrav.
Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår, se åndsverkloven § 40. Dette gjelder også for film, så Jon Hoem har nok misforstått litt når han tror at Bergensfilmen fra 1942 har falt i det fri. For filmverk løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembragt med henblikk på filminnspillingen. (Setningen er en direkte gjengivelse av åndsverkloven § 40 første ledd, annet punktum.) Åndsverkloven § 45 omfatter bare vernet for den som teknisk og økonomisk står for produksjonen, og som altså ikke bidrar med en skapende innsats i filmproduksjonen. Jeg har skrevet litt mer om dette i en kommentar i Aftenposten 7. desember 2006.
For en generell introduksjon til opphavsretten viser jeg til min artikkel Opphavsrett – en introduksjon.
Offentlig ordskifte
Når man, som Jon Hoem gjør, tar utgangspunkt i en form for demokrati- og ytringsfrihetshensyn, må man skille mellom faktisk å ha tilgang, og å ha en enkel og elegant tilgang. Hoem bruker overføringer fra Stortinget som eksempel.
Per Sandberg på Stortingets talerstol 12. desember 2006 (foto: skjermbilde/NRK/Stortinget)
Det er kanskje ikke den mest elegante løsningen om jeg må skrive at de som vil se Per Sandbergs famøse ”etter en øl og tre akevitt”-innlegg i Stortinget må hente opptaket fra kveldsmøtet 12. desember 2006 fra Stortingets nettsider. Man må så “spole” fram til 5:35:00 om man vil se hele det siste av Sandbergs to innlegg, og til 5:38 om man vil se hans ikke helt stødige tur ned fra talerstolen. Selvfølgelig ville jeg ha foretrukket at jeg kunne ha lenket direkte til den aktuelle delen av dette over fem timer lange opptaket. Jeg skulle også ønske at hvert avsnitt i Hoems artikkel var utstyrt med et “bokmerke” som hadde gjort det mulig å lenke direkte til de avsnitt jeg kommenterer. Men det er ikke noen trussel mot mulighetene til å delta i et velinformert offentlig ordskifte at henvisningen blir litt mindre elegant enn jeg skulle ønske.
Går vi noen få år tilbake ville ikke dette ha vært noe problem. For da fantes det ikke TV-opptak fra Stortinget med mindre NRK tilfeldigvis hadde vært der og filmet. Nå kan vi se alle åpne møter både direkte og i opptak. Det er vanskelig å se at det utgjør en trussel mot det offentlige ordskiftet at den tekniske presentasjonen ennå ikke er fullt så god som vi måtte ønske.
Det er bl.a. hensyn til demokrati og ytringsfrihet som er begrunnelsen for at offentlige dokumenter etter åndsverkloven § 9 er unntatt fra ethvert vern etter åndsverkloven, og at man etter #26 fritt kan gjengi det som sies i åpne møter, uten hensyn til opphavsrett. Og man kan generelt sitere ”i samsvar med god skikk”, i medhold av #22.
Sitat er ikke bare tekstsitat. Det kan også være lyd, bilde eller annet man måtte komme på. Men det må bli brukt som sitater, hvilket bl.a. vil si at man setter det inn i en ny sammenheng. Man kan ikke lage en forkortet utgave av en bok under henvisning til at det bare er en samling sitater og man kan ikke bruke korte musikkutdrag som kjenningsmelodier og påstå at de er sitat.
Tilgang til verk i digital form
Ser vi på tilgangen må vi skille mellom det å ikke ha tilgang til et verk, og det å ha tilgang på et noe mer tungvint måte enn man kunne ønske – eventuelt også tilgang til verket i en dårligere teknisk kvalitet enn man skulle ønske. Videre må vi skille mellom å begrense tilgang til noe som til nå har vært tilgjengelig, og tilgjengeliggjøring av materiale som vi tidligere ikke har hatt tilgang til.
Jon Hoem skriver at han måtte bruke en screen recorder for å kunne gjøre opptak av et NRK-innslag. Her bekrefter han at det er mulig å sikre seg slike opptak, men han ønsker å kunne gjøre det på en enklere og bedre måte. Jeg er ikke uenig i at dette er ønskelig. Men det er vanskelig å se at det er et alvorlig problem at man må velge det som kanskje bare er den tredje beste løsningen.
