Byråkrathets, beverdrap og sterke historier

Et utvalg av ny, politisk reklamefilm fra Sverige

Det har nett­opp vært valg til Euro­pa­par­la­men­tet, og i den for­bin­del­se har det blitt pro­du­sert en rek­ke for­skjel­li­ge valg­fil­mer av par­ti­er og inter­esse­grup­per. I Dan­mark stakk Folke­tin­get av med meste­par­ten av opp­merk­som­he­ten med Vote­man. I Sve­ri­ge har poli­tis­ke reklame­fil­mer spredt på inter­nett både vært på dags­or­den, og satt dags­or­den.
Varia­sjo­nen er, som i Nor­ge, stor når det kom­mer til både bud­sjet­ter og kom­pe­tan­se i møtet med poli­tisk reklame­film.

De største er best

Hoved­inn­tryk­ket fra Sve­ri­ges pro­duk­sjon er først og fremst at par­ti­ene synes det er vik­tig å ha en film. Pro­duk­sjo­nen er stor, og de fles­te gjør så godt de kan med begren­se­de øko­no­mis­ke res­sur­ser – noen lyk­kes bed­re enn and­re. Men først og fremst er det svært tyde­lig at de størs­te par­ti­ene lyk­kes mest.

To fil­mer skil­ler seg ut: «För Gus­taf» fra Social­de­mo­kra­ter­na, og «Alla behövs» fra Mode­ra­ter­na. Først­nevn­te er en nar­ra­tiv og emo­sjo­nell berg- og dal­bane, og sist­nevn­te er en ele­gant sam­men­kob­ling av his­to­rie­for­tel­ling, poli­tikk og posi­ti­ve følel­ser og ver­di­er. Det de har til fel­les er at grunn­kjer­nen i reklame­bud­ska­pet er byg­get på per­son­li­ge his­to­ri­er om hver­dags­men­nes­ker ekte skjeb­ner i det svens­ke sam­fun­net. Den ene his­to­ri­en er dypt tra­gisk og skrem­men­de. Den and­re hand­ler om å få noe stort ut av noe lite og det å lyk­kes, fel­les­ska­pet og posi­ti­ve ver­di­er. Det er her snakk om frykt og von­de følel­ser på den ene siden, og entu­si­as­me og gode følel­ser på den and­re siden. Dis­se utgangs­po­si­sjo­ne­ne er gans­ke typis­ke for de rol­le­ne de to par­ti­ene har i svensk poli­tikk for øye­blik­ket.

En kjent tendens fra forsk­ning på poli­tisk rekla­me er at de med makt ofte spil­ler på entu­si­as­me. Enkelt sagt øns­ker de ofte å kom­mu­ni­se­re at alt står bra til, og at vel­ger­ne der­for bør la lan­det fort­set­te i sam­me spor — ingen grunn til å byt­te regje­ring. Oppo­si­sjo­nen der­imot, øns­ker ofte å spil­le på frykt, engstel­se eller urett­fer­dig­het. De øns­ker å få sagt at det slett ikke står så bra til i lan­det, og at det er på høy tid med for­and­ring.

Socialdemokraterna

Social­de­mo­kra­ter­na er Arbei­der­par­ti­ets søs­ter­par­ti i Sve­ri­ge. De er for tiden i oppo­si­sjon, og opp­le­ver en sterk med­vind, noe resul­ta­tet fra Euro­pa­par­la­men­tet også viser. För Gus­taf for­tel­ler his­to­ri­en om den 22-år gam­le Gus­taf Sep­pe­lin Sol­li, som i 2011 ble alvor­lig brann­skadd i en arbeids­ulyk­ke i tung­in­du­stri­en. I fil­men veks­ler for­tel­ler­stem­men mel­lom Gus­taf selv, og hans far. Vi får vite at uhel­let skjed­de under mang­len­de opp­syn, og at arbei­der­ne ikke had­de fått opp­læ­ring. Slik skal det ikke være i Sve­ri­ge, eller i EU, for­tel­ler reklame­fil­men, før den opp­ford­rer oss til å stå opp for en trygg arbeids­hver­dag for alle.

Ret­tig­he­ter i arbeids­li­vet er også tema­et i Rätt­visa vill­kor. En laste­bil­sjå­før og fami­lie­mann hol­der på å sov­ne bak rat­tet. En ren­holds­med­ar­bei­der kjem­per seg opp lan­ge trap­per. I bak­grun­nen hører man  et utdrag fra en tale av Olof Pal­me: Men­neske­verd er ret­ten til helse, arbeid, utdan­ning og sosi­al trygg­het — men­neske­verd er ret­ten og den prak­tis­ke mulig­he­ten til å for­me frem­ti­den sam­men med and­re:

Rös­ta för att våra barn inte ska få i sig ftala­ter, bis­fe­no­ler och flam­skydsme­del pre­sen­te­rer en fars bekym­rin­ger for sin sønn: Jeg er er ikke kje­mi­ker, jeg kjen­ner ikke en gang en kje­mi­ker, men det er akku­rat det: jeg synes ikke man skal måt­te være kje­mi­ker for å sør­ge for at ens eget barn ikke får i seg gif­ter.

Nya Moderaterna

Høy­res søs­ter­par­ti i Sve­ri­ge har i sin valg­film en annen vink­ling på fryk­ten for miljø­gif­ter og kje­mi­ka­li­er den unge faren i fil­men oven­for had­de. Her løf­tes posi­ti­ve sider ved EU-med­lem­skap frem paral­lelt med en tryg­ge­re hver­dag for svens­ker flest: Det synes ikke all­tid, men det mer­kes i detal­je­ne. I pøl­sens inn­holds­for­teg­nel­se, i ket­chu­pen med mind­re suk­ker og ser­vi­et­ten uten far­li­ge kje­mi­ka­li­er… og fort­set­ter med å ram­se opp en rek­ke and­re for­de­ler, i et slags svar på spørs­må­let «Hva har EU noen­sin­ne gjort for oss?».


Alla behövs er ikke direk­te knyt­tet til Euro­pa­par­la­ments­val­get. Den tar opp et mer gene­relt tema, og det vil­le kan­skje ikke vært over­ras­ken­de om den blir brukt inn mot selve Riks­dags­val­get i sep­tem­ber. Den hand­ler om vik­tig­he­ten av små bedrif­ter og grün­de­re for sam­fun­net som hel­het, og er sam­ti­dig en hyl­lest til de som tør å ska­pe noe av ingen­ting.  I fil­men møter vi en liten fami­lie, som gjen­nom hardt arbeid med en liten res­tau­rant har skapt arbeids­plas­ser, skatte­kro­ner og man­ge bidrag til det gode svens­ke fel­les­skap. De har laget «en meny med femti­fem nye ret­ter – og hundre­tu­sen­talls nye skatte­kro­ner. Det er her vel­ferd ska­pes…» For hver nudel og hver sur­søt saus som plas­se­res i en take­away-pose tik­ker det inn res­sur­ser til alt det som er vårt, for­tel­ler fil­men: til natt­bus­ser, til sko­len og til syke­hu­se­ne.

Centerpartiet: Teite byråkrater og skjulte avtaler

Cen­ter­par­ti­et har både en mer libe­ral og grønn pro­fil enn det nors­ke Sen­ter­par­ti­et. I Sve­ri­ge sit­ter de også for tiden i regje­ring med den bor­ger­li­ge blok­ken. Det er kan­skje ikke like utpre­get «bøn­de­nes par­ti» som i Nor­ge, hel­ler da et par­ti for dis­trik­te­ne. Det­te gjen­spei­ler seg også i reklame­fil­me­ne de har laget, som spil­ler på spen­nin­gen mel­lom sen­trum og dis­trikt — i det­te til­fel­let dis­trik­tet i Sve­ri­ge, og sen­tral­mak­ten EU i Brus­sel. I den­ne valg­fil­men får vi se EU-byrå­kra­ter rote rundt i den svens­ke sko­gen for å måle og regist­re­re trær. EU detalj­re­gu­le­rer alt for mye, Cen­ter­par­ti­et vil hel­ler bru­ke tid og kref­ter på å løse de sto­re miljø­spørs­må­le­ne.

Kri­tik­ken fort­set­ter i «stop­pa flyttcir­ku­sen!». Her er det papir­møl­la EU som får gjen­nom­gå. At EU-par­la­men­tet pend­ler mel­lom Brus­sel og Stras­bourg er dyrt og unød­ven­dig, for­tel­ler en stem­me. Sam­ti­dig får vi se byrå­kra­ter rote rundt, og vel­te seg i papir der de snub­ler i hver­and­re. En eld­ren­de mann ser trist på en øde­lagt dom­mer­klub­be — skrive­bor­det hans er over­les­set med papir — over­alt er det flytte­es­ker. Det­te bru­ker alt­så EU pen­ger på, men hva med de sto­re mil­jø- og klima­spørs­må­le­ne, spør fil­men.

Det fin­nes dem som vil at Sve­ri­ge skal ha euro iste­den­for den svens­ke kro­nen, får vi høre i «Nej til euron!». Men de snak­ker ikke så høyt om det — ikke nå. Iste­den insi­nu­erer fil­men visu­elt at euro­til­hen­ger­ne hel­ler gjør skjul­te avta­ler i luk­ke­de klub­ber og for­enin­ger.

Sverigedemokraterna: Beverdrap og rasering av nasjonalskatter

I Sve­ri­ge­de­mo­kra­ter­nas film­uni­vers er ikke byrå­kra­te­ne dum­me og inef­fek­ti­ve, som hos Cen­ter­par­ti­et. Her pre­sen­te­res EU-top­pe­ne hel­ler som onde skur­ker med uhel­di­ge pla­ner for Sve­ri­ge. På et film­a­tisk sett får vi se hvor­dan de øns­ker å la det stå til, før fil­men blir satt på pau­se, og parti­le­der Jim­mie Åke­s­son kom­mer slent­ren­de frem fra bak fjern­syns­ap­pa­ra­tet: Fullt så skrem­men­de som det­te er det natur­lig­vis ikke, men det er skrem­men­de at halv­par­ten av Sve­ri­ges lov­giv­ning sty­res av EU, for­tel­ler han. I en serie på tre fil­mer får vi se EU-skur­ke­nes pla­ner for den svens­ke beve­ren:

Sve­ri­ges størs­te inn­sjø, Vänern:

Og Glo­ben, en kjent nasjo­nal­are­na:

Sve­ri­ge­de­mo­kra­ter­na får i år, som i 2010, mye opp­merk­som­het for sine valg­fil­mer. Det er kan­skje ikke så rart, når de går langt i å frem­stil­le EU-byrå­kra­ter som onde skur­ker omgitt av en nazi-inspi­rert este­tikk. Men det fin­nes også and­re måter å få opp­merk­som­het på: Naken­het!

Fra den­ne fil­men kan en alt­så lære at det slett ikke hjel­per med et flott utse­en­de der­som man er EU-til­hen­ger. Fil­men er for­øv­rig en regel­rett kopi fra et sveit­sisk poli­tisk par­ti, noe SD later til å ta med knu­sen­de ro.

Dan­mark har også hatt valg til Euro­pa­par­la­men­tet, og pro­du­sert poli­tis­ke rekla­mer. De blir tema for nes­te blogg­post.

TEMA

V

algkamp

46 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen