Egil Sundar skrev sin siste Aftenposten-leder i mai 1990: «Så skyver jeg min Remington til side, og drar flaket ut av maskinen, leser i kveldslyset. Gjør noen rettelser med kulepennen. Ubemerket forsvinner jeg noen minutter senere ut bakveien i avishuset som hadde vært mitt hjem i alle disse år. En lang dags ferd i pressens og samfunnets tjeneste er tilendebragt».
Arbeidsdagen i Aftenposten var over. Da hadde Sundar svingt taktstokken over borgerlig politikk siden midten av 1960-årene.
En selvstendig borgerlig aksjonisme
Grünerløkkagutten Egil Nilsen var pressemann med genuine politiske ambisjoner på egne og avisens vegne, men særlig for sitt parti, Høyre. Han var på ingen måte partilojal, men kjørte Aftenpostens og sin aksjons løp i det politisk-publisistiske landskapet. Som mangeårig leder for Aftenpostens politiske avdeling og siden sjefredaktør bedrev han en selvstendig form for borgerlig aksjonisme. Inntil han måtte forlate sin post, levde Aftenpostens og Høyres ledelse med denne skikkelsen som overskred skillet mellom redaksjon og partilokale på sin egenartede måte. At han fikk holde på, skyldtes at han lenge lyktes.
Egil Sundar i Akersgata i januar 1988 (foto: Jon Hauge, Aftenposten/NTB Scanpix)
Egil Sundar kom til Aftenposten i 1958, og var sjef for Aftenpostens politiske avdeling i 20 år og ble så sjefredaktør fra 1984 til han ble avsatt i 1989. Han spilte, som han sier i sine memoarer, både observatørens og aktørens rolle. Fra 1973 ble han en utrettelig pådriver for borgerlig regjeringssamarbeid. Sundar mente at partiene selv ikke maktet å finne sammen – de måtte ha hjelp. Sundar selv og de aksjoner han sto bak var fasilitatoren som søkte – og klarte – å få partiene til å samarbeide, trass i de problemene Kristelig Folkeparti og Senterpartiet på hver sine måter representerte. Med dårlig skjult stolthet forteller Sundar i sin bok om hvordan den ene etter den andre fra Høyres ledelse kom til ham for å «søke råd», det vil si sikre seg Aftenpostens støtte.
…den ene etter den andre fra Høyres ledelse kom til ham for å «søke råd»
I mars 1971 tilkalte stortingspresident Bernt Ingvaldsen Sundar til Stortinget for å diskutere situasjonen etter Borten-regjeringens fall. Han vil ha Aftenpostens fortsatte støtte for en fortsatt borgerlig regjering, og derfor er det nødvendig å skrive pent om Senterpartiet. Ingvaldsen får ikke den støtten han ber om. Rollene var for anledningen byttet om – den samlingsivrige Sundar ville ikke skrive forsonende om Senterpartiet og Borten som hadde rent det borgerlige samarbeidet i senk. Sundar skriver: «Presidenten må nok gå videre uten min medvirkning; dette både av hensyn til min egen integritet og den presseetikk jeg bekjenner meg til». Men også politisk mener han det er en dårlig ide. I Aftenpostens spalter har han skrevet at Regjeringen er grepet av «en vanmakts ånd». Stikkordene «tillitskrise» og ønsket om «fornyelse av samarbeidet» var dårlig skjulte kodeord for at regjeringen måtte ha en ny sjef. Ingvaldsen, som vanligvis var tilhenger av en ren og klar Høyre-profil, ville derimot forhindre at Bratteli tok over. Dette til tross for at bare Bratteli, slik Sundar så det, kunne lose Norge inn i EEC.
Egil Sundars beskrivelse av Bernt Ingvaldsen passer påfallende godt på Sundar selv: «Han var en markant skikkelse”, skriver Sundar, «steil og sterk i sine standpunkter, bastant i sin form, selvbevisst og besluttsom. Aldri skulle noen betvile hans holdninger og politiske kurs, aller minst i hans eget parti Høyre, hvor han likefrem så det som sin plikt å øve et vedvarende kritisk korrektiv».
EF-nederlaget i 1972
Resultatet av folkeavstemningen om EF i 1972 var tung å svelge for redaksjonssekretær Egil Sundar. At han var en dårlig taper, er et understatement. I sin oppsummerende artikkel 29. desember 1972 skrev han følgende under tittelen «Da politikerne vaklet og folket sa nei»:
«Et spørsmål som naturlig melder seg, er hvordan det kunne gå til at folkeflertallet valgte å si nei til Europa og faktisk aksepterte det skremmebilde som var manet frem gjennom Folkebevegelsens propaganda. Samarbeide i forpliktende former har vært en klar linje i norsk utenrikspolitikk helt siden den annen verdenskrig, og norsk deltagelse i et utvidet samarbeide i Vest-Europa ville være en logisk videreføring av denne politikk. Ikke desto mindre sa folket nei til medlemskap i EF, den viktigste av alle samarbeidsorganisasjoner i vår verdensdel.»
Hvorfor, spurte Sundar seg, og ga selv svaret:
«I all sin enkelhet er det historien om hva som kan skje når politikerne vakler, når de mer eller mindre suspenderer seg selv fra det politiske lederskap og overlater en nasjonal hovedsak til utenomparlamentariske organisasjoner som ikke kan trekkes til politisk ansvar […] Skremslene, produsert av den organiserte motstandsbevegelse og spredd i millioner av brosjyrer og trykksaker over hele landet, viste seg å ha en usannsynlig gjennomslagskraft i store deler av folket».
Det mest uhyggelige, mente han, var hvordan den organiserte motstandsbevegelse, inspirert av en liten hjernetrust omkring høyesterettsadvokat Arne Haugestad, spilte på en irrasjonell frykt for det nye og ukjente:
Løgnhistoriene slo godt an, og det gjør naturligvis ikke saken bedre at de som spredte løgnen, visste meget godt at de løy.
Nei-siden var vant til litt av hvert fra Sundars hånd. Men siste setning var den juridiske dråpen som rant over. Haugestad gikk til sak mot Egil Sundar, sjefredaktør i Aftenposten Hans Vatne, og mot Høyres Erling Norvik som under EF-kampen hadde påstått det samme i foredrag som var gjengitt i pressen. Saken i Oslo byrett fikk mye oppmerksomhet fordi den angitt kjente skikkelser fra EF-striden og ble ført av kjente advokater som Alf Nordhus, Tor Erling Staff og Annæus Schjødt. Dermed ble rettsaken en EF-debatt i seg selv, men med resultatet av folkeavstemningen som bakgrunn. Den rekapitulerte noen av de mest tilspissede og kontroversielle påstandene som hadde dukket opp i debatten i pressen og i informasjonsmateriellet som hadde blitt spredt i store opplag. Mot Aftenposten krevde Haugestad mortifikasjon av påstanden i siste setning i artikkelen. Retten ble satt 1. oktober 1973, etter 16 dager ble det inngått forlik. Aftenposten trakk påstanden tilbake.
«Aksjonen for borgerlig samhold»
Egil Sundar og folk på nei-siden kan nok enes om ett forhold; at EF-saken endret politikkens form. Saken sprengte seg ut av Storting og partikontorer og ble i stor grad drevet frem av bevegelser og aksjoner. Politikerne mistet momentum, samtidig som Ja-bevegelsen ikke evnet (eller begynte for sent) å bygge seg opp. Sammen med den polariseringen som skjedde gjennom 1972, der mellomstandpunktet (assosiasjonsavtale med EF) forsvant, førte inn en ny distinksjon på tvers av høyre/venstre, og posisjon/opposisjon-distinksjonene, som ofte er delvis overlappende (Korvald-regjeringen var det første solide unntaket). Det politiske system mistet kontrollen til fordel for en politisk offentlighet som ikke respekterte de etablerte distinksjonene. En nødvendig betingelse for dette var at Stortinget enstemmig gikk inn for folkeavstemning. Men det var ingen tilstrekkelig betingelse. Kraften i engasjementet på begge sider ses med rette i sammenheng med at EF-saken berørte andre dyptloddende sentrum-periferi-distinksjoner som respekten for primærnæringene, bosetting, lokaldemokrati, sosial likhet, språk, kristen tro, folkekultur, nasjonalfølelse, med mer.
Fra katastrofen for Arbeiderpartiet i valget i 1973 ble Sundar for alvor en drivkraft for en borgerlig samlingsregjering. I 1974 tok han initiativet til «Aksjonen for borgerlig samhold», den såkalte «Sundar-aksjonen». Målet var borgerlig valgseier i 1977 og en borgerlig regjering. Aftenposten ble med den største selvfølgelighet et talerør for aksjonen og dens mål: «Som følge av Arbeiderpartiets smått radikaliserte kurs tok avisen på et tidlig tidspunkt til orde for å gjenreise et alternativ med appell til ikke-sosialistisk innstilte mennesker, skriver Sundar. «Nå og i mange år fremover – ja, helt til stortingsvalget 1989 – ble Aftenposten den viktigste premissleverandør til debatten om alternative utviklingslinjer i norsk politikk».
Også den unge Kjell Magne Bondevik møtte på noen av møtene til Sundar, men likte seg dårlig: «Folk var hyggelige nok, men grunnen til at jeg ikke fant meg helt til rette, var følelsen av at de forsøkte å etablere et maktsentrum utenom partienes valgte ledelse».
Aftenposten ble den viktigste premissleverandør til debatten om alternative utviklingslinjer i norsk politikk
Ikke uten stolthet påpeker Sundar at «Det lar seg vel knapt skjule at jeg selv ble den fremste eksponent for denne samarbeidsstrategi, først som leder av den politiske avdeling, og senere som avisens sjefredaktør». For Sundar var det tydelig at partiene trengte et press og en massiv forventning utenfra – fra offentligheten. Uten et slikt trykk ville den øvrige pressen får rett i at de borgerlige partiene aldri mer klarer å finne sammen: «Gjennom en årrekke har Dagbladet, VG og hele Arbeiderpartiets presse gjort borgerlig splittelse til en merkesak. Frem til stortingsvalget 1989 var dette en dårlig sak – dømt til nederlag. Feilen som ble gjort, var at man kom til å overse den pådrivende politiske faktor utenfor partiene. Det var nemlig den som ble avgjørende for utviklingen av borgerlige regjeringsalternativer både i 70- og 80-årene». Ganske riktig observerte Sundar at partiene måtte skue mer enn før til den offentlige mening. Sundar hadde egenhendig inntatt en lederrolle der – en rolle han håndterte på usedvanlig vis.
En mislykket allianse
Etter det dårlige valget for Høyre i 1983 registrerte ikke formann Jo Benkow misnøyen i partiet, og det var ingen tegn til andre kandidater til vervet. Benkow ville rette opp det dårlige valget, og den ivrige redaktøren i Aftenposten støttet ham: «Sjefredaktør Egil Sundar i Aftenposten var blant dem som sterkest tilskyndet en klar og entydig beskjed om at jeg ønsket å fortsette. Hans oppfordring og støtte hadde først og fremst sammenheng med vårt nære og langvarige samarbeide om sosialpolitiske spørsmål». Mange av de viktige sosialpolitiske initiativ som Jo Benkow tok som Høyre-formann, stammer i virkeligheten fra Egil Sundar, ifølge tidligere Aftenposten-journalist Lars Hellberg.
Benkow fulgte Sundars råd, som ikke var det beste han kunne fått. Uten Benkows vitende mobiliserte andre for Erling Norvik. I midten av februar 1984 meldte Aftenposten at Finnmark Høyre ville gå inn for Norvik som partiformann, og Norvik og Benkow snakket sammen. Benkow trakk sitt kandidatur på en pressekonferanse, få dager etter at han fikk vite om sin konkurrent. Erling Norvik kunne tilby et annet Høyre, et folkelig og direktetalende Høyre. Følgelig noe ganske annet enn Frogner-stilen til Willoch og Syse. Benkow var ingen organisasjonsmann. Norvik håndterte motsetningen mellom folkelighet og Høyre-politikk. Han var akkurat hva Høyre trengte; en åpen og utålmodig organisator, en mann som kunne kommunisere og fange opp politiske signaler. Han utfylte Willochs kjølige og analytiske hode. Høyre fikk en bredere profil der kysten og landsbygda ble gradert opp.
Nært samarbeid med Willoch
På samme tid var Sundar også involvert i å få utvidet Høyre-regjeringen til en bredere trepartiregjering. Statsminister Kåre Willoch drøftet saken med Sundar: «Han og jeg hadde fra tid til annen meget nyttige fortrolige samtaler om vanskelige politiske spørsmål». Willoch og Sundar ble enige om at Sundar skulle skrive en leder fra Senterpartiets landsmøte der ønsket om flertallsregjering markeres, og der forklare at toparti-regjering ikke er en farbar vei. Lederen sto i Aftenposten 3. mars 1983. Den 20. mai gikk Senterpartiet gikk inn for en trepartiregjering. Dette var nye toner.
Ved siden av Lyng er Willoch Egil Sundars forbilde, og om Willoch skriver han at «vi utviklet et samarbeid som i mange saker, og i skiftende situasjoner, skulle vise seg å bli av uvurderlig politisk betydning». For kollegaen Per Egil Hegge minner denne formen for kontakt mest av alt «om forholdene i britisk presse i 1920- og 1930-årene – med et samrøre mellom politiske redaktører og politikere som virker svært underlig på dagens journalistgenerasjon. Jeg tilhører dem som forstår undringen».
…et samrøre mellom politiske redaktører og politikere som virker svært underlig på dagens journalistgenerasjon
Per Egil Hegge skriver om Sundar at politikken var hans liv ved siden av avisen og det er vanskelig å forklare hvordan han som en ren selvfølge oppfattet de to tingene som deler av et hele. «For ham var det aldri et integritets-problem på den måte man vil oppfatte det i dag. Å vurdere hans utrettelige arbeid for borgerlig samhold og borgerlig samarbeid fra han engasjerte seg for alvor i 1974, forutsetter derfor i noen grad en evne til å gå tilbake til en annen tid. Men det han selv ikke innså, etter min mening, det var at en annen tid allerede var inntrådt med folkeavstemningsresultatet i 1972. Det ble det avgjørende signalet til å få løsnet båndene mellom avisene og de politiske partier. Slik er det blitt sett i ettertid, men jeg mener at det var mulig å se det også den gangen. Egil Sundar så det ikke, og jeg tror det var fordi han ikke ville se det».
Hegge skriver videre: «Sundars utrettelige innsats for borgerlig samhold ga som resultat, selv om andre kanskje bidro mer enn han selv, at Jan P. Syse kunne danne en borgerlig regjering i midten av oktober 1989. Bare noen dager senere ble Sundar fratatt de fleste av sine beføyelser som sjefredaktør, og Andreas Norland begynte et ryddearbeid som var ganske omfattende, og kraftkrevende».
Politiker eller politisk redaktør?
Littteratur:
- Benkow, Jo (1988) Folkevalgt. Oslo: Gyldendal
- Bjørnsen, Bjørn og Geir Øvrevik (1973) Hvem løy? Oslo: Gyldendal
- Bondevik, Kjell Magne (2006) Et liv i spenning. Oslo: Aschehoug 2006
- Hegge, Per Egil (2003) Egil Sundar som redaktør og politiker. Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2
- Sundar, Egil (1993) Kapitlet som aldri ble skrevet. Oslo: Gyldendal
- Sørebø, Herbjørn (2003) Medieliv. Oslo: Det norske samlaget
- Willoch, Kåre (1990) Statsminister. Oslo: Schibsted
Om Schibsted skriver veteranen fra VG og Dagbladet, Arne Skouen: «I min tid har konsernet bommet en eneste gang, da de slapp til Egil Sundar. Han misforsto situasjonen, og ut bar det». Han klarte egentlig aldri å bestemme seg om han ville være politiker eller politisk redaktør, skriver Per Egil Hegge: «Smitt Ingebretsens tid, da det gikk an å si som Ole Brumm, var forbi, men Egil Sundar hadde ikke helt maktet å frigjøre seg fra den». NRK-mannen Herbjørn Sørebø skriver at «Det står likevel ikkje til å nekta at Egil Sundar gjennom åra utvikla seg til å bli en maktfullkommen sjefredaktør, og i Høgre arbeidde han for å fremje ideane sine på en slik måte at eg tykte det var i strid med grunnleggjande journalistiske prinsipp.”
Sundar må i sin bok konstatere at redaktørrollen ikke er som den var. Før holdt man Aftenposten fordi avisen viste vei i samfunnsdebatten. Den ville noe! Så har ubestemmeligheten og de usikre verdier ført til nivåsenkning. Det står ille til med norsk presse, skriver Sundar. Det viktige behandles useriøst og det trivielle blåses opp. Lite tyder på at pressen er seg sitt ansvar bevisst. «Vi ville verne om verdier og vår kultur som hele vår samfunnsform bygger på. Intet er viktigere enn dette i en tid da utglidning og normoppløsning viser en tiltagende tendens».
Hentet til NRK
Så gikk Sundar til NRK – ikke blant kringkastingssjef Einar Førdes mest vellykkede beslutninger. «Korleis ville han nå skikke seg i NRK?», spør Herbjørn Sørebø. Det gikk ikke så bra. Ja, Sørebø var nær ved å si opp. Sundar klarte heller ikke å sitte stille når det stormet rundt statsminister Syse høsten 1990. Da skrev «frokostklubben» til Sundar (pensjonerte politikere og redaktører), brev til partilederne i regjeringskoalisjonen med appell om at de måtte støtte opp om sin statsminister. I gråsonen, sa kringkastingssjef Førde.