Teknologien åpner mange muligheter. Både Jon Hoem og jeg ønsker nok at disse mulighetene tas i bruk raskere enn det som faktisk skjer. Jeg skulle gjerne hatt tilgang til i alle fall deler av NRKs arkiver. Det kommer nok, selv om kanskje ikke alt vil være gratis. Men det tar av mange grunner tid. Det kan også være på sin plass å minne om at om vi går 10 år tilbake i tid, så var internett fortsatt noe for de spesielt interesserte og vi koblet oss opp via modem med hastigheter som gjorde nedlasting av film helt utenkelig. Nasjonalbiblioteket gjennomfører et stort digitaliseringsprosjekt, blant annet i samarbeid med NRK. Dette vil åpne en ny verden og gi tilgang til et enormt materiale som tidligere i praksis har vært helt utilgjengelig. Det omfatter blant annet 1 mill timer radio og 250.000 timer film.
For å sikre tilgang til det som i dag skapes skal alt som publiseres i Norge, enten det er på papir, plastikk eller som kringkasting, leveres til Nasjonalbiblioteket i henhold til pliktavleveringsloven. Nasjonalbiblioteket henter også inn det som gjøres tilgjengelig på norske nettsteder.
Digitalisering av Nasjonalbibliotekets samlinger er et stort arbeid, og vil ikke være ferdig før om 15 år. At det tar tid å realisere nye muligheter er ikke noen trussel mot offentlig ordskifte eller folks muligheter for kreativ utfoldelse.
Det er ikke tilstrekkelig at verk blir digitalisert. Man må også klarere rettighetene til å gjøre verkene tilgjengelige. Man kan ikke bare ta alt som finnes av film, radioprogrammer osv, og bare legge det ut på nett selv om det er teknisk mulig. Dette ville være en gigantisk ekspropriasjon av rettighetshaveres eiendom, og det kan man selvsagt ikke gjøre uten videre. Vi har heller ikke mistet noe som vi tidligere hadde tilgang til, men vi får ikke tilgang til det nye så fort som vi kunne ønske.
Utnyttelse av andres verk
Selv om man har tilgang til et verk, kan man ikke utnytte det helt som man selv vil. I åndsverkloven § 2, første ledd er opphavsmannens enerett angitt slik:
§ 2. Opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.
Eneretten omfatter altså gjengivelse i endret skikkelse, bearbeidelse m.m. Dette modifiseres i §4, første ledd, som lyder:
§ 4. Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.
Jeg kan benytte andres verk som grunnlag for og i det jeg selv skaper. Men det må være et nytt og selvstendig verk, ikke en bearbeidelse. Det er ikke lett å trekke grensen mellom disse to. Men det er i alle fall ikke et krav om at man ikke skal kunne gjenkjenne elementer fra verk man har brukt som utgangspunkt. Man kan følge Paul McCartneys oppfordring når han i Hey Jude sier “Take a sad song and make it better” – i alle fall så lenge resultatet fremstår som en ny sang. Noen mener at det var nettopp dette McCartney gjorde da han skrev I Saw Her Standing There og Yesterday. Ian Hammond mener å kunne påvise at disse er basert på When The Saints og Georgia. Men sangene står likevel støtt som selvstendige verk.
Den da unge og relativt ukjente sangeren Robert Zimmerman, bedre kjent som Bob Dylan, var som så mange andre i London på begynnelsen av 60-tallet. Her fikk han bl.a. annet høre den engelske sangeren Martin Carthy fremføre den engelske folkesangen Scarborough Fair. Tre år senere skrev Bob Dylan sin egen versjon av Scarborough Fair, og kalte den Girl From The North Country. Han har aldri lagt skjul på sammenhengen mellom disse to sangene, men det kan ikke være noen tvil om at Girl From The North Country er et selvstendig verk. Det var ikke like bra da Paul Simon siden spilte inn Scarborough Fair akkurat slik han hadde lært den av Martin Carthy (med unntak av andrestemmen), ga den ut som sin egen og ikke nevnte Martin Carthy med et ord. Men det er en annen historie, og Martin Carthy hadde selvfølgelig ikke opphavsrett til en engelsk folkesang (men han hadde nok opphavsrett til sitt arrangement).
Ideer er frie. Vi kan fritt ta andres ideer og lage våre egne versjoner. Det er neppe noen som vet hvor mange ganger Romeo og Julie har blitt skrevet på nytt, og historien var heller ikke ny den gang Shakespeare skrev den. Vi lar oss fascinere på nytt og på nytt av det klassiske dramaet om umulig kjærlighet, og alle kan lage sin versjon av temaet.
