En god begynnelse

Tale ved Stortingets markering av hundreårsjubileet for kvinners stemmerett.

Når vi i dag mar­ke­rer all­menn stem­me­rett, slik den ble sik­ret med ved­tak for nøy­ak­tig hund­re år siden, sik­ter vi til stem­me­rett i én for­stand – men ikke i enhver. At nors­ke kvin­ner fikk rett til å avgi stem­me ved valg, betyr ikke uten vide­re at de kun­ne ha en stem­me i poli­tis­ke og and­re sam­funns­spørs­mål. Camil­la Col­lett iro­ni­ser­te, som vi har hørt, alle­re­de i 1877 over den norm, at «det er upas­sen­de for et Fru­en­tim­mer at blan­de sig i og ha nogen Mening» om slikt.1 Den som våget å set­te seg ut over den­ne nor­men ved å ta ordet i offent­lig­het, sat­te der­med sin kvin­ne­lig­het på spill, og måt­te gjø­re reg­ning med å bli hånet og lat­ter­lig­gjort. Det krev­de en selv­sten­dig­het og et mot som kvin­ner helst ikke bur­de ha. At de ikke var stem­me­be­ret­ti­get, betyd­de også det­te: De kun­ne ikke reg­ne med å bli lyt­tet til og bli tatt alvor­lig om de skul­le fin­ne på å gri­pe ordet offent­lig.

logo1_vp
Talen ble holdt ved et arran­ge­ment i Stor­tin­get 11. juni 2013. Camil­la Col­letts tale er gjen­gitt nederst i teks­ten. Se mer om arran­ge­men­tet og alle saker om stem­me­retts­ju­bi­le­et.

Da det førs­te sto­re sla­get sto her i Stor­tin­get i juni 1890, var stri­dens kjer­ne spørs­må­let om kvin­ne­lig­he­ten, for­stått som moder­lig­het, var for­en­lig med offent­lig­het, og kan­skje nyt­tig og beri­ken­de til og med – eller om den hør­te til i hjem­met, og bare der. I Dag­bla­dets dek­ning av debat­ten ble den kon­ser­va­ti­ve bis­kop Heuchs stand­punkt fram­stilt som «en dyb For­nær­mel­se» mot kvin­ne­ne. «Ti han gik ud fra», skrev avi­sen, «at saa svag var deres Kvin­de­lig­hed, at den ved Berø­rel­sen med det offent­li­ge Liv vil­de gaa tabt og Kvin­der­ne bli­ve til ‘vand­kab­te Mis­fost­re’, til intet­kjøn­ne­de Væse­ner. Kvinde­sa­gens Tals­mænd mener der­imod, at saa stærk er Kvi­de­lig­he­den, at den først vil sæt­te Blomst, naar den faar alle Livets Veje aab­net for sig.»2

Slik sto saken. Hver gang en kvin­ne tok ordet offent­lig, ble det­te spørs­må­let aktua­li­sert. Det må ha vært en for­mi­da­bel opp­ga­ve å møte den­ne for­nær­mel­sen, og avkref­te for­dom­men om å være et slikt svakt og van­skapt mis­fos­ter, – og så bevi­se, sta­dig på ny, i ord og per­son­lig frem­tre­den, sin kvin­ne­lig­hets styr­ke.

Stats­bor­ger­ska­pet gir ikke full­ver­dig del­ta­kelse uten at også det reto­riske med­bor­ger­skap er utvik­let

Ved­ta­ket i 1913 var en mile­pæl på vei­en mot inklu­de­ring av kvin­ne­ne i det poli­tis­ke fel­les­skap. Men stats­bor­ger­ska­pet gir ikke full­ver­dig del­ta­kel­se uten at også det reto­ris­ke med­bor­ger­skap er utvik­let. For­mel­le ret­tig­he­ter er ikke nok; i til­legg trengs noen kom­mu­ni­ka­ti­ve fer­dig­he­ter bygd på selv­til­lit og aner­kjen­nel­se. Å heve sin stem­me i en stør­re for­sam­ling, og utbre seg i det vide og bre­de, helst med styr­ke og bestemt­het, for å øve inn­fly­tel­se, dét krev­de øvel­se i prak­tisk tale­kunst, og dess­uten en per­son­lig tyng­de og trygg­het som i det sto­re og hele var for­be­holdt mann­li­ge auto­ri­tets­per­soner. I like­stil­lings­kam­pen var det­te skan­ser som måt­te erob­res. At noen modi­ge pio­né­rer had­de insis­tert på å tale høyt og med egen stem­me, var selv­føl­ge­lig en for­ut­set­ning for at stem­me­ret­ten ende­lig skul­le bli all­menn­gjort. Men der­med var ikke kvin­ne­ne i mål som full­ver­di­ge med­lem­mer av det poli­tis­ke fel­les­skap. At man had­de beslut­tet å begyn­ne å tel­le deres stem­mer, betyr ikke at man var inn­stilt på å lyt­te til deres syns­punk­ter. Fram til sis­te krig var det i alt seks kvin­ner på Stor­tin­get, ingen i regje­rin­gen. I offent­lig ord­skif­te ble even­tu­el­le kvin­ne­li­ge del­ta­ke­re len­ge nøy­tra­li­sert på en selv­føl­ge­lig måte og helt rutine­mes­sig. Man over­så dem, eller smil­te over­bæ­ren­de. På en eller annen måte fikk de mer­ke det alle sam­men, om de prøv­de å gjø­re seg gjel­den­de, at orde­ne deres had­de ikke sam­me sak­li­ge tyng­de og poli­tis­ke gjen­nom­slag som and­res. Man­ge tok det vel også til seg, som bekref­tel­se på eget mindre­verd; man­ge var til­freds med å gå til hån­de, som ansvar­lig for kaffe­ko­kin­gen og sek­re­tær­funk­sjo­ne­ne. Langt inn i sis­te etter­krigs­tid gjaldt det, som Col­lett sa, at noen måt­te bro­de­re fanen – uten å mene noe sær­lig om hva som sto på den. Først nå, hund­re år etter det avgjø­ren­de ved­ta­ket, kan vi begyn­ne å dis­ku­te­re om det er i ferd med å bli rea­li­sert, omsi­der, som et til­tak med sik­te på full og reell poli­tisk like­stil­ling.

Iføl­ge Grunn­lo­ven av 1814 var det bare en liten del av befolk­nin­gen som kun­ne ha stem­me­rett. Ansvar for å gjø­re for­nuf­ti­ge og selv­sten­di­ge valg kun­ne bare betros de helt ut myn­di­ge. Det måt­te være opp­lys­te men­nes­ker, med både utdan­nel­se og all­menn dan­nel­se. Dess­uten måt­te de ha et trygt og selv­sten­dig øko­no­misk livs­grunn­lag. Uten dét vil­le de ikke kun­ne ten­ke fritt og gjø­re seg opp en egen mening. De avhen­gi­ge – hus­menn, arbei­de­re, lære­re, tje­neste­folk, og kvin­ner – kun­ne ikke for­ven­tes å mene noe annet enn sine fore­sat­te. I alle fall kun­ne man ikke reg­ne med at de vil­le risi­ke­re noe ved å si imot og stå på sitt. De var umyn­di­ge, like­som mindre­åri­ge. Der­for kun­ne de ikke ha stem­me­rett. Der­for kun­ne man hel­ler ikke ta dem alvor­lig når de sa noe. Om de skul­le fin­ne på å hev­de et syns­punkt for egen reg­ning, var det en opp­set­sig­het som måt­te fore­kom­me både lat­ter­lig og frekk.

For­nuft og offent­lig stem­me til­hørte voks­ne menn med eien­dom eller høy­ere embets­stil­ling

De som sto uten­for det poli­tis­ke liv, had­de mer til fel­les enn øko­no­misk avhen­gig­het. Det jev­ne fol­ket – alt­så All­muen, som det het en gang, eller Mas­sen, for å bru­ke et mer moder­ne uttrykk – ble nes­ten bestan­dig karak­te­ri­sert som pas­siv, emo­sjo­nell, uvi­ten­de, uselv­sten­dig – alt­så umo­den, irra­sjo­nell, omtrent som Kvin­nen. For­nuft og offent­lig stem­me til­hør­te voks­ne menn med eien­dom eller høy­ere embets­stil­ling. Alle and­re had­de noe visst kvin­ne­lig ved seg, som måt­te hol­des uten­for og læres lydig­het og respekt­full taus­het.

Bøn­de­ne var i en mel­lom­stil­ling. De had­de eien­dom, men ikke dan­nel­se. De kun­ne stem­me ved valg, men helst ikke tale med egen stem­me. Lov­gi­ver­ne gikk ut fra at de had­de så mye respekt for den gam­le øvrig­het at de ikke vil­le fin­ne på å vel­ge noe fler­tall av sine egne. Da det like­vel skjed­de, med «bonde­stor­tin­get» i 1833, ble det stor for­skrek­kel­se. I den minis­te­ri­el­le pres­se ble det skre­ket opp om et «Pøbel­stor­thing», «en Inva­sion af Bar­ba­rer», en «Uvi­den­he­dens Tri­umf», et kata­stro­falt neder­lag for alt som het «Intel­li­gents og Dan­nel­se.»3

Den slags for­akt kun­ne bøn­de­ne bare møte med taus­het. På Stor­tin­get had­de embets­men­ne­ne til­nær­met mono­pol på å føre ordet. For dem var det i bes­te fall noe komisk ved slik tale i en bonde­manns munn. Det føl­te bøn­de­ne også, de fles­te had­de vett til å tie. De kun­ne sam­ord­ne seg gjen­nom sam­ta­le på hybe­len, men de tok ikke gjer­ne ordet i salen. Det var poli­tisk bega­ve­de menn som møt­te mer eller mind­re fast på tin­get gjen­nom fle­re tiår, uten noen gang å bry­te den­ne bar­rie­ren. Når de uni­ver­si­tets­ut­dan­ne­de embets­menn kun­ne domi­ne­re det poli­tis­ke livet så suve­rent som de gjor­de, var det blant annet på grunn av det­te kul­tu­rel­le over­ta­ket. Deres språk­form var den enes­te som kun­ne tas alvor­lig, de reto­ris­ke fer­dig­he­te­ne som de var for­tro­lig med, var de enes­te som gjaldt. Over­for den­ne eli­ten måt­te alle and­re føle seg ube­hjel­pe­li­ge og små.

De som gikk foran, måt­te kun­ne mønst­re et moralsk mot og en reto­risk klok­skap av uvan­lig for­mat

Først mot slut­ten av århund­ret kom det menn fra byg­de­ne som had­de det leven­de ordet i sin makt. Venstre­be­ve­gel­sen had­de skapt en ny poli­tisk kul­tur. Et rikt for­enings­liv, med sam­tale­lag og skyt­ter­lag og folke­høy­sko­ler og fri­lyn­te ung­doms­lag, had­de gitt inn­sikt i debatt­kul­tur og tale­tek­nikk for sto­re nye grup­per. For van­li­ge men­nes­ker var del­ta­kel­se i det nye orga­ni­sa­sjons­sam­fun­net nett­opp opp­dra­gel­se til bruk av ordet i offent­lig sam­men­heng. Her fikk de se og høre, her fant de for­bil­der, her fikk de prø­ve seg. Gjen­nom­brud­det for det moder­ne masse­de­mo­kra­ti­et er ikke ten­ke­lig uten den­ne fol­ke­li­ge mobi­li­se­rin­gen og den­ne utbyg­gin­gen av sivil­sam­fun­net: Det var her de umyn­di­ge sat­te seg i stand til å opp­tre med myn­dig­het etter hvert som de slapp til i for­mel­le poli­tis­ke orga­ner.

Den poli­tis­ke talens his­to­rie i Nor­ge er blant annet en his­to­rie om hvor­dan befolk­nings­lag som en gang var utde­fi­nert og umyn­dig­gjort – bøn­der, arbei­de­re, kvin­ner, etnis­ke mino­ri­te­rer – har kjem­pet seg til en plass i det poli­tis­ke fel­les­skap ved å set­te seg i stand til å tale med egen stem­me. Sist gjaldt det same­ne, nå gjel­der det nye sto­re inn­vand­rer­grup­per. Hver gang har det vært nød­ven­dig å rei­se en front og avskjer­me et eget rom – for å kre­ve sin rett, selv­føl­ge­lig, men like mye for å byg­ge selv­til­lit og fin­ne bekref­tel­se på sitt eget verd. Dis­se bøl­ge­ne av oppo­si­sjo­nell mobi­li­se­ring har vært selve meka­nis­men for demo­kra­tisk inklu­de­ring – venstre­be­ve­gel­sen, arbei­der­be­ve­gel­sen, kvinne­be­ve­gel­sen, den samis­ke beve­gel­sen: Hver av dem har vært et krav om aner­kjen­nel­se, hver av dem har vært en poli­tisk sko­le.

Der var myn­dig­het i hen­nes ord, og der­for gjor­de hun virk­ning

De som gikk foran, måt­te kun­ne mønst­re et moralsk mot og en reto­risk klok­skap av uvan­lig for­mat. Hvor­dan kan den umyn­di­ge gi seg til å tale med myn­dig­het – og bli hørt som noe mer enn bare frekk? Hvor­dan er det mulig å tale med styr­ke som repre­sen­tant for det sva­ke kjønn – uten å bli redu­sert til et ukvin­ne­lig mis­fos­ter? Hvor­dan møte for­nær­mel­sen, hvor­dan avkref­te for­dom­men?

Vi har hørt noen eksemp­ler på hvor­dan det gikk an å ord­leg­ge seg. Men jeg ser for meg en skik­kel­se. His­to­ri­ke­ren Wil­helm Keil­hau har gitt en liten beskri­vel­se av Gina Krog, som alt­så reis­te stem­me­retts-kra­vet i førs­te omgang. Det var en «sta­te­lig dame», skri­ver han, «med roli­ge trekk og selv­be­visst optre­den; der var en viss for­nem fjern­het i hen­nes vesen, noe kjø­lig avmålt, noe i høi grad offi­si­elt. Stod hun på taler­sto­len, var hen­nes fore­drag nøk­ternt og sak­lig, uten for­søk på å over­vel­de eller glim­re; men der var myn­dig­het i hen­nes ord, og der­for gjor­de hun virk­ning.»4

Nett­opp en slik skik­kel­se er det som kan stå imot hån­lat­ter, nes­ten helt ale­ne. Dét er en god begyn­nel­se.

Fotnoter

1. Camil­la Col­lett: Mod Strøm­men, Anden Ræk­ke, i: Skrif­ter, bd. 10. Kris­tia­nia 1899, s. 9. (Se også full­tekst­ver­sjon av talen i Virk­som­me ord-data­ba­sen).
2. Dag­bla­det, 07.06 1890. Jf Bri­ta Ytre-Arne: «’Vi er alt­saa dog alle­re­de midt ude i det offent­li­ge Liv’. Medie­om­ta­le av kvinne­stem­me­rett, 1890–1913», i: Tids­skrift for kjønns­forsk­ning, 2013 (under utgi­vel­se).
3. Ernst Sars: Nor­ges poli­tis­ke His­to­rie 1815–1885. Kris­tia­nia 1904, s. 210.
4. Wil­helm Keil­hau: Det nors­ke folks liv og his­to­rie gjen­nem tide­ne. Oslo 1935, s. 24.

***

Camilla Collett: Hvad rager det os?, 1877

(les hele talen).
Der [er] intet Tema af de for mig mere uvan­te, der vil fal­de mig vans­ke­li­ge­re at tale om end 17de Mai. Det er ikke gans­ke ale­ne af den Grund, som lig­ger saa nær, at det er en poli­tisk Merke­dag. Jeg skal hel­ler ikke gaa den Ansku­el­se, der modsæt­ter sig en saa used­van­lig Optræ­den, i minds­te Maa­de for nær. Nei, kjæ­re Ven­ner, fryg­ter ikke. Dis­se nog­le Betragt­nin­ger, som jeg fin­der det nød­ven­digt at forud­skik­ke, har netop til Hen­sigt at bero­li­ge. De skal ikke være nogen Pro­test mod en Ansku­el­se, som er ble­ven til et Natio­nal­dog­me, der, som en hel­lig, uryg­ge­lig Arv, er gaa­et fra Slegt til Slegt, den nem­lig: «at det er upas­sen­de for et Fru­en­tim­mer at blan­de sig i og have nogen Mening om Poli­tik og sli­ge Sager». […]

Laila Goody som Camilla Collett ved markeringen i Stortinget 11. juni 2013 (foto: Stortinget, CC: by-nd)

Lai­la Goody som Camil­la Col­lett ved mar­ke­rin­gen i Stor­tin­get 11. juni 2013 (foto: Stor­tin­get, CC: by-nd)

Hvad rager det os, Lan­dets Døt­re, om Lan­det er frit eller ikke? Om vi tør i Ro glæ­de os over den­ne Fri­hed, eller om Rus­ser­ne fin­der det nød­ven­digt for den euro­pæis­ke Lige­vegts Skyld at okku­pe­re hele Halv­ø­en […]? Hvad rager det os, om Ufre­den kom inden­fra, om Kam­pen sta­ar, Bor­ger mod Bor­ger, Søn­ner mod Fæd­re, Brød­re mod Brød­re, hvad gjør det i Grun­den os, om vore kjæ­re Nabo­er og For­bund­sfæl­ler mod Øst, i det Hur­lum­hei, der da vil­de opstaa, greb Anled­nin­gen til at bli­ve os kvit med det sam­me, hvad angaar det os? Det angaar jo kun vore Søn­ner, vore Egte­mænd, vore Brød­re, vore Kjæ­res­ter! Er det dis­se og ale­ne dis­se, der sæt­ter sit Liv i Vove for Fædre­lan­det, saa har de ogsaa kjøbt Ret­ten til uind­skræn­ket at raa­de i alt, hvad der angaar dets ind­re Anlig­gen­der. En viss excent­risk For­fat­ter­in­de — jeg skyl­der straks at oply­se, at hun ikke er norsk — kom imid­ler­tid til den dris­ti­ge Slut­ning, at et Lands Kvin­der, ikke mind­re end dets Mænd, sat­te Livet ind for det­te sit Land, og det i lige­s­aa far­li­ge Kam­pag­ner, naar de føder alle dis­se Hel­te til Ver­den, at naar Man­den i sit dra­be­li­ge Krigs­mod maas­ke kan opnaa at brin­ge ni Indi­vi­der ud af Ver­den, kan hun, naar hun er hel­dig, sæt­te ti Styk­ker ind i den, føl­ge­lig har hun ogsaa kjøbt sig Ret til at ha en Stem­me i Fædre­lan­dets Anlig­gen­der. Det er, som sagt en Frem­med, der ræson­ne­rer saa. Ingen norsk Dame, hav­de hun endog­saa skjæn­ket Lan­det elle­ve Styk­ker, vil­de faldt paa det.

Det sam­me kan vis­se­lig siges om alle and­re Sam­funds­an­lig­gen­der. Egte­skab, For­muer og Løn­nings­spørgsmaal, offent­li­ge Aner­kjen­del­ser etc., er Sager, der vist­nok paa en Maa­de angaar os, men skul­de vi ikke være tak­nem­me­li­ge for, at vi und­dra­ges den Ulei­lig­hed at grun­de over sligt! … ikke hel­ler over­la­de det til ham, vor natur­li­ge Ver­ge og Beskyt­ter, ikke med Glæ­de over­la­de det­te til hans Ret­sind, hans Upar­tisk­hed, som vi nu, gjen­nem saa man­ge Træk har lært at kjen­de! […]

Vi har bro­de­ret Faner, orga­nise­ret Basa­rer

Man kun­de ind­ven­de, at vi nors­ke Damer dog ogsaa har været med, naar det gjaldt stør­re offent­li­ge Øie­med. Vi har bro­de­ret Faner, orga­nise­ret Basa­rer […] Men jeg kan, sær­lig hvad Fane­del­ta­gel­sen anbe­lan­ger, paa mine Lands­mand­in­ders Veg­ne for­sik­re om vor fuld­kom­ne Uskyl­dig­hed; for­sik­re, at der ald­rig forudsæt­tes nogen Mening der­med, uden at de skal syes. Lad os sæt­te den Mulig­hed, at det faldt et uro­ligt Hoved i den­ne bal­dy­ren­de Kreds ind at vil­le have nogen For­me­ning om en saa­dan Fanes Betyd­ning, og jeg gad se den Mine, de egent­li­ge Kor­po­ra­tion­smed­lem­mer vil­de sæt­te op, en Mine, der ikke vil­de være vans­ke­lig at omsæt­te i Ord: «Hvad Fan­den rager det dem, mine ære­de Damer, hvad Fanen bety­der? Skyd I blot sam­men og sy den, I, mere for­lan­ger vi ikke […]

Jeg tror nu, ære­de Til­hø­re­re, at jeg, Sand­he­den tro, har for­sva­ret mit Kjøn mod enhver Beskyld­ning for Del­ta­gel­se i noget, der lig­ger uden­for Græn­ser­ne af vor «san­de Bestem­mel­se». Jeg har med fle­re Træk søgt at paavi­se det fuld­kom­ne kvin­de­li­ge Stand­punkt, vi ind­ta­ger i vor els­ke­de Nation. Der­for over­flø­digt mere at berø­re, hvad Betyd­ning en Dag som den syt­ten­de Mai kan have for os.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen