BRUSSEL. Ved siden av inngangen til EU-parlamentet står en statue. En rak, slank kvinneskikkelse med barsk, alvorlig mine holder en stor E høyt opp over hodet. Statuen, som selvsagt bærer navnet “Europe”, ville gjort et mektig, kanskje pompøst inntrykk — hadde det ikke vært for den beskjedne størrelsen og den unnselige plasseringen, klemt inne mellom feilparkerte biler og mopeder.
Som symbol på EUs makt treffer statuens tvetydige budskap godt. Unionen har stor påvirkning på medlemsland og utenforland, men mest gjennom lite prangende lover og regler. Den erobrer med paragrafer og forhandlinger, ikke våpenmakt. Plasseringen utenfor parlamentsbygningen i rue Wiertz gir Europa-kvinnen en ekstra dimensjon. Inne i huset sitter folkevalgte som gjerne vil ha mer å si over europeisk politikk, og de lykkes bedre og bedre. Siden det første direkte valget til EU-parlamentet i 1979 har institusjonen styrket sin maktposisjon betydelig, og parlamentarikerne får stadig større innflytelse over mye av EUs lovgivning (se egen artikkel).
I juni er det igjen europavalg. Borgerne i Unionens 27 medlemsland, en halv milliard mennesker, skal velge 736 representanter til parlamentet.
Mangfoldige påvirkningsmuligheter
Anna Ibrisagic er en av EU-parlamentarikerne som håper at velgerne gir henne fornyet tillit og fem nye år. I 1992 kom hun til Luleå som flyktning fra krigen i Bosnia. Etter noen måneder i Sverige meldte hun seg inn i Moderaterna — mest fordi det var partiet som var mest pro-europeisk og hadde den klareste visjonen for Europa, forteller hun over et glass appelsinjuice i parlamentets Members Bar.
Anna Ibrisagic (foto: Peter Knutsson/moderat.se)Etter tre år i Riksdagen ble Ibrisagic valgt inn i EU-parlamentet i 2004 som en av Sveriges 19 representanter. Det var en opptur å bli “MEP” (Member of the European Parliament) etter opposisjonstilværelse i Stockholm.
– Den største forskjellen er at her finnes det så mange interessenivåer at du kan skape deg allianser hvor du vil for det du vil oppnå, sier hun.
For det første kan en MEP skape allianser via partigruppene. Hvis Ibrisagic får med seg alle representantene i gruppen av sentrums-høyrepartier EPP, vinner hun fram med sitt forslag. For det andre kan hun bygge allianser i enkeltsaker med MEP-er fra andre land, på tvers av partigruppene.
– Hvis jeg vil ha gjennomslag for et endringsforslag, kan jeg få større hjelp av en polsk eller slovakisk sosialdemokrat enn fra en fransk eller belgisk konservativ. Det går an å skape allianser avhengig av din egen vilje, kreativitet og dyktighet til å skape kontakter. Her er personlige kontakter alt. De ser ikke et parti når de ser deg, de ser en person, sier Ibrisagic.
Blant så mange representanter må en profilere seg for å bli lagt merke til, legger hun til.
– Det gjelder å være ekspert på noe, så kommer andre og spør deg om råd.
Det er absolutt viktige beslutninger Ibrisagic kan påvirke på disse måtene — beslutninger som også får direkte virkninger i Norge gjennom EØS-avtalen. Parlamentet spilte for eksempel en avgjørende rolle i forhandlingene om det omstridte tjenestedirektivet.
Den gamle oppfatningen av EU-parlamentet som en prateklubb er definitivt avleggs. Parlamentet har medbestemmelsesrett over en stor andel av de nye EU-lovene som fremmes. Ved uenighet mellom parlamentet og Rådet, der medlemslandenes ministre sitter, må de to institusjonene arbeide seg fram til et kompromiss. Dersom irene sier ja til den nye Lisboa-traktaten i en folkeavstemning senere i år, øker innflytelsen til Ibrisagic og hennes kolleger enda mer. Blant annet vil de få innflytelse over hele EUs budsjett, mot halve i dag.
Lobbyister i komitemøtene
Noen minutters spasertur fra parlamentet holder det norske konsulentfirmaet Brusselkontoret til. Å følge med på hva som skjer i parlamentet hører til de faste rutinene for Brussels tusenvis av lobbyister.
– Parlamentet er EUs politiske arena. Alle møter er åpne, fra plenums- til komitemøter. Vi er til stede på debatter og bidrar med innspill om saker som er viktige for våre klienter, sier assisterende daglig leder Helene Tofte.
EU-systemet kan virke ugjennomtrengelig for den som forsøker å orientere seg i det for første gang. De forskjellige institusjonenes nettsider inneholder mye informasjon, men den er ikke alltid så godt tilrettelagt. Hvis man ønsker å følge den politiske prosessen til en aktuell sak er “Legislative Observatory” på parlamentets nettside et godt sted å starte. Det er likevel essensielt å være til stede i Brussel og pleie personlige kontakter hvis man ønsker å holde seg oppdatert på hva som skjer i parlamentet og de andre EU-institusjonene, mener Tofte.
Parlamentet er takknemlig å arbeide mot, bekrefter flere aktivister og lobbyister. Noe av grunnen er nettopp at det er en folkevalgt forsamling.
– Representantene har ofte store politiske ambisjoner på Europas vegne. De vil bruke EUs politiske og økonomiske tyngde til å endre verden. For å bli gjenvalgt må de vise til resultater, og dermed tar de gjerne spenstige initiativer, sier Tofte.
Mer makt, laber interesse
Oppsvinget i EU-parlamentets makt burde i teorien ha ført til større interesse for europavalgene, men i praksis har det motsatte skjedd. Valgdeltakelsen har falt kontinuerlig helt siden det første valget i 1979, og nådde i 2004 et foreløpig lavmål med 45 prosent (se figur):
Fram mot valget i juni mangler det ikke på velmente initiativer for å gjøre noe med problemet. Eksempelvis støtter EU-kommisjonen og en lang rekke organisasjoner prosjektet “Europeiske borgerkonsultasjoner”. Målet er å trekke med velgere i alle 27 medlemsland i en paneuropeisk nettdebatt som skal munne ut i konkrete politiske forslag og et “borgertoppmøte” i mai. Det skal mye til om dette skal lykkes ordentlig, til tross for smarte nettsider med smilefjes. På de engelskspråklige sidene vakte et forslag om å innføre esperanto som europeisk skolefag størst interesse i begynnelsen av året — neppe blant de mest sentrale valgkampsakene.
Problemet er velkjent: Europeere forholder seg helst til sine nasjonale debatter og politikere. Språkproblemene og mangelen på alleuropeiske medier gjør det vanskelig å skape en offentlighet på tvers av nasjonsgrensene. Også valgkampen før europavalgene dreier seg mest om nasjonale saker.
Lisboa-traktaten inneholder en ny mekanisme om borgerinitiativer som kan være et steg på veien mot en felles offentlighet. Den som kan skaffe minst en million underskrifter fra EU-borgere fordelt på et betydelig antall medlemsland, kan forlange at EU-kommisjonen tar affære i en bestemt sak. EU-parlamentarikere har grepet denne muligheten på forskudd. En sak som særlig tynger parlamentets omdømme er den konstante pendlingen mellom de to hovedsetene i Strasbourg og Brussel. Et initiativ om å droppe Strasbourg, og slik spare nærmere 2 milliarder kroner i året, har samlet 1,2 millioner underskrifter. En annen tung symbolsak er mangelen på kvinner på høyeste nivå i EU. Den danske MEP-en Christel Schaldemose står bak borgerinitiativet “Females in front”, som krever at minst ett av ledervervene skal tildeles en kvinne. Over 150.000 har skrevet under på dette.
Fra diskret til kontant makt
Med sin bakgrunn fra Balkan mener Anna Ibrisagic at hun forstår de nye østeuropeiske medlemmenes prioriteringer. EU betyr i dag det samme for østeuropeerne som for Frankrike og Tyskland for 50 år siden, mener hun: en garanti for demokrati.
– For oss som har hatt umiddelbar kontakt med elendigheten — om det var kommunismen, Jernteppet, Berlinmuren eller om det var krig, for oss har EU alltid vært garantien for fred, frihet og demokrati, sier hun.
Det er med andre ord virkelig en forskjell på det “gamle” og “nye” Europa. I vest er EU først og fremst blitt et økonomisk prosjekt. Den nye generasjonen ledere har glemt den historiske leksen, mener Ibrisagic.
EU tok i 2007 opp Romania og Bulgaria som nye medlemmer. Store problemer med korrupsjon og organisert kriminalitet viser at beslutningen var forhastet, mener kritikere. De to landene burde hatt mer tid på seg til å rydde opp, for det er en tendens til at reformtempoet avtar når et land først er blitt medlem. Men Anna Ibrisagic er helt uenig i denne kritikken. Hun ser utvidelsen til Øst-Europa i et sikkerhetspolitisk perspektiv og arbeider særlig for medlemskap for resten av landene i det tidligere Jugoslavia. Det er viktig for Europas sikkerhet å knytte dem til EU så fort de er rede til det, mener Ibrisagic. For det finnes en konkurrent: Russland arbeider aktivt for å fremme sine interesser gjennom oppkjøp i energi- og telekom-sektorene, og ved å støtte den ene part i etniske konflikter som i Kosovo og Bosnia.
BILDET: “Europe” er laget av kunstneren May Claerhout (foto: oaø. Med CC-lisens).– Enten setter du din brikke på sjakkbrettet, eller så gjør noen andre det, sier hun. Og føyer for sikkerhets skyld til: — I dette tilfellet er den andre Russland.
EUs makt utøves fortsatt mest på diskret vis, gjennom vanskelig lesbare, men bindende direktiver og domstolsbeslutninger. Med østeuropeerne på laget endrer EU-stilen seg. De nye europeerne er nok mer tilbøyelige til å fange opp gnisten fra Europa-kvinnens øyne når de passerer statuen i rue Wiertz.
Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Aftenposten Innsikt.