Medieskandaler, lekkasjer og granskning

Politiske skandaler er en gammel historie, men moderne markedsorienterte medier har gitt dem en ny dimensjon. Med tallrike medietilbud og nyhetskonkurranse 24 timer i døgnet kan proporsjonene saken får bli voldsomme, spesielt når kjente enkeltpersoner står i fokus.

Et hoved­inn­legg fra Fritt Ords semi­nar om Grans­king og retts­sik­ker­het 24.mai 2007 av Sigurd Allern pro­fes­sor i jour­na­lis­tikk, Insti­tutt for medi­er og kom­mu­ni­ka­sjon, Uni­ver­si­te­tet i Oslo:

Mitt tema er medie­nes uli­ke rol­ler i for­bin­del­se med gransk­nin­ger. Jeg vil først gå litt inn på medie­dra­ma­tur­gi­en i poli­tis­ke skan­da­ler. Der­nest vil jeg ta opp presse­dek­nin­gen under selve gransk­nings­pro­ses­sen i et retts­sik­ker­hets­per­spek­tiv.

Medierte, politiske skandalers dramaturgi

Poli­tis­ke skan­da­ler er en gam­mel his­to­rie, men moder­ne mar­keds­ori­en­ter­te medi­er har gitt dem en ny dimen­sjon. Med tall­rike medie­til­bud og nyhets­kon­kur­ran­se 24 timer i døg­net kan pro­por­sjo­ne­ne saken får bli vold­som­me, spe­si­elt når kjen­te enkelt­per­soner står i fokus. Jour­na­lis­tis­ke og kom­mer­si­el­le vur­de­rin­ger lever her i sym­bio­se. Selv skan­da­ler med rela­tivt begren­set saks­inn­hold kan få krigs­pro­por­sjo­ner. Medie­by­rå­et Retrie­ver opp­sum­me­rer at dek­nin­gen av per­so­nal­kon­flik­ten i LO ble på nivå med opp­sla­ge­ne om ter­ro­ris­me og Tali­ban etter atten­ta­te­ne i New York og Wash­ing­ton 11. sep­tem­ber i 2001.

John B. Thomp­son, for­fat­ter av et kjent inter­na­sjo­nalt arbeid om poli­tis­ke skan­da­ler, har sum­mert opp noen sen­tra­le trekk ved sli­ke pro­ses­ser (1). Ett all­ment kjenne­tegn er påstan­der om eller doku­men­ta­sjon av hand­lin­ger som over­trer vis­se ver­di­er, nor­mer eller moral­reg­ler. Ankla­ge­ne kan hand­le om det mes­te, fra øko­no­misk kor­rup­sjon og kreditt­kort på sta­tens reg­ning, til sex, løgn og video­tape. Det sis­te reg­nes som en bri­tisk spe­sia­li­tet. Sve­ri­ge had­de sin Sah­lin-sak. Her hjem­me knyt­tes poli­tis­ke navn som Syse, Rød-Lar­sen og Tøn­ne til lik­nen­de medie­drev

Et annet trekk ved poli­tis­ke skan­da­ler er at det som har skjedd har vært ukjent og skjult for de fles­te. At en slik sak plut­se­lig blir det gjort all­ment syn­lig, fører til at inter­es­sen for saken øker. Avslø­rin­ger av tid­li­ge­re hem­me­lig­he­ter pir­rer. And­re kjenne­tegn er at ankla­ge­ne raskt fører til offent­lig mis­bil­li­gel­se og kri­tikk. Samt at for­døm­mel­sen av det som har skjedd kan ska­de omdøm­met til den som ankla­ges, dvs. under­gra­ve den pre­sti­sje, aner­kjen­nel­se, til­lit og respekt som både orga­ni­sa­sjo­ner og lede­re er avhen­gig av for å ha legi­ti­mi­tet.

I etter­tid vil hoved­per­sonen, den som gikk eller måt­te gå, få tall­rike medie­til­bud om å bear­bei­de sor­gen og «snak­ke ut» om medie­pres­set i bes­te sende­tid.

