Gransking og rettssikkerhet

Jeg skal først se på generelle trekk ved gransk­inger, og deretter se spe­sielt på LO-granskingen.

Ordet “gransk­ing” har intet enty­dig innhold. Kjen­netegn er en utred­ning av en gruppe som skal være uavhengig av opp­drags­giv­eren, som skal søke å klar­legge hva som har skjedd i en sak, som ofte skal uttale seg om ans­vars­forhold, og også vur­dere mulige sys­tem­feil og hvis ja, fores­lå endringer.

Beteg­nelsene offentlige og pri­vate gransk­inger kor­re­spon­der­er med hvem som er opp­drags­giv­er; om dette er et offentlig organ eller en pri­vat bedrift eller organ­isas­jon. LO-gransk­in­gen var pri­vat. Forskjellen mel­lom offentlige og pri­vate gransk­inger knyt­ter seg særlig til reg­lene for saks­be­han­dlin­gen. I en offentlig gransk­ing vil for­valt­ningsloven, offent­lighet­sloven og et rund­skriv fra Justis­de­parte­mentet fra 1975 sette ram­mer, men likev­el vil gransk­ing­sut­val­gets skjønn over hva som ans­es som en forsvarlig behan­dling spille en vik­tig rolle. For pri­vate gransk­inger gjelder ingen skrevne regler. Saks­be­han­dlin­gen beror da på hva opp­drags­giv­eren og gransk­ing­sut­val­get anser som forsvarlig.

En annen inndel­ing av gransk­inger er mel­lom faste og særskilte gransk­ingskom­misjon­er, som går på tvers av inndelin­gen mel­lom offentlige og pri­vate. Faste kom­misjon­er har en sam­menset­ning som går ut over den enkelte sak, og hvor den samme kom­misjo­nen skal granske alle ulykker eller andre forhold som fremgår av regelver­ket for kom­misjo­nens virk­somhet. På den annen side opprettes særskilte kom­misjon­er for hvert enkelt tilfelle.

Statens havarikom­misjon for trans­port har sin virk­somhet reg­ulert i lov, gransker ulykker og alvorlige hen­delser knyt­tet til luft­fart, jern­bane og vei, for å klar­legge hen­delses­for­løp og årsak­er, ser etter mulige sys­tem­feil, og utred­er hvor­dan lig­nende hen­delser kan fore­bygges. Det nasjonale utval­get for gransk­ing av ure­de­lighet i forskn­ing etableres 1. juli i år, og blir også en fast kom­misjon. Det skal etter forskn­ingsetikkloven “uttale seg om forskn­ing … har vært viten­skapelig uredelig”.

Gransk­in­gene som det oftest knyt­ter seg størst offentlig opp­merk­somhet til, er kom­misjon­er oppret­tet når et offentlig organ eller en pri­vat bedrift eller organ­isas­jon ønsker utre­det en bestemt sak. Pro­fes­sor Bratholm bruk­te her beteg­nelsen “ad hoc-kom­misjon­er”. En annen hyp­pig brukt beteg­nelse er “særskilte” gransk­ingskom­misjon­er. Gransk­in­gene i UDI og LO er eksempler.

Man­datet fra opp­drags­giv­eren angir ram­men for en gransk­ing. Prob­lemene som ofte reg­uleres i man­datet kan deles i fire grup­per. Dette er (1) klar­legge fak­tum, årsak­er og mulige sys­tem­feil; (2) vur­dere mulige rettsvirkninger av dette fak­tum; (3) fores­lå mulige endringer i regelverk, organ­isas­jon­sstruk­tur­er eller annet; (4) fast­legge ram­mer for gransk­in­gen med tids­frist etc. Om alle fire ele­menter er med, vari­er­er fra sak til sak.

Reit­g­jerdet-kom­misjo­nen, ned­satt i 1980, fikk et særlig omfat­tende man­dat med en grundig fast­set­telse av opp­draget, og med reg­u­ler­ing av en rekke prosedyre­spørsmål. På den annen side finnes eksem­pler på gransk­inger der opp­drags­giv­eren har vært langt knap­pere. Når man­datet er vagt, må kom­misjo­nen selv definere rammene. Prin­sip­ielt er dette ikke heldig. Opp­drags­giv­eren bør fast­sette opp­draget. Særlig i en per­son­fokusert gransk­ing kan et vagt man­dat bli en rettssikker­het­srisiko, for­di det da kan bli vanske­ligere å for­berede sitt forsvar.

Man­datet kan på den ene siden forut­sette at granskerne skal kon­klud­ere hva angår bevis­bedøm­melse, samt vur­dere mulige rettsvirkninger og ans­vars­forhold. Et annet og mer begrenset alter­na­tiv er at granskerne skaf­fer og sys­tem­a­tis­er­er mate­ri­alet, hvoret­ter opp­drags­giv­eren vur­der­er dette og trekker konklusjoner.

Prosessen: Inkvisisjon, lukket, uforutsigbar, ingen overprøving

Gransk­inger har tradis­jonelt vært mest brukt for å avdekke sys­tem­feil – bankkrisen, utbyg­gin­gen på Gar­der­moen etc. De siste årene har vi sett flere gransk­inger med per­son­fokus. Dette set­ter rettssikker­het­sprob­lemene på spissen.

For det første er en gransk­ing en inkvi­sisjon. De samme per­son­er har ans­varet for å skaffe og vur­dere bevisene, og eventuelt uttale seg om ans­var. Generelt er dette en rettssikker­het­srisiko, for­di det kan være vanske­lig å bevare dis­tanse til sak­en når en selv skal oppl­yse denne. En for­valt­ningssak er også inkvis­i­torisk, i den for­stand at ved­k­om­mende offentlige organ har ans­varet for å skaffe og vur­dere bevisene, men da er pros­essen inng­jerdet med rettssikker­hets­garantier i for­valt­ningsloven og annet regelverk. Inkvi­sisjo­nens mot­set­ning er at partene har ans­var for å oppl­yse sak­en, slik det nor­malt er i sivile sak­er for domstolene.

