Egil Sundar: Politikk med Remington

Aftenposten-veteran Egil Sundar spilte både observatørens og aktørens rolle i sin utrettelige kamp for borgerlig regjeringssamarbeid.

Egil Sun­dar skrev sin sis­te Aften­pos­ten-leder i mai 1990: «Så sky­ver jeg min Reming­ton til side, og drar fla­ket ut av maski­nen, leser i kvelds­ly­set. Gjør noen ret­tel­ser med kule­pen­nen. Ube­mer­ket for­svin­ner jeg noen minut­ter sene­re ut bak­vei­en i avis­hu­set som had­de vært mitt hjem i alle dis­se år. En lang dags ferd i pres­sens og sam­fun­nets tje­nes­te er til­ende­bragt».

Arbeids­da­gen i Aften­pos­ten var over. Da had­de Sun­dar svingt takt­stok­ken over bor­ger­lig poli­tikk siden midt­en av 1960-åre­ne.

En selvstendig borgerlig aksjonisme

Grü­ner­løkka­gut­ten Egil Nil­sen var presse­mann med genui­ne poli­tis­ke ambi­sjo­ner på egne og avi­sens veg­ne, men sær­lig for sitt par­ti, Høy­re. Han var på ingen måte parti­lo­jal, men kjør­te Aften­pos­tens og sin aksjons løp i det poli­tisk-pub­li­sis­tis­ke land­ska­pet. Som mange­årig leder for Aften­pos­tens poli­tis­ke avde­ling og siden sjef­re­dak­tør bedrev han en selv­sten­dig form for bor­ger­lig aksjo­nis­me. Inn­til han måt­te for­la­te sin post, lev­de Aften­pos­tens og Høy­res ledel­se med den­ne skik­kel­sen som over­skred skil­let mel­lom redak­sjon og partilo­ka­le på sin egen­ar­te­de måte. At han fikk hol­de på, skyld­tes at han len­ge lyk­tes.

Egil Sundar i Akersgata i januar 1988 (foto: Jon Hauge, Aftenposten/NTB Scanpix)

Egil Sun­dar i Akers­gata i janu­ar 1988 (foto: Jon Hau­ge, Aftenposten/NTB Scan­pix)

Egil Sun­dar kom til Aften­pos­ten i 1958, og var sjef for Aften­pos­tens poli­tis­ke avde­ling i 20 år og ble så sjef­re­dak­tør fra 1984 til han ble avsatt i 1989. Han spil­te, som han sier i sine memoa­rer, både obser­va­tø­rens og aktø­rens rol­le. Fra 1973 ble han en utret­te­lig pådri­ver for bor­ger­lig regje­rings­sam­ar­beid. Sun­dar men­te at par­ti­ene selv ikke mak­tet å fin­ne sam­men – de måt­te ha hjelp. Sun­dar selv og de aksjo­ner han sto bak var fasi­li­ta­to­ren som søk­te – og klar­te – å få par­ti­ene til å sam­ar­bei­de, trass i de pro­ble­me­ne Kris­te­lig Folke­par­ti og Sen­ter­par­ti­et på hver sine måter repre­sen­ter­te. Med dår­lig skjult stolt­het for­tel­ler Sun­dar i sin bok om hvor­dan den ene etter den and­re fra Høy­res ledel­se kom til ham for å «søke råd», det vil si sik­re seg Aften­pos­tens støt­te.

…den ene etter den and­re fra Høy­res ledel­se kom til ham for å «søke råd»