I dag risikerer man å bli saksøkt for langt mindre enn dette. Hvis en forfatter har stor suksess dukker det gjerne opp noen som påstår at dette er stjålet fra deres verk. Et av de mest kjente tilfellene er søksmålet mot Dan Brown. Forfatterne av boken Hellig blod, hellig gral beskyldte Brown for plagiat.
Tom Hanks som Robert Langdon, Audrey Tautou som Sophie Neveu og Mona Lisa som seg selv i filmversjonen av “Da Vinci-koden” (foto: Filmweb.no/Sony Pictures)
Heldigvis ble Dan Brown frikjent, og alt annet ville ha vært særdeles overraskende. Fakta er ikke vernet. Det ville være noe nær katastrofe om de som hevder å ha skrevet en historisk fremstilling av noe som virkelig har funnet sted skulle kunne ha opphavsrett til det de mener har hendt. At mange mener at deres bok er særdeles spekulativ og uten røtter i historien endrer ikke dette så lenge de selv utgir dette for å være fakta. Historikerne har ikke opphavsrett til historien.
Når man går over til “rip, mix and share” er det i dag i beste fall vanskelig å si hvor langt man kan gå uten at det blir en opphavsrettskrenkelse. Her har man ikke bare hentet ideer og kunnskap som man gjør bruk av i en ny bok eller en ny sang. Nå klipper man inn biter av originalen(e), som blir noe annet. Man kan bruke noe, men jeg våger meg ikke på å si hvor mye.
Platebransjen har skutt seg selv i foten
I tilfeller hvor det kan være et lite snev av tvil, møter man også det problemet at mange aktører ikke tør ta i materialet. Man ber om samtykke for sikkerhets skyld, kanskje betaler man for noe som man kunne ha benyttet fritt, og man svir av mye penger på advokater for å klarere rettigheter og sikre at man er godt innenfor det tillatte. Den overforsiktige selvsensur i frykt for å gjøre noe som helst galt kan være et vel så stort problem som de reglene man vil holde seg innenfor. Heldigvis har denne galskapen ennå ikke nådd Norge i noe særlig omfang. Men vi kan risikere amerikansk smitte her også.
Organisasjoner og lobbyister
En del rettighetshaverorganisasjoner ser ut til å ville sette opp flest mulig ”bomstasjoner” på nettet. Man synes å ha ganske kortsiktige målsettinger om å sikre mest mulig penger til dagens medlemmer. Å sikre muligheten til å skape uten å risikere urimelige søksmål fra påståtte rettighetshavere synes man å være lite opptatt av. Jeg har nok også inntrykk av at organisasjonene i noen grad lider av ”fagforeningssyndromet”, hvor organisasjonen blir et mål i seg selv. Man vil vise sin potens og sin eksistensberettigelse ved å kreve inn mest mulig penger, selv om dette til dels kan gå på tvers av medlemmenes interesser.
Rettighetshaverorganisasjoner, i Norge først og fremst TONO, har forsøkt å få domstolene til å gå med på at det å lenke til et dokument som er gjort tilgjengelig på internett i seg selv er en tilgjengeliggjøring av det verket det lenkes til. Heldigvis lyktes de ikke med det forsøket. Men TONO fortsatte likevel å kreve vederlag fra nettsteder som ikke gjorde annet enn å lenke til ulike nettradioer.
Medie- og underholdningsindustrien er flinke lobbyister. I alle fall inntil nylig hadde de ganske lett spill. Hos oss står den særnorske bestemmelsen i åndsverkloven §54, første ledd bokstav e som et monument over dyktige lobbyister og naive politikere. Heldigvis ser vi at de nå begynner å møte mer motstand. Debatten rundt endringene i åndsverkloven i 2005 er nok ikke det stortingspolitikerne har mest grunn til å være stolte av, det gjelder ikke minst vår nåværende kulturminister Trond Giske. Men den viste i det minste at bransjens lobbyister ikke lenger får like lett gjennomslag som de gjorde tidligere.
Platebransjen
Man kan ikke diskutere opphavsrett og internett uten å avlegge platebransjen en visitt. Platebransjen har skutt seg selv i foten. De har opptrådt svært så bakstreversk og har vært mer opptatt av internett som en trussel enn som en mulighet. Resultatet er at piratene lenge hadde tilnærmet 100 prosent markedsandel når det gjelder nettdistribuert musikk. Om noen skulle ønske å kjøpe fremfor å stjele, så ville de oppdage at det ikke var mulig. Samtidig lå piratversjonene bare noen tastetrykk unna. Når en stor del av ens kunder har vent seg til at musikk på nett er gratis er det ikke lett å få kundene til å betale fremfor å fortsatt hente musikken fra ulike gratistjenester.
Vi hører ofte at ingen vil betale for musikk på nett. Det er ikke sant. De samme ungdommene som fnyser når de blir spurt om de vil betale for å laste ned musikk, betaler gjerne mer enn hva et ordentlig lydspor ville ha kostet for å få en forkrøplet versjon av musikken som ringetone på sin mobiltelefon. Men man har åpenbart mistet det ordentlige musikkmarkedet.
Da bransjen endelig begynte å distribuere musikk på nett var det for sent, for dyrt og for dårlig. Selv har jeg til dags dato ikke kjøpt en eneste musikkfil fra noen av disse tjenestene. Prisen er for høy i forhold til hva man får, om man sammenligner med musikk på CD.
Men platebransjens problem er nok mer alvorlig enn at piratversjoner florerer på nettet. Grunnlaget for de tradisjonelle plateselskapene forvitrer. En gang var selv et ganske enkelt studio fryktelig dyrt. I dag kan man for ikke alt for mange tusenlapper få opptaksutstyr som er langt mer avansert enn det Beatles hadde til rådighet da de spilte inn Sgt. Peppers. Selv om man mangler et stort rom med de akustiske egenskapene som Abbey Road Studio, så har slike enkle studioer vist seg å være mer enn gode nok for ikke altfor store produksjoner.
Forhastede forsøk på regulering vil ofte gjøre mer skade enn gavn
Vi har lenge sett at artister har laget sine egne plateselskaper. I praksis har det betydd at de tar hånd om hele produksjonen, så overlater man distribusjonen til et av de store plateselskapene. Om vi om ikke så altfor lenge ser at internett blir den viktigste kanalen for distribusjon av musikk, trenger vi heller ikke plateselskapene som distributør. Fortsatt kan de ha en redaktør- og markedsførerrolle. Det kan ligge en viss kvalitetssikring i at et større plateselskap har funnet en artist tilstrekkelig interessant til å skrive kontrakt med vedkommende. Men for den som er mer opptatt av musikalsk kvalitet enn kommersielt potensiale gir ikke de store plateselskapenes vurdering særlig veiledning. Den mest interessante musikken kommer uansett på de uavhengige selskapene. Når plateselskapene ofte setter bort markedsføringen til spesialiserte byråer trenger man dem heller ikke til markedsføring. Da kan man like godt engasjere byråene selv. Fortsatt har de store plateselskapene et internasjonalt distribusjonsapparat for de få som dette måtte være aktuelt for. Og de kan investere i å utvikle et plateprodukt.
Jeg leser plateselskapenes kamp mot nettet også som et forsøk på å sikre seg kontroll over distribusjonen. Skulle de klare det, vil de kanskje sikre sin fremtidige eksistens. Men blir nettet fritt, da er det vanskelig å se noen stor rolle for plateselskapene i et fremtidig musikkmarked. Kanskje er det dinosaurenes dødskamp vi nå er vitne til.
Hvordan fremtidens forretningsmodeller kommer til å være, vil jeg ikke forsøke å spå så mye om. Men vi vil neppe kjøpe plastikkbiter i butikk for å lytte til musikk. Og jeg håper at jeg fortsatt skal kunne lytte til musikk uten å bli pådyttet reklame.
Henger lovgivningen etter?
Det er ikke noe nytt at lovgivningen ikke gir presise svar på alle spørsmål som noen ønsker besvart. Særlig vanskelig vil det være i en periode med store endringer. Man må bare finne seg i at vi vil ha en ganske lang periode hvor ingen vil kunne gi klare svar på hva som er grensene for lovlig sitering, for gjenbruk, osv.
Forhastede forsøk på regulering vil ofte gjøre mer skade enn gavn
.Om man hadde satset litt mer på å utvikle forståelsen av de rettslige rammebetingelsene og ikke bare fokusere på teknologien, så hadde vi kanskje hatt en noe bedre situasjon. Selskapet Norconsult hadde for noen år siden en annonseserie om utfordringer ved å etablere virksomhet i andre land. Jeg husker særlig en av dem, hvor teksten var omtrent slik. “Det er når du får summetonen i Kairo at problemene virkelig begynner.” Kanskje kan vi si det samme for distribusjon av åndsverk på nett: Det er når det tekniske utfordringene er løst at man møter de vikelige problemene.
Les også:
Olav Torvund er professor dr. juris ved Senter for rettsinformatikk, Universitetet i Oslo.