For det andre er særlig pri­vate gransk­inger oftest en lukket pros­ess. Mot denne lukke­thet står dom­stolenes åpen­het. Åpen­het disi­pliner­er aktørene, og gir tillit til pros­essen. Mange av doku­mentene i en offentlig gransk­ing er offentlige etter offent­lighet­sloven. En pri­vat gransk­ing kan i sin hel­het være lukket.

For det tred­je er en gransk­ing ofte uforut­sig­bar. Det kan være usikkert hvilke oms­tendigheter som kan få betyd­ning, særlig hvis opp­draget ikke er skarpt avgrenset. Uforut­sig­barheten kan også knytte seg til frem­gangsmåten, for­di granskernes skjønn ofte spiller en stor rolle for valg av prosedyre.

For det fjerde kan utfal­l­et av en gransk­ing de fac­to få en slags domsvirkn­ing. Det blir stor avs­tand mel­lom det formelle, som er at en gransk­ingsrap­port er en ytring som i seg selv ikke fast­leg­ger ret­tigheter eller plik­ter; og det reelle hvor rap­porten kan være like inngripende som en dom, men uten overprøvingsmulighet.

Tiden kritisk

Et av flere motiv­er for å iverk­sette en gransk­ing er ikke sjelden å kjøpe seg tid i forhold til mediepå­gang. Man håper å få fred så lenge gransk­in­gen pågår, og håper at vin­den stil­ner når gransk­ingsrap­porten leveres.

Dernest får mange gransk­ing­sut­valg knappe tids­fris­ter. En knapp frist skaper risiko for at utval­get ikke får nok tid til å reflek­tere over sitt mate­ri­ale. Kvaliteten på rap­porten kan bli svekket, i ver­ste fall med den følge at en part uberettiget får kri­tikk. Tid­snød er en nøkkelfak­tor i analy­sen av UDI- og LO-granskingene.

Gransking som pressmiddel og omgåelse av verneregler

En gransk­ing kan fly­tte opp­merk­somheten fra insti­tusjo­nen som er gransk­in­gens opp­drags­giv­er, og over til den eller de per­son­er som er i søkel­y­set. Vi så dette i UDI-gransk­in­gen da søkel­y­set ble fly­t­tet fra mulige sys­tem­feil i insti­tusjonene og over mot per­son­er. Og vi så dette i år, da LO-gransk­in­gen skjer­pet per­son­fokuset. Denne for­fly­t­ning av søkel­y­set skaper i mediefokuserte gransk­inger risiko for at den tid som medgår til pros­essen grad­vis bry­ter ned partene ved lekkas­jer og spekulasjoner.

Når det gjelder spørsmålet om en per­son skal tre tilbake fra en still­ing eller et verv, kan en gransk­ing fly­tte den reelle avgjørelsen fra arbei­ds- eller opp­drags­giv­eren, og over på per­so­n­en. Enten en gransk­ing er pri­vat eller offentlig, kan pros­essen først ha brutt ned parten ved det trykk som lekkas­jer og speku­lasjon­er skaper, og terske­len kan da bli lav før ved­k­om­mende trer tilbake når rap­porten er pub­lis­ert. Formelt skjer dette ved friv­il­lig avgang, men reelt er parten tvunget opp i et hjørne. UDI-sak­en illus­tr­erer denne risiko, der gransk­in­gen ikke frem­brak­te noen sak­lig grunn for å si opp daværende UDI-direk­tør Ramin Osmund­sen, men hun trådte likev­el tilbake. Gransk­in­gen førte dermed til en omgåelse av de spillere­gler som ellers gjelder i forhold­et mel­lom arbei­ds­giv­er (som i UDI-sak­en var stat­srå­den) og arbeidstaker.

Spiss­for­mulert: Hvis vi får flere gransk­inger som UDI og LO, får vi et sys­tem der den ene part ved uenighet – eller hvor noe kri­tikkverdig kan­skje er skjedd – ensidig utpeker et gransk­ing­sut­valg som på inkvis­i­torisk måte frem­bringer et fak­tum, og hvor trykket som gransk­in­gen skaper fremtvinger et resul­tat som man ikke kunne opp­nå ved å følge van­lige spilleregler.

Bør gransking lovreguleres?

Reg­jerin­gen har satt ned et utvalg som skal vur­dere å lovreg­ulere offentlige gransk­inger. Pri­vate gransk­inger vil for­bli ulovfestet. Spørsmålet om offentlige gransk­inger bør lovreg­uleres, blir et debat­tema nå når lovut­val­get er ned­satt. På den ene siden kan lov­givn­ing styrke rettssikker­heten. Dette kan også få en pos­i­tiv smit­te­ef­fekt for pri­vate gransk­inger. På den annen side kan insti­tusjon­alis­er­ing ved lov bidra til at gransk­ing blir brukt hyp­pigere, under dekke av lov­givn­ing som kan gi gransk­inger større autoritet enn det er dekn­ing for. Det vil være uheldig hvis lov­givn­ing skulle åpne for at gransk­inger blir brukt oftere i sak­er hvor for eksem­pel det van­lige for­valt­ningsap­pa­ratet eller dom­sto­lene bør være det forum hvor sak­en håndteres.