I mars 1971 til­kal­te stor­tings­pre­si­dent Bernt Ing­vald­sen Sun­dar til Stor­tin­get for å dis­ku­te­re situa­sjo­nen etter Borten-regje­rin­gens fall. Han vil ha Aften­pos­tens fort­sat­te støt­te for en fort­satt bor­ger­lig regje­ring, og der­for er det nød­ven­dig å skri­ve pent om Sen­ter­par­ti­et. Ing­vald­sen får ikke den støt­ten han ber om. Rol­le­ne var for anled­nin­gen byt­tet om – den sam­lings­iv­ri­ge Sun­dar vil­le ikke skri­ve for­so­nen­de om Sen­ter­par­ti­et og Borten som had­de rent det bor­ger­li­ge sam­ar­bei­det i senk. Sun­dar skri­ver: «Pre­si­den­ten må nok gå vide­re uten min med­virk­ning; det­te både av hen­syn til min egen integri­tet og den presse­etikk jeg bekjen­ner meg til». Men også poli­tisk mener han det er en dår­lig ide. I Aften­pos­tens spal­ter har han skre­vet at Regje­rin­gen er gre­pet av «en van­makts ånd». Stikk­or­de­ne «til­lits­kri­se» og øns­ket om «for­ny­el­se av sam­ar­bei­det» var dår­lig skjul­te kode­ord for at regje­rin­gen måt­te ha en ny sjef. Ing­vald­sen, som van­lig­vis var til­hen­ger av en ren og klar Høy­re-pro­fil, vil­le der­imot for­hind­re at Brat­te­li tok over. Det­te til tross for at bare Brat­te­li, slik Sun­dar så det, kun­ne lose Nor­ge inn i EEC.

Egil Sun­dars beskri­vel­se av Bernt Ing­vald­sen pas­ser påfal­len­de godt på Sun­dar selv: «Han var en mar­kant skik­kel­se», skri­ver Sun­dar, «steil og sterk i sine stand­punk­ter, bas­tant i sin form, selv­be­visst og beslutt­som. Ald­ri skul­le noen betvi­le hans hold­nin­ger og poli­tis­ke kurs, aller minst i hans eget par­ti Høy­re, hvor han like­frem så det som sin plikt å øve et ved­va­ren­de kri­tisk kor­rek­tiv».

EF-nederlaget i 1972

Resul­ta­tet av folke­av­stem­nin­gen om EF i 1972 var tung å svel­ge for redak­sjons­sek­re­tær Egil Sun­dar. At han var en dår­lig taper, er et under­state­ment. I sin opp­sum­me­ren­de artik­kel 29. desem­ber 1972 skrev han føl­gen­de under tit­te­len «Da poli­ti­ker­ne vak­let og fol­ket sa nei»:

«Et spørs­mål som natur­lig mel­der seg, er hvor­dan det kun­ne gå til at folke­fler­tal­let valg­te å si nei til Euro­pa og fak­tisk aksep­ter­te det skrem­me­bil­de som var manet frem gjen­nom Folke­be­ve­gel­sens pro­pa­gan­da. Sam­ar­bei­de i for­plik­ten­de for­mer har vært en klar lin­je i norsk uten­riks­po­li­tikk helt siden den annen ver­dens­krig, og norsk del­ta­gel­se i et utvi­det sam­ar­bei­de i Vest-Euro­pa vil­le være en logisk videre­fø­ring av den­ne poli­tikk. Ikke desto mind­re sa fol­ket nei til med­lem­skap i EF, den vik­tigs­te av alle sam­ar­beids­or­ga­ni­sa­sjo­ner i vår ver­dens­del.»

Hvor­for, spur­te Sun­dar seg, og ga selv sva­ret:

«I all sin enkel­het er det his­to­ri­en om hva som kan skje når poli­ti­ker­ne vak­ler, når de mer eller mind­re sus­pen­de­rer seg selv fra det poli­tis­ke leder­skap og over­la­ter en nasjo­nal hoved­sak til utenom­par­la­men­ta­ris­ke orga­ni­sa­sjo­ner som ikke kan trek­kes til poli­tisk ansvar […] Skrems­le­ne, pro­du­sert av den orga­ni­ser­te mot­stands­be­ve­gel­se og spredd i mil­lio­ner av bro­sjy­rer og trykk­sa­ker over hele lan­det, vis­te seg å ha en usann­syn­lig gjen­nom­slags­kraft i sto­re deler av fol­ket».

Det mest uhyg­ge­li­ge, men­te han, var hvor­dan den orga­ni­ser­te mot­stands­be­ve­gel­se, inspi­rert av en liten hjerne­trust omkring høy­este­retts­ad­vo­kat Arne Hauge­stad, spil­te på en irra­sjo­nell frykt for det nye og ukjen­te:

Løgn­his­to­rie­ne slo godt an, og det gjør natur­lig­vis ikke saken bed­re at de som spred­te løg­nen, viss­te meget godt at de løy.