Enhver medi­ert poli­tisk skan­da­le vil ha sine sær­trekk, og for­lø­pet kan være vans­ke­lig å for­ut­si. Sam­ti­dig går den jour­na­lis­tis­ke kon­struk­sjo­nen av sli­ke nyhets­løp gjen­nom bestem­te faser og føl­ger en bestemt dra­ma­tur­gi. Thomp­son skil­ler mel­lom selve «over­tre­del­sen» og avslø­rin­gen av den­ne i medie­ne, sakens opp­kla­ring eller kli­maks, gjer­ne i form av at noen må «gå» og etter­virk­nin­ge­ne, for eksem­pel opp­sum­me­ring og kri­tikk. Dek­nin­gen av Tore Tøn­ne-saken i desem­ber 2003, som end­te med at Tøn­ne tok sitt eget liv, før­te for eksem­pel til at den poli­tis­ke skan­da­len i etter­tid ble kri­ti­sert for å være en medie­skan­da­le, noe som fikk Norsk Presse­for­bund til å ned­set­te et uav­hen­gig eva­lu­e­rings­ut­valg.

Den­ne fase­de­lin­gen min­ner om den dra­ma­tur­gi­en Gud­mund Her­nes og Mar­tin Eide har beskre­vet som typisk for de sto­re, regis­ser­te nyhets­for­tel­lin­ge­ne: Førs­te akt hand­ler om å etab­le­re en tolk­nings­ram­me, ofte med en syn­lig «skurk», for eksem­pel en over­gri­per – og et offer. De nyhe­te­ne som pas­ser inn i det­te bil­det prio­ri­te­res. I dra­ma­ets nes­te fase er det rom for til­svar og nye ankla­ger. Tred­je akt er kli­mak­set eller opp­kla­rin­gen. Medie­nes logikk kre­ver et son­of­fer. Noen må gå, kas­tes eller spar­kes, spe­si­elt hvis omdøm­met til en regje­ring, en bedrift eller orga­ni­sa­sjon står på spill. Medie­kli­ma­et blir så kaldt, og omkost­nin­ge­ne så sto­re, at det­te ofte opp­le­ves som den enes­te løs­nin­gen.

I etter­tid vil hoved­per­sonen, den som gikk eller måt­te gå, få tall­rike medie­til­bud om å bear­bei­de sor­gen og ”snak­ke ut” om medie­pres­set i bes­te sende­tid. Redak­tø­rer er rau­se sånn.

Når mediedrevet fører til granskning

Hvis Gerd-Liv Val­la had­de truk­ket seg som LO-leder alle­re­de i slut­ten av janu­ar, vil­le dra­ma­et fulgt nøy­ak­tig den­ne dra­ma­tur­gi­en og nådd sitt kli­maks da. I ste­det før­te det mas­si­ve medie­pres­set til at LO bad om utset­tel­se gjen­nom å opp­nev­ne et eks­ternt gransk­nings­ut­valg som skul­le fore­ta en «gjen­nom­gang» av saken. Det ble, som vi nå vet, noe annet og mer. Dra­ma­et ble til en ny tre-akter, men med juris­ter i inn­sat­te hoved­rol­ler.

I for­bin­del­se med van­li­ge retts­pro­ses­ser ses det som et pro­blem for retts­sik­ker­he­ten at en inten­siv, ensi­dig medie­dek­ning kan inne­bære en fare for å påvir­ke dom­sto­lens beslut­nin­ger. Det­te gjel­der bl.a. at både vit­ner og dom­me­re kan influ­eres av det som skjer uten­for retts­sa­lens ram­mer, for eksem­pel fra medi­er som dri­ver paral­lell etter­forsk­ning eller brin­ger for­hånds­døm­men­de eller and­re ensi­dig vink­le­te nyhets­opp­slag. Vit­ner kan noen gan­ger ha pro­ble­mer med å skil­le hva de per­son­lig har opp­levd, sett eller hørt uav­hen­gig av medie­ne og det de har sett eller hørt via medie­ne.

Gransk­nings­kom­mi­sjo­ner vil gene­relt ha sam­me pro­blem, men det­te for­ster­kes bety­de­lig når selve gransk­nin­gen er etab­lert som et resul­tat av et medie­drev, noe som her hjem­me skjed­de både i den offent­li­ge gransk­nin­gen av UDI-saken og den pri­va­te gransk­nin­gen av LO-saken. Grans­ker­ne fikk i beg­ge til­fel­ler opp­dra­get for­di sake­ne var medi­er­te, poli­tis­ke skan­da­ler.

Tolk­nings­ram­mer er i medie­ne knyt­tet til pro­fe­sjo­nel­le ruti­ner for å gjø­re hen­del­ser til nyhe­ter

En inn­holds­ana­ly­se jeg har gjort viser for eksem­pel at omfan­get medie­dek­nin­gen av «Yssen mot Val­la-saken» i VG, Aften­pos­ten, Dag­bla­det og Dagens Nærings­liv de tre førs­te uke­ne i janu­ar var over det dob­belte av medie­dek­nin­gen av kri­tik­ken mot tid­li­ge­re stats­råd Tore Tøn­ne i desem­ber 2003. Vink­ling og kilde­bruk var domi­nert av opp­slag som var sterkt kri­tisk til Valla/LO. Dek­nin­gen fikk Guri Hjelt­nes til å stil­le føl­gen­de spørs­mål i en kom­men­tar i VG (12. mars 2007): «Er det en moder­ne ver­sjon av offent­lig hen­ret­tel­se vi har sett de sis­te uke­ne? En fryd foran gil­jo­ti­nen?»

Tolkningsrammenes betydning

Et sen­tralt ana­ly­tisk begrep er her hvor­dan kon­flik­tens inn­hold og «sakens karak­ter» blir pre­get av hvil­ke tolk­nings­ram­mer som ble etab­lert gjen­nom kilde­ut­valg og jour­na­lis­tisk vink­ling.

Tolk­nings­ram­mer er i medie­ne knyt­tet til pro­fe­sjo­nel­le ruti­ner for å gjø­re hen­del­ser til nyhe­ter

som vek­ker inter­es­se og gir mening for oss som lese­re, seere eller lyt­te­re. Inn­ram­min­gen skjer gjen­nom valg av fokus, kil­der, nyhets­vin­kel og pre­sen­ta­sjons­form, den hand­ler både om det som vekt­leg­ges og om de aspek­te­ne som blir valgt bort.

Medie­ram­men i VGs lan­se­ring av saken, 11. janu­ar, pre­sen­ter­te kon­flik­ten som en for­tel­ling om tra­kas­se­ring, med tit­te­len «Jeg ble mob­bet av Val­la for­di jeg ble gra­vid» som spiss­for­mu­lert salg­sopp­slag.

Et kjenne­tegn ved poli­tis­ke skan­da­ler er at den etab­ler­te medie­ram­men, i det­te til­fel­le «mob­be­ram­men», raskt vir­ker nor­me­ren­de på hva som, fra en jour­na­lis­tisk syns­vin­kel vir­ker spen­nen­de og inter­es­sant. Det etab­le­res en for­stå­el­se av hva pub­li­kum vil ha mer av og hva som bok­stav­lig talt sel­ger. Andreas Hom­pland had­de en pre­sis opp­sum­me­ring av sli­ke meka­nis­mer i en kom­men­tar i Dag­bla­det 21.1:

Gode his­to­ri­er om den von­de Val­la er på bil­lig­sal. Man­ge er kal­la til å bidra. Du får hei­le første­sida i Aften­pos­ten der­som du kan vit­na om at Val­la opp­før­te seg ufor­dra­ge­leg på eit fag­for­enings­møte i ei obskur og fre­de­leg avde­ling av Norsk Tje­neste­manns­lag for 10.15 år sidan. Skul­le det duk­ke opp flei­re lik, er det bare å rin­ge VG og Dagens Nærings­liv.

Han kun­ne gjer­ne føyd til Dag­bla­det, som i sam­me peri­ode demon­strer­te en annen side ved tolk­nings­ram­me­nes betyd­ning. Uka etter at Yssens opp­si­gel­se ble pub­li­sert, meld­te tid­li­ge­re stats­sek­re­tær Berit Reiss-Ander­sen seg på banen. Hen­nes kri­tikk av LO-lede­ren var knyt­tet til Val­las rol­le som jus­tis­mi­nis­ter og tak­lin­gen av stats­sek­re­tær­skif­tet. Dag­bla­det fikk like etter det­te et eks­klu­sivt inter­vju med nåvæ­ren­de lag­dom­mer Torolv Gro­seth. Han var, i lik­het med Ing­unn Yssen, stats­sek­re­tær hos Val­la i peri­oden etter at Reiss-Ander­sen og Mæland slut­tet vår­en 1997. Gro­seth har i etter­tid, i et inter­vju med Klasse­kam­pen, for­talt at han til Dag­bla­det ga Val­la det bes­te skuss­mål, poli­tisk så vel som mht. per­son­lig sam­ar­beid. Inter­vju­et kom ald­ri på trykk. Under­lig hva som noen gan­ger kan koke helt bort i en hek­tisk redak­sjon. Adresseavisen.no grep sene­re tak i saken og noen av Gro­seths syns­punk­ter ble for­mid­let i en nyhets­no­tis fra NTB. Jeg tror det er en for­sik­tig påstand at had­de lag­dom­me­ren vært av en helt annen mening, så vil­le også hans plass i nyhets­bil­det blitt langt mer syn­lig.

Det­te betyr ikke at medie­dek­nin­gen var mono­lit­tisk og enty­dig, selv om de som holdt seg til de størs­te Oslo-avi­se­ne og nyhets­ka­na­le­ne måt­te få et slikt inn­trykk. Det fan­tes noen and­re stem­mer, blant annet i aviser som Dags­avi­sen, Ber­gens Tiden­de, Stav­an­ger Aften­blad, Klasse­kam­pen og Dag og Tid. Vur­dert innen­for en annen tolk­nings­ram­me var Yssen ver­ken en «vars­ler» eller et mobbe­of­fer, men en tid­li­ge­re sjef som, iføl­ge en enstem­mig ledel­se i LO, ikke strakk til i job­ben som leder for inter­na­sjo­nal avde­ling. Hun tak­ket nei til til­bu­det om en annen stil­ling og sa som hevn opp da hun ikke fikk gå på For­sva­rets Høg­sko­le med full lønn. Med Tore Lind­holts ord i et debatt­inn­legg i Aften­pos­ten (8.2): «Det var ingen ’sis­te utvei’ for å få rett­fer­dig­het, det var en skade­gjø­ren­de ’sis­te hil­sen og takk’».

Mitt poeng her er ikke hvil­ken tolk­nings­ram­me av dis­se som er «rik­tig», eller mest dek­ken­de, men at de alter­na­ti­ve ver­sjo­ne­ne gir rom for uli­ke typer av fakta­gransk­ning hvis mål­set­tin­gen er kri­tisk og under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk. Spo­re­ne av det sis­te per­spek­ti­vet er imid­ler­tid i svært liten grad å fin­ne i nyhets­dek­nin­gen av saken. Først etter at advo­kat Ble­kens pro­se­dy­re ble offent­lig kjent etter påske, begyn­te en annen type rele­van­te kil­der, blant annet fra LOs inter­na­sjo­na­le avde­ling, å bli tyde­li­ge i offent­lig­he­ten.

Mediene og oppnevningen av granskningsutvalget

Offent­li­ge gransk­nings­ut­valg fin­nes det en lang tra­di­sjon for, både i Nor­ge og and­re land. Pri­va­te gransk­nin­ger er et rela­tivt nytt feno­men, spe­si­elt når de kom­mer som et resul­tat av medie­press. Det­te er et nok­så blankt felt både i inter­na­sjo­nal og norsk medie­forsk­ning. Det er sam­ti­dig åpen­bart at sli­ke inkvi­si­sjo­ner, spe­si­elt hvis de leg­ges opp slik at lek­ka­sjer fra vitne­av­hør er mulig og sann­syn­lig, pas­ser som hånd i hans­ke med mar­keds­ori­en­tert nyhets­tenk­ning og medie­dra­ma­tur­gi. Når utdrag fra for­melt taus­hets­be­lag­te vitne­av­hør kan pub­li­se­res byg­ges spen­nin­gen om utfal­let foran den ende­li­ge ”dom­men” ytter­li­ge­re opp.

En natur­lig opp­ga­ve for en kri­tisk pres­se, etter at ved­ta­ket om en pri­vat gransk­ning kom, vil­le vært å grans­ke grans­ker­ne og opp­leg­get av gransk­nin­gen, spe­si­elt i for­hold til retts­sik­ker­he­ten. Det skjed­de ikke. Offent­lig­he­ten fikk bare vite at de tre juris­te­ne var kjen­te, kon­ser­va­ti­ve og dyk­ti­ge. Helt and­re spørs­mål kun­ne stått i kø: Hvor­for var ingen sam­funns­vi­te­re eller folk som har inn­gå­en­de kjenn­skap til fag­be­ve­gel­sen med? Hvor­for valg­te LO en utvalgs­le­der, Jan Foug­ner, som had­de vært LOs pågå­en­de mot­part i en rek­ke retts­sa­ker? Stem­mer det at Foug­ner selv kon­tak­tet LOs juri­dis­ke avde­ling og til­bød seg å lede gransk­nin­gen? Var det, som Gier­t­sen var inne på, upro­ble­ma­tisk at første­lag­man­nen i et over­be­las­tet Bor­gar­ting ble med­lem i et gransk­nings­ut­valg der det sene­re kan kom­me retts­pro­ses­ser i hans egen doms­in­stans? Hvor­for ble en psy­kiatrisk eks­pert på sen­ska­der etter krigs­hand­lin­ger mobi­li­sert som sak­kyn­dig i en per­so­nal­kon­flikt i LO? Hvor­for har ikke noe sen­tralt medi­um klart å grans­ke hva Right Mana­ge­ment dri­ver med og hva slags meto­der sel­ska­pet bru­ker i avhør av vit­ner?

En av årsa­ke­ne til alle unn­la­tel­ses­syn­de­ne kan være at jour­na­lis­ter – i lik­het med LO-ledel­sen – har en naiv og ube­grun­net til­lit til juris­ter som pro­fe­sjon. Juris­ter kan selv være mer skep­tis­ke etter­som de er vant til tolk­ning og uenig­het og vet at jus ikke er en eksakt viten­skap. Der­for er det typisk at retts­sik­ker­hets­pro­ble­me­ne knyt­tet til LO-gransk­nin­gen først ble reist i offent­lig­he­ten da røs­ter som Gier­t­sen, Jak­helln, Ørbech Sør­heim og Sta­bell ble tyde­li­ge i offent­lig­he­ten. Uten sli­ke stem­mer vil­le det­te for­blitt et ikke-tema.

Styrte lekkasjer med medievri

Så til medie­dek­nin­gen av selve gransk­nin­gen. Et spe­si­elt inter­es­sant moment for medie­fors­ke­re er jo at vi nå, i etter­tid, vet hvil­ke vit­ner som ble avhørt og hvil­ke avhør som ble refe­rert via lek­ka­sjer. Jeg snak­ker da om gransk­nings­ut­val­gets vit­ner, ikke om de ano­ny­mi­ser­te inter­vju­ene fore­tatt av Right Mana­ge­ment. Det­te gir en unik mulig­het til å gå inn på spørs­må­let om styr­te lek­ka­sjer og selek­sjon.

Først noen ord om begreps­bru­ken. «Lek­ka­sje» er jo et uttrykk fra dag­lig­li­vet når van­net strøm­mer ukon­trol­lert ut av et rør eller inn i en båt. Medie­meta­fo­ren «lek­ka­sje» hand­ler der­imot om en bevisst hand­ling. Det er, for å si det sånn, all­tid noen som lek­ker og sjel­den av van­vare. Jour­na­lis­ter og pub­li­kum er av gode grun­ner glad i sli­ke lek­ka­sjer for­di det kan gi uni­ke mulig­he­ter til nyhe­ter om for­hold som ellers vil­le for­bli skjult. Det er for eksem­pel utmer­ket at offent­lig­he­ten har fått til­gang på noen av de sen­tra­le doku­men­te­ne knyt­tet til LO-gransk­nin­gen.

Sam­ti­dig er det noen vik­ti­ge pro­ble­mer knyt­tet til det som gjer­ne kal­les «styr­te lek­ka­sjer». Først og fremst hand­ler det­te pro­ble­met om selek­sjon og mulig­he­ten for at bare de infor­ma­sjons­bi­te­ne som pas­ser vis­se aktø­rer blir kjent for offent­lig­he­ten, mens and­re momen­ter og hel­he­ten hol­des skjult. Vi må også kun­ne skil­le lek­ka­sjer fra ordi­næ­re inter­vju­er med kil­der som har vært inne til avhør, og som vel­ger å si noe om det sam­me offent­lig.

Det­te er et emne som for­tje­ner å bli del av et stør­re forsk­nings­pro­sjekt, men la meg gi et fore­lø­pig inn­spill basert på en gjen­nom­gang av nyhets­stof­fet i noen sen­tra­le aviser i februar/mars.

I alt var 31 vit­ner, uten­om Val­la og Yssen, inne til avhør hos Foug­ner-utval­get, et av dem to gan­ger. Hva fler­tal­let, i alt 27, av dis­se vit­ne­ne sa, ser ikke ut til å ha blitt omtalt i eller lek­ket til pres­sen. Det­te gjel­der blant annet avhø­re­ne av men­ne­ne i LOs ledel­se, og samt­li­ge avde­lings­le­de­re i LO.

Lek­ka­sjer bygd på refe­ra­ter og med sita­ter fra hva som er sagt i luk­ke­te møter på advo­kat­kon­to­ret under avhø­re­ne fin­nes nes­ten bare i VG. Det førs­te av dis­se opp­sla­ge­ne, 14. febru­ar, hev­der at «Val­la gikk til fron­tal­an­grep på Yssen» da hun fire dager før møt­te gransk­nings­ut­val­get. Ingen direk­te sita­ter er med. I den­ne artik­ke­len fin­nes de enes­te spor som tyder på at det avi­sen kal­ler «kil­der nær Val­la» har uttalt noe. Dis­se utta­lel­se­ne er imid­ler­tid begren­set til kom­men­ta­rer om Val­las stra­te­gi. Hun møter ikke for å bekla­ge, men for å gi sin ver­sjon, heter det.

Bare fire vitne­av­hør er direk­te omtalt og refe­rert i VG. Tre av de som site­res er poli­tisk topp­til­lits­valg­te i LO, nem­lig Ellen Stens­rud, Rita Lekang og Ben­te Hal­vor­sen. Det fjer­de avhø­ret som site­res gjel­der Ap-sek­re­tær Mar­tin Kol­berg. I til­legg kun­ne VG den 9. mars, sam­me dag som gransk­nings­ut­val­gets rap­port ble lagt fram for LO, tryk­ke en artik­kel med infor­ma­sjon hen­tet fra de sak­kyn­di­ges og Right Man­ge­ments uli­ke rap­por­ter, dvs. fra doku­men­ter som fort­satt er hem­me­lig­holdt.

Utta­lel­se­ne fra de tre vitne­av­hø­re­ne som er sitert, bredt bret­tet ut og som føl­ges opp i dage­ne etter, hand­ler imid­ler­tid ikke om Val­las for­hold til Ing­unn Yssen. Tema­et er i ste­det de tre LO-poli­ti­ker­nes eget for­hold til Val­la, som i tid­li­ge­re peri­oder skal ha vært pro­ble­ma­tisk. Over­skrif­ten 24. febru­ar er: «Ram­mer Val­la. Kvin­ne­li­ge LO-lede­re bekref­ter dår­lig behand­ling. ’Jern-Ellen brast i gråt da hun snak­ket om Val­la». Den mest kri­tis­ke av de tre var Rita Lekang, en til­lits­valgt som til tross for mot­stand fra Gerd-Liv Val­la ble gjen­valgt på sis­te kon­gress. Hun var også den enes­te av de tre som hev­det at hun «kjen­te seg igjen» i for­hold til Yssens sak. Det fram­går sam­ti­dig at de tre til­lits­valg­te i LO-ledel­sen gjen­nom den sis­te peri­oden alle opp­gir å ha fått et bed­re for­hold til Val­la. Refe­ra­tet fra avhø­re­ne i advo­kat Håkon Ble­kens pro­se­dy­re bekref­ter det­te.

At det fin­nes poli­tis­ke og per­son­li­ge mot­set­nin­ger i LOs ledel­se er ingen nyhet, Val­la og Stens­rud er jo tid­li­ge­re vur­dert som riva­ler til job­ben som LO-leder. Der­imot har få visst at dis­se mot­set­nin­ge­ne i en tid­li­ge­re peri­ode har blitt opp­levd som per­son­li­ge og beten­te. Sam­ti­dig er det et spørs­mål om rele­van­sen som tid­li­ge­re poli­tis­ke og per­son­li­ge mot­set­nin­ger i LO-top­pen har i for­hold til Yssens sak. Som poli­tisk til­lits­valg­te er sli­ke topp­le­de­re ikke van­li­ge ansat­te og deres arbeids­for­hold fal­ler uten­for arbeids­miljø­lo­ven. Hele LO-ledel­sen var dess­uten eni­ge om nød­ven­dig­he­ten av å skif­te ut Ing­unn Yssen som leder av Inter­na­sjo­nal avde­ling. Ved å foku­se­re på mot­set­nin­ger og grums innen det poli­tis­ke leder­sjik­tet fra tid­li­ge­re år blir det­te per­spek­ti­vet borte.

La meg her gi et eksem­pel knyt­tet til spørs­må­let om jour­na­lis­tisk vink­ling. I advo­kat Ble­kens omfat­ten­de prosedyre/innspill til under­sø­kel­ses­ut­val­get påpe­kes det at 1. sek­re­tær Ellen Stens­rud og Ing­unn Yssen repre­sen­ter­te LO på en fel­les rei­se til Gua­te­ma­la vår­en 2006. Det heter: «Det er ikke tvil­somt at Ellen Stens­rud føl­te seg dypt for­uret­tet over at IY ikke kun­ne betro seg til hen­ne under den­ne lan­ge rei­sen, men til­syne­la­ten­de holdt inne med alt inn­til hun lot det eks­plo­de­re i VG til stor ska­de for LO».

En alter­na­tiv over­skrift til at «jern-Ellen gråt» over tid­li­ge­re mot­set­nin­ger i for­hold til Val­la kun­ne alt­så vært at hun sterkt bekla­get Yssens for­ti­el­se. Pro­ble­met er at en slik ver­sjon, som vil­le være like sann, ikke pas­ser inn i den over­ord­ne­te for­tel­lin­gen og medie­ram­men VG har etab­lert. Like lite til­fel­dig er det at av den lan­ge raden av vit­ner som iføl­ge LO-advo­ka­tens omfat­ten­de rede­gjø­rel­se ikke ga uttrykk for noen spe­si­el­le mot­set­nin­ger til Val­la, og som ikke kun­ne bekref­te noen tra­kas­se­ring av Yssen, ikke ble vur­dert av VGs infor­man­ter som nyhets­ver­di­ge. Hvis da ikke VG har fått til­gang på alt mate­ria­le, og selv er den som har silt infor­ma­sjo­nen.

En etisk dimensjon

Den mas­si­ve dek­nin­gen av en poli­tisk skan­da­le har i til­legg en etisk dimen­sjon, ikke minst for­di omta­len nor­malt er indi­vid­fo­ku­sert, kri­tisk og belas­ten­de. Spe­si­elt vik­tig blir en etisk vur­de­ring av medie­drev hvis dek­nin­gen det i liten grad gis plass til alter­na­ti­ve kil­der og tolk­nin­ger.

En aktu­ell pro­blem­stil­ling er om aktø­rer i makt­po­si­sjo­ner, inklu­dert til­lits­valg­te i inter­esse­or­ga­ni­sa­sjo­ner, er dår­lig beskyt­tet mot tenden­siøs jour­na­lis­tikk for­di de har sagt ja til offent­lig­het i utgangs­punk­tet, og der­med må være for­be­redt på en omfat­ten­de og endi­men­sjo­nal medie­dek­ning hvis noe kri­tikk­ver­dig har skjedd. En eks­tremt sterk per­soni­fi­se­ring, i pakt med kom­mer­si­el­le nyhets­ver­di­er, peker også mot en sterkt indi­vid­ori­en­tert presse­mo­ral, der ansva­ret kan være omfat­ten­de, mens skyld­spørs­må­let og rekke­vid­den begren­ser seg til en per­son. Gransk­nin­ger bygd på sli­ke pre­mis­ser gir i liten grad den åpen­het, all­si­dig­het og trygg­het mot over­grep som vi for­bin­der med retts­sik­ker­het.

Noter:
1: Thomp­son, John B. (2002): Den poli­tis­ke skan­dal. Magt og syn­lig­hed i medie­al­de­ren. Køben­havn: Hans Rei­tzels for­lag.

TEMA

J

ournali
stikk

125 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Det­te var ordent­lig sugent!

til toppen