Tross disse betenke­lighetene kan lov­givn­ing bli en fordel, men lovut­val­get bør for­mulere et utkast som ikke etablerer gransk­ing som en ny pros­es­sor­d­ning. Gransk­ing må for­be­holdes ekstra­ordinære situ­asjon­er der de van­lige spillere­gler ikke er aktuelle. Lovut­val­gets største utfor­dring vil kan­skje bli å definere i et utkast til en lovtekst hvilke under­søkelser som skal omfattes av den mulige frem­tidi­ge lov om offentlige gransk­inger, på bak­grunn av at begrepet ”gransk­ing” ikke har noen enty­dig avgrensing.

Det er vik­tig å være nøk­tern med hen­syn til hva som kan opp­nås ved juridiske virkemi­dler ved gransk­inger. Mange av prob­lemene er ikke juridiske. Eksem­pler er ten­densen til at gransk­inger iverk­settes hyp­pigere enn nød­vendig, at opp­drags­giverne ofte har ure­al­is­tiske forestill­inger om hva man kan opp­nå ved gransk­ing, at opp­drags­giverne bør være mer var­som med å rette gransk­inger mot per­son­er og i stedet for å se på mulige sys­tem­feil, og at medi­er og all­mennheten ellers har en ten­dens til å være ukri­tiske mot granskingsutvalg.

Skriftlig eller muntlig behandling?

Spørsmålet om en gransk­ing skal gjen­nom­føres etter et dom­stol­slig­nende sys­tem med munt­lighet eller alter­na­tivt med skrift­lighet, er ikke lovreg­ulert. I offentlige gransk­inger vil for­valt­nin­gens hov­ed­spor med overveiende skriftlig behan­dling tilsi at dette blir et utgangspunkt, med min­dre granskerne fore­trekker munt­lighet. I en pri­vat gransk­ing beror val­get mel­lom munt­lighet og skrift­lighet på granskernes skjønn, med min­dre opp­drags­giv­eren har gitt ret­ningslin­jer. Hvis et gransk­ing­sut­valg i en per­son­fokusert gransk­ing hvor rettssikker­heten er kri­tisk vel­ger en prosedyre med ”slalåmkjøring” mel­lom skrift­lighet og munt­lighet, kan dette i seg selv bli en rettssikker­het­srisiko for­di prosedyren kan bli uforutsigbar.

I LO-gransk­in­gen la utval­get opp til en prosedyre “så nær .. en dom­stol­spros­ess som mulig” (s 23). Når vi nå skal drøfte prosedyren i denne gransk­in­gen, er det der­for naturlig å måle den mot dom­stolenes saks­be­han­dling, og de generelle prob­le­mer ved gransk­inger som er drøftet foran.(note 1).

Granskingsutvalgets sammensetning

Første­lag­man­nen i Bor­gart­ing lag­mannsrett var medlem av utval­get. Denne første­lag­man­nen er dom­stol­sled­er i den anke­in­stans som vil få til behan­dling eventuelle rettssak­er i kjøl­van­net av gransk­in­gen. En sak for dom­sto­lene som følge av gransk­in­gen vil bli ført for Oslo tin­grett med Bor­gart­ing som anke­in­stans. Selv om første­lag­man­nen vil være inhab­il, er det uheldig at første­lag­man­nen del­tok i en gransk­ing hvor man ikke kan se bort fra at hans egen dom­stol senere kan få sak­en på sitt bord. En mulig rettssak som kan bli reist etter denne gransk­in­gen er der­som Val­la går til dom­sto­lene med et krav om utlev­er­ing av dokumenter.

Formelt er rap­porten en ytring. Reelt bidro første­lag­man­nens deltakelse til å forsterke gransk­in­gens kon­klusjon­er, i det utval­get fikk et slags “halvof­fentlig preg”.

Utval­get bestod bare av juris­ter. I en tvist om arbei­ds­forhold for dom­sto­lene ville leg­dom­mere nor­malt vært i fler­tall, trukket ut av det arbei­d­slivskyn­di­ge med­dom­merut­val­get (2). Det ville ha vært nærliggende med en eller flere lege medlem­mer i utval­get. Høyesteretts­dom­mer Ketil Lund advarte på nordisk jurist­møte i 1996 mot for sterk dom­i­nans av juris­ter i gransk­inger. Han viste til at juris­ter som er trenet i å vur­dere ans­var på indi­vid­nivå har let­tere for å legge ans­var på per­son­er, frem­for andre fag­folk som oftere pri­or­iter­er sys­tem­feil (3).

Åpent mandat kombinert med inkvisisjon

Spe­sielt for denne gransk­in­gen er det åpne man­datet, der opp­drags­giv­eren LO sa at utval­get skulle fore­ta ”en uavhengig gjen­nom­gang av den såkalte Yssen-sak­en” (4). Innen­for denne ram­men måtte utval­get selv definere opp­draget. Når de samme per­son­er ikke bare har ans­var for å oppl­yse sak­en – men også skal definere opp­draget – forsterkes den rettssikker­hetsmes­sige risiko, knyt­tet til at granskerne kan få for liten dis­tanse til sitt materiale.

Utvalgets definisjon av oppdraget

I man­datet fra LO lå intet krav om en pros­ess som skulle munne ut i noe som min­ner om en dom. Ordet ”gjen­nom­gang” som ble brukt av LO i man­datet, kan tyde på at LO øns­ket en struk­tur­ert over­sikt over saks­forhold­et. Dette ordet tyder i seg selv ikke på at opp­drags­giv­eren så for seg noe som lign­er på en dom.

Av de spørsmål utval­get stilte som ledd i sin defin­isjon av opp­draget, var det sen­trale ”om Yssen ble trakassert av LOs led­er Val­la” (rap­porten s 18) (5). Rap­porten beskriv­er ikke de argu­menter utval­get må ha drøftet fra på den ene siden det for­sik­tige ordet ”gjen­nom­gang” i LOs man­dat, til på den annen side den dom­slig­nende vur­derin­gen slik utval­get pre­sis­erte man­datet (rap­porten s 21–22).

Gitt de rettssikker­hetsmes­sige betenke­ligheter ved en per­son­fokusert gransk­ing, ville det for utval­get ha vært nærliggende å prob­lema­tis­ere hvor langt man burde gå i ret­ning av en slags dom; i lys av at disse betenke­lighetene er et sys­temtrekk ved gransk­inger, og er uavhengig av granskernes per­son­lige dyk­tighet. Ram­men rundt gransk­in­gen var preget av forhånds­døm­ming og lekkas­jer, kom­bin­ert med det paradoks ved per­son­fokuserte gransk­inger at all­mennheten ofte må få en ”knusende dom” for å god­ta utfal­l­et. Denne ram­men ble i rap­porten ikke drøftet som et rettssikker­het­sprob­lem. Det er mulig at utval­get diskuterte dette, men rap­porten redegjør ikke for hvilken betyd­ning disse ytre rammene burde få for prosessen.

Hvis utval­get hadde redegjort for disse forhold, kan det ikke utelukkes at resul­tatet hadde blitt større var­somhet – blant annet i ord­bruken i rap­porten og i hvor langt man burde gå i ret­ning av noe som kan minne om en dom.

Partene ikke konsultert ved oppnevnelsen av sakkyndige

Utval­get knyt­tet til seg psykol­o­gisk sakkyn­di­ge ved fir­maet “Right Man­age­ment”, samt medisin­sk sakkyn­di­ge ved en psyko­an­a­lytik­er og en psyki­ater. Partene ble ikke kon­sul­tert før disse sakkyn­di­ge ble opp­nevnt. Dette avviker fra dom­stolenes saks­be­han­dling. I dom­sto­lene skal partene som regel gis mulighet til å uttale seg før de sakkyn­di­ge opp­nevnes (6).

Partene utestengt fra forklaringer avgitt av vitner tilknyttet LO

Hørin­gene for utval­get beg­y­nte 10. feb­ru­ar, og fort­sat­te dagen etter med en rekke per­son­er tilknyt­tet LO. Tirs­dag 13. feb­ru­ar fikk utval­get en anmod­ning fra HK-klubben i LO, hvor det het at flere per­son­er ville få prob­le­mer med å fork­lare seg hvis Val­la var til stede. På denne bak­grunn beslut­tet utval­get at partene – bl.a. Val­la – ikke fikk høre vit­ner tilknyt­tet LO som fork­larte seg deretter (7). Dette var sam­let et bety­delig antall. Tre prob­le­mer reis­er seg her:

For det første fikk partene ikke uttale seg før avgjørelsen om utesten­gelse ble tatt.

For det andre var som sagt bak­grun­nen en anmod­ning fra HK-klubben. Utesten­gelsen gikk lenger enn dette. Alle tilknyt­tet LO, også tillitsval­gte som formelt sett ikke er ansatt og ansat­te som ikke er medlem­mer av HK-klubben, fikk fork­lare seg uten at partene var til stede. Til og med medlem­mer av LOs ledelse avga fork­lar­ing mens partene var på gan­gen. Årsak­en til at utval­get ved­tok at alle tilknyt­tet LO kunne fork­lare seg uten at partene var til stede – og dermed gikk lenger enn hen­ven­delsen, gitt at denne kom fra HK-klubben – fremgår ikke av rap­porten (s 37–38).

For det tred­je er det i dom­sto­lene ekstra­ordinært å utestenge partene fra vit­ne­fork­laringer (8). Skoleek­sem­pelet er voldtek­t­sofre som ikke ønsker å fork­lare seg hvis tiltalte er til stede. Bak­grun­nen for lov­giv­erens svært høye terskel for å kaste partene på gan­gen er dels at partenes nærvær er påkrevd for å kunne stille tre­f­fende spørsmål, dels at fork­laringer i åpen rett med partene til stede disi­pliner­er vitnene, og dels at enhver part i en dom­stol­spros­ess skal ha full innsikt i de bevis som føres. Utviklin­gen frem mot en retts­stat har ført til at det fak­tum som dom­sto­lene skal legge til grunn mest betryggende fremkom­mer etter et åpent rettsmøte med partene til stede, og hvor vitnene kan eksamineres. I dette lyset er det over­rask­ende at utval­get beveg­et seg bort fra denne grunn­leggende pre­miss for vår dom­stol­sor­d­ning, gitt utval­gets pro­gramerk­læring om dom­stol­spros­essen som utgangspunkt for granskingen.

Det var ikke tilstrekke­lig at advokatene kunne være til stede i de fork­laringer hvor partene ble utestengt. Advokatene har ikke første­hånds kunnskap om sak­en, og det er fun­da­men­talt at partene per­son­lig skal ha til­gang til all infor­masjon som fremlegges.

Bak­grun­nen for at partene ble utstengt fra en rekke vit­ne­fork­laringer må trolig sees i lys av at ingen hadde plikt til å fork­lare seg. Utval­get kunne da risikere at vit­ner ikke ville gi fork­lar­ing. I avveinin­gen mel­lom å ikke mot­ta fork­laringer, eller mot­ta disse med partene på gan­gen, val­gte man det siste. Men gitt utval­gets erk­læring om å følge dom­stolenes prin­sip­per, hadde utval­get en annen og mer nærliggende mulighet. Der­som vik­tige vit­ner hadde veg­ret seg for å gi fork­lar­ing, kunne utval­get ha gått til sin opp­drags­giv­er LO og sagt at det ikke er mulig å gjen­nom­føre en rettssikker pros­ess, i lys av at vit­ner ikke vil gi fork­lar­ing, og i lys av at det vil være i strid med grunn­leggende prin­sip­per å utestenge partene fra vit­ne­fork­laringer. Ved ikke å nytte denne muligheten, men i stedet gjen­nom­føre gransk­in­gen i strid med sin pro­gramerk­læring, val­gte man et alter­na­tiv som innebar en min­dre betryggende pros­ess­form, særlig på bak­grunn av den inngripende virkn­ing utval­gets rap­port ville få, uansett konklusjon.

Psykologisk sakkyndige – verken Valla eller Yssen ble hørt

De psykol­o­gisk sakkyn­di­ge i fir­maet Right Man­age­ment mot­tok fork­laringer fra 29 vit­ner tilknyt­tet LO, og hvor bare psykolo­gene var til stede. Partene kunne da ikke kon­trollere eller stille spørsmål til disse kildene. Det fremgikk ikke av fir­maets rap­port hvem av vitnene som sa hva (utval­gets rap­port s 29). Verken Val­la eller Yssen del­tok i under­søkelsen (s 94).

Inten­sjo­nen fra Right Man­age­ment (s 94) var “å opp­nå en åpen­het og en fortro­lighet som en åpen juridisk høring ikke ville kunne tillate”. Denne “fortro­lighet” kan nærliggende ha vært en rettssikker­het­srisiko, på bak­grunn av den grunn­leggende hov­e­dregel i rettssys­temet at vit­ner skal fork­lare seg for åpen rett med muligheter for å bli eksaminert.

Til tross for at verken Val­la eller Yssen ble inter­vjuet av de psykol­o­gisk sakkyn­di­ge i Right Man­age­ment, fant dette fir­maet at det var “hevet over tvil” at Yssen opplevde sitt forhold til Val­la som “trau­ma­tisk og ned­bry­tende”, og fir­maet fant at behan­dlin­gen av Yssen falt inn under “defin­isjo­nen for mob­bing” (s 96). Psykolo­gene kon­klud­erte alt­så med mob­bing, men uten å ha snakket med verken den angivelig mobbe­de eller den angivelige mobberen.

Utval­get skriv­er i rap­porten (s 126) “at tre fag­pro­fesjon­er, uavhengig av hveran­dre, har bedømt et omfat­tende mate­ri­ale på nok­så enty­dig måte”. Utval­get følte seg derved “trygg på [sine] kon­klusjon­er” (s 126). Disse tre pro­fesjonene er juris­tene i utval­get, medisin­sk sakkyn­di­ge og psykolo­gene i Right Man­age­ment. Rap­porten fra dette fir­maet ble dermed tatt til inntekt for utval­gets kon­klusjon om mob­bing, selv om psykolo­gene aldri snakket med Val­la eller Yssen.

Medisinsk sakkyndige

Man­datet for de medisin­sk sakkyn­di­ge er ikke gjen­gitt i utval­gets rap­port, og frem­står som uklart. Disse sakkyn­di­ge del­tok i utval­gets høringer. Det fremgår av rap­porten at de stod “til utval­gets dis­po­sisjon med hen­syn til å gi råd ved bedøm­melsen av de ulike vit­ne­prov som er frem­ført for utval­get” (s 24). De “råd” som her måtte være gitt, er ikke omtalt i rap­porten. I dom­sto­lene er det utenke­lig å bruke sakkyn­di­ge som en slags uformelle råd­gi­vere for dommerne.

De medisin­sk sakkyn­di­ge delte pauserom med utval­get (s 32–33). Dette kan synes som en bagatell, men sam­men­lignet med dom­stol­spros­essen vil også dette være utenke­lig, i lys av at all kom­mu­nikasjon mel­lom dom­stolen og de sakkyn­di­ge skal være kjent for partene, med mulighet for imøtegåelse.

Partene fikk ikke utlev­ert de medisin­sk sakkyn­di­ges rap­port, men kunne lese den på utval­gsled­erens kon­tor. Dette er også et avvik fra ordinær dom­stol­spros­ess, der partene får utlev­ert skriftlige redegjørelser fra de sakkyn­di­ge, og hvor det i ret­ten åpnes for å imøtegå redegjørelsen og stille spørsmål til de sakkyndige.

Det senere kravet om utlev­er­ing av doku­menter må sees i lys av at særlig de medisin­sk sakkyn­di­ges rap­port ikke ble utlev­ert til partene.

Inkonsistens ved bruken av rapportene fra de sakkyndige

I utval­gets rap­port (s 125) het­er det at det for utval­get “ikke [var] nød­vendig .. å støtte seg på” rap­portene fra de psykol­o­gisk og medisin­sk sakkyn­di­ge, jfr. s 103 om at rap­porten fra de medisin­sk sakkyn­di­ge “ikke [var] .. en pre­miss for utval­gets kon­klusjon­er”. Sam­tidig viste utval­get på flere sted­er i sin bevisvur­der­ing til de sakkyn­di­ge, med til dels lange sitater fra diss­es rap­porter (bl.a. s 130–131, 132, 134, 138, 147). Dette er en inkon­sis­tens fra utval­get. De mange hen­vis­ninger til de sakkyn­di­ge i bevisvur­derin­gen vis­er at disse har hatt større betyd­ning enn utval­get ga uttrykk for.

Selektivt fritak fra taushetsplikt

Yssen fritok LOs bedrift­slege for taushet­sp­lik­ten, så fremt ingen fra LO utover advokat­en fikk høre (s 32). Val­la fikk der­for ikke høre denne forklaringen.

Yssens fastlege ble også fri­tatt fra sin taushet­sp­likt, men bare over­for de medisin­sk sakkyn­di­ge (s 32). De sakkyn­di­ge skrev deretter et refer­at av sin sam­tale med fastlegen.

Utval­get aksepterte dette selek­tive fritaket fra taushet­sp­lik­ten. Både utval­get, partene og partenes advokater var avskåret fra å eksaminere fastle­gen. Til tross for denne rettssikker­hetsmes­sige betenke­lighet, ble fastle­gens fork­lar­ing brukt av utval­get i vesentlige pre­miss­er for bevisvur­derin­gen (bl.a. s 146–147).

Grensene for juristenes kompetanse

I rap­porten kap 8.3 – “Utgangspunk­tet for utval­gets bevisvur­deringer” – het­er det (s 125) at “Val­las fork­lar­ing er dels preget av begrenset innsikt i og forståelse [av] hvorledes hennes atferd virk­er på andre”. Man spør seg: Hvilken kom­petanse har et utvalg av juris­ter til å vur­dere evnen til selvinnsikt, i lys av at utval­get samme sted sier at det ikke var nød­vendig å støtte seg på de sakkyndige?

På s 131 het­er det at “utval­gets syn [er] at syk­dom­men [til Yssen] er forår­saket av Val­las ledelse”. Tilsvarende kan spør­res: Hvilken kom­petanse har juris­ter til å vur­dere årsak­er til syk­dom? Igjen gitt pre­mis­sen om at utval­get ikke støt­tet seg på de sakkyndige.

En mulighet er at Yssens fastlege var avgjørende i bevisvur­derin­gen når det gjaldt påståtte årsak­er til syk­dom (rap­porten kap. 8.10, s 147). Men i så fall har utval­get lagt avgjørende vekt på et vitne som ikke kunne eksamineres.

Disse sidene av utval­gets bevisvur­der­ing på områder hvor juris­ter ikke har kom­petanse, tyder på at de sakkyn­di­ge hadde større betyd­ning enn utval­get selv sier i rap­porten. Desto mer betenke­lig frem­står den man­glende rettssikker­het rundt de sakkyn­di­ges rolle.

Tidsnød

Rap­portens ordrik­dom tyder på at utval­get hadde tid­snød. Med bedre tid ville frem­still­in­gen ha vært stram­mere. Fris­tene i slut­tfasen tyder på tid­snød – 1 mars lev­erte partene slut­tinn­legg – 5 mars fikk partene lese de medisin­sk sakkyn­di­ges rap­port – 7 mars var det uttale­frist om denne – 8 mars må rap­porten ha blitt fer­digstilt og trykket – 9 mars ble rap­porten levert.

Gitt fris­tene og rap­portens omfang på 195 sider, kan det ikke utelukkes at store del­er av rap­porten var fer­digskrevet før partenes slut­tinn­legg ble mot­tatt av utval­get. I hvert fall må rap­porten nesten ha vært fer­digskrevet da utval­get mot­tok kom­mentarene til de medisin­sk sakkyn­di­ges rap­port. Etter­som det bare gikk en dag fra fris­ten for å uttale seg om denne rap­porten til gransk­ing­sut­val­gets rap­port måtte trykkes, kan det knapt ha vært mulig for utval­get å ta hen­syn til partenes uttalelser til de medisin­sk sakkyn­di­ges rap­port. Rettssikker­hetsmes­sig er dette betenke­lig, etter­som utval­get i sin bevisvur­der­ing viste til de medisin­sk sakkyn­di­ges rap­port på flere steder.

Hvis utval­get hadde tatt seg noe mer tid, ville det ha fått mer ro rundt sin reflek­sjon, med den mulighet dette kunne åpnet for alter­na­tive tolkinger av stoffet.

LOs og Val­las advokat – Bleken – hadde en rekke innsigelser mot de medisin­sk sakkyn­di­ges rap­port. Utval­get fant det (s 103) verken “nød­vendig eller hen­sik­tsmes­sig å gå nærmere inn på kri­tikken”, for­di rap­porten “ikke [var] .. en pre­miss for utval­gets kon­klusjon­er”. Som nevnt ble det vist til de sakkyn­di­ges rap­port på flere sted­er i bevisvur­derin­gen. Da er det mer nærliggende at utval­get ikke drøftet kri­tikken pga tid­snød, gitt at utval­get sat­te uttale­fris­ten til de medisin­sk sakkyn­di­ges rap­port bare to døgn før rap­porten skulle over­leveres LO, og bare et døgn før rap­porten måtte trykkes.

Rapportens fastslående og rammende form

Utval­gets form er fast­slående både mht bevisvur­der­ing og karak­ter­is­tikker. Gitt svakhetene ved en gransk­ing som er sys­temtrekk ved denne typen under­søkelse og stem­pel­ef­fek­ten ved en neg­a­tiv kon­klusjon, ville utval­get ha stått seg på mer var­somhet. Eksem­pler er ord som “enty­dig” (126) – “meget kon­trollerende” (128) – “klart” (133) – “aggres­siv og tru­ende” (135) – “ydmyk­ende”, “desavuer­ing” (140) – “et kon­troll­be­hov som er øde­leggende” (143).

Norske dom­mere skriv­er tradis­jonelt sine avgjørelser stramt, var­somt og nøk­ternt. Gransk­ing­sut­val­get brøt med denne tradis­jo­nen med sin ordrik­dom, sterke karak­ter­is­tikker og ram­mende ordbruk.

Ikke innsyn i rapportutkastet

Ved ulykkesgransk­inger er det lovfestet at parter og visse andre kan få innsyn i rap­por­tutkastet med uttale­frist (9). Ellers fore­lig­ger ingen plikt til dette, men det blir prak­tis­ert i noen til­feller. I denne sak­en var dette utelukket pga tid­snø­den, men hadde man tatt seg bedre tid med for eksem­pel partsinnsyn i utkastet eller del­er av dette, kunne mye vært oppnådd.

For det første ville partene da fått anled­ning til å uttale seg også i slut­tfasen. For det andre ville partene – særlig Val­la slik gransk­in­gen utviklet seg – ha fått tid til å for­berede seg til hva som kunne komme. Hun kunne da ha kon­sul­tert med sin advokat eller andre om hvor­dan hun skulle forholde seg ved avgivelsen av rap­porten. Slik situ­asjo­nen ble, fikk hun ingen tid til rolig overveielse. Innsyn i utkastet kunne ha åpnet for en frem­gangsmåte som ville ha vært vesentlig mer hen­syns­full enn den prosedyre som ble fulgt.

LO publiserte bare konklusjonene, ikke premissene

Etter at utval­get fredag 9. mars over­lev­erte rap­porten til LOs sekre­tari­at, beslut­tet LO at sam­men­draget og kon­klusjonene skulle pub­lis­eres (rap­porten s 16–20). Pre­mis­sene (s 21–195) ble ikke pub­lis­ert den dagen.

Effek­ten av at LO den 9. mars bare pub­lis­erte kon­klusjonene var at gransk­in­gen ikke kunne analy­seres. Etter­prøv­ing var umulig i man­gel på pre­miss­er. Først da rap­porten ble lekket til avis-nettst­ed­er fire dager senere, kunne gransk­in­gen vur­deres. Men da var inter­essen kjøl­net, og inntrykket som var skapt gjen­nom kon­klusjonene ble i de fleste medi­er stående som ”sannheten”. Om pros­essen var slik at den kunne forsvare de ram­mende kon­klusjonene, ble – bort­sett fra i få medi­er – et ikke-tema.

Hvis både pre­miss­er og kon­klusjon­er hadde vært frigitt fredag 9. mars, ville det raskt ha vært mulig å se svakheter – særlig at utval­get på sen­trale punk­ter avvek fra sitt pro­gram om å følge dom­stol­spros­essens prin­sip­per. Dette kunne – kan­skje – ha bidratt til å skape et grunnlag for en mer informert og nyansert debatt i den første fasen etter at rap­porten var overlevert.

Det gir grunn til etter­tanke at de fleste kom­men­ta­torene la til grunn kon­klusjonene i en rap­port hvor pre­mis­sene var ukjent. Hvis en dom­stol eller et for­valt­ning­sor­gan ikke hadde pub­lis­ert pre­mis­sene for en avgjørelse i en omstridt sak, ville trolig noen medi­er og all­mennheten ellers ha mobilis­ert kri­tisk sans. Kan­skje ville de også ha vist var­somhet der­som avgjørelsen ram­met enkelt­per­son­er. Men da opp­drags­giv­eren for gransk­in­gen – LO – unnlot å pub­lis­ere pre­mis­sene slik at etter­prøv­ing ble umulig, synes den kri­tiske sans å ha vært fraværende hos mange jour­nal­is­ter. Dette var sam­men med forhånds­døm­min­gen og lekkas­jene også et rettssikker­het­sprob­lem – ordet “rettssikker­het” tatt i videste betydning.

Førstelagmannens pressekommentar da rapporten ble levert

I Dagens Næringsliv lørdag 10 mars 2007, dagen etter at utval­get over­lev­erte rap­porten til LO, “avfei­et” første­lag­man­nen i Bor­gart­ing – i egen­skap av utval­gsmedlem – Val­las kri­tikk mot rap­porten. Hadde dette vært en rettssak, ville første­lag­man­nen aldri kom­mentert sin egen dom. Dette illus­tr­erer den min­dre formelle og min­dre betryggende behandlingsformen.

Utlevering av dokumenter

Det er kjent at partene ikke innehar vik­tige del­er av under­lags­ma­te­ri­alet, særlig de medisin­sk sakkyn­di­ges rap­port. I en pri­vat gransk­ing som dette vil en eventuell rett til å kreve doku­mentene utlev­ert bero på en mulig ulovfestet regel. Minst fem grup­per av argu­menter kan hevdes til støtte for at vi nå er inne i en rettsutvikling som kan­skje kan begrunne en slik regel:

For det første er det her tale om opplysninger etter per­son­op­plysningsloven, men loven gir ikke innsyn­srett i doku­menter i en pri­vat gransk­ing. Loven har imi­dler­tid styr­ket indi­vid­in­ter­essene ved innsyn i doku­menter, og er et argu­ment i ret­ning av en rettsutvikling som nevnt. For det andre kan innsynsloven av 1999 anføres som ledd i samme utvikling. Loven kom i kjøl­van­net av Lund-kom­misjo­nen. For det tred­je er inter­esseavveinin­gen i syke­jour­nal­dom­men fra 1977 rel­e­vant (10). Høyesterett åpnet der for pasien­ters innsyn i syke­jour­naler basert på en inter­esseavvein­ing, en rett som senere er lovfestet. For det fjerde kan vis­es til Den europeiske men­neskerettighets­dom­stolen som i en avgjørelse fra 2006 fant at svenske myn­digheters nek­telse av å gi innsyn i visse av sikker­het­spoli­ti­ets doku­menter var kon­ven­sjon­sstridig (11). For det femte ville partene som hov­e­dregel hatt krav på utlev­er­ing av saks­doku­menter i en offentlig gransk­ing pga for­valt­ningsrettslige prin­sip­per om partsoffentlighet.

Rettssikker­hetsmes­sig kan det vanske­lig god­tas at en part som har vært utsatt for en pros­ess hvis utfall reelt er like ram­mende som en dom ikke skal få utlev­ert sen­trale doku­menter etter at gransk­in­gen er avs­lut­tet, i en situ­asjon hvor parten også har vært utestengt fra mange av de muntlige fork­larin­gene. Dette argu­mentet bør ha avgjørende vekt i inter­esseavveinin­gen mel­lom partenes behov for utlev­er­ing av mate­ri­alet på den ene siden, og LOs mulige behov for ikke å utle­vere. I denne avveinin­gen må det også vek­t­legges at særlig Val­la har en klar inter­esse i å kunne stud­ere grunnlaget for utval­gets kon­klusjon­er hva angår pås­tander om hennes selvinnsikt og at hennes atferd angivelig er en årsak til Yssens syk­dom (pkt 16 foran).

Oppsummering og konklusjon

Selv om gransk­ing­sut­val­get fremhevet at det ville følge dom­stol­spros­essen så langt som mulig, innebar gransk­in­gen en rekke avvik fra dom­stolenes behan­dlingsmåte, ikke minst utesten­gelsen fra vitneforklaringer.

Rettssikker­het­sprob­lemene i LO-gransk­in­gen ram­met poten­sielt både Yssen og Val­la. Under gransk­in­gen i feb­ru­ar må vi legge til grunn at utfal­l­et var åpent. Begges rettssikker­het ble da svekket ved bl.a. utesten­gelsen fra vit­ne­fork­laringer og uklarhetene rundt de sakkyn­di­ges rolle.

Dette hadde bl.a. den effekt at partenes muligheter til imøtegåelse ble svekket. Men det har også en annen og under­kom­mu­nis­ert og kan­skje mer alvorlig side: Når en part i en gransk­ing som denne får en så ram­mende rap­port ret­tet mot seg i det offentlige rom med de føl­ger det har for omdøm­met og for Val­la hennes verv, vil gransk­in­gen lett for­bli et åpent sår. Ser vi der­i­mot på for­valt­nin­gen eller dom­sto­lene eller en arbei­ds­giv­er som føl­ger van­lige spillere­gler, er det let­tere å for­sone seg med en avgjørelse selv om man er sterkt uenig, for­di pros­essen er forut­sig­bar og åpen for partene.

Dette har også sin bak­grunn i at organ­er som tre­f­fer avgjørelser i hen­hold til sam­fun­nets van­lige spillere­gler har legit­imitet. Et pri­vatopp­nevnt gransk­ing­sut­valg kan aldri få slik legit­imitet, for­di det er sys­temsvakheter ved denne typen under­søkelse når utval­get avgir en slags dom­slig­nende rap­port. Disse sys­temsvakhetene er uavhengige av granskernes integritet og dyktighet.

Noen vil kan­skje si at gransk­inger er noe top­pledere må tåle. Men både UDI- og LO-sak­ene er over enhver rimelig tåle­grense. Ingen fort­jen­er å bli virvlet inn i en mal­strøm som dette. Det er ingen rimelig bal­anse mel­lom på den ene siden de behov opp­drags­giverne for gransk­in­gene måtte ha, og på den annen side belast­nin­gene partene i slike gransk­inger påføres med pros­essen og stempeleffekten.

Når det gjelder gransk­inger generelt, må terske­len for fremti­den bli vesentlig høyere for å sette i gang den typen per­son­fokuserte gransk­inger som vi har sett i UDI og LO. Gransk­inger bør i hov­ed­sak for­be­holdes under­søkelser av mulige sys­tem­feil, der gransk­ings­for­men som regel er hensiktsmessig.

Når det gjelder LO-gransk­in­gen, er det ikke et samsvar mel­lom utval­gets pro­gramerk­læring om dom­stolenes saks­be­han­dling­sprin­sip­per og den frem­gangsmåten som rent fak­tisk ble ful­gt. Min kon­klusjon blir at gransk­ing­sut­val­get ikke har lev­ert et tro­verdig svar på det spørsmålet om trakasser­ing som utval­get stilte.

Noter:

1:Granskingsutvalgets opp­drags­giv­er var LO. Rap­porten ble avgitt 9. mars 2007. Rap­porten er pr. 25. mai 2007 formelt sett ikke pub­lis­ert av opp­drags­giv­eren, men er likev­el lagt ut på diverse nettst­ed­er, bl.a. tv2.no.
2: Arbei­dsmiljøloven §§ 17–6 og 17–7
3: Lund i refer­atet fra Nordisk Jurist­møte 1996 s. 418–419: ”Juris­ter, som är trä­nade i indi­vidu­ellt och per­son­lig ans­varstänkande i åtskil­ligt högre grad än fack­män som nor­malt försök­er finna “sys­tem­fel” … har lättare att läg­ga ans­varet på en enskild per­son. … Jag är helt över­tygd om att juris­ter inte bör vara ensam­do­mare, inte bara på grund av att juris­ter i så hög grad är inrik­tade på att kon­stat­era per­son­lig ans­var, utan även för att juris­ter inte är bra efter­forskare. Juris­ter är bra intresseavvä­gare” (min kursivering).
4: LOs nettsider Jfr. Gransk­ing­sut­val­gets rap­port s 21.
5: Arbei­dsmiljøloven § 4–3 tred­je avs­nitt. Utval­get besvarte spørsmålet bekref­tende (rap­porten s 147).
6:Tvistemålsloven § 241, straf­fe­pros­essloven § 141.
7: Rap­porten s 37–38, jf s 30–32.
8:Tvistemålsloven § 214, straf­fe­pros­essloven §§ 245, 284.
9: Jern­ba­ne­un­der­søkelsesloven § 20, luft­fart­sloven § 12–22, sjøloven § 485 (sist­nevnte ennå ikke trådt i kraft).
10: Norsk Ret­sti­dende 1977 side 1035 flg.
11: http://www.lovdata.no/avg/emdn/emdn-2000–062332-sveri.html