Nei-siden var vant til litt av hvert fra Sun­dars hånd. Men sis­te set­ning var den juri­dis­ke drå­pen som rant over. Hauge­stad gikk til sak mot Egil Sun­dar, sjef­re­dak­tør i Aften­pos­ten Hans Vat­ne, og mot Høy­res Erling Nor­vik som under EF-kam­pen had­de påstått det sam­me i fore­drag som var gjen­gitt i pres­sen. Saken i Oslo byrett fikk mye opp­merk­som­het for­di den angitt kjen­te skik­kel­ser fra EF-stri­den og ble ført av kjen­te advo­ka­ter som Alf Nord­hus, Tor Erling Staff og Annæ­us Schjødt. Der­med ble rett­sa­ken en EF-debatt i seg selv, men med resul­ta­tet av folke­av­stem­nin­gen som bak­grunn. Den reka­pi­tu­ler­te noen av de mest til­spis­se­de og kon­tro­ver­si­el­le påstan­de­ne som had­de duk­ket opp i debat­ten i pres­sen og i infor­ma­sjons­ma­te­ri­el­let som had­de blitt spredt i sto­re opp­lag. Mot Aften­pos­ten krev­de Hauge­stad mor­ti­fi­ka­sjon av påstan­den i sis­te set­ning i artik­ke­len. Ret­ten ble satt 1. okto­ber 1973, etter 16 dager ble det inn­gått for­lik. Aften­pos­ten trakk påstan­den til­ba­ke.

«Aksjonen for borgerlig samhold»

Egil Sun­dar og folk på nei-siden kan nok enes om ett for­hold; at EF-saken end­ret poli­tik­kens form. Saken spreng­te seg ut av Stor­ting og parti­kon­to­rer og ble i stor grad dre­vet frem av beve­gel­ser og aksjo­ner. Poli­ti­ker­ne mis­tet momen­tum, sam­ti­dig som Ja-beve­gel­sen ikke evnet (eller begyn­te for sent) å byg­ge seg opp. Sam­men med den pola­ri­se­rin­gen som skjed­de gjen­nom 1972, der mel­lom­stand­punk­tet (asso­sia­sjons­av­ta­le med EF) for­svant, før­te inn en ny dis­tink­sjon på tvers av høyre/venstre, og posi­sjon/op­po­si­sjon-dis­tink­sjo­ne­ne, som ofte er del­vis over­lap­pen­de (Kor­vald-regje­rin­gen var det førs­te soli­de unn­ta­ket). Det poli­tis­ke sys­tem mis­tet kon­trol­len til for­del for en poli­tisk offent­lig­het som ikke respek­ter­te de etab­ler­te dis­tink­sjo­ne­ne. En nød­ven­dig betin­gel­se for det­te var at Stor­tin­get enstem­mig gikk inn for folke­av­stem­ning. Men det var ingen til­strek­ke­lig betin­gel­se. Kraf­ten i enga­sje­men­tet på beg­ge sider ses med ret­te i sam­men­heng med at EF-saken berør­te and­re dypt­lod­den­de sen­trum-peri­fe­ri-dis­tink­sjo­ner som respek­ten for pri­mær­næ­rin­ge­ne, boset­ting, lokal­de­mo­kra­ti, sosi­al lik­het, språk, kris­ten tro, folke­kul­tur, nasjo­nal­fø­lel­se, med mer.

Fra kata­stro­fen for Arbei­der­par­ti­et i val­get i 1973 ble Sun­dar for alvor en driv­kraft for en bor­ger­lig sam­lings­re­gje­ring. I 1974 tok han ini­tia­ti­vet til «Aksjo­nen for bor­ger­lig sam­hold», den såkal­te «Sun­dar-aksjo­nen». Målet var bor­ger­lig valg­sei­er i 1977 og en bor­ger­lig regje­ring. Aften­pos­ten ble med den størs­te selv­føl­ge­lig­het et tale­rør for aksjo­nen og dens mål: «Som føl­ge av Arbei­der­par­ti­ets smått radi­ka­li­ser­te kurs tok avi­sen på et tid­lig tids­punkt til orde for å gjen­rei­se et alter­na­tiv med appell til ikke-sosia­lis­tisk inn­stil­te men­nes­ker, skri­ver Sun­dar. «Nå og i man­ge år frem­over – ja, helt til stor­tings­val­get 1989 – ble Aften­pos­ten den vik­tigs­te pre­miss­le­ve­ran­dør til debat­ten om alter­na­ti­ve utvik­lings­lin­jer i norsk poli­tikk».

Også den unge Kjell Mag­ne Bon­de­vik møt­te på noen av møte­ne til Sun­dar, men lik­te seg dår­lig: «Folk var hyg­ge­li­ge nok, men grun­nen til at jeg ikke fant meg helt til ret­te, var følel­sen av at de for­søk­te å etab­le­re et makt­sen­trum uten­om par­ti­enes valg­te ledel­se».

Aften­pos­ten ble den vik­tigs­te pre­miss­le­ve­ran­dør til debat­ten om alter­na­ti­ve utvik­lings­lin­jer i norsk poli­tikk

Ikke uten stolt­het påpe­ker Sun­dar at «Det lar seg vel kna­pt skju­le at jeg selv ble den frems­te eks­po­nent for den­ne sam­ar­beids­stra­te­gi, først som leder av den poli­tis­ke avde­ling, og sene­re som avi­sens sjef­re­dak­tør». For Sun­dar var det tyde­lig at par­ti­ene treng­te et press og en mas­siv for­vent­ning uten­fra – fra offent­lig­he­ten. Uten et slikt trykk vil­le den øvri­ge pres­sen får rett i at de bor­ger­li­ge par­ti­ene ald­ri mer kla­rer å fin­ne sam­men: «Gjen­nom en årrek­ke har Dag­bla­det, VG og hele Arbei­der­par­ti­ets pres­se gjort bor­ger­lig split­tel­se til en merke­sak. Frem til stor­tings­val­get 1989 var det­te en dår­lig sak – dømt til neder­lag. Fei­len som ble gjort, var at man kom til å over­se den pådri­ven­de poli­tis­ke fak­tor uten­for par­ti­ene. Det var nem­lig den som ble avgjø­ren­de for utvik­lin­gen av bor­ger­li­ge regje­rings­al­ter­na­ti­ver både i 70- og 80-åre­ne». Gans­ke rik­tig obser­ver­te Sun­dar at par­ti­ene måt­te skue mer enn før til den offent­li­ge mening. Sun­dar had­de egen­hen­dig inn­tatt en leder­rol­le der – en rol­le han hånd­ter­te på used­van­lig vis.

En mislykket allianse

Etter det dår­li­ge val­get for Høy­re i 1983 regist­rer­te ikke for­mann Jo Ben­kow mis­nøy­en i par­ti­et, og det var ingen tegn til and­re kan­di­da­ter til ver­vet. Ben­kow vil­le ret­te opp det dår­li­ge val­get, og den ivri­ge redak­tø­ren i Aften­pos­ten støt­tet ham: «Sjef­re­dak­tør Egil Sun­dar i Aften­pos­ten var blant dem som ster­kest til­skyn­det en klar og enty­dig beskjed om at jeg øns­ket å fort­set­te. Hans opp­ford­ring og støt­te had­de først og fremst sam­men­heng med vårt nære og lang­va­ri­ge sam­ar­bei­de om sosial­po­li­tis­ke spørs­mål». Man­ge av de vik­ti­ge sosial­po­li­tis­ke ini­tia­tiv som Jo Ben­kow tok som Høy­re-for­mann, stam­mer i vir­ke­lig­he­ten fra Egil Sun­dar, iføl­ge tid­li­ge­re Aften­pos­ten-jour­na­list Lars Hell­berg.

Ben­kow fulg­te Sun­dars råd, som ikke var det bes­te han kun­ne fått. Uten Ben­kows viten­de mobi­li­ser­te and­re for Erling Nor­vik. I midt­en av febru­ar 1984 meld­te Aften­pos­ten at Finn­mark Høy­re vil­le gå inn for Nor­vik som parti­for­mann, og Nor­vik og Ben­kow snak­ket sam­men. Ben­kow trakk sitt kan­di­da­tur på en presse­kon­fe­ran­se, få dager etter at han fikk vite om sin kon­kur­rent. Erling Nor­vik kun­ne til­by et annet Høy­re, et fol­ke­lig og direkt­eta­len­de Høy­re. Føl­ge­lig noe gans­ke annet enn Frog­ner-sti­len til Wil­loch og Syse. Ben­kow var ingen orga­ni­sa­sjons­mann. Nor­vik hånd­ter­te mot­set­nin­gen mel­lom fol­ke­lig­het og Høy­re-poli­tikk. Han var akku­rat hva Høy­re treng­te; en åpen og utål­mo­dig orga­ni­sa­tor, en mann som kun­ne kom­mu­ni­se­re og fan­ge opp poli­tis­ke sig­na­ler. Han utfyl­te Wil­lochs kjø­li­ge og ana­ly­tis­ke hode. Høy­re fikk en bre­de­re pro­fil der kys­ten og lands­byg­da ble gra­dert opp.

Nært samarbeid med Willoch

På sam­me tid var Sun­dar også involvert i å få utvi­det Høy­re-regje­rin­gen til en bre­de­re tre­parti­re­gje­ring. Stats­mi­nis­ter Kåre Wil­loch drøf­tet saken med Sun­dar: «Han og jeg had­de fra tid til annen meget nyt­ti­ge for­tro­li­ge sam­ta­ler om vans­ke­li­ge poli­tis­ke spørs­mål». Wil­loch og Sun­dar ble eni­ge om at Sun­dar skul­le skri­ve en leder fra Sen­ter­par­ti­ets lands­møte der øns­ket om fler­talls­re­gje­ring mar­ke­res, og der for­kla­re at topar­ti-regje­ring ikke er en far­bar vei. Lede­ren sto i Aften­pos­ten 3. mars 1983. Den 20. mai gikk Sen­ter­par­ti­et gikk inn for en tre­parti­re­gje­ring. Det­te var nye toner.

Ved siden av Lyng er Wil­loch Egil Sun­dars for­bil­de, og om Wil­loch skri­ver han at «vi utvik­let et sam­ar­beid som i man­ge saker, og i skif­ten­de situa­sjo­ner, skul­le vise seg å bli av uvur­der­lig poli­tisk betyd­ning». For kol­le­ga­en Per Egil Heg­ge min­ner den­ne for­men for kon­takt mest av alt «om for­hol­de­ne i bri­tisk pres­se i 1920- og 1930-åre­ne – med et sam­rø­re mel­lom poli­tis­ke redak­tø­rer og poli­ti­ke­re som vir­ker svært under­lig på dagens jour­na­list­ge­ne­ra­sjon. Jeg til­hø­rer dem som for­står und­rin­gen».

…et sam­røre mel­lom poli­tiske redak­tø­rer og poli­ti­kere som vir­ker svært under­lig på dagens jour­na­list­ge­ne­ra­sjon

Per Egil Heg­ge skri­ver om Sun­dar at poli­tik­ken var hans liv ved siden av avi­sen og det er vans­ke­lig å for­kla­re hvor­dan han som en ren selv­føl­ge opp­fat­tet de to tin­ge­ne som deler av et hele. «For ham var det ald­ri et integri­tets-pro­blem på den måte man vil opp­fat­te det i dag. Å vur­de­re hans utret­te­li­ge arbeid for bor­ger­lig sam­hold og bor­ger­lig sam­ar­beid fra han enga­sjer­te seg for alvor i 1974, for­ut­set­ter der­for i noen grad en evne til å gå til­ba­ke til en annen tid. Men det han selv ikke inn­så, etter min mening, det var at en annen tid alle­re­de var inn­trådt med folke­av­stem­nings­re­sul­ta­tet i 1972. Det ble det avgjø­ren­de sig­na­let til å få løs­net bån­de­ne mel­lom avi­se­ne og de poli­tis­ke par­ti­er. Slik er det blitt sett i etter­tid, men jeg mener at det var mulig å se det også den gan­gen. Egil Sun­dar så det ikke, og jeg tror det var for­di han ikke vil­le se det».

Heg­ge skri­ver vide­re: «Sun­dars utret­te­li­ge inn­sats for bor­ger­lig sam­hold ga som resul­tat, selv om and­re kan­skje bidro mer enn han selv, at Jan P. Syse kun­ne dan­ne en bor­ger­lig regje­ring i midt­en av okto­ber 1989. Bare noen dager sene­re ble Sun­dar fra­tatt de fles­te av sine beføy­el­ser som sjef­re­dak­tør, og Andreas Nor­land begyn­te et rydde­ar­beid som var gans­ke omfat­ten­de, og kraft­kre­ven­de».

Politiker eller politisk redaktør?

Litt­te­ra­tur:

  • Ben­kow, Jo (1988) Folke­valgt. Oslo: Gyl­den­dal
  • Bjørn­sen, Bjørn og Geir Øvre­vik (1973) Hvem løy? Oslo: Gyl­den­dal
  • Bon­de­vik, Kjell Mag­ne (2006) Et liv i spen­ning. Oslo: Asche­houg 2006
  • Heg­ge, Per Egil (2003) Egil Sun­dar som redak­tør og poli­ti­ker. Nytt Norsk Tids­skrift nr. 2
  • Sun­dar, Egil (1993) Kapit­let som ald­ri ble skre­vet. Oslo: Gyl­den­dal
  • Søre­bø, Her­bjørn (2003) Medie­liv. Oslo: Det nors­ke sam­la­get
  • Wil­loch, Kåre (1990) Stats­mi­nis­ter. Oslo: Schib­sted

Om Schib­sted skri­ver vete­ra­nen fra VG og Dag­bla­det, Arne Skouen: «I min tid har kon­ser­net bom­met en enes­te gang, da de slapp til Egil Sun­dar. Han mis­for­sto situa­sjo­nen, og ut bar det». Han klar­te egent­lig ald­ri å bestem­me seg om han vil­le være poli­ti­ker eller poli­tisk redak­tør, skri­ver Per Egil Heg­ge: «Smitt Inge­bret­sens tid, da det gikk an å si som Ole Brumm, var for­bi, men Egil Sun­dar had­de ikke helt mak­tet å fri­gjø­re seg fra den». NRK-man­nen Her­bjørn Søre­bø skri­ver at «Det står like­vel ikkje til å nek­ta at Egil Sun­dar gjen­nom åra utvik­la seg til å bli en makt­full­kom­men sjef­re­dak­tør, og i Høg­re arbeid­de han for å frem­je ide­ane sine på en slik måte at eg tyk­te det var i strid med grunn­leg­gjan­de jour­na­lis­tis­ke prin­sipp.»

Sun­dar må i sin bok kon­sta­te­re at redak­tør­rol­len ikke er som den var. Før holdt man Aften­pos­ten for­di avi­sen vis­te vei i sam­funns­de­bat­ten. Den vil­le noe! Så har ube­stem­me­lig­he­ten og de usik­re ver­di­er ført til nivå­senk­ning. Det står ille til med norsk pres­se, skri­ver Sun­dar. Det vik­ti­ge behand­les use­riøst og det tri­vi­el­le blå­ses opp. Lite tyder på at pres­sen er seg sitt ansvar bevisst. «Vi vil­le ver­ne om ver­di­er og vår kul­tur som hele vår sam­funns­form byg­ger på. Intet er vik­ti­ge­re enn det­te i en tid da utglid­ning og norm­opp­løs­ning viser en til­ta­gen­de tendens».

Hentet til NRK

Så gikk Sun­dar til NRK – ikke blant kring­kas­tings­sjef Einar Før­des mest vel­lyk­ke­de beslut­nin­ger. «Kor­leis vil­le han nå skik­ke seg i NRK?», spør Her­bjørn Søre­bø. Det gikk ikke så bra. Ja, Søre­bø var nær ved å si opp. Sun­dar klar­te hel­ler ikke å sit­te stil­le når det stor­met rundt stats­mi­nis­ter Syse høs­ten 1990. Da skrev «fro­kost­klub­ben» til Sun­dar (pen­sjo­ner­te poli­ti­ke­re og redak­tø­rer), brev til parti­le­der­ne i regje­rings­koa­li­sjo­nen med appell om at de måt­te støt­te opp om sin stats­mi­nis­ter. I grå­so­nen, sa kring­kas­tings­sjef Før­de.

TEMA

J

ournali
stikk

